Neil Young – “Young Shakespeare” (solo live, 2021 –innspilling fra 1971, Shakespeare Theatre, USA)
Tenk deg at det er 1971, du er tyve år og student. Du har nettopp hørt albumene «Everybody Knows This Is Nowhere» og «After The Gold Rush» (1970) for første gang. En venn har lurt deg med på Neil Young- konsert. Du trenger det, sier han, livet ditt har vært litt mye av alt nå.
Det er helt stille. Neil Young kommer på scenen, han tar frem gitaren og begynner å synge:
«Sailing heart-ships through broken harbors
Out on the waves in the night
Still the searcher must ride the dark horse
Racing alone in his fright
Tell me why»
Du skjønner ikke hva han synger om. Men ordene treffer deg. Og slik fortsetter det. Neil forteller om den gamle mannen på ranchen som er akkurat som han selv: «I need somone to love me the whole day through». Neil Young har allerede kofferten full av klassikere, ja, også fremtidige klassikere: «I wrote a lot of songs, I don’t know what to to with them, except to sing them», sier Neil. Og han synger sangene som om dette er selve livet. Ja, det er selve livet. Der han er nå. Der du er nå. Helt til slutt synger han den fem år gamle låten, «Sugar Mountain», om å forlate tenårene og bli voksen. Han er ikke der lenger. Han har gjort seg nye erfaringer. På «Helpless» og «Journey Through The Past», tenker han tilbake til en tid som aldri kommer igjen.
Neil Young har deg nå, det er ingen vei tilbake. En syngende motsetning til seg selv. En selvsikker mann som gjemmer seg bak gitaren og det lange håret. De følsomme tekstene synges tydelig og vakkert med lys stemme. Han er på din side. Han synger sangen du kjenner som den elektriske rockeren «Down By The River», du trodde den handlet om et drap ved elva, eller som andre har antydet, om virkningene av heroin og om å avslutte et forhold til det dødelige stoffet. Nei, når Neil synger låten fra den akustiske gitaren handler dette om å ta livet av kjærligheten, ikke drepe i bokstavelig forstand – men å falle for eget grep.
Ekteskapet med Susan har allerede kommet til en ende. Neil setter seg ved pianoet:
«My life is changin’ in so many ways
I don’t know who to trust anymore
There’s a shadow runnin’ through my days
Like a beggar goin’ from door to door»
På albumet «Harvest» ett år seinere har han gjemt seg bak London Symfoniorkester, og han har endret på teksten. På konserten du er på, synger han det som det er: «A man feels afraid», før han også her konkluderer med at «A Man Needs a Maid». Dette er sterke saker, en undervurdert Neil Young-låt. En sang om begynnelsen på det turbulente forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress som Neil så spille i filmen «Diary Of A Mad Housewife» noen måneder tidligere. Sangen glir over i «Heart of Gold», Neil mener tydeligvis at disse låtene hører sammen; har han funnet et hjerte av gull nå? Han synger låten bak pianoet, alene, uten beskyttelse. Den betyr noe nå. Noe annet enn når låten blir gitt ut som en flott folk-country-låt på «Harvest» og noe annet enn den vil bety for alltid seinere. Låten blir en hit og han får et elsk-hat-forhold til den. Men det er en annen Neil Young-historie.
Du går ut av konsertsalen, Neil har akkurat avsluttet med «Sugar Mountain»: «You can’t be twenty on sugar mountain, Though you’re thinking that you’re leaving there too soon»
Du er ikke alene. Opp- og nedturer venter for deg og Neil, men dere gir dere ikke. På introen til «The Needle And The Damage Done» fortalte Neil om Janis Joplin og Jimmi Henridx som er døde av overdoser. Dopspøkelset var i ferd med å rykke nærmere også for Neil. Seinere skulle det bli enda verre og prege flere av Neils utgivelser de neste årene. Lite visste du om alt dette da du gikk lett om hjertet ut av Shakesperare Theatre, Stratford i USA denne januardagen i 1971, på et tidspunkt artikkelforfatteren nettopp hadde rukket å fylle ett år.
Gubberock 