Ettertenksom Elliott Murphy

Elliott Murphy – Wonder (album 2022)

Albumcover og pressebilde
«Searching gets pianful unavoidable too
So when you find you’re at home you better stick like glue
I found a place where I felt safe and strong
It’s somewhere in the chorus of a rock ‘n’ roll song»
– fra «There’s a Place»

Noe av det første som slår meg når jeg hører 73-åringen Elliott Murphys nye album, Wonder, hans første album med nye sanger siden Prodigal Son (2017), er hvor flott produksjonen er. Albumet er produsert og arrangert av Gaspard Murphy, Elliotts sønn, og med seg har de australske Melissa Cox på fiolin, Alan Fatras på trommer og selvfølgelig Murphys mangeårige samarbeidspartner, den fantastiske gitaristen Olivier Durand. Ja, her er det mange flere bidragsytere, og mot slutten av den flotte, siste låten, den oppsummerende kabaretaktige «I Know There’s A Place», leser Elliott dem opp mens musikken fortsetter i bakgrunnen. En fin og litt original avslutning på albumet. Og til slutt forteller han om bakgrunnen for tittelen på albumet:

Why wonder? Because every day I am in wonder of where I am where I’ve been and where I am going next.

Stjerneliga. Det har gått omtrent 50 år siden Elliott Murphy skulle bli verdensberømt og omgikk stjerner som Lou Reed og David Bowie. I låten «That’s The Scene» møter vi mange av Elliotts gamle bekjente og kanskje enda flere. Elliott Murphy ble aldri en stor stjerne – «blessed with anonymous fame», som han synger i låten – flyttet seinere til Frankrike der han nå har bodd i flere tiår og har etablert en hengiven fanskare. Wonder er spilt inn i Paris. Du kan lese mer om Elliott Murphys karriere her.

Sunkne minner. Elliott forteller i presseskrivet at mens hans tidlige album hadde mye av ungdommens energi, håp og drømmer, bærer Wonder mer preg av sunkne minner som flyter opp til overflaten: «I’m going back in time to find what I’m looking for…», som det heter på min favorittlåt på albumet, den massive «Lack Of Perspective» – Elliott Murphy og jeg har samme favorittlåt.

Elliott Murphy og Olivier Durand i Oslo, juni 2016. Foto: Tormod Reiersen

Pandemien. Albumet er også preget av at sangene er skrevet under begynnelsen av pandemien. Det er flere låter om ensomhet, og andre som bruker værmetaforer: «Lonely», «Lonely Kings», «Sunlight Keeps Falling On Me» og «Bystander» med sin linje «Rain Keeps Falling on Me», Raindrops», «Hailstones». Ja, her er både sol, regn og hagl skremmende.

Om Murphy er ettertenksom, er det er likevel et rytmisk driv over noen av låtene. Låter som viser at Murphy ikke har lagt rockeren i seg på hylla. Musikalsk fremstår albumet som en smeltedigel mellom amerikansk folk-rock og europeiske innslag både av jazz og bruk av rytmiske instrumenter som congas – hør for eksempel «Children Of Children». Så er det jo selvsagt Melissa Cox’ nydelige fiolin på noen låter, andre låter er piano eller orgel mer i sentrum av begivenhetene. Olivier Durands gitarer er naturlig nok ikke så fremtredende som på livealbumene med ham og Elliott, men Durand setter heldigvis også sitt preg på albumet. Ta på hodetelefonene og nyt for eksempel hans akustiske gitarsolo på «Something Consequential». Durand har også skrevet hele fire av låtene på albumet sammen med Murphy.

Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig. Joda, nå kjører jeg en runde til.

Pressebilde.

Paul Simons sanger om Amerika

«Let us be lovers, we’ll marry our fortunes together». Det er den optimistiske åpningen på en av de mest slitesterke blant alle Paul Simons slitesterke sanger, «America», utgitt på Simon & Garfunkels album, «Bookends» i 1968. Sangen er en filmatisk reise med Paul Simon og hans kjæreste, Kathy, gjennom USA med buss. Og lenge var det mer enn nok for meg. Eller, det er stilt spørsmål ved om reisen fant sted og om Kathy i sangen var Pauls kjæreste. Men spiller det noen rolle for vår opplevelse av sangen?

«This is a song about an America that no longer exists», sa Art Garfunkel da Simon and Garfunkel spilte i Oslo Spektrum i 2004. Hva mente han med det? Eksisterte dette Amerika i 1968, da? Hm. Mot slutten av sangen er optimismen fra åpningsstrofen borte: «Kathy I’m lost, I said ,though I knew she was sleeping, I’m empty and aching and I don’t know why.»

Fant de ikke det Amerika de lette etter? Var drømmenens land allerede da borte? Mange av de tilsynelatende harmoniske Simon and Garfunkel-sangene inneholdt opp til flere doser med fremmedgjøring og pessimsme, og «America» var ikke noe unntak. Fem år seinere, i 1973, kan det se ut som Paul Simon tar opp tråden igjen i låten «American Tune».

Melodien til låten er en bearbeidelse av en gammel klassisk melodi som vi også finner igjen i salmen «Velt Alle Dine Veie». Allerede i åpningsstrofen møter vi nå en desillusjonert Simon: «Many is the time I’ve been mistaken and many times confused», hvorpå Simon på usedvanlig poetisk vis tar oss gjennom mye av USAs historie. «Still when I think of the road we’re traveling on, I wonder what’s gone wrong».

Teksten er tolket som en beskrivelse av et USA i oppløsning under Nixon, og er av enkelte trukket frem som én av de aller ypperste som er laget innenfor populærmusikken. Perspektivet er i overført betydning og bokstavelg talt hevet sammenliknet med «America»: «And I dreamed I was flying, high above my eyes could clearly see The Statue of Liberty sailing away to sea.»

Ja, hva var det Paul sang tilbake i 1973: «We come in the age’s most uncertain hours and sing an American Tune». Usikre tider da, usikre tider nå. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at Paul Simons låter var mindre tidløse, mindre slitesterke. Ja, at Art Garfunkel kunne uttalt det samme om «American Tune» som han uttalte om «America».

John Fullbright er endelig tilbake

John Fullbright – The Liar (album 2022)

Foto: Jackson Augustus

«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. The Liar åpner med en slektning av låten «Happy» på Songs, den glimrende «Bearden 1645», en låt som nettopp handler om å finne glede i pianoet:

«Everybody needs something they can cling to
A place for happiness to bring you
I got a piano I can sing to.»

I tillegg til Fullbrights svært sjelfulle og fleksible stemme og piano bidrar han selv også med en rekke andre instrumenter. Nå er ikke The Liar kun Fullbrights prosjekt, noe Fullbright selv understreker. Bandet, som blant annet består av Jesse Aycock, Aaron Boehler, Paul Wilkes, Stephen Lee og Paddy Ryan, bidrar blant annet med trommer, bass og en rekke ulike gitarer. Musikalsk får vi pianoballader med John Fullbright alene, samt fullt bandutløp – gjerne i samme låt som på nevnte «Bearden 1645». Både fele og steelgitar på enkeltlåter bidrar til at albumet fremstår som variert uten å være sprikende.

Religion. I 2012 og 2014 ga Fullbright ut sine til nå to eneste studioalbum, så ble det stille på solofronten. Aller best likte jeg From The Ground Up (2012) med låter som «Gawd Above», «I Only Pray At Night» og «Satan And St. Paul», sanger som var påvirket av hans forhold til Gud:

I don’t pray, and I don’t hang my philosophical hat on the idea of God. But I was raised with it and had to get away from it.

Også på The Liar er det låter som dveler ved religion. På tittelsporet prater Fullbright med Gud igjen, og uttaler «God, grant me whiskey, and I promise I’ll be good». Platas aller sterkeste låt er nakne «Stars». På denne låten er det kun Fullbright med piano. Her henter han styrke fra innerst i sjelen der han synger om å se tomhet og så seinere om å se Gud når han ser opp mot stjernene.

Av favorittlåter på albumet må jeg også nevne «Paranoid Heart» og «Poster Child», låter der Fullbrights stemme virkelig får briljere. Jeg er også svak for den rytmiske og tragikomiske «Social Skills», om å håndtere sosial angst gjennom alkoholmedisinering.

De som har fulgt Fullbrigh vil også merke seg at to av låtene var med på et livealbum fra 2009, nemlig countrylåten «Blameless» og den litt Eaglesaktige «Unlocked Doors». Her er de videreutviklet, og begge fremstår i fine versjoner.

Samlet sett er dette blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum. Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av!

Foto: Jackson Augustus

Svevde høyt der oppe…og kom ned

Erlend Ropstad m/band, Sentrum Scene, Oslo, 30. september 2022.

Erlend Ropstad med «Old Black».

Jeg svevde høyt der oppe
Aldri kom jeg meg ned

Joda, vi kom oss ned til slutt. Etter over en time med mange hardtslående rockere og andre låter der det fire persons store bandet pluss Erlend fikk utfolde seg, stod Erlend alene med gitaren og sang eldre låter, låter fra den tiden han begynte å synge på norsk, for rundt ti år siden. Deretter fikk vi en bandversjon, men likevel følsom, «En fin dag», den hjerteskjærende låten der Erlend viser oss kontrastene mellom eget liv og mange flyktningebarns liv. Da var det ikke bare fest lenger.

Moa Lignell. Men lenge før det hadde Moa Lignell fra Sverige varmet opp en halvtimes tid. Moa har tre engelskspråklige album i kofferten, men begynte å lage låter på morsmålet i fjor. Hun har nettopp gitt ut en duett sammen med Ane Brun. For meg var Moa et helt nytt bekjentskap, et særdeles hyggelig sådan. Låtene virket sterke, og stemmen bar gjennom praten lenger bak i lokalet. Moa tok seg tid til å introdusere låtene, noe som er veldig fint når artisten spiller solo. Og publikum i nærheten av meg satte pris på henne. Jo, Moa må jeg høre mer på.

Moa Lignell må jeg høre mer på!

Gleden & Sorgen. Erlend Ropstad går hardt ut med tittelåten fra årets album, Gleden & Sorgen. Med seg har han Roar Nilsen på gitar, Gunnar Sæter på trommer, Julie Falkevik Tungevåg på keyboard og Øystein Frantzvåg på bass. De gjør det raskt klart at her er vi på tøff rockekonsert. For meg sitter høydepunktene tett, særlig siden vi får servert mange låter fra de to siste albumene, «mine» Erlend Ropstad-plater. Etter noen dundrende låter, roes det litt ned med flotte «Vincents brev». Sangen om da Lou Reed kom til Vegårshei, og mye annet. Nyansene kommer frem, og gitarist Roar Nilsen får for alvor vist seg fram.

Men først og fremst er dette gøy.:

Vi har gjort noe riktig. Vi har gjort mye feil. Men i dag har vi gjort noe riktig. Vi har kommet sammen her på Sentrum Scene i Oslo for å feire rock ‘n’ roll.

Eller noe slikt. Selvsagt på sin «bløde» Vennesla-dialekt. Erlend skulle videre på turneen, og synes vi synger så fint at han gjerne tar oss alle med til Haugesund som korister. Joda, stemningen var god. Det var tydelig at Erlend og bandet hadde det storveis på scenen. Erlend vekslet mellom akustisk gitar og sin elektriske «Old Black». Av og til forsvant han inn i musikken, andre ganger søkte han felleskapet med oss eller bandmedlemmene.

Fortryllende gitarspill av Roar Nilsen

På de siste albumene har Erlend vekslet mellom rolige låter og rockere. I kveld var mesteparten av konserten viet de hardtslående rockerne. Men som nevnt innledningsvis, fikk vi heldigvis glimt av den vare Erlend, en Erlend som får vist flere sider av seg selv, der tekstene kommer tydeligere fram – de kunne bli litt borte der jeg stod framme ved scenen:

«Det er når ho tror jeg ikke hører
At jeg ikke følger med
At ho ber til en gud i himmelen
Da sier ho at ho prater med seg sjøl og at det er noe alle gjør
For å finne fram i denne vrimmelen
Ja ho har sikkert rett i de Ho har rett i så mange ting
Ho sier ho har blitt vant til verden
Mens jeg surrer rundt omkring
Jeg har så lett for å gå meg vill
Ho sier alle veier fører hjem
Hold fast for det her det er siste liten»

Etter rundt to timer smådanser bandet av scenen. En veldig fin kveld på Sentrum Scene med en Erlend Ropstad som gir rockeopplevelser fra øverste hylle. Og en særdeles hyggelig bonus når Joddski dukker opp fra bak scenen og gjør «Heilt uten synd» sammen med Erlend og bandet.

Redigert.

Erlend Ropstad og Joddski gjør «Heilt uten synd» sammen. Trommeslager Gunnar Sæter i bakgrunnen

Erlend – The folksinger
Øystein Frantzvåg på bass.