Last Man Standing

Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 30. juni 2023

«Flock of angels lift me somehow
Somewhere high and hard and loud
Somewhere deep into the heart of the crowd
I’m the last man standing now“

Et av de fineste øyeblikkene på fredagens konsert på Voldsløkka i Oslo med Bruce Springsteen & The E Street Band er når bandet et godt stykke ut i konserten går ut og overlater hele scenen til Bruce Springsteen. Bruce forteller om det første bandet han spilte i og at han rundt 50 år etter at bandet ble oppløst, stod ved dødsleiet til George Theisss, Theiss som tok ham inn under sine vinger. Få dager etter at Bruce besøkte Theiss døde han, og Bruce Springsteen er nå den siste gjenlevende fra bandet. Deretter synger Bruce alene med gitaren én av kveldens fire låter fra albumet Letter To You (2020), alene, bare avbrutt av en flott trompetsolo av Bary Danielian.

Bruce forteller at møtet med døden har gitt ham nye perspektiver på livet, og viktigheten av å gripe dagen. Pompøst og banalt? Gjerne det, men for oss som hadde plass helt foran scenen, ble Bruce sin lille monolog en fin tankevekker og ikke minst enda et påskudd til å gi oss over til musikkfesten som i hvert fall fant sted der framme vi var så heldige å få plass. Joda, jeg har lest anmeldelser fra flere allerede, og at enkelte av dem har stått langt bak og ikke hatt den samme opplevelsen som oss, får jeg bare respektere.

Front Floor. Jeg var på plass på den første av tre konserter i Göteborg. Jeg satt på tribunen på Ullevi og hadde i motsetning til lunkne og kjølige svenske anmeldere en fin opplevelse der. Jeg var på mange måter tilskuer og var rørt der jeg satt og betraktet det enorme folkehavet som tok del i folkefesten. I Oslo hadde vi kjøpt de dyreste billettene, plasser foran scenen. Vi hadde dog ikke stått i kø dager i forveien, men kom likevel nær høyre scenekant, der Bruce av og til tok en tur helt ned til oss. Det ga selvsagt en annen opplevelse enn i Götbeorg. Så da blir det å sammenlikne epler og pærer, men jeg sammenlikner litt likevel!

Drømmer. Det har sluttet å regne, sola har tørket oss opp når det 15–20 manns store bandet og til slutt Bruce Springsteen entrer scenen klokka 19:40. Denne gangen starter festen umiddelbart med «No Surrender», låten som mer enn noen annen feirer rocken. Der de første 40 minuttene i Göteborg var sterke, var de 45 første minuttene i Oslo enda bedre, ikke minst fordi vi fikk tittellåten på Darkness On The Edge Of Town (1978) og «Candy’s Room» fra samme plate istedet for de halvgode «Ties That Bind» og «Lucky Town». Begge låtene har en dramatisk tyngde som bidro til å løfte denne delen av konserten enda et hakk! Det gir gåsehud å står der sammen med tusenvis av andre å synge:

”Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop
I’ll be on that hill with everything I got
With our lives on the line where dreams are found and lost
I’ll be there on time and I’ll pay the cost
For wanting things that can only be found
In the darkness on the edge of town.“

Det er det han ofte synger om. Liv med brutte og oppnådde drømmer. Vi får seinere i konserten glimrende versjoner av «Born To Run» og «Thunder Road». Da lever drømmene. De blir så til de grader knust i «The River» at Bruce og publikum atter en gang spør seg om drømmer er en løgn om de ikke ikke blir oppfylt, eller om de er noe enda verre. Nei, først og fremst handler mange av Bruce Springsteen låter om at drømmer er nødvendige for å ha troen på en bedre fremtid. Vi må tro på «A Promised Land». Bruce avslutter like gjerne konserten alene med det nær sakrale høydepunktet fra Letter To You, «I’ll See You In My Dreams». Den låten hedrer også venner som har blitt borte på veien, men som blir med videre i form av hva de var. Døden har rykket nærmere for Bruce og oss alle, mange av oss er ikke så unge lenger, som han sang allerede i 1975. Men først og fremst feires det på Voldsløkka denne fredagskvelden!

Soul og storband. Det vel halvtimes lange soulpartiet som fulgte etter den glimrende åpningen, var det partiet jeg likte minst på Ullevi. Særlig synes jeg en vel ti minutter lang «Kitty’s Back» ble i overkant. Når det gjelder akkurat den låten, ser jeg at den deler fansen omtrent akkurat i to. For meg fungerte den langt bedre når jeg kunne betrakte musikerne på nært hold, én av grunnene til dette partiet må jo nettopp være å involvere deler av bandet som ikke er så fremtredende ellers på konserten. Den påfølgende coveren «Nightshift» er dog bedre, og i Oslo enda bedre enn i Göteborg. I denne fasen av konserten får vi også middelmådige «Mary’s Place», men for oss blir denne låten likevel et høydepunkt, da Bruce beveger seg bort fra hovedscenen og ned til oss som står på høyre flanke (sett fra vår plass). Låten gir selvfølgelig en stor opplevelse når Bruce i ett sekund eller to peker og ser på kona og meg; ikke en intens Nick Cave-opplevelse som i fjor, men vi velger å se på det som en hyggelig, «Hei, dere er her, dere også?» Så kan det godt være denne seansen er dørgende kjedelig for dem som befinner seg en plass langt unna scenen.

Fest! Og derfra og inn er det fest. Tida går fort når låter jeg allerede har nevnt samt «Bobby Jean, «Wrecking Ball», fantastiske «Backstreets» og «Badlands» kommer som perler på en snor. Vi synger med på «My Hometown», og jeg synes nok fortsatt «Born In The USA» blir noe bombastisk –bedre i akustisk setting. Han lar Max Weinberg på trommer få herje litt ekstra, og det er gøy! «Thunder Road» er og blir blant Springsteens aller beste låter, og om starten på låten ikke satt helt, så setter raskt munnspillet og «professor» Roy Bittans piano tonen. Fantastisk versjon.

Nils Lofgren får lov til å briljere enda mer på gitar enn i Göteborg på «Because The Night». Joda. Og Jake Clemons på saksofon. For en tur at nevøen til Clarence kunne overta, etter at Clarence forlot oss! Fra vår plass var lyden bedre og mer behagelig enn i Göteborg. Hvordan stemmen til Bruce holdt? Det for kritikerne ta seg av, om den ikke skulle ha holdt 100 prosent helt inn, stod det i hvert fall 1000-vis klare til å steppe inn. Og det gjorde vi, enten det trengtes eller ikke. Og Bruce hadde flere flotte runder med gitaren!

Last Man Standing. Bandet, levende og døde, takkes som vanlig under «Tenth Avenue Freeze-Out». Blanding av fest og vemod under denne låten. Også under denne låten. Så står han der alene til slutt. Nesten en «Last Man Standing» etter godt over tre timer. Jeg får se om jeg får billetter til søndagens konsert. Uansett; «I’ll See You In My Dreams».

Redigert.

Gary Tallent og Roy Bittan
Show med Nils Lofgren på «Because The Night».
Mange på scenen!
The Last Man Standing
Jake Clemons
Max Weinberg og Little Steven

Den tøffeste dama med årets gledeligste album

Lucinda Williams – Stories From A Rock N Roll Heart (album 2023)

Pressebilde

Den tøffest dama vender tilbake. Sangene har atter funnet henne. Hun lar ikke hjerneslaget knekke henne, hun nekter å svinne bort. Hun har samlet bandet sitt, hun feirer sitt comeback med sitt rock ‘n’ roll-hjerte utenpå skjorta. Bluesrock, countryrock, countryballader. Akkurat slik vi har lært oss å like 70-åringen Lucinda Williams. Tøff og sårbar.

Lucinda Williams ga nettopp ut sin sterke selvbiografi, Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You (Les om den her.). Her forteller hun om en barndom med omsorgssvikt, mer eller mindre vellykkede vennskap og kjærlighetsforhold og et liv i musikken der det kunne være krevende både å være kvinne og operere i en musikksjanger som er for country for rock og for rock for country. På hennes nye album Stories From A Rock N Roll Heart, opererer hun nettopp i dette musikalske landskapet, men denne gangen kanskje nærmere rock enn country. Sangene har hun skrevet sammen med mannen Tom Overby, Travis Stephens og Jesse Malin – sistnevnte ble hardt rammet av slag i mai i år. Artister som Margo Price, Angel Olsen og Buddy Miller bidrar til å kaste glans over prosjektet. Blant musikerne finner vi Reese Wynans på orgel og Doug Pettibone, Stuart Mathis og Joshua Grange på steelgitar og gitarer. Steve Mackie spiller bass, og Steve Ferrone, Fred Eltringham og Will Sayles trommer. Med flere. Samlet tilsier dette et tøft lydbilde, og det får vi! Lucinda har produsert sammen med Tom Overby og den gamle samarbeidspartneren Ray Kennedy.

Mer positiv. Det er gått nokså nøyaktig tre år siden Lucinda Williams ga ut sitt forrige album med eget materiale, Good Souls, Better Angels. Et halvt år seinere ble hun rammet av hjerneslag. Hun er nå i god form og spiller konserter igjen, men gitaren må hun la ligge. Der forrige album til dels var en illsint kommentar til den politiske situasjonen i hjemlandet, USA, samt betraktninger rundt mislykkede private forhold, er flere av låtene på hennes nye album mer positive. Men selvfølgelig skyr hun ikke unna tyngre temaer også. Lydbildet til Good Souls, Better Angels var inspirert av Neil Youngs Ragged Glory. Flere av låtene på Stories From A Rock N Roll Heart føles som de kommer fra samme sted, men fra sola, ikke skyggen.

Rockere. Det nye albumet sparker i gang med bluesrockeren «Let’s Get The Band Back Together» som feirer at hun og bandet nå kan spille rock ‘n’ roll igjen etter år med sykdom og pandemi. Ikke av mine favoritter på albumet, men likevel en morsom åpningslåt. Låten etterfølges av «New York Comeback» og seinere tittellåten «Rock N Roll Heart», to andre positive og tematisk beslektede – skal jeg kalle begge rockere – der Bruce Springsteen og hans kone Patti Scialfa er med og synger. Særlig «New York Comeback» er fin. Enda bedre liker jeg låten for Tom Petty, «Stolen Moments», én av flere låter der deler av handlingen finner sted i New York; Lucinda bor i Nashville. Lucinda har tidligere hyllet Tom Petty gjennom å dedikere én av hennes strømmekonserter under pandemien til ham. Hun gav også ut denne studiokonserten – og flere til – på plate.

Albumets aller beste låter mot slutten. Flere av rockerne betrakter jeg som hyggelige og feirende lettvektere, men med tunge instrumenter. Ikke noe galt i det, og det svinger av gitarer og orgel. Men mange av de øvrige låtene er enda bedre. Balladene «Last Call For The Truth» og «Jukebox» følger etter hverandre, kretser rundt seine kvelder, ensomhet og trøst i musikken fra en nettopp en jukebox. Flotte låter! Jeg har for øvrig inntrykk av at mange av låtene på dette albumet kommer parvis. Det gjelder også albumets to siste låter, den aller beste låten på albumet, «Where The Song Will Find Me», og den nesten like fine «Never Gonna Fade Away», låter om å holde koken, motgang til tross. Låtene vil komme, og Lucinda kommer til å stå på til hun stuper. Nydelige steelgitarer og vokal med flotte overganger. Hør de rå gitarene mot slutten av låtene! Her snakker vi fugl.

Just a lonely walk of pain… «Hum’s Liquor» skal handle om den altfor tidlig avdøde Tom Stinson, en av grunnleggerne i The Replacements. Tidligere har jo Lucindas eks-kjæreste i samme gruppe, Paul Westerberg, inspirert den glimrende låten «Real Live Bleeding Fingers And Broken Guitar Strings». Tom Stinsons bror Bob bidrar med bakgrunnsvokal denne låten. «This Is Not My Town» er albumets tøffeste låt som delvis resiteres og også skiller seg litt ut fra de øvrige. Ellers er vel ikke ”nyskapende“ et ord jeg vil bruke om denne plata, heller er den mer av det jeg liker fra før.

Av årets aller hyggeligste. Presseskrivet lover at Stories From A Rock N Roll Heart er av Lucinda Williams beste album. Det er det etter mitt skjønn å ta litt for sterkt i. Til det har hun lagt lista for høyt med album som Car Wheels On A Gravel Road (1998), Essence (2001), Down Where The Spirit Meets The Bone (2014) og minst en håndfull til.

Men dette er meget solid, Lucinda er Lucinda, og ei middels bra plate til henne å være har i løpet av rundt tre uker blitt ei av de platene som så langt i år har fått hyppigst rotasjon hos meg. Så om denne ikke av hennes beste, så er dette i hvert fall ei av årets mest kjærkomne og gledeligste plater. Noen har ment at vokalen har vært litt slapp på de siste utgivelsene hennes. Jeg liker den slik, samtidig synes jeg hun har strammet den litt opp på dette albumet. Jeg kan tenke meg verre skjebne enn 50 minutter i lag med Stories From A Rock N Roll Heart. Lucinda bekrefter i mine ører sin posisjon som den tøffeste dama i rocken. Karakter (en litt streng?) 8/10.

Sjekk plata ut her: https://orcd.co/rocknrollheart

Pressebilde

No Surrender!

Bruce Springsteen & The E Street Band, Ullevi i Göteborg, 24. juni 2023

”So you’re scared, and you’re thinking
That maybe we ain’t that young anymore
Show a little faith, there’s magic in the night“ (fra «Thunder Road»)

Jeg blir lettere rørt med alderen. Allerede på åpningslåten «Ties That Bind» fra The River blir jeg fuktig i øynene, og da Bruce på låt nummer to synger ”Blood brothers in the stormy night//With a vow to defend//No retreat, baby, no surrender“, overgir jeg meg helt. Låten handler om vennskapet i Bruce Springsteen & The E Street Band, men også kraften i rock ‘n’ roll. For meg hadde dagen vært preget av det som skjer i Ukraina og Russland. Fra min plass på tribunen og et stykke unna scenen ser jeg utover et folkehav på mer enn 60 000 mennesker. I kveld er vi blodsbrødre og gleder oss og feirer livet de 190 minuttene konserten varer. Som Bruce Springsteen senere skulle synge, mens mange av oss skrek med så godt vi kunne på det som ofte er min favorittlåt med mannen, “Badlands“:

”For the ones who had a notion, a notion deep inside
That it ain’t no sin to be glad you’re alive
I wanna find one face that ain’t looking through me
I wanna find one place
I wanna spit in the face of these
Badlands“

De første 40 minuttene av konserten kjente jeg på denne følelsen, og selvfølgelig et par timer seinere under nettopp «Badlands»: Det er ingen synd å være glad for å være i live. Fuktige øyne og en liten klump i halsen; «The Promised Land» og «Prove It All Night». Tittelsporet fra nyere «Letter To You» (2020) gled flott inn. Under denne og enkelte andre låter rullet svensk tekst over storskjermen.

Ulike partier i konserten. Etter 40 minutter fikk vi en halvtime jeg var litt mindre begeistret for, men jeg klager ikke, mange gode musikalske øyeblikk, også i dette mer soulpregede partiet. Men «Kitty’s Back» ble vel drøy og rotete. Deretter tok konserten seg igjen opp. Store favoritter som «The River» og «Thunder Road» ble dratt i gang med verdens mest styggvakre munnspill. Siden jeg hadde følt på slikt fred og fordragelighet innledningsvis, lot jeg meg nesten ikke irritere over småprat bak meg i konsertens mer vare partier, og at sidemannen stadig måtte holde seg oppdatert på Twitter. Dette var en stor kveld der også låter som jeg egentlig ikke er så begeistret for fikk en ekstra mening.

Nils Lofgren med gitarsolo på «Because The Night». Kveldens beste gitarsolo.

Because The Night. Hele dagen hadde «Because The Night» surret i hodet mitt. Om det var fordi Patti Smith synger den med sin egen tekst og var i Oslo denne uken, er sannsynlig, selv om jeg gikk glipp av det. Men da Roy Bittan bak pianoet setter i gang låten, blir jeg overrasket. Jeg så ikke den komme – selv om en litt nøyere titt på tidligere settlister, kunne avverget den positive overraskelsen. Mot slutten av låten stod Nils Lofgren for det som kan ha vært kveldens beste gitarsolo. Joda, sjefen selv hadde noen riktig skitne og deilige selv også!

Fest. Helt mot slutten av konserten var det bare å glemme sangenes mening. Bruce skapte full fest: «Bobby Jean». Jeg likte ikke «Glory Days» på albumet «Born In The USA», glem det! Kona mi får sin favoritt, «Dancing In The Dark». Det store fantastiske bandet, også avdøde medlemmer hedres i nest siste låt: «Tenth Avenue Freeze-Out», og bandet takkes én etter en når de går av scenen. Litt ekstra tid bruker Bruce på nevøen til avdøde Clarence Clemons, mannen som har overtatt saksofonsoloene som mange av låtene bare må ha. Deretter synger Bruce helt til slutt «I’ll See You In My Dreams» alene. En vakker avslutning.

Velregissert. Kanskje har jeg hørt enkelte av låtene i bedre versjoner. Lyden var ikke alltid 100 prosent, og i perioder litt høy under tribunetaket. Pirk! Over tre timer til tross: Konserten var velregissert med sine ulike partier og fremstod strammere enn på i hvert fall enkelte tidligere konserter jeg har vært på med mannen. Bruce selv holder koken. Kanskje går han bare raskt opp og ned trappa som hjelper han ned til publikum helt framme underveis. Tidligere løp han. Men formen til den 73 år gamle mannen må være bra! Han er heller ikke redd for å trøkke til i vokalen og lar den av og til briste. Det høres likevel helt riktig ut. Rock er ikke perfekt skjønnsang. Derfor tillater jeg meg å brøle med som verst jeg kan på flere av låtene – unnskyld til dere rundt meg!

Kona var strålende fornøyd både under og etter konserten. Det teller mye. Nå skal vi restituere noen dager for å bli klare til konsert på Voldsløkka i Oslo på fredag. Da kommer vi nærmere Bruce og bandet. Vi gleder oss, det kan også du gjøre om du har billetter! ”But ’til then, tramps like us//Baby, we were born to run“!

Redigert. Vi glemmer de lunkne omtalene i svenske aviser?

Bruce og Little Steven

Tristesser i dødens tempo

Utan Dom. –Vi dör så långsamt att vi tror vi lever (album 2023)

Utan Dom. Konsert på Herr Nilsen, Oslo, 17. juni 2023

Bilde til høyre fra Herr Nilsen. Foto: Tormod Reiersen

“Och utanför mitt fönster ser jag döden gå förbi. För att ge en sista vila, det sista havari“

”Glem dramaturgi. Tro ikke at det vil ta seg opp. Det du får er tristesser i dødens tempo.“ Noe slikt sa vokalist Lasse Karlsen i bandet Utan Dom. (med punktum etter) på klubben Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Noen går på festival ute i finværet. Jeg trekker inn i mørket på en klubbscene, kanskje de omgivelsene jeg liker aller best når jeg skal høre musikk. Nå har Lasse Karlsen tilstrekkelig humor og selvironi til at Utan Dom. på et vis kunne fungert på en festivalscene. Kanskje. Men det er nok innendørs Olav Mellum Arntzens vakre melodier, Lasse Karlsen tekster og bandet kommer klart best til sin rett. I tillegg til tekstforfatteren og komponisten er produsent Lars-Jørgen Gabbestad med sin sans for atmosfæriske lyder sentral for prosjektet.

Musikk laget etter brunch. Jeg har fått flere meldinger om singler fra bandet Utan Dom. fra Sarpsborg, men tenkte jeg skulle vente til det nye albumet foreligger med å sjekke dem ut. For et par uker siden var albumet her, og denne uken kom det en påminnelse gjennom en fin artikkel i Ballade. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever er tredje album i For seint til frokost-trilogien; Lasse Karlsen kunne fortelle at han aldri rekker frokost; han er glad for konseptet brunch. Tittelen på albumet er en liten omskriving av tittelen på et dikt av Bertrand Besigye, lånet er godkjent av forfatteren.

Olav Mellum Arntzen bak tangentene har laget de flotte melodiene. Lasse Karlsen synger og har skrevet de svenske tekstene. Foto: Tormod Reiersen

Svenske tekster i Norge? Jeg har vært skeptisk til prosjektet. Svenske tekster fra nordmenn. Jeg tilhører ikke dem som synes «Jag är inte sjuk, jag är bara svensk» med Trøste og Bære var spesielt morsom, selv om den sikkert var ment som en godhjertet harselas med broderfolket. Verdens beste naboland. Slik jeg forstår Lasse er han en stor fan av svensk musikk. Han har vel uttalt at svenskene lager den beste musikken i Skandinavia. Med en blogg som ofte omtaler norsk musikk, skal jeg ikke si meg enig, men når vi vet at Sverige har Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Stefan Sundström, Thåström, Lars Winnerbäck, Ulf Lundell med flere, så er det vanskelig å erklære seg uenig også. På mange måter spiller dette ”minimalistiske indie-prosjektet” også svensk musikk, og når jeg har hørt låtene, tenker jeg at tekstene skal være på svensk. Noe annet hadde blitt helt feil. Svensk er et nydelig musikkspråk, hvorfor ikke like gjerne svensk som engelsk?

Men hvorfor så trist? Denne vakre musikken som rusler av sted, kler triste tekster. Da jeg hørte denne musikken første gang på onsdag, tenkte jeg mye. Jeg tenkte at Vi dör så långsamt att vi tror vi lever måtte være av årets beste norske album så langt. Men jeg tenkte også at jeg måtte spørre om hvem Anders og Allan er. Flere av bandets låter handler om dem, ikke ulikt slik man gjør i svensk visetradisjon – flere historier om samme person. I går fikk jeg svar. Det er to tragiske figurer, kanskje litt som Ingvar Ambjørnsens Elling. Begge holder seg bare hjemme; den ene er på Tinder, den andre ikke. Jeg har enda ikke funnet ut hvor mye av tekstene som bare er triste, og hvor store doser galgenhumor det ligger under. Konserten i går tydet på at det også er en del av det siste.

Trollmann med trombone, lap steel og gitar. Arnt Martin Brynildsen. Foto: Tormod Reiersen

Smører sjelen. Dette er uansett ikke musikk til å bli trist av. Det er snarere musikk som behagelig smører sjelen. Da jeg hørte det nye albumet på onsdag, tenkte jeg at Arnt Martin Brynildsen spiller da trombone på langt flere av låtene enn de han er oppgitt med. På konserten skjønte jeg jo at denne mannen ånder trombone også når han spiller lap steel og gitar. Når det er så mange dyktige musikere i et band, er det kanskje feil å trekke frem enkeltpersoner, men hans spill satte virkelig preg på konserten, som den gjør på plata. Joda, stor honnør også til Torro Sollie på bass og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar.

Herr Nilsen! Setter sitt preg gjør også Mathilda Juni Arntzen. For en stemme og timing! Takk til lydfolket på Herr Nilsen som fikk frem hennes stemme i samklang med Lasses på en framifrå måte. De kan lyd på Herr Nilsen!

Mathilda Juni Arntzen bidro med vokal på flere låter. Nydelig! Foto: Tormod Reiersen

Konserten i går var ikke perfeksjonisme. Det var Lasse Karlsen den første til å fremheve, men vi setter manglende instrumentalpartier – jeg hadde tålt flere – og feil dur på munnspill på kontoen for sjarmerende. Uansett en strålende kveld!

Og hør den siste plata. Jeg spiller den igjen nå mens jeg skriver. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. I går kanskje, ikke i dag. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen i går, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over og la skepsisen ligge begravet. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.

Nå får jeg igjen alt i ett: «För jag saknar dig så». Mathilda og Lasse på overjordisk vokal. Atmosfæriske lydeffekter. Ikke trekkspill denne gangen. Men trombone. Trombone! Og sannelig også et kor på en annen kandidat til platas beste låt:

“Så håll min hand hårt, håll min hand hårt.
Lova inte släppa, när det börjar bli svårt.
Och bli inte rädd om jag somnar inn.
Bara håll min hand hårt, och stryk lätt min kind“

Och snart er det vinter…

Bandet besto også av Torro Sollie på bass, Lars-Jørgen Solli Gabestad på el-gitar og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar. Foto: Tormod Reiersen