Joe Henry – Short Man’s Room (album 1992)
The Jayhawks – Tommorrow The Green Grass (album 1995)
I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene vokste det fram en ny alternativ countrybølge som til dels, i hvert fall, fikk navn etter albumet No Depression (1990) av Uncle Tupelo. Uncle Tupelo hadde de to frontartistene Jay Farrar og Jeff Tweedy som senere skulle gå hver sin vei med Wilco og Son Volt. Albumtittelen hadde de igjen lånt av The Carter Family’s «No Depression in Heaven» fra 1930-årene. Dette var tradisjonsbunden musikk.
The Jayhawks. Da Uncle Tupelo ga ut sitt ikoniske album No Depression som senere skulle bli etterfulgt av Anodyne (1993) hadde bandet The Jayhawks allerede gitt ut albumene The Jayhawks (1986) og Blue Earth (1989). I 1992 kom den store kritikerfavoritten Hollywood Town Hall, men jeg stopper først opp ved albumet Tomorrow The Green Grass fra 1995, albumet jeg selv setter aller høyest av The Jayhawks’ mange album.
Sentralt i The Jawhawks i første halvdel av 1990-årene var vokalistene, gitaristene og låtskriverne Gary Louris og Mark Olson. Med seg hadde de Marc Perlman på bass og Karen Grotberg på tangenter og vokal. Tomorrow The Green Grass teller også mange gjestemusikere, blant dem er Victoria Williams som korer på et par låter og som har gitt tittelen til én av albumets låter, «Miss William’s Guitar». Mark Olson giftet seg med Victoria samme året.
“It’s cold outside in April.“ På baksiden av min CD skriver musiker og journalist Tony Glover – også han fra Minnesota – noen ord om albumet. Etter flere gjenhør den siste tiden, finner jeg at ordene hans gir minst like stor stor gjenklang i dag som da jeg leste dem rundt albumets utgivelse. Det viktigste Glover skriver er at disse låtene ikke er så enkle som de kan synes på overflaten, og at de har en tristhet over seg. Albumet berører nemlig tema som desperasjon, barnemishandling og selvmord.
Jeg opplever albumet nå, kanskje enda mer enn da det ble gitt ut, som et utrolig livsbejaende rockalbum, der de hvinende gitarene aldri er langt unna. Som en ekstra bonus – nei ikke bonus, et sentralt element – er samklangen av Louris og Olsons stemmer, en samklang som høres mer ut som lyden av støvete landevei enn av Everly Brothers. Det er umulig ikke å stoppe opp når albumet roer litt ned, som på «See Him On The Street» og «Ann Jane»: ”Supper will be at 6:15… Beans and Jello, I made them by myself“. Tekstene sier ikke i klartekst hva som har skjedd, men det ligger et alvor under som bidrar til at man ikke blir ferdig med disse sangene selv om det snart har gått 30 år siden albumets utgivelse.
Albumet består av 13 sanger over 46 minutter. Det er ikke mulig å peke på svakheter ved albumet. Fra den forsiktige åpningen på «Blue» til den raske avslutningslåten «Ten Little Kid» er dette en musikalsk opptur av dimensjoner. Jeg ser på Tidal at det finnes en utgivelse med bonusspor og demoer, samt en annen utgivelse med liveinnspillinger av låtene, så her er det muligheter for ytterligere fordypning.
Mark Olson forlot gruppa. Etter albumets utgivelse forlot Mark Olson bandet og startet senere bandet The Original Harmony Ridge Creekdippers med Victoria Williams. Han har også gitt ut ett album sammen med Gary Louris. Soloalbumet Salvation Blues (2007) står som ei påle. Han har i mange år turnert sammen med norske Ingunn Ringvold. The Jayhawks har gitt ut mange album uten Olson, noen av dem er riktig bra. I 2011– 2012 var Olson igjen medlem av bandet, og de rakk å gi ut flotte Mockingbird Time samt en turné sammen til sammen før Olson igjen forlot bandet.
Joe Henry. Fra The Jayhawks er veien kort til Joe Henry fra North Carolina og hans Short Man’s Room fra 1992. The Jayhawks var nemlig backingband på dette albumet og oppfølgeren Kindness Of The World. Jeg ble kjent med Joe Henrys musikk i begynnelsen av dette årtusenet gjennom album som Scar og senere Civilians. Han hadde da beveget seg bort fra den alternative countryen og nær skapt sin egen sjanger. Men han har aldri glemt røttene sine og ga i 2017 ut den glimrende americanaplata Shine A Light sammen med Billy Bragg, én av mange artister – også innen countrymusikken – han med stort hell har produsert: Mary Gauthier, Loudon Wainwright III, Heath Cullen og Rodney Crowell for å nevne noen flere av dem. Han er nå plateaktuell med albumet All the Eyes Can See. Joe Henry platedebuterte tilbake i 1986.
”You’re not near as tall as you’re thinking“. Men det var Short Man’s Room dette skulle handle om. Noen ganske få album har én låt som er så god at når du kommer til den og har spilt den én gang, må du bare spille den enda en gang eller to før du kan gå videre. Short Man’s Room har ikke bare én, men to slike låter. Tittellåten treffer meg akkurat der musikk treffer best. Melodi, produksjon og Joe Henrys stemme. Karakteren har det nok gått litt skeis for i livet. Han drikker alkohol, men helst alene. Han melder seg dog som frivillig brannmannskap i jula, da pleier tilgangen på brandy å være god. Så var det «Sault Saint Marie». Melodien er raskere. Trommene sørger elegant for framdriften. Og gitarene, ja, de gitarene!
”Everyone must pass this way, Must pass this way tonight“. De aller fleste av de øvrige låtene er særdeles sterke, og de skal heller ikke lastes for selskapet de havnet i. Det hele sparker solid i gang med «Good Fortune», og senere får vi låter som «King’s Highway», «One Shoe On» og «Last One Out» for å nevne en håndfull til. Karakterene i låtene står ofte ved et veikryss, forholdet de var i, livet de kjente, er avsluttet. Hva nå? Albumet er roligere, mer country – mer fele og banjo – og mindre rock enn The Jayhawks’ Tomorrow The Green Grass. Men for noen album!
Gubberock 