Gubberock

Jaimee Harris er ikke født til å flykte

Jaimee Harris – Boomerang Town (album 2023)

Bruce Springsteen synger om å være født til å flykte, om å følge drømmene og løsrive seg. For Jaimee Harris og hennes karakterer i Boomerang Town er situasjonen annerledes. De sitter fast, de blir trukket tilbake dit de kom fra. Et liv i små kår. Psykiske problemer og avhengighet som går i arv. Jeg kjente henne best som den litt mer stillfarne makkeren til hennes livspartner Mary Gauthier på livesendinger under koronatiden. Nå har hun like godt gitt ut mitt favorittalbum så langt i år. Jeg henter fram karakterene igjen og gir 9/10!

Synger og spiller for livet. Jaimee Harris er ute med sin andre fullengder. Og for et album Boomerang Town har blitt! To av låtene er skrevet sammen med Mary. Den første av dem, «How Could You Be Gone», er laget etter begravelsen til mentor og folkartist Jimmy LaFave og en annen venn. Du kan høre sangen også på fjorårets album med Mary Gauthier, men denne versjonen er minst like bra, eller kanskje endog bedre. Og det skriver jeg som er en stor Mary Gauthier-fan. Hør hvordan Jaimee stadig legger mer patos i låten med stemme, tangenter og strykere etterhvert som den utvikler seg. David Mansfield på fiolin og bratsj gjør en formidabel jobb. Og det pianoet! Her synges og spilles det for livet. Bokstavelig talt. Nydelig låt!

As for me, the only dream I’ve ever had Is gettin’ out of this boomerang town. Men tro ikke at «How Could You Be Gone» er albumets fineste låt. Den prisen tror jeg må gå til «Sam’s» eller «The Fair And Dark Haired Lad». Men først litt bakgrunn. Jaimee er en singer/songwriter på vel 30 år som er oppvokst i Texas, nå bosatt i Nashville. Som Mary Gauthier har hun hatt sine runder med alkohol og annen dop, noe flere av låtene på albumet preges av. Boomerang Town er produsert av Mark Hallman som også spiller flere av instrumentene på albumet. På flere av låtene er det kun Halmann og Jaimee som står for musikken. På andre låter bidrar David Mansfield på fiolin og bratsj, BettySoo med backingvokal, Andre Moran med elektrisk gitar, Dirk Powell med trekkspill, Sammy Powell med piano, pluss enda noen til. Her er det ikke spart på noe når låten krever det, men intet er overflødig heller.

I det syv minutter lange åpningssporet, tittellåten, handler det om hvor vanskelig det er å komme seg bort fra hjembyen. Låten handler dermed om en slags post «Born To Run-generasjon», om jeg forstår Jaimee riktig. Den lange teksten – og historien– er uanstrengt og føles ikke et minutt for lang. Jaimee selv lyktes med å komme ut, men hun ble likevel fanget av psykiske utfordringer og alkoholproblemer slik flere i hennes familie ble. Låten er ikke selvbiografisk, men likevel følelsemessig sann, forteller hun. Og det synes jeg er et interessant poeng som jeg stadig vender tilbake til. Mange låtskrivere vil distansere seg fra sine hovedpersoner, og er du en John Prine eller en Randy Newman, må du selvfølgelig ofte det. Men ofte liker jeg å tro at låtskriveren legger igjen deler av sjelen sin i hovedpersonens opplevelser og syn på livet. Og det må nesten artisten finne seg i; når låten slippes ut i verden, tilhører den ikke lenger bare artisten.

Avhengighet. Låten «Sam’s», som jeg nevnte som én av de aller sterkeste låtene på albumet, skal være inspirert av én av Jaimees favorittbarer i Texas. Baren ble et tilholdssted for låtskrivere og også et sted Jaimee kunne gjemme seg da hun drakk for mye – ingen kjente henne der. Akkordene og melodien er ment å fremkalle spiralen av avhengighet og psykiske lidelser – hør etter, og se videoen til låten! En mørk låt som nesten snakkes frem i perioder, underbygger den mørke stemningen. Nå har jeg allerede trukket fram Mary Gauthier, men er det én artist jeg stadig tenker på når jeg hører Jaimee, er det Gretchen Peters, ikke minst i måten de synger på, og i de mørkeste låtene. Også tittelen på min andre favorittlåt på albumet, «The Fair And Dark Haired Lad», henspiller på alkoholens vanedannende evner. Fantastiske gitarer og felesolo på denne litt raskere låten:

«He’s got no hands, but I’m in his grip
His burning kiss lands on my lips
It lingers like a love gone bad
The fair and dark haired lad»

Nestekjærlighet. Så da har vi tatt for oss de fire første låtene, fire innertiere. Og du har vel allerede forstått tegninga. Jeg kunne gitt meg her, med låter jeg raskt falt for, men det klarer jeg ikke. Låtene som følger, brukte jeg mer tid på, men flere er voksere, som gjør at jeg ikke blir ferdig med albumet sånn helt uten videre. Det er de to neste låtene jeg ofte har våknet med lengst fremme i pannebrasken. Jaimee Harris har bakgrunn fra kristne miljøer. Hun opplever at en del av den nestekjærligheten det snakkes om der, ofte blir overfladisk. Hun vil dypere, som hos sin mor. «On The Surface», denne gangen med piano langt framme i lydbildet, handler om dette. Flott følsom vokal i denne ettertenksomme låten. «Good Morning, Love» på sin side er en låt med nydelige overganger, en låt som ble til for å ha en trekkspillsolo i seg!

Townes Van Zandt og Jimmy LaFave. «Like You» er en låt som er inspirert av Townes Van Zandt og er skrevet kort tid etter ar Jimmy LaFave og Jaimee sang Townes’ «Snowin’ On Raton» sammen. Låten har et forsiktig, men ikke mindre effektfullt piano av den grunn; det er mange fine detaljer på dette albumet. Er det ikke nesten som man hører et ekko av Townes selv: «The mountains they keep quiet as the morning breaks the cold, I won’t think about it as I travel down this road», ja, virkelig «Kind of like you».

«Fall (Devin’s Song)» handler om en klassekamerat som ble skutt og drept og om morens artikler om sønnen i en avis. Mary Gauthier hjalp Jaimee med å fortelle morens historie i denne gripende låten:

«Your friends are in the auditorium
You should be with them in your cap and gown
We should be packing you up for college
‘Cause you had big dreams, far bigger than this town»

Én feil. Albumet har ett, og så langt jeg har hørt kun ett feilsteg. Det skulle stoppet med «Love Is Gonna Come Again», en låt som kunne tatt deg ut av albumet med en oppsummerende, med likevel oppløftende følelse, en låt som å se framover selv etter tap av familie og venner. Joda, du har hørt liknende låter på slutten av mange singer/songwriter-album, men låten er likevel passende på dette albumet. I stedet får albumets klart svakeste låt, «Missing Someone», æren av å avslutte dette nær perfekte albumet. Kanskje er den stakkato låten i seg selv grei nok, men jeg synes ikke den hører hjemme her, den bryter stemningen.

Årets mest spilte så langt. Men hvem søker perfeksjon? Dette albumet er uansett det albumet jeg har spilt aller mest så langt i år. Sterke låter, en fin stemme og gode historier. Jeg ber ikke om mer, men utroper Boomerang Town til årets gubberockfavoritt hittil! 9/10.

«Sad songs make me happy»– American Aquarium i Oslo

American Aquarium, konsert John Dee i Oslo, 23. februar 2023

Endelig! Det har blitt noen utsettelser fra bandet som i 2020 ga ut ei av mine favorittplater fra dét året, Lamentations. Ett album som tok pulsen på det amerikanske samfunnet, og ikke bare likte diagnosen det stilte. Det er gått seks år siden sist American Aquarium besøkte Oslo. Den gangen spilte de dagen før beslektede Drive-By Truckers, og tilstedeværende på begge konserter kan fortelle at American Aquarium var aller best. Det tror jeg gjerne, jeg så Drive-By Truckers både den gangen og i fjor. Begge ganger var mer enn bra, men litt mye gitarøs, og litt lite dynamikk. American Aquarium har i dag enda flere strenger å spille på.

Kirby Brown varmet opp. Kanskje likte jeg de humoristiske, selvironiske og sarkastiske kommentarene mellom låtene aller best!

Siden 2017 har frontmann B.J. Barhams band fått en helt ny besetning. Jeg har ikke sett tidligere versjoner av bandet, men dagens band låter tøft og tight. B.J. Barham selv oste av energi og spilleglede. Bandet åpnet med tittellåten på deres siste og innadvendte album, Chicamacomico, en litt tung og fin versjon der det tidlig ble klart at dette ville bli en stor kveld, der også vokalisten Barham var i god form. Heldigvis fikk stemmen lov til å være langt framme i lydbildet hele kvelden, og enkel som jeg er, gjorde det ikke meg noe at også bandets hjerte, trommisen, fikk en fremtredende plass sammen med tangenter, steelgitar, andre gitarer og bass.

Det ble fire låter fra Lamentations, tror jeg, og det var helt på sin plass. Som ventet fungerte låter som «The Long Haul» og den tenksomme og semi-selvbiografiske «Six Year Come September» flott live. Det er mye Springsteen i Lamentations, både Nebraska og Born In The USA. En låt som «Start With You» har mest til felles med sistnevnte.

Men fansen av eldre låter fikk absolutt sitt. Et raskt overslag tilsier at godt over halvparten av låtene på albumet Burn. Flicker. Die ble spilt. Mange vil fortsatt mene at dette Jason Isbell-produserte albumet fra 2012 er deres beste. Det var gøy å se folk synge med på låter som tittellåten, «Lonely Ain’t Easy» og «Jacksonville» og vise at disse låtene virkelig betyr noe for dem.

Foran første ekstranummer kommer Barham alene inn på scenen. Han forteller at han er narkoman og alkoholiker. Men at han har vært ren i åtte år. Så begynner han å fortelle om moren. Hans beste venn. En mor som forvant gradvis og døde av pilleavhengighet. Barhams tale var likevel en kjærlighetserklæring og fem rørende minutter før låten om å leve videre etter hennes død ble fremført solo: «The First Year». Helt til slutt fikk vi to rocka låter som Barham ville skulle løfte stemningen etter «The First Year» og talen hans. Og det lyktes de med!

En veldig fin kveld på John Dee. Engasjert rock med mening i halvannen time. Oppmøtet burde vært enda større. Kom snart tilbake!

Humørfylt overskuddsprosjekt fra Kongsvinger-traktene

The Anti-Music Bonanza – Shangri-La (album 2023)

Nytt album fra The Anti-Music Bonanza. Låtskriver og vokalist Roger Græsberg er også kjent for sitt countryband med norske tekster, Roger Græsberg og Foreningen. The Anti-Music Bonanza består av Roger Græsberg – vokal, akustisk gitar, elgitar, perkusjon og kor; Thomas Mårud – elgitar; Krister Skadsdammen – steelgitar, elgitar og mandolin, Morten Andreassen – bass, Tony Karlsen – trommer og Andréas Brithanus Aarskog – piano og orgel. Albumet er spilt inn av Kenneth Storkås i Silence Studio februar 2020. En flott gjeng!

Overskuddsprosjekt. Roger forteller at The Anti-Music Bonanza er et rent overskuddsprosjekt som har blitt holdt i live av at de er husband på Audunbakken, en årlig festival i Odalen. Kjernen i bandet er så glad i å spille sammen at de alltid har flere prosjekter gående – fra Foreningen til et reint Rolling Stones-tributeband. Roger forteller videre at Anti-Music Bonanza er en ventil for å spille høyt og ha det gøy.

Nye og gamle låter. De fem første låtene er nye, og de siste fem er gamle. I tillegg er det to bonusspor. Roger forteller at de nyskrevne låtene handler mye om forholdet mellom noe gammelt og noe nytt. Det skal ha vært moro å sette disse opp mot hverandre og få bandet til holde det sammen.

Dette prosjektet handler jo mest om overskudd og spilleglede, og jeg tror vi har klart å få til noe som i tillegg har noe på autentisk på hjertet. – Roger Græsberg

Og gøy er dette! Shangri-La oser av overskudd og spilleglede. Bandet skal være inspirert av artister som Faces, Wilco, Rolling Stones, Daniel Johnston og Giant Sand. Selv synes jeg også jeg hører litt Ian Hunter i stemmen til Roger. Albumet begynner med «Down And Dirty», en låt – og et piano – det svinger ordentlig av. Og er det gitaren som lager de tøffe lydene? Teksten handler om at man kanskje ikke er ung og lovende lenger. Festen kan likevel starte! Og den fortsetter med fengende «The Graveyard Shift», en låt der teksten ikke nødvendigvis er like festlig. Men når låt nummer tre er godt i gang, så er jeg usikker på om jeg er på konsert og står og tramper takten og digger på mitt vis, eller om jeg er på en biltur på landeveien, fortrinnsvis i de dype skoger, der musikken er eneste følgesvenn.

Rock ‘n’ roll. De fem nye låtene er hele veien fengende og rock ‘n’ roll. Flerrende gitarer, orgel og av og til et Jerry Lee Lewis-piano: Hør på én av mine favoritter på albumet, kanskje den råeste og aller beste av låtene på albumet, «Duct Tape Heart». Som det svinger: klarer du å sitte i ro når du hører den låten, er du god!

Country. Så går vi over i albumets del med eldre låter. Det innledes med steelgitaren til Krister Skadsdammen – én av Norges beste på dét instrumentet. Låten er «Curly Hair», og den roer ned; albumet blir mer country fra og med denne låten. «Curly Hair» er ikke albumets beste låt, men dog. «The Movie Of My Life» – som trenger en lykkelig slutt – roer ytterligere ned, og er albumets kanskje peneste låt. Igjen er steelgitaren sentral. Låten har også noen fantastiske pianodetaljer, så hør gjerne litt ekstra etter når du lytter til denne flotte låten. Uten å ta for meg alle sangene på albumet, kan jeg love at det også herfra og inn er fine låter, låter som fortsatt er mer «dagen derpå-låter» enn den heidundrende starten. På låten med den litt klisjéaktige tittelen «Johnny Guitar» får bandmedlemmene briljere vekselvis, litt rufsete gitarer her, nesten trommesolo der, og piano. Når man har samlet en så dyktig gjeng med musikere, er det fint at man gir rom for lekre musikalske krumspring, også i de litt seigere låtene.

Fengende. På noen av låtene tar jeg meg i å lure på hvilke eldre låter de minner meg om – fine «Blue Times», anyone? – men det er ikke så viktig. Prosjektet gir seg da heller ikke ut for å være nyskapende. Nei, dette er moro med et glimrende band – og vokalist – som spiller fengende låter! Jeg trengte et slikt album nå.

Coverfoto: Unnveig Aas. Coverdesign:
Krister Skadsdammen.

Varm og artig John Prine-hyllest på Herr Nilsen

Songs Of John Prine, Herr Nilsen, Oslo 16. februar 2023. Medvirkende: Bill Booth, Billy Troiani, Malin Pettersen, Tove Bøygard, Toini Knudtsen, Bill Booth, Johan Berggren, Johanna Demker.

«It’s half of inch of water and you think you’re gonna drown». Johan Berggren formidlet tydelig, humørfylt flere av Prines humoristiske, ja, til dels galgenhumoristiske låter, som «That’s The Way The World Goes Round» og «All The Best» som én av mange artister som tok for seg John Prines låtkatalog på Herr Nilsen i går.

John Prine. For tre år siden spilte John Prine og hans band en enestående konsert i Oslo Konserthus. Han bød på udødelige sanger om gamle ektepar, nedlagte fabrikker, vietnamveteraner og andre klassikere med en stor dose varme, lun humor og medmenneskelighet. Og ydmykhet for at han de siste årene hadde fått oppleve en ny musikalsk vår der han hjalp og fikk hyllest av yngre, fremadstormende artister. Og ikke mint mottakelsen hans aller siste album «Tree Of Forgivness» fikk. Pga. kneproblemer måtte han sitte, men han fullførte den to timer lange konserten med stil. Fantastisk er vel et bedre ord. Rørende. Og vemodig; vi skjønte at dette kunne bli siste gangen. Få uker seinere døde John Prine av Covid-19. Konserten i Oslo ble hans nest siste. Men sangene lever videre, og får fortsette å skinne når vi får oppleve kvelder som denne på Herr Nilsen.

Bill Booth på fele, Toini Knudtsen og Bill Troiani på bass. Foto: Vibeke Sjøvold

Norsk Americana Forum har som formål å fremme og ivareta Americana-musikk og alle dens mange aktører i denne sjangeren. Dette innebærer også å arrangere konserter. Tidligere har forumet hatt kvelder der låtene til artister som blant annet Neil Young og Townes Van Zandt har blitt fremført av norske artister. I kveld hadde Norsk Americana Forum samlet en rekke artister på Herr Nilsen som i mer enn to timer spilte John Prines sanger backet av et strålende band med Bill Booth på fele, vokal og gitar, Ian Johannessen på gitar, Bill Troiani på bass, Tore Blestrud på steelgitar og Svein Åge Lade Lillehamre bak trommer. Forumets leder, Kari Meyer, introduserte kvelden, og pekte – i likhet med mange andre – på at hans selvtitulerte debutalbum fra 1971 måtte være ett av tidenes beste debutalbum, eller var det album? Bare klassikere, om mennesker som måtte stå langt unna der den tidligere postmannen fra Chicago stod i sitt unge liv.

Svein Åge Lade Lillehamre bak trommer, Malin Pettersen og Bill Troiani på bass. Foto: Vibeke Sjøvold

Høydepunkter? Jeg vet ikke om jeg skal forsøke meg på å nevne høydepunkter en gang. Jeg vet ikke heller når det er selve låtene eller artistene som har skyld i klumpen i halsen som av og til dukker opp – Malin Pettersens «I Remember Everything» var et slikt øyeblikk – åpningen av låten stod fullstendig i kontrast til forrige artists låt, det hele var vart og nydelig. Det var også noe med måten Malin fremførte den tragiske «Six O’Clock News», den måtte på mange måter bli annerledes i hennes versjon, og ordene fikk en litt annen valør. Og det virket nesten som hun selv forsvant fullstendig i låten da hun forsiktig koret på Johanna Demkers versjon av vemodige «Summer’s End», én av Prines siste store låter, og en låt som kan tolkes i flere retninger. Noe av styrken i Prines låter er jo nettopp at han lot tekstene være tilstrekkelig åpne til at vi kan legge ulike ting i dem – dette var også påpekt fra scenen i går. Johanna Demker fikk æren av å synge den aller største låten av dem alle, en fin versjon av «Hello In There».

Det var fart, trøkk og spilleglede med Toini Knudtsen, det var flere enn henne som fikk god drahjelp av den ypperlige gitaristen Ian Johannessen, og «Paradise»! Og selvfølgelig stor innlevelse og trøkk også med Tove Bøygard. Glimrende «Boundless Love», f.eks., og to sanger i norsk oversettelse av Tom Roger Aadland der jeg likte hennes vare fremføring av «Engel Ifrå Seljord– om husmoren som lengter ut – aller best. Tove kan John Prine, og hadde også fine introduksjoner til låtene hans.

Én av initiativtakerne, Bill Booth, gjorde selv blant annet en fin versjon av klassikeren «Sam Stone» der også Tore Blestrud på steelgitar bidro sterkt. Bill er den som i stemme og fremtoning, naturlig nok, liknet mest på Prine – og jeg er svak for fela hans som han underveis i konserten gledet oss med i passe tilmålte porsjoner.

Helt til slutt var alle på scenen og sang «Please Don’t Bury Me». Låten er ett av flere eksempler på at sanger med en drøss ord, men som Prine selv kunne synge uanstrengt, kan skape litt trøbbel for andre. Men gøy! «The deaf can take both of my ears if they don’t mind the size».

Flott kveld på Herr Nilsen. Postmannen fra Chicago har levert varene for siste gang, men musikken og tekstene hans lever videre! Takk for en fin kveld til alle involverte!

(Jeg noterer ikke underveis – dette er etter hukommelsen).

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: