To nye arkivutgivelser fra Neil Young

Neil Young with the Santa Monica Flyers – Somewhere Under The Rainbow, nov. 5. 1973 (album, Official Bootleg Series, 2023)

The Ducks – High Flyin’ (album med innspillinger fra konserter sommeren 1977, Official Bootleg Series, 2023)

For at jeg skulle bli medlem i den norske facebook-gruppa for Neil Young-fans måtte det en tilføyelse til i vedtektene utover «For blodfans»: «Og nesten blodfans». Dette fordi jeg ikke går i dybden slik de virkelige blodfansene gjør. Jeg hører ikke alle konsertene som blir lagt ut på Neil Young Archives, og jeg hører strengt tatt ikke de store forskjellene på alle offisielle album med konsertopptak fra 1970/71 heller.

Høsten 2021 fikk vi det første albumet i Neil Youngs bootleg-serie. Og man må nok minst være «nesten blodfan» eller arkeolog for å ha det store utbyttet av flere av utgivelsene. Men likevel! For meg har den store godbiten så langt i denne serien vært er Citizen Kane Jr. Blues fra 1974. Dette til tross for at dette er en publikumsinnspilling med svak lydkvalitet. Men låtutvalget er fra tiden rundt On The Beach med låter som ikke har vært spilt eller utgitt så ofte.

Fredag 14. april 2023 kom det to nye utgivelser. Den ene fra 1973 og «Tonight’s The Night»-turneen. Den andre utgivelsen er fra sommeren 1977 da Neil var bandmedlem i The Ducks. Begge album kan kjøpes til greie priser på LP’er selv om de da er henholdvis dobbelt- og trippelalbum. The Ducks kan p.t. også strømmes fra Tidal, begge kan strømmes fra Neilyoungarchives.com.

Vi tar dem for oss:

Somewhere Under The Rainbow (1973)

Fra coveret.

I 1973 mistet Neil to gode venner. Begge dødsfallene var doprelaterte. Crazy Horse-medlemmet Danny Whitten møtte opp i dårlig forfatning foran en turné tidlig på året. Neil sendte ham hjem med noen lommepenger, hvorpå Danny trolig døde som følge av en overdose. Samme året døde også roadien Bruce Berry av narkotiske stoffer. Albumet Tonight’s The Night ble spilt inn som en sorgfull reaksjon på disse dødsfallene. Albumet er ett av rockens mest upolerte og hudløse, spilt inn under innflytelse av tequila og kanskje mer til. Intet eksempel til etterfølgelse, men likevel en kunstnerisk triumf, som måtte vente to år før plateselskapet var klar til å gi det ut. Med seg hadde Neil Young Nils Lofgren, Ralph Molina og Billy Talbot – det vil si dagens utgave av Crazy Horse – samt fantastiske Ben Keith på steelgitar med mer.

I kjølvannet av innspillingen dro Neil Young og Santa Monica Flyers på turné og spilte disse nye sangene. Næringsinntaket var mye det samme som under innspillingen av plata med en god del sprit før og under konsertene. Publikum kunne høre en Neil som mellom låtene pratet mer eller mindre usammenhengende, men der nettopp dette usammenhengende avslørte både en sorgfull og også humoristisk Neil som forsøker å finne mening der det ikke er mening og klarhet der forvirring rådet, som Pete Long glimrende beskriver i linernotes til dette nye albumet. Det var kanskje ikke vakkert, men det var ærlig. Det var også en slags feiring av livet, både Neil og Nils, og kanskje resten av bandet også, skal ha hatt det gøy på turneen.

Mottakelsen var blandet. Nå skal vi spille en sang dere har hørt før, sa Neil. Så satte de i gang med del 2 av låten «Tonight’s The Night». Ikke et sjakktrekk for karrieren på kort sikt, kanskje. Men i det lange løp så er det jo nettopp slike manøvrer som har bidratt til at fascinasjonen for Neil Young og ikke minst hans 1970-tall fortsatt er så stor.

Somewhere Under The Rainbow, innspilt i Rainbow Theatre i London 5. november 1973, har eksistert som en bootleg. Det vi få nå er en utgave som er forkortet med rundt en halvtime, og der mye av praten skal være utelatt. Kanskje legger Neil med tiden ut alt på Neil Young Archives, så blodfansen kan nerde videre.

På første del av Somewhere Under The Rainbow, får vi de aller fleste låtene fra Tonight’s The Night, og låttlista er så langt omtrent identisk med den glimrende liveinnspillingen Roxy fra USA 1–2 måneder tidligere. Siden dette er en publikumsinnspilling er lyden betydelig dårligere – bootlegkvalitet – og det gir liten mening å høre Somewhere Under The Rainbow om du ikke har hørt Roxy. Sangene og fremføringene er imidlertid så gode at jeg tåler noen runder også med dårligere lydkvalitet. Nå kan det være den dårlige kvaliteten på innspillingen spiller meg er puss, men det er nok riktig som det ble påstått i en tråd da jeg hadde lagt ut en tidlig versjon av denne artikkelen at det er en annen nerve i dette konsertopptaket enn på Roxy, som tross alt kan høre noe mer strømlinjeformet ut, så rart det enn kan høres ut.

Høydepunktet på albumets første del er en 12 minutter lang Tonight’s The Night, som sier mye om hvordan disse konsertene kunne arte seg. Uhøvlet, sært og pratete.

Andre del er likevel mest interessant. Nå har Neil og bandet kjørt oss inn i den dystre Tonight’s The Night-stemningen. Ikke minst gir dette ny mening til låter som Buffalo Springfield-låten «Flying On The Ground Is Wrong» og en ni minutter lang «Helpless» som sammen med en da fersk «Human Highway» fremføres solo. Sterkt dette! Helt til slutt «Don’t Be Denied» og en lang og rufsete «Cowgirl In The Sand», der særlig sistnevnte skiller seg ut fra tidligere utgitte innspillinger.

Dårlig lyd eller ikke, dette er sterk kost. Men ikke et album jeg vil ta fram ofte.

The Ducks – High Flyin’ (1977)

The Ducks. Fra coveret.

High Flyin’ med The Ducks er noe helt annet. Lyden er god, og albumet er satt sammen av hele 25 spor fra konserter The Ducks holdt sommeren 1977. Bandet bestod av Jeff Blackburn (gitar og vokal), Bob Mosley (bass og vokal), Johnny Caviotto (trommer og vokal) og Neil Young (gitar, munnspill og vokal). Jeff Blackburn er også kjent for å ha bidratt med tekstlinjer til Neil Young-klassikeren «Hey Hey, My My»). Blackburn var begynnelsen av 1960-tallet en del av folkeduoen Blackburn & Snow, som ga ut noen få singler, og senere spilte han i San Francisco-baserte psykedeliske rockebandet Moby Grape, og med bassist Bob Mosley grunnla han senere «Jeff» Blackburn Band» i Santa Cruz.

Sommeren 1977 ble den gamle vennen hans, Neil Young, og Johnny Craviotto med i bandet hans, som nå kalte seg The Ducks. Bandet eksisterte et par måneders tid, og sommeren 1977 spilte de mer eller mindre uannonserte konserter på små klubber i området rundt Santa Cruz. Her kunne man henge i baren med Neil!

Man kan vanskelig si at The Ducks er Neils backingband, av albumets 25 låter er kun 5 signert Neil. Det er gnistrende gode versjoner av «Are You Ready For The Country» og «Mr. Soul». Én av mine Neil-favoritter, den originalt forsiktige «Little Wing», kommer i en annerledes elektrisk utgave. Vi får også en rocka bandutgave av «Human Highway», samt en tidlig, rufsete utgave av «Sail Away» som senere skulle være en del av den akustiske siden av Rust Never Sleeps. Jeg synes Neil har en god nerve i stemmen og fraseringen, jeg liker den bedre her enn på Rust Never Sleeps, faktisk. Fem spor Neil Young-fans må høre!

Fans av Neil kan glede seg over Neils gitarspill på hele albumet! De øvrige 20 låtene er jeg ikke kjent med fra før. Men mange av låtene låter så langt både fine og tøffe. Det er jo selvsagt mye godlyder fra gitarene til Neil og Blackburn, samtidig som trommelyden er nydelig! De fleste låtene er skrevet av enten Jeff Blackburn eller Bob Mosley. Mosley er mannen bak behagelige countryrockere som den sterke åpningen «I Am A Dreamer», mens Blackburns låter inviterer til hardere rock.

Siden det bare er gått to dager siden utgivelse, skal jeg ikke felle noen endelig dom over hele High Flyin’, her er det for meg mye nytt å gape over. Men i og med at jeg hadde lite kjennskap til dette kapittelet i historien om Neil, Neils egne låter kommer i så bra versjoner, lyden er god, og de øvrige låtene høres bra ut, er nok dette ei plate også for de som ikke er Neil Young-fanatikere.

Fra cover.

Redigert 25.april 2023.

Villfarande barn

Kim Rysstad, Arve Henriksen, Tord Gustavsen – Villfarande barn (album 2023)

”Nu rinder solen opp av Østerlide
Forgyller klippens topp og bjergets side
Ver glad min sjel og la din stemme klinge“

Det er første påskedag når jeg skriver dette. Påskemorgen som slukker sorgen. Gir ro i sjelen. Jeg begynner dagen som jeg stort sett har gjort denne påska. Med Kim André Rysstad, Tord Gustavsen og Arve Henriksens Villfarande barn. Det er vakkert, stemningsfullt og emosjonelt. De tolker musikk fra pietismens tid og setter den inn i vår virkelighet. En virkelighet som består av pandemi, krig og klimaødeleggelser. Sangene fungerer på mange plan. Et rop til høyere makter om syndsforlatelse og frelse for individuelle feilsteg. Men også et rop fra hele menneskeheten, eller kanskje like mye fra Gud til menneskene:

”Kom heim kom heim
Du villfarande barn”

Albumet er like bra som bakgrunnsmusikk som til fordypning. Når Tord Gustavsen forsiktig maner frem uro fra pianoet, trompeten til Arve Henriksen gråter og Kim Rysstad synger ut sin smerte, vår felles smerte, krever de imidlertid full oppmerksomhet. Og det fortjener ikke bare dette sporet, men hele albumet.

Kirkelig Kulturverksted. I en kronikk i Aftenposten i påska spør førsteamanuensis i religion og livssynskunnskap om kirken drukner i kulturen den selv har skapt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår kronikken riktig i alle henseende, men den er uansett tankevekkende. Kronikken peker på at kirken og kristendommen har skapt mye kultur som også den sekulære verden omfavner. Men den peker også på dilemmaer knyttet til at det lages estetisk vakre verk for å beskrive noe grusomt som har skjedd. I kronikken omtales spesielt Matteuspasjonen: Jesus sang ikke fra korset…han ble langsomt kvalt.

Har dette noe med Villfarende barn å gjøre, og i tilfellet på hvilken måte? Jeg er usikker, men skal forsøke å skrive meg gjennom noen tanker. Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har produsert Villfarande barn. Han er en institusjon. I snart 50 år har han gjennom Kirkelig Kulturverksted bidratt til kulturopplevelser samtidig som han han utfordret oss. Kirkelig Kulturverksted startet som et opprør innenfor kirken. På hjemmesiden til Kirkelig Kulturverksted kan vi lese at Kirkelig Kulturverksted vil hjelpe oss å å se, å høre, å sanse og forstå det som er komplekst og dypt og annerledes enn vi trodde. Det som berører. Grenser må utfordres ute og hjemme. Da daværende president i USA daværende president i USA, George W. Bush, snakket om at en del land utgjorde en ondskapens akse, lagde Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted EPen Voggesanger fra ondskapens akse som et slags motsvar.

Jeg har alltid oppfattet Kirkelig Kulturverksted som å ha ett bein i det religiøse og ett bein i det verdslige. Men samtidig må Kirkelig Kulturverksted være selve antitesen på at man (mis)bruker religion for å fremme kultur. Snarere bruker man kultur for å fremme menneskeverd og forståelse, gjerne i en kristen kontekst, men likevel grenseoverskridende. Kirkelig Kulturverksted forskjønner ikke, skyr ikke unna å peke på menneskelig lidelse, snarere tvert i mot. Menneske først, kristen deretter. Var det ikke noe slikt Grundvig sa? Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg skal trekke det, men kulturopplevelser kan også ha en slags åndelig dimensjon, på den måten at man strekker seg mot og opplever noe man ikke fullt ut kan forstå.

Hjemme hos min mor finnes det flere CD’er utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Bjørn Eidsvåg, Cohen på norsk, Iver Kleive og Knut Reiersrud, Sondre Bratland. Mye Sondre Bratland. I 1991 utga Kirkelig Kulturverksted albumet Salmer på veien hjem med Ole Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. «O bli hos meg» får et nytt innhold når Ole Paus synger den. Eller kanskje ikke et nytt innhold, men et forsterket fokus på et innhold som kan gå tapt når sangen kun synges som en salme i en kirke.

Kim Rysstad, pressebilde

Villfarande barn. Det var nettopp min mor som gjorde meg oppmerksom på Villarande barn. Hun ønsket seg CDen til bursdagen. ”Jeg trodde du kjente til Kim Rysstad“, sa hun. Noe beskjemmet måtte jeg innrømme at det gjorde jeg ikke. Jeg ser jo nå at han har gitt ut en rekke plater og at han i 2019 ble nummer to i Stjernekamp. Han er fra Valle i Setesdal, har studert folkemusikk, men henter også inspirasjon fra country, bluegrass og popmusikk. Med seg på dette prosjektet har han fått trompetisten Arve Henriksen og pianisten Tord Gustavsen, begge godt kjent som jazzmusikere. Både Gustavsen og Henriksen har bidratt med overraskende arrangementer og elektroniske virkemidler som løfter musikken og er helt avgjørende for de stemningene som skapes på albumet.

Albumet har flere av de kvalitetene som også Salmer på veien hjem har. Kim har uttalt at noen av sangene var krevende å synge. Flere av tekstene syntes fjerne fra vår tid. Og både arrangementer og albumets stemning sammen med disse tektstene bærer preg av at det er to virkelighetsforståelser som møter hverandre og bryner seg på hverandre og samtidig finner en fellesnevner. Albumet åpner med en sang om soloppgang, «Nu rinder solen opp». Vi er frelst og fri og kan gå dagen lyst i møte. Som avslutningssang er det da neppe tilfeldig at en har valgt «Ned i vester». Dagen er over, vi takker for det som er skjenket oss og ber om å bli bevart gjennom natta, og løftet opp i herlighet når livet er over. Mellom disse sangene er det tekster om å finne ro, bli fri fra angst og uro og om den fortapte sau som finnes igjen, til glede for gjeter og Vårherre. Dramatikken er til å ta å føle på i sanger som «Langt inn på ville heii» og «Jammer» med sterke bidrag fra musikerne både gjennom instrumentene og andre virkemidler som står godt til Kim Rysstads klokkerene stemme.

Økt forståelse for hverandre? Hvordan kan menneskene finne tilbake til Gud, eller om du heller vil, et godt liv i harmoni med hverandre og skaperverket? Ateist eller kristen, bare glad i gode melodier, norsk folkemusikk eller jazz? Jeg oppfordrer til å lytte til Villfarande barn med akkurat de ørene og den inngangsporten du måtte ha. Kanskje kan uansett denne musikken føre oss litt nærmere hverandre. Villfarande barn bidrar ikke til at kirken drukner i den kulturen den selv har skapt. Snarere tvert i mot.

”Ned i vester soli glader
Takk for dagen Gud og Fader
Gjev oss trygd til natti no
Takk for mat og takk for klede
Takk for arbeidskraft og glede
Gjev oss hjartefred og ro
Gjev oss hjartefred og ro“

To klassikere fra 1990-årene

Joe Henry – Short Man’s Room (album 1992)
The Jayhawks – Tommorrow The Green Grass (album 1995)

I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene vokste det fram en ny alternativ countrybølge som til dels, i hvert fall, fikk navn etter albumet No Depression (1990) av Uncle Tupelo. Uncle Tupelo hadde de to frontartistene Jay Farrar og Jeff Tweedy som senere skulle gå hver sin vei med Wilco og Son Volt. Albumtittelen hadde de igjen lånt av The Carter Family’s «No Depression in Heaven» fra 1930-årene. Dette var tradisjonsbunden musikk.

The Jayhawks. Da Uncle Tupelo ga ut sitt ikoniske album No Depression som senere skulle bli etterfulgt av Anodyne (1993) hadde bandet The Jayhawks allerede gitt ut albumene The Jayhawks (1986) og Blue Earth (1989). I 1992 kom den store kritikerfavoritten Hollywood Town Hall, men jeg stopper først opp ved albumet Tomorrow The Green Grass fra 1995, albumet jeg selv setter aller høyest av The Jayhawks’ mange album.

Sentralt i The Jawhawks i første halvdel av 1990-årene var vokalistene, gitaristene og låtskriverne Gary Louris og Mark Olson. Med seg hadde de Marc Perlman på bass og Karen Grotberg på tangenter og vokal. Tomorrow The Green Grass teller også mange gjestemusikere, blant dem er Victoria Williams som korer på et par låter og som har gitt tittelen til én av albumets låter, «Miss William’s Guitar». Mark Olson giftet seg med Victoria samme året.

“It’s cold outside in April.“ På baksiden av min CD skriver musiker og journalist Tony Glover – også han fra Minnesota – noen ord om albumet. Etter flere gjenhør den siste tiden, finner jeg at ordene hans gir minst like stor stor gjenklang i dag som da jeg leste dem rundt albumets utgivelse. Det viktigste Glover skriver er at disse låtene ikke er så enkle som de kan synes på overflaten, og at de har en tristhet over seg. Albumet berører nemlig tema som desperasjon, barnemishandling og selvmord.

Jeg opplever albumet nå, kanskje enda mer enn da det ble gitt ut, som et utrolig livsbejaende rockalbum, der de hvinende gitarene aldri er langt unna. Som en ekstra bonus – nei ikke bonus, et sentralt element – er samklangen av Louris og Olsons stemmer, en samklang som høres mer ut som lyden av støvete landevei enn av Everly Brothers. Det er umulig ikke å stoppe opp når albumet roer litt ned, som på «See Him On The Street» og «Ann Jane»: ”Supper will be at 6:15… Beans and Jello, I made them by myself“. Tekstene sier ikke i klartekst hva som har skjedd, men det ligger et alvor under som bidrar til at man ikke blir ferdig med disse sangene selv om det snart har gått 30 år siden albumets utgivelse.

Albumet består av 13 sanger over 46 minutter. Det er ikke mulig å peke på svakheter ved albumet. Fra den forsiktige åpningen på «Blue» til den raske avslutningslåten «Ten Little Kid» er dette en musikalsk opptur av dimensjoner. Jeg ser på Tidal at det finnes en utgivelse med bonusspor og demoer, samt en annen utgivelse med liveinnspillinger av låtene, så her er det muligheter for ytterligere fordypning.

Mark Olson forlot gruppa. Etter albumets utgivelse forlot Mark Olson bandet og startet senere bandet The Original Harmony Ridge Creekdippers med Victoria Williams. Han har også gitt ut ett album sammen med Gary Louris. Soloalbumet Salvation Blues (2007) står som ei påle. Han har i mange år turnert sammen med norske Ingunn Ringvold. The Jayhawks har gitt ut mange album uten Olson, noen av dem er riktig bra. I 2011– 2012 var Olson igjen medlem av bandet, og de rakk å gi ut flotte Mockingbird Time samt en turné sammen til sammen før Olson igjen forlot bandet.

Joe Henry. Fra The Jayhawks er veien kort til Joe Henry fra North Carolina og hans Short Man’s Room fra 1992. The Jayhawks var nemlig backingband på dette albumet og oppfølgeren Kindness Of The World. Jeg ble kjent med Joe Henrys musikk i begynnelsen av dette årtusenet gjennom album som Scar og senere Civilians. Han hadde da beveget seg bort fra den alternative countryen og nær skapt sin egen sjanger. Men han har aldri glemt røttene sine og ga i 2017 ut den glimrende americanaplata Shine A Light sammen med Billy Bragg, én av mange artister – også innen countrymusikken – han med stort hell har produsert: Mary Gauthier, Loudon Wainwright III, Heath Cullen og Rodney Crowell for å nevne noen flere av dem. Han er nå plateaktuell med albumet All the Eyes Can See. Joe Henry platedebuterte tilbake i 1986.

”You’re not near as tall as you’re thinking“. Men det var Short Man’s Room dette skulle handle om. Noen ganske få album har én låt som er så god at når du kommer til den og har spilt den én gang, må du bare spille den enda en gang eller to før du kan gå videre. Short Man’s Room har ikke bare én, men to slike låter. Tittellåten treffer meg akkurat der musikk treffer best. Melodi, produksjon og Joe Henrys stemme. Karakteren har det nok gått litt skeis for i livet. Han drikker alkohol, men helst alene. Han melder seg dog som frivillig brannmannskap i jula, da pleier tilgangen på brandy å være god. Så var det «Sault Saint Marie». Melodien er raskere. Trommene sørger elegant for framdriften. Og gitarene, ja, de gitarene!

”Everyone must pass this way, Must pass this way tonight“. De aller fleste av de øvrige låtene er særdeles sterke, og de skal heller ikke lastes for selskapet de havnet i. Det hele sparker solid i gang med «Good Fortune», og senere får vi låter som «King’s Highway», «One Shoe On» og «Last One Out» for å nevne en håndfull til. Karakterene i låtene står ofte ved et veikryss, forholdet de var i, livet de kjente, er avsluttet. Hva nå? Albumet er roligere, mer country – mer fele og banjo – og mindre rock enn The Jayhawks’ Tomorrow The Green Grass. Men for noen album!

Ledfoot – ærlig gotisk blues solo og rock med Ronni Le Tekrø

Ledfoot – Coffin Nails (album 2022), Ledfoot & Ronni Le Tekrø – Limited Edition Lava Lamp (album 2023)

Jeg har ikke sett den norske serien Exit. Om du har sett den, har du sikkert også hørt musikken til Ledfoot, og kanskje sett ham som torpedo der. Noen vil si Ledfoot er det beste med serien.

Tim Scott McConnell er en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot. Ledfoot har med sin nær skumle røst og 12-strenger har skapt seg et unikt musikalsk univers. Ledfoot er en svært produktiv artist. I 2021 ga han ut Spellemann-nominerte Black Valley, og året før kom samarbeidsprosjektet A Death Divine med Ronni Le Tekrø fra blant annet TNT, også han kjent som en særegen og glimrende gitarist.

I løpet av rundt tre måneder nå har Ledfoot gitt ut to album, ett soloalbum og ett med Ronni Le Tekrø og band. Vi begynner med soloalbumet:

Coffin Nails, solo

”Indulge me if I tell you all my story» heter det i åpningen på Ledfoots Coffin Nails. Låten heter «Perdition» – fortapelse– og da er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på reisen den drøye halvtimen albumet varer. Albumet er spilt inn over to dager, og ble gitt ut i desember i fjor. Jeg lot det passere da, men plukket det opp nå i forbindelse med det rykende ferske albumet med Ronni Le Tekrø.

I skrivende stund sitter jeg inne i mørket på en Espresso House en formiddag i Oslo med en stor kopp kaffe. Ute er det lyst og godvær. På Coffin Nails får jeg nesten inntrykk av at situasjonen er snudd på hodet. Ledfoot sitter ute i lyset, men kikker innover, innover i sjela, inn i mørke kroker. Hovedpersonen(e) i låtene har gjort sine feilsteg. Ledfoot sier på albumomslaget ”…just me…honest for better or worse…“. Så la meg anta at albumet stort sett handler om for Ledfoot, om ikke annet så for enkelhets skyld.

Ledfoot har hatt sine kamper med djevelen, også den som sitter i telefonen hans. Ja, i mange telefoner hos oss andre også. Han har ikke alltid behandlet kvinner bra. Å leve med sine mistak kan være tyngre enn å være i fengsel. Kanskje har han først og fremst vært slem med seg selv? Men tross alt; han er bedre enn «bad». Og når han en dag skal begraves, vil ingen fortelle om hans feilsteg, dem må han ta med seg i grava. Men som det heter i tittellåten; i grava blir ikke hans opprørske sjel lenge. Den flyr raskt avsted, uansett hvor godt man spikrer igjen kista.

Coffin Nails er rett og slett en mørk, sterk og intens halvtime. Låtene og Ledfoot krever din oppmerksomhet, men gir belønning tilbake. Jeg savner ikke andre musikere ett sekund. Albumet har akkurat det det trenger, og kan fort være et av de beste albumene du gikk glipp av i fjor. Om noen låter utmerker seg? Jeg er spesielt svak for «House Of Restitution».

Redigert: Fikk nettopp vite at Coffin Nails er nominert til Spellemann i kategorien blues.

Foto: Carl Eek Torgersen

Limited Edition Lava Lamp, med Ronni Le Tekrø og band

”Vi er lavalampene“ kan vi lese i intervjuer i forbindelse med at Ledfoot og Ronni Le Tekrø igjen har slått seg sammen for et album, Limited Edition Lava Lamp. Lavalampene fra 60-tallet symboliserte alt som var motkulturelt og psykdelisk. Selve tittellåten er også den mest eksperimentelle – og psykedeliske – på albumet. Albumets grunnfølelse er noe helt annet enn Ledfoots soloprosjekt, selv om Ledfoot er Ledfoot, og åpningslåten «Little Rosie» sender tankene mine i retning av Lou Reeds og hans vandringer på den ville siden.

Albumet er produsert av H. P. Gundersen som også bidrar med gitarer og tangenter. I tillegg har de fått med ser Anders Odden på bass, Markus O Klyve på tangenter og Trond Augland på trommer. Sammen har de laget en variert plate. Med unntak av coverlåten «Sister» har Ledfoot skrevet låtene alene eller sammen med Le Tekrø. Om åpningslåten «Little Rosie» kunne minne om Lou Reed, er neste låt, «Crying», nær en countrylåt med nydelig steelgitar, ellers er særlig versene veldig fine på denne. På den tyngre «Ego In The Coffin» – en låt som hinter om at det ikke er plass i kista til hovedpersonens store ego og peker således tematisk tilbake til soloalbumet Coffin Nails– hører vi mer av Ronni Le Tekrøs gitarer – herlig og rå låt!

«Never Use Your Eyes» har kvaliteter som minner en på hvorfor musikken til Ledfoot passer sammen med film. En sterk låt, der mange har bidratt til å skape stemningen som omkranser låten. Avslutningslåten, «This Hurtful Game», har mange av de samme kvalitetene. Albumet har også fått plass til lettere, nær poplåter, som «Sister».

Alt i alt er Limited Edition Lava Lamp ei solid og variert plate med mange gode låter som bæres fram av dyktige musikere. Ronni Le Tekrø overdriver aldri, men tilfører akkurat det som skal til. Albumet er lettere og naturlig nok mer produsert enn intense Coffin Nails. Om jeg skulle velge, holder jeg så langt en ørliten knapp på Coffin Nails, men her trenger du ikke velge, ta dem etter tur.

Foto: Cecilie Leganger