Elliott Murphy – Wonder (album 2022)
«Searching gets pianful unavoidable too
So when you find you’re at home you better stick like glue
I found a place where I felt safe and strong
It’s somewhere in the chorus of a rock ‘n’ roll song»
– fra «There’s a Place»
Noe av det første som slår meg når jeg hører 73-åringen Elliott Murphys nye album, Wonder, hans første album med nye sanger siden Prodigal Son (2017), er hvor flott produksjonen er. Albumet er produsert og arrangert av Gaspard Murphy, Elliotts sønn, og med seg har de australske Melissa Cox på fiolin, Alan Fatras på trommer og selvfølgelig Murphys mangeårige samarbeidspartner, den fantastiske gitaristen Olivier Durand. Ja, her er det mange flere bidragsytere, og mot slutten av den flotte, siste låten, den oppsummerende kabaretaktige «I Know There’s A Place», leser Elliott dem opp mens musikken fortsetter i bakgrunnen. En fin og litt original avslutning på albumet. Og til slutt forteller han om bakgrunnen for tittelen på albumet:
Why wonder? Because every day I am in wonder of where I am where I’ve been and where I am going next.
Stjerneliga. Det har gått omtrent 50 år siden Elliott Murphy skulle bli verdensberømt og omgikk stjerner som Lou Reed og David Bowie. I låten «That’s The Scene» møter vi mange av Elliotts gamle bekjente og kanskje enda flere. Elliott Murphy ble aldri en stor stjerne – «blessed with anonymous fame», som han synger i låten – flyttet seinere til Frankrike der han nå har bodd i flere tiår og har etablert en hengiven fanskare. Wonder er spilt inn i Paris. Du kan lese mer om Elliott Murphys karriere her.
Sunkne minner. Elliott forteller i presseskrivet at mens hans tidlige album hadde mye av ungdommens energi, håp og drømmer, bærer Wonder mer preg av sunkne minner som flyter opp til overflaten: «I’m going back in time to find what I’m looking for…», som det heter på min favorittlåt på albumet, den massive «Lack Of Perspective» – Elliott Murphy og jeg har samme favorittlåt.
Pandemien. Albumet er også preget av at sangene er skrevet under begynnelsen av pandemien. Det er flere låter om ensomhet, og andre som bruker værmetaforer: «Lonely», «Lonely Kings», «Sunlight Keeps Falling On Me» og «Bystander» med sin linje «Rain Keeps Falling on Me», Raindrops», «Hailstones». Ja, her er både sol, regn og hagl skremmende.
Om Murphy er ettertenksom, er det er likevel et rytmisk driv over noen av låtene. Låter som viser at Murphy ikke har lagt rockeren i seg på hylla. Musikalsk fremstår albumet som en smeltedigel mellom amerikansk folk-rock og europeiske innslag både av jazz og bruk av rytmiske instrumenter som congas – hør for eksempel «Children Of Children». Så er det jo selvsagt Melissa Cox’ nydelige fiolin på noen låter, andre låter er piano eller orgel mer i sentrum av begivenhetene. Olivier Durands gitarer er naturlig nok ikke så fremtredende som på livealbumene med ham og Elliott, men Durand setter heldigvis også sitt preg på albumet. Ta på hodetelefonene og nyt for eksempel hans akustiske gitarsolo på «Something Consequential». Durand har også skrevet hele fire av låtene på albumet sammen med Murphy.
Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig. Joda, nå kjører jeg en runde til.
Gubberock 