Strålende samtalebok!

Nick Cave & Seán O’Hagan: Faith, Hope And Carnage (bok 2022)

Tittelen på boka holder det den lover. Faith, Hope And Carnage er ei bok om tro og håp, men også om sorg, skyld og bearbeidelse av Arthurs bortgang i 2015. Arthur var den ene av Nick Caves tvillingsønner fra hans nåværende ekteskap med Susie. I mai 2022 mistet Cave også en eldre sønn fra et tidligere forhold, det er ikke tema for denne boka.

Av de musikkbøkene jeg har lest det siste året, er utvilsomt denne samtaleboka mellom The Observer/The Guardian-journalisten Seán O’Hagan den mest interessante. De to har kjent hverandre i førti år, og det blir tidlig klart at de har et tillitsfullt forhold og at O’Hagan har opplevelser som gjør at han forstår en del av det Cave har gjennomlevd av sorg og skyldfølelse de seinere årene. Det understrekes på bokas omslag at dette er en samtale, og ikke en memoar. Og takk for det! Det er ikke alltid like spennende med kronologiske biografier som starter med en lang gjennomgang av hovedpersonens barndom. Bokas idé ble født etter flere telefonsamtaler mellom Cave og O’Hagan i begynnelsen av pandemien, i mars 2020, og sluttstrek for etterordet er i mai 2022.

Lettlest og engasjerende. Man kunne tenke seg at en samtale over 280 sider om slike temaer kunne ble vel tungt og krevende. Men, nei, snarere er den lettlest og engasjerende. Cave selv understreker at han ikke er profesjonell verken som rådgiver for andre eller i store eksistensielle og filosofiske spørsmål. Cave har de siste årene drevet sine Red Hand Files på internett der mange stiller spørsmål og kommenterer egne livsutfordringer, ja flere har ikke en gang et forhold til Caves musikk. Cave bruker mye tid på å både lese og svare på brev. Dette har vært viktig for hans egen bearbeiding av sorgen over Arthur, samtidig som han ser at Red Hand Files gir ham et stort ansvar. Serien Conversations With Nick Cave som også kunne oppleves i Oslo Konserthus i 2019 hadde mye av det samme formålet. Her stilte Cave opp uten sikkerhetsnett og svarte på publikums spørsmål mellom låter fremført av Cave alene bak et flygel. Cave ser på denne serien som viktig for at han nå kan leve et bedre liv enn før.

Bedre mennesker. Jeg har tidligere skrevet om flere av Caves siste album. Cave har et litt anstrengt forhold til Skeleton Tree (2016). Med ett unntak er alle låtene på det albumet skrevet før Arthurs død. Likevel høres sangene på albumet – også for Cave selv – ut som de er skrevet etter sønnens død. Ghosteen (2019) er et album som er laget som et rom der Cave og kona Susie kan møte sønnen og ta endelig farvel. Carnage (2021) er igjen noe helt annet. Jeg ser ingen grunn til å omskrive mine omtaler av platene etter å ha lest boka, men så skriver Cave selv at han har ingen ambisjoner om å være en mystisk figur. Han lager ikke musikk bare for seg selv, men håper at musikken og møte med publikum kan gjøre både ham selv og tilhørerne til bedre mennesker. Kanskje høres det pretensiøst ut, men jeg tror på det når det kommer fra Nick Cave.

Religion som forplikter. Cave innser at han på de store scenene har egenskaper som kan minne om religiøse forførere – jeg lot meg selv forføre på fantastisk konsert i fjor sommer – men samtidig stiller han opp i mange settinger der han bare er én av oss. I likhet med artister som Bob Dylan og Leonard Cohen bruker Cave mange bibelske bilder i tekstene sine. Han er sterkt fascinert og tiltrukket av Bibelen og Jesus Kristus. Han søker mot det det han kaller en konservativ religiøsitet som forplikter. Eller noe i den retningen.

Jeg oppfatter også at han mener musikk er et uttrykk for noe religiøst, der mennesker møtes med utgangspunkt i noe vi ikke helt kan gripe. Han snakker om at en tro kan være sannhet nok, om den er til nytte for menneskene. En interessant diskusjon i seg selv: Om tro får deg ut av stoffavhengighet, er det viktigere enn om du fullstendig eller til en viss grad tar bokstavelig feil i din tro? Troen kan jo likevel være metaforisk sann? Cave og O’Hagan ser også tilbake på Caves mangeårige herionavhengighet, en avhengighet som var verre enn jeg trodde.

Graver dypere. Boka kan oppfattes litt springende, men det bidrar også til å gjøre den så fascinerende. Vi vender stadig tilbake til temaer vi har vært innom før. Kanskje kan man oppleve dette som gjentakelser, før man oppdager at forfatterne diskuterer saken fra en litt annen vinkel, graver litt dypere enn før. Denne porsjonsvise tilnærmingen bidrar også til at det blir lettere å forholde seg til de store og vanskelige spørsmålene, for leseren men kanskje også for Cave og O’Hagan i deres samtaler.

Cave og O’Hagan diskuterer også hvordan Cave skaper musikk. Om du tror Cave som forfatter begynner med ordene, tar du feil. Han begynner med bilder han har i hodet, og forsøker å skape musikk av bildene han ser for seg. Når jeg lytter på albumet Ghosteen, tror jeg at jeg kan ane hva han mener.

Reflektert og klok. Man trenger ikke være enig med Nick Cave i ett og alt. Han snakker uansett velbegrunnet om de store spørsmålene som kanskje ikke har gode svar. Dette er ei bok å bli litt klokere av. Kanskje kan den få leseren til å reflektere over eget liv; hvordan komme gjennom en sorg, hva er viktig i ditt liv? Cave forteller at det mest rørende har vært å se kona Susie komme ut av mørket og fortsette å leve. Du får vite mer om hvordan Caves liv har endret seg etter Arthurs død, selv om han på mange måter mener at han fortsatt er den samme som for 40 år siden. Jeg er ikke helt sikker på det.