Oslo 21. august 2022: Jerry hadde på forhånd lovet meg den fantastiske morderballaden «John Lewis» fra den tolv år gamle plata «Traveling Grey». Hadde han glemt den? Men så, langt inni ekstranummerne, kunne Jerry fortelle at han skulle oppfylle et ønske til, og så begynner det:
«A coat of mystery hangs on the wall Of the thick cool breeze He tips his charcoal cap To the girl he won't win back Even if he acts nicely»
Deretter syv minutter med pur nytelse, syv minutter som går så altfor fort.
To måneder seinere holdt Jerry Leger og hans band The Situation konsert i Jerrys hjemby Toronto. Herfra har Jerry plukket fire låter som med en sang fra hvert album han har gitt ut på Cowboy Junkies’ label, Latent Recordings. «John Lewis» er ikke én av dem, men vi får fire andre flotte låter. Jerry forteller at de alle har alle utviklet seg og fortsetter å utvikle seg i en live-setting.
Først ute er en gnistrende «The Big Smoke Blues» fra det glimrende dobbeltalbumet Nonsense & Heartache, en låt som også var et høydepunkt på konserten i Oslo. Deretter roes der litt ned de flotte «With Only You» fra fjorårets fine Nothing Pressing og «Corner Light» fra det særdeles fengende albumet Time Out For Tomorrow. Sistnevnte ble dessverre selvoppfyllende da Jerry måtte avlyse lanseringsturné som følge av pandemien. Siste låt ut er giganten «Factory Made» fra Early Riser (2014).
Vil du lese mer om denne dyktige låtskriveren fra Canada? Les tidligere artikler i Gubberock:
Da Caleb Caudle fortalte at han skulle synge en sang fra Lucinda Williams’ album Car Wheels On A Gravel Road, tenkte jeg med én gang at det måtte bli «Lake Charles». Sangen matcher perfekt de låtene han selv har laget, og som han sang på Krøsset i Oslo i kveld. Å høre en låtskriver av et slikt kaliber sammen med 20–30 andre kan best beskrives som en luksøriøs opplevelse som hadde kostet langt mer enn den relativt beskjedne billettprisen om verden hadde vært et mer rettferdig sted.
Tidløse låter. Under fredagskaffen på jobben på fredag, kom vi inn på at jeg hadde sett 81-åringen Bob Dylan i høst, og at jeg var skuffet over at Randy Newman igjen måtte kaste inn håndkleet og avlyse torsdagens konsert. Noen ymtet frampå at jeg kanskje skulle sjekke ut musikken til litt yngre artister. Caleb Caudle må komme i den kategorien, selv om jeg underveis på konserten tok meg i å tenke på gamle storheter som Townes Van Zandt, David Olney og Eric Taylor som kun bevæpnet med gitar, gode sanger og historier kunne trollbinde publikum i to timer og mer til. Ja, ta gjerne med 75-åringen Tom Russell som jeg så for et par uker siden også. Når det er sagt, Caleb ga seg etter en drøy time, vi hadde tålt mer!
Historieforteller. Caleb Caudle hadde med seg et av fjorårets beste album, Forsythia i bagasjen. Et album som var produsert av John Carter Cash, sønnen til Johnny, og der Caleb hadde med seg legender som Sam Bush på fele og Jerry Douglas på strenger. Men låtene fungerte utmerket i en mer beskjeden setting også. Caleb var tøff nok til å starte med den fantastiske tittellåten – hvordan toppe den? Etterhvert fikk vi mange låter av omtrent samme kaliber. Caleb ga ofte en kort forklaring eller historie knyttet til låtene, noe som løfter slike kvelder flere hakk.
En suvenir fra kvelden – signert plate
Låten «Crazy Wayne» tar utgangspunkt i bilmekanikeren som fikk Calebs bil til å vare mye lenger enn den burde. På spørsmål i et radiointervju om Wayne virkelig hadde uttalt alt som fremgår av sangen, hadde Caleb svart bekreftende: «mer eller mindre». – også den om «Crazy Wayne said the problem with hearts these days//They break but don’t break all the way»? Da hadde Caleb svart: «Nei, han er en god bilmekaniker, men ingen poet». Historiene i Calebs sanger virker ellers mer eller mindre å være selvopplevd, enten de er om den 83-årige naboen som fortsatt jobber hardt for å glede andre i «Whirligigs» eller det handler om storfamilien hans som bodde sammen, i den nydelige låten «Red Bank Road». Eller om at han måtte bruke to år på at «I Don’t Fit In» ikke høres ut som en negativ holdning.
Sanger om livet. Caleb kunne også fortelle at nå skal han synge en trist sang, så om du skal begynne å røyke, er dette tidspunktet. Nei, det var virkelig ikke tiden for en røykepause. Sangen «Six Feet From The Flowers» om bestefaren som mistet sin kone etter et langt samliv og som nå skulle forsøke å finne en famlende vei videre på egenhånd, er en sterk påminnelse om sider ved livet de fleste av oss må møte. I det hele tatt bidrar Calebs sanger til at vi forstår litt mer av livet og hvor viktige de hverdagslige opplevelsene er.
Etter en helg med badeland, skitur og mange overdoser med Bob Dylans nye boks, var en rolig og varm kveld med Caleb Caudle akkurat det jeg trengte. I kveld var en mann og en kassegitar nok.
Albumcover og bilde fra Charlie Suttons hjemmeside
Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.
Country. Ifølge hjemmesiden hans er Charlie Sutton en erfaren låtskriver med over 25 år med livemusikk under beltet. Han er oppvokst i Pacific Northwest, har musikalske røtter i Midtvesten hvor han tilbrakte slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene med å spille musikk i St. Louis. Det har gått under ett år siden hans forrige utgivelse, og også i 2020 utga Charlie & The Changelings et album som fikk gode kritikker. Foruten Charlie på vokal, gitar, banjo, munnspill og synth spiller bandmedlemmene Sam Alkire, Jason Beek, David Manison og Adam Straumbinger bass, trommer, steelgitar, dobro, fele samt koring. Som man ser av instrumentene, befinner vi oss stort sett i godt gammeldags countryland med snev av bluegrass.
Foto fra Charlies hjemmeside.
Humørfylt. Charlie selv har en lett tilbakelent humørfylt måte å synge på. Man får nesten en følelse av at han flirer litt der han avleverer historier som egentlig til dels er tragiske, kanskje litt som Shel Silverstein. Og musikken er også ganske lystig, til å bli i godt humør av. Jeg kom over plata etter anbefaling fra Skranglefantene , og vi er ganske enige om at dette er ei plate som gjennomgående har fine låter, men der noen låter ligger et hakk eller to over de øvrige.
Noen låter skiller seg ut. Tittellåten, «Phantom Drifter», er en slik låt, om en ensom mann som lever i skjul og skyr dagslys så folk skal slippe å se ansiktet hans. Sangen drives fram av teksten, en fin melodi, fele og piskende trommer. Jeg er også svak for «Me & Mutt» med den herlige basskoringen. Her nevnes også en film av John Wayne, så mine bilder på netthinnen som jeg skriver om innledningsvis, må ha noe for seg.
Et annet høydepunkt er «The Outlaw Po8»: «He was a steel eyed gambler in a shiny top hat//he wore a long black duster and a checkered vest//he smoked fine cigars from a silver box//he was as slick as a snake and as Sky as a fox….. He was an outlaw poet». Her skjer det litt av hvert for å si det forsiktig. Jeg forsøker å henge med og oppfatter litt mer for hver gang! Herlig låt.
Sett på Phantom Drifter med Charlie Sutton & The Changeling, og forutsetningene for å få en god start på dagen – eller hvor du måtte befinne deg i døgnet når du leser dette – er på plass!
The title of the book got it righ. Faith, Hope And Carnage is a book about faith and hope, but also about grief, guilt and processing Arthur’s passing in 2015. Arthur was one of Nick Cave’s twin sons from his current marriage to Susie. In May 2022, Cave also lost an older son from a previous relationship, that is not the subject of this book.
Of the music books I’ve read in the past year, this book of conversations between The Observer/The Guardian journalist Seán O’Hagan is undoubtedly the most interesting. The two have known each other for forty years, and it becomes clear early on that they have a trusting relationship and that O’Hagan has experiences that make him understand part of what Cave has gone through with grief and guilt in later years. It is emphasized on the book’s cover that this is a conversation, and not a memoir. And thank you for that! It is not always as exciting with chronological biographies that start with a long review of the main character’s childhood. The book’s idea was born after several phone calls between Cave and O’Hagan at the beginning of the pandemic, in March 2020, and the finish line for the afterword is in May 2022.
Easy to read and engaging. One could imagine that a conversation over 280 pages on such topics could well become heavy and demanding. But, no, rather it is easy to read and engaging. Cave himself emphasizes that he is not a professional either as an adviser to others or in major existential and philosophical questions. In recent years, Cave has run his Red Hand Files on the internet, where many people ask questions and comment on their own life challenges, and many do not even have a relationship with Cave’s music. Cave spends a lot of time both reading and answering letters. This has been important for his own processing of the grief over Arthur, at the same time that he sees that the Red Hand Files gives him a great responsibility. The series Conversations With Nick Cave, which could also be experienced in Oslo Concert Hall in 2019, had much of the same purpose. Here, Cave performed without a safety net and answered the audience’s questions between songs performed by Cave alone behind a grand piano. Cave sees this series as important so that he can now live a better life than before.
In Oslo Konserthus 2019
Better human beings. I have previously written about several of Cave’s latest albums. Cave has a slightly strained relationship with Skeleton Tree (2016). With one exception, all the songs on that album were written before Arthur’s death. Nevertheless, the songs on the album – including for Cave himself – sound like they were written after his son’s death. Ghosteen (2019) is an album created as a space where Cave and his wife Susie can meet their son and say their final goodbyes. Carnage (2021) is again something completely different. I see no reason to rewrite my reviews of the records after reading the book, but then Cave himself writes that he has no ambitions to be a mysterious figure. He does not make music just for himself, but hopes that the music and meeting the audience can make both himself and the audience better humans. Maybe it sounds pretentious, but I believe it when it comes from Nick Cave.
Religion that obliges. Cave realizes that on the big stages he has qualities that can be reminiscent of religious seducers – I let myself be seduced at a fantastic concert last summer – but at the same time in many settings he is just one of us. Like artists such as Bob Dylan and Leonard Cohen, Cave uses many biblical images in his lyrics. He is strongly fascinated and attracted by the Bible and Jesus Christ. He strives towards what he calls a conservative religiosity that obliges. Or something along those lines.
I also understand that he thinks music is an expression of something religious, where people meet on the basis of something we cannot fully grasp. He talks about a belief that can be truth enough, if it is useful for people. An interesting discussion in itself: Whether faith gets you out of drug addiction is more important than whether you are completely or to some extent literally wrong in your faith? Faith can still be metaphorically true, right? Cave and O’Hagan also look back on Cave’s longtime herion addiction, an addiction that was worse than I thought.
Digging deeper. The book can be perceived as a bit jumpy, but that also helps to make it so fascinating. We constantly return to themes we have visited before. Perhaps you can experience this as repetition, before you discover that the authors are discussing the matter from a slightly different angle, digging a little deeper than before. This portion-wise approach also contributes to making it easier to deal with the big and difficult questions, for the reader, but perhaps also for Cave and O’Hagan in their conversations.
Cave and O’Hagan also discuss how Cave creates music. If you think Cave as a writer begins with the words, you are wrong. He starts with images in his head, and tries to create music from the images he envisions. Listening to the Ghosteen album, I think I can tell what he means.
Book of wise reflections. You don’t have to agree with Nick Cave on everything. In any case, he speaks with wisely about the big questions that may not have good answers. Perhaps the book can make the reader reflect on his own life; how to get through a grief, what is important in your life? Cave says that the most touching thing has been seeing his wife Susie come out of the darkness and continue to live. You will learn more about how Cave’s life has changed after Arthur’s death, although in many ways he believes he is still the same as he was 40 years ago. I’m not entirely sure about that.
Gubberock 