Paul Simon – There Goes Rhymin’ Simon (album 1973)
Tilbake i 1984 hadde jeg en kamerat som likte Bruce Springsteens album Born In The USA. Jeg likte Paul Simon. Moren til denne kameraten hadde samlingen Collected Works med Paul Simon, de fem soloplatene Paul Simon hadde gitt ut til og med 1975. Helfrelst på Paul Simon som denne 14–åringen var, lot jeg meg ikke be to ganger da hun lot meg låne herligheten som jeg deretter spilte inn på gule BASF-kassetter. Hva man husker!
Den gjeveste av de fem platene var There Goes Rhymin’ Simon fra 1973, årets femtiårsjubilant. Selve tittelen på albumet hadde Pauls kone, Peggy drømt. Og hvorfor ikke? Dette var Pauls andre soloalbum etter bruddet med Art Garfunkel. Paul var usikker og nervøs. Man skulle kanskje tro at en artist som hadde oppnådd det som var å oppnå innenfor populærmusikken, hadde store doser med selvtillit. Men, nei, den selvtitulerte soloplata fra 1972 hadde solgt bra målt mot de fleste standarder, men sammenliknet med Simon & Garfunkels største suksesser var den en flopp. Og som så ofte seinere bidro denne nervøsiteten til at Paul ga litt ekstra, både for å leve opp til publikums forventninger, og for å leve opp til egne høye standarder.
Tom, da! Det er fristende å skrive at man skal være lite glad i musikk om man ikke finner noe å like på There Goes Rhymin’ Simon. Jeg mener å huske at Tom Skjeklesæther i forbindelse med sin positive anmeldelse av Graceland i 1986 skrev at han aldri hadde vært noen stor fan av Paul Simon hverken som brobygger over opprørt vann eller som Rhymin’ Simon. Av og til glipper det selv for de beste blant oss. Smilefjes.
Roy Halee og Phil Ramone. Pauls mangeårige venn og samarbeidspartner Roy Halee skulle produsert albumet. Han bidro bare på et par låter. Roy var i gang med å produsere Arts Angel Clare, og innspillingen dro ut i tid. Til slutt ba Paul ham velge. Et av hans livs store feilskjær har Halee uttalt om at han ikke ble med Paul videre, og ikke jobbet med Paul igjen på nesten ett tiår. Halee bidro bare på to av låtene på Rhymin’ Simon. I stedet jobbet Phil Ramone med tekniske ferdigheter på flere av låtene, og mange av artistene er kreditert som medprodusenter.
Paul hadde allerede på tidligere album hentet inspirasjon fra reggae-musikk og annen verdensmusikk. På Rhymin’ Simon får vi også noen doser gospel, og The Dixie Humingbirds bidrar på albumets svakeste låt, den helt greie «Tenderness», og den feiende flotte avslutningslåten «Loves Me Like A Rock». Listen over bidragsytere på albumet er lang. The Muscle Shoals Rhythm Section med David Hood, far til Patterson Hood i Drive-By Truckers, er grunnstamme på flere av låtene. Ellers er det musikere fra jazzens verden og Allen Toussaint, Quincy Jones med mange flere. Ikke alle bidro med like mye, men alle var viktige. Paul har alltid vært opptatt av å sette sammen et lag som gir ham akkurat det han er ute etter. Og det er mange detaljer på albumet for den som leter. Det avsluttende storbandpartiet av den herlige «Take Me To The Mardi Grass» og falsettsang av Claude Jeter på samme låt for eksempel. Allen Touissant sa om sitt bidrag på «Tenderness» at han synes låten hørtes ferdig ut, men lagde en bit for blåsere som ikke skulle gå i veien for de andre.
På dette albumet er det store låter, og det er låter som er litt mindre inviterende. I sistnevnte kategori er «Learn How To Fall» og låten til sønnen Harper: «St. Judy’s Comet». Fine likevel. Så har vi jo den superfengende «Was A Sunny Day». Selv var jeg glad for at Paul spilte rockeren «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» i Oslo i 2016. Litt seinere ble låten også gitt ut i et nytt arrangement sammen med andre sanger Paul mente kunne fortjene litt mer oppmerksomhet. Ellers var jeg i 1984 – og er det også den dag i dag – svak for den nydelige og innadvendte «Something So Right».
To låter var jeg godt kjent med før jeg fikk låne albumet. «Kodachrome» og «American Tune» var begge på albumet med opptak fra konserten i Central Park i 1981 sammen med Art Garfunkel. «Kodachrome» er aller første låt på Rhymin’ Simon, og Barry Beckett på keyboard bidrar til at det svinger fantastisk av denne låten. Låten hadde lenge arbeidstittelen «Going Home», men det er så mange låter som heter «Going Home»; Paul måtte komme opp med noe bedre, og det gjorde han. En liten detalj her er at Paul gikk fra å synge ”Everything looks better in black and white“ på albumet til ”Everything looks worse in black and white“ på seinere konserter.
American Tune. Noen ganger tar artister med låter som skiller seg litt ut fra de øvrige låtene på albumet. Noen ganger svekker det helheten. I tilfellet «American Tune», kan man vanskelig påstå noe slikt. Melodien er i hovedsak lånt av J. S Bach og kan også gjenkjennes fra salmen «Velt alle dine veie».
Allerede i åpningsstrofen møter vi en desillusjonert Simon: ”Many is the time I’ve been mistaken and many times confused”, hvorpå Simon på usedvanlig poetisk vis tar oss gjennom mye av USAs historie. ”Still when I think of the road we’re traveling on, I wonder what’s gone wrong“.
Teksten er tolket som en beskrivelse av et USA i oppløsning under Nixon, og er av enkelte trukket frem som én av de aller ypperste som er laget innenfor populærmusikken. Perspektivet er i overført betydning og bokstavelg talt hevet sammenliknet med «America» fra Simon & Garfunkel-tiden: ”And I dreamed I was flying, high above my eyes could clearly see The Statue of Liberty sailing away to sea.“
Ja, hva var det Paul sang tilbake i 1973: ”We come in the age’s most uncertain hours and sing an American Tune“. Usikre tider da, usikre tider nå. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at Paul Simons låter var mindre tidløse, mindre slitesterke.
Ut på veien. Etter utgivelsen av Rhymin’ Simon tok Paul mot til seg. Dro ut på veien. Sang «Bridge Over Troubled Water» uten Garfunkel, men i gospelversjon med Jessy Dixon Singers. Spilte låter med Los Incas/Urumbamba fra Peru, og låter alene. Det hele er godt dokumentert på albumet Live Rhymin’.
