Unnveig Aas treffer planken på tredje forsøk

Unnveig Aas – Phases (album 2022)

Foto: Birte Bee Magnussen

På Facebook viste Unnveig Aas frem flere album hun hadde hørt på mens hun jobbet med sitt nye album, Phases. Blant dem var Bob Dylans, Oh Mercy (1989) og Courtney Marie Andrews’ Old Flowers (2020). Begge album er sterke, men Aas har nok mer til felles med Courtney Marie Andrews enn med Bob Dylan. Mens Andrews på sin plate behandler eget samlivsbrudd, forteller Unnveig at Phases handler om at både livet og kjærligheten er fullt av kontraster, og også om hennes foreldres skilsmisse, men ikke på en bitter måte. Sangene handler mer om å forsøke å sette seg inn i foreldrenes og andres situasjon. Om hun skulle ha opplevd det hun synger om, ville hun vært en skilt trebarnsmor, forteller Unnveig til Jarlsberg Avis. Og la det være klart med en gang: Jeg synes Aas lykkes så bra med dette albumet at jeg mener at dette hennes tredje album også er hennes beste, så langt.

Hagekonserter. Det har rent mye vann i elva siden jeg så Unnveig Aas (Unnveig Aaserud Stokke) i levende live på en legendarisk hagefestival på Skarnes i juni 2016. Allerede da hadde hun en liten EP i bagasjen, en flott stemme og et knippe fine sanger. Året etter så jeg henne igjen samme sted. Hun hadde fått utgitt det bra, men litt ujevne albumet Old Soul og hadde modnes betraktelig som artist. Hun var utvilsomt et stort talent innenfor americana- eller skal vi si nordicanasjangeren. På oppfølgeren til Old Soul, Young Heart (2019), hadde Unnveig beveget seg litt mer i popretning, men ikke mer enn at albumet ble Spellemann-nominert i countryklassen. Young Heart traff nok likevel ikke meg like hardt som de beste sangene på Old Soul.

Unnveig Aas med Roger Græsberg på Skarnes juni 2016. Foto: Tormod Reiersen

Laget i Trondheim. Nå har det gått tre år siden forrige albubum. Forfatteren og musikeren fra Holmestrand, bosatt i Kongsvinger, er nå klar med sitt tredje album, Phases. Denne gangen har hun vendt seg mot Trondheimsmiljøet. Albumet er produsert av Pål Brekkås og Ida Jenshus. Brekkås bidrar med bass, piano og synther, Stian Lundberg spiller på slagverk, Roger Græsberg og Alexander Pettersen spiller på akustiske og elektriske gitarer, Krister Skadsdammen spiller steelgitar og Bendik Brænne blåser i horn. Ellers bidrar både Brekkås, Jenshus og Kenneth Norum med backingvokal. Regelmessige lesere av Gubberock vil kjenne igjen mange av disse navnene. Unnveig har selv skrevet og synger alle sangene. På noen av låtene spiller hun akustisk gitar. Sammen skaper de et lydbilde som i hvert fall er bedre tilpasset meg enn lydbildet på forrige album.

Fengende. Albumet åpner med den svært fengende «Brand New Start», en sang som handler om nettopp det, et par som går fra hverandre for å begynne på nytt. Usikkerheten, et snev av sjalusi – vil en ny kjæreste flytte inn? Låten starter forsiktig, Unnveigs krystallklare stemme kommer inn. Så halvannet minutt inn i låten øker intensiteten. En fin låt!

Neste låt følger opp. «How Can I Know». Nydelig steelgitar fra Krister Skadsdammen gir den gode countryfølelsen. Igjen en veldig fin sang – med et fengende refreng. Jeg-et i låten strever fortsatt med tankene. Var oppbruddet riktig? Jo, det vil gå bra med tiden:

«Don´t weep love, it will be alright
Some hard days
Some sleepless nights
But don´t waste your tears on me»
Album design: Dag Eirik Clausen

Pop, rock og country. «Lost Fire» er mer pop og etterhvert mer rock. Mer trommer og synther, og akkurat på denne låten et slags refreng som etter min smak blir gjentatt i overkant mange ganger. Men så; mot slutten av låten kommer litt skitne og herlige gitarer og gir låten et ekstra løft og litt ekstra nerve. Jepp, den avslutningen på låten er topp! «Nothing Hurts More» er tilbake i countryland, og igjen er Kristers steelgitar sentral i lydbildet sammen med Pål Brekkås’ tangenter. Nydelig og dvelende låt, av platas aller fineste.

Tittellåten «Phases» er derimot ikke av mine favoritter på plata, den fremstår lenge litt kjedelig, men har en fin overgang og fint krydder gjennom Bendik Brænnes blåsere. Med «Falling From Grace» er vi tilbake på toppnivå. Teksten handler om å miste troen på seg selv fordi man ikke klarer å kvitte seg med tanker om at man ikke er bra nok, forteller Unnveig. En vakker og litt rolig melodi der Unnveigs stemme i perioder nær svever over det hele. Vakkert! «Mary Anne (If You Only Knew)» ser verden fra den nye dama til (eks?)mannen sitt perspektiv. Nok en låt der melodien og Unnveigs stemme tar tak i deg; variasjoner i melodi, instrumentbruk og intensitet gjør låten spennende.

Unnveig Aas og Roger Græsberg på Skarnes mai 2017. Foto: Tormod Reiersen

Mørkere låter. «Go Easy On Me» er en musikalsk mørkere låt, der Unnveig delvis resiterer teksten, instrumenteringen er mer sparsommelig, men både Pål Brekkås’ gitar og ikke minst Stian Lundbergs spill på perkusjon bidrar til å sende denne låten ut litt på siden av de øvrige låtene på albumet, men ikke mer ut på siden enn at låten passer perfekt inn. «If The Creeks Don’t Rise» har en del til felles med «Go Easy On Me» når det gjelder instrumentering og Unnveigs herlige utfordring av stemmen. Låten avsluttes akapella med Ida Jenshus i koret.

Vi nærmer oss slutten av albumet. «A Man Of Few Words» er i perioder nedtonet visesang med akustisk gitar og i andre perioder mer svevende drømmeaktig pop. Delikat sang! Nå er det mannens perspektiv, han har vært utro, tror jeg:

«But I´m just a man
I’m just a man of few words
And when you’re cold
It hits me right where it hurts»

Jevnt, sterkt og tilstrekkelig variert album. Helt til slutt får vi et bonusspor, et spor som jeg tenker kunne vært utelatt, jeg liker det rett og slett ikke. Men det skygger ikke over at Unnveig har laget et jevnt og sterkt album. Stemmen hennes har særpreg, og hun bruker den kanskje enda bedre enn på tidligere album. Låtene og tematikken i tekstene gir albumet en helhet samtidig som låtene og produksjonen er tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten. Melodiene er gode; fine overganger og refrengene er fengende. Jeg tror det var et godt grep å dra til Trondheim for å få bistand av Pål Brekkås, Ida Jenshus med flere. Ja, Phases er imponerende, og må være Unnveig Aas’ klart beste album så langt! De flotte åpningslåtene til tross, dette er av de albumene der jeg liker siste halvdel aller best. Samtidig er det også et kvalitetstegn at jeg tror mange vil holde en knapp på første del.

Albumet utgis fredag 14. oktober 2022.

Roger Græsberg backet av Unnveig Aas og Krister Skadsdammen på Mono i Oslo, september 2016.

John Prine – Souvenirs

Bilde til høyre: Vibeke Sjøvold

Min innfallsvinkel til John Prine har i liten grad vært de ordinære studioalbumene. Det er ikke til å komme unna at mange av dem er suverene. Finner du et album med flere klassikere enn den selvtitulerte plata fra 1971? Jeg begynte med «John Prine Live» (1988) og samleboksen «Great Days». Disse platene hadde en stund alt jeg trengte, suverene sanger og gode historier mellom låtene. Men da nyinnspillinger av eldre låter, «Souvenirs», ble utgitt i 2000, fikk jeg en ny favoritt.

Prine hadde vært gjennom en operasjon for strupekreft. Stemmen var ruere. Prine virket å ha tatt igjen mange av de bråmodne sangene fra syttiårene i alder og visdom. Samtidig møter vi fremtidige våpendrager Jason Wilber og et oppdatert lydbilde, et lydbilde som har mye til felles med det vi møtte i Oslo Konserthus i august 2018 og februar 2020.

Kanskje er det ikke relevant, men jeg kommer til å snakke om disse konsertene i Oslo til jeg dør, og sannsynligvis lenge etter det også. Konsertene viste en Prine som trolig var helt på toppen som sceneartist: Vi fikk det beste av alle verdener: Musikken, stemmen, historiene og under alt dette levd liv.

Han ga uttrykk for at han var fornøyd med livet på sine eldre dager og hederen som ble skjenket ham de siste årene. Han støttet nye artister, ikke ulikt måten Kris Kristofferson i sin tid hadde hjulpet ham selv da han trengte det. Og Jason Wilber? Han var Prines skytsengel i Oslo i februar 2020. Alltid på vakt, alltid i nærheten.

Men det var «Souvenirs» da. Kjenner du til John Prine, kjenner du sannsynligvis låtene om de to gamle, ensomme i «Hello In There» — «Probably the prettiest song I have ever written»— og «Sam Stone» om vietnamveteranen som ender sitt liv etter en overdose; tekstlinjer så sterke, direkte og usentimentale at det gjør godt og vondt på en gang, ja kanskje mest vondt: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose».

På «Souvenirs» får vi også låten «Angel Of Montgomery», udødeliggjort av Bonnie Riatt, og sitert i mange artikler de siste dagene: « My old man is another child that’s grown old», «But how the hell can a person go to work in the mornin’ And come home in the evenin’ And have nothin’ to say.»

Og vi får «Far From Me» en sang om et tidlig forhold som var i ferd med å gå over ende. Nydelig melodi, lakonisk avlevert. Prine beskriver dette med finslipte detaljer få andre kan matche:

«And I wished for once I weren’t right
Why we used to laugh together
And we’d dance to any old song
Well, ya know, she still laughs with me
But she waits just a second too long»

En annen låt jeg ble oppmerksom på gjennom dette albumet var «Six O’ Clock News». Melodisk ikke så ulik «Far From Me». Også her gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien —«The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.»

«Souvenirs» byr imidlertid også på noen doser humor. I «Donald and Lydia» er humoren dog ganske mørk —«Cause mostly they made love from ten miles away.» I andre låter er det herlig selvironi som i låten om organdonasjon, «Please Don’t Bury Me»: «And the deaf can have both of my ears if they don’t mind the size».

I det hele tatt er «Souvenirs» en suveren plate å starte med om du ikke allerede er inne i John Prines univers. Ei plate helt uten dødpunkter. Jeg har trukket frem noen låter. Andre låter kunne like gjerne vært trukket frem.

Ettertenksom Elliott Murphy

Elliott Murphy – Wonder (album 2022)

Albumcover og pressebilde
«Searching gets pianful unavoidable too
So when you find you’re at home you better stick like glue
I found a place where I felt safe and strong
It’s somewhere in the chorus of a rock ‘n’ roll song»
– fra «There’s a Place»

Noe av det første som slår meg når jeg hører 73-åringen Elliott Murphys nye album, Wonder, hans første album med nye sanger siden Prodigal Son (2017), er hvor flott produksjonen er. Albumet er produsert og arrangert av Gaspard Murphy, Elliotts sønn, og med seg har de australske Melissa Cox på fiolin, Alan Fatras på trommer og selvfølgelig Murphys mangeårige samarbeidspartner, den fantastiske gitaristen Olivier Durand. Ja, her er det mange flere bidragsytere, og mot slutten av den flotte, siste låten, den oppsummerende kabaretaktige «I Know There’s A Place», leser Elliott dem opp mens musikken fortsetter i bakgrunnen. En fin og litt original avslutning på albumet. Og til slutt forteller han om bakgrunnen for tittelen på albumet:

Why wonder? Because every day I am in wonder of where I am where I’ve been and where I am going next.

Stjerneliga. Det har gått omtrent 50 år siden Elliott Murphy skulle bli verdensberømt og omgikk stjerner som Lou Reed og David Bowie. I låten «That’s The Scene» møter vi mange av Elliotts gamle bekjente og kanskje enda flere. Elliott Murphy ble aldri en stor stjerne – «blessed with anonymous fame», som han synger i låten – flyttet seinere til Frankrike der han nå har bodd i flere tiår og har etablert en hengiven fanskare. Wonder er spilt inn i Paris. Du kan lese mer om Elliott Murphys karriere her.

Sunkne minner. Elliott forteller i presseskrivet at mens hans tidlige album hadde mye av ungdommens energi, håp og drømmer, bærer Wonder mer preg av sunkne minner som flyter opp til overflaten: «I’m going back in time to find what I’m looking for…», som det heter på min favorittlåt på albumet, den massive «Lack Of Perspective» – Elliott Murphy og jeg har samme favorittlåt.

Elliott Murphy og Olivier Durand i Oslo, juni 2016. Foto: Tormod Reiersen

Pandemien. Albumet er også preget av at sangene er skrevet under begynnelsen av pandemien. Det er flere låter om ensomhet, og andre som bruker værmetaforer: «Lonely», «Lonely Kings», «Sunlight Keeps Falling On Me» og «Bystander» med sin linje «Rain Keeps Falling on Me», Raindrops», «Hailstones». Ja, her er både sol, regn og hagl skremmende.

Om Murphy er ettertenksom, er det er likevel et rytmisk driv over noen av låtene. Låter som viser at Murphy ikke har lagt rockeren i seg på hylla. Musikalsk fremstår albumet som en smeltedigel mellom amerikansk folk-rock og europeiske innslag både av jazz og bruk av rytmiske instrumenter som congas – hør for eksempel «Children Of Children». Så er det jo selvsagt Melissa Cox’ nydelige fiolin på noen låter, andre låter er piano eller orgel mer i sentrum av begivenhetene. Olivier Durands gitarer er naturlig nok ikke så fremtredende som på livealbumene med ham og Elliott, men Durand setter heldigvis også sitt preg på albumet. Ta på hodetelefonene og nyt for eksempel hans akustiske gitarsolo på «Something Consequential». Durand har også skrevet hele fire av låtene på albumet sammen med Murphy.

Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig. Joda, nå kjører jeg en runde til.

Pressebilde.

Paul Simons sanger om Amerika

«Let us be lovers, we’ll marry our fortunes together». Det er den optimistiske åpningen på en av de mest slitesterke blant alle Paul Simons slitesterke sanger, «America», utgitt på Simon & Garfunkels album, «Bookends» i 1968. Sangen er en filmatisk reise med Paul Simon og hans kjæreste, Kathy, gjennom USA med buss. Og lenge var det mer enn nok for meg. Eller, det er stilt spørsmål ved om reisen fant sted og om Kathy i sangen var Pauls kjæreste. Men spiller det noen rolle for vår opplevelse av sangen?

«This is a song about an America that no longer exists», sa Art Garfunkel da Simon and Garfunkel spilte i Oslo Spektrum i 2004. Hva mente han med det? Eksisterte dette Amerika i 1968, da? Hm. Mot slutten av sangen er optimismen fra åpningsstrofen borte: «Kathy I’m lost, I said ,though I knew she was sleeping, I’m empty and aching and I don’t know why.»

Fant de ikke det Amerika de lette etter? Var drømmenens land allerede da borte? Mange av de tilsynelatende harmoniske Simon and Garfunkel-sangene inneholdt opp til flere doser med fremmedgjøring og pessimsme, og «America» var ikke noe unntak. Fem år seinere, i 1973, kan det se ut som Paul Simon tar opp tråden igjen i låten «American Tune».

Melodien til låten er en bearbeidelse av en gammel klassisk melodi som vi også finner igjen i salmen «Velt Alle Dine Veie». Allerede i åpningsstrofen møter vi nå en desillusjonert Simon: «Many is the time I’ve been mistaken and many times confused», hvorpå Simon på usedvanlig poetisk vis tar oss gjennom mye av USAs historie. «Still when I think of the road we’re traveling on, I wonder what’s gone wrong».

Teksten er tolket som en beskrivelse av et USA i oppløsning under Nixon, og er av enkelte trukket frem som én av de aller ypperste som er laget innenfor populærmusikken. Perspektivet er i overført betydning og bokstavelg talt hevet sammenliknet med «America»: «And I dreamed I was flying, high above my eyes could clearly see The Statue of Liberty sailing away to sea.»

Ja, hva var det Paul sang tilbake i 1973: «We come in the age’s most uncertain hours and sing an American Tune». Usikre tider da, usikre tider nå. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at Paul Simons låter var mindre tidløse, mindre slitesterke. Ja, at Art Garfunkel kunne uttalt det samme om «American Tune» som han uttalte om «America».