Gubberock

Bra saker fra hjembyen min

Haugland – På vei (album 2023)

Det hviler en eim av nostalgi over de beste låtene på Tor Johan Hauglands første norskpråklige album. Midtveis får vi den aldeles nydelige låten med den beskrivende tittelen «Kaffen fra i går». Livet er ikke lenger det det var i 1984 da Bruce Springsteen ga ut albumet Born In The USA. Men hovedpersonen har levd sitt liv, vunnet og tapt. «No retreat, no surrender». Strengemester og produsent Freddy Holm har sørget for et subtilt og flott lydbilde. Albumets beste tittel, og låt!

Haugland har tidligere bak seg flere engelskspråklige utgivelser i ulike bandprosjekt, blant annet nylig i Murky Tide. Nå har han reist fra Mandal til Halden og fått hjelp av Freddy Holm på alle verdens instrumenter. Eivind Kløverød spiller på slagsinstrumenter og Jørun Bøgeberg spiller på bass. Vi kjenner dem fra før, de spiller med Tove Bøygard, og hun kaller dem verdens beste band! Og det er ingen tvil om at de løfter dette albumet ett hakk eller to.

Den fine tittellåten «På vei» åpner albumet. Stort sett vil jeg kalle musikken på albumet for visepop, der instrumentene av og til sender oss inn i amerikanaland. Fela til Freddy Holm bidrar til at den første sangen lukter også litt av norsk folkemusikk.

På vei» oppsummerer på mange måter essensen og mangfoldet på albumet – både musikalsk og tekstmessig
–Tor Johan Haugland

Tematikken på flere av låtene er blant annet utenforskap, dyrtid og framveksten av det nye klassedelte samfunnet, noe som kommer til uttrykk blant annet på «Bedre dager», mot slutten av albumet: ”Bedre dager, et pusterom//Det æ alt æ ber om”. Refrenget plasserer – deler av låten i hvert fall – i et poplandskap. Der vil jeg også plassere den tidlige låten «Tidevann», det er kanskje låten jeg liker minst.

Bedre liker jeg de mer visepregede sangene som nevnte «Kaffen fra i går» samt «Holmgang» – herlig åpning og skrudd instrumentering – og de delikate «Lause tråde’» og «Kommer hjem». Dette er flotte låter med meningsfylte og ettertenksomme tekster der det ligger mye innhold og dirrer usagt mellom linjene, inspirert av en annen mandalitt, nemlig Kjell Askildsen?

Og de to siste låtene «På leid» og «Blå time» bidrar begge til at denne plata blir bedre etter noen gjennomlyttinger og til at albumets del to fremstår bedre enn den første. «På leid» er spekket med nerve i både meldodi, tekst og musikalsk fremføring.

Alt i alt ei plate som varierer mellom å være trivelig og svært bra. Gøy å høre tekster på mandalsdialekt. Flott produksjon. Enkelte låter, som «Tidevann», «Bedre dager» og tittellåten, hadde vært enda bedre om refrengene var tonet litt ned, og de hadde tatt litt mindre plass, der har du meg. Men mye fint, også ved dem, og kanskje er det disse låtene som vil fange mange lytteres oppmerksomhet og sende dem videre til de enda bedre låtene? Albumet vokser fortsatt og kan fort havne på 5 av 6.

Jeg nevnte avslutningslåten «Blå time». En kort, åpen og vakker tekst som står bra til musikken, her får vi også praktfullt munnspill fra Haugland selv:

”Innerst i veien
Står grinda og vente’
Stien bak husan
Der du og mæ skulle gått

Blå time“

Ei uke i Thåströms univers

Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022: To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.

Thåström, Vulkan Arena, Oslo. 24. november 2022: Rocke-Norge er underlagt rocke-Sverige på dager som dette. Joakim Thåström er kongen. «Alltid på väg beväpnad med vingar». Thåström lar musikken – ja, og lyssettingen og bevegelsene – tale for seg selv. Thåström går inn i sin egen verden og lar oss forsvinne inn i vår, slik at opplevelsen innimellom blir innadvendt. Selv de mest øltørste av oss prater ikke på Thåström-konsert. Ikke mellom låtene en gang. Vi hører andektig på Thåström og suger budskapet hans inn. Kontakten mellom publikum og artist ligger og dirrer, den er ikke utadvendt som med Nick Cave.

Enkelte lesere vil ha merket at det den siste tiden har drøyet litt mellom de nye artiklene i Gubberock. Av og til er det greit å minne seg selv på at jeg må ingenting. Jeg må ikke sette meg inn i ny musikk hele tiden. Noen ganger er det greit å bare høre på noe av den gode musikken som jeg allerede kjenner. La ny Stones-plate bare være nettopp det. Når Joakim Thåstrøms plater lokker, er det vel bare å følge ham, mannen som «Alltid va på väg». Jeg trenger da ikke være på vei. Jeg klarer meg med de seks albumene jeg kjenner best, det vil si de seks siste sånn omtrent.

Jeg begynner med Skebokvarsv. 209 fra 2005. Mange mener dette er Thåströms aller beste album. Et album som er akustisk, neddempet og personlig i uttrykket. Albumets tittel er tatt fra gata Thåström vokste opp i, i en forstad til Stockholm. Det er vanskelig å argumentere for hvilken låt som er best på dette albumet som har låter som «Söndagmåndagsång», «Fanfanfan» og flere til. Én gang på Vulkan Arena tar Thåström på seg gitaren. Han trer ut av teateret og inn i låten «Brevet till 10:e våningen». Da er han bare seg selv, og det er mer enn nok. Tidlig i konserten i Oslo Spektrum kommer «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce». Ingen synger som Thåström heller. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.

Kärlek är för dom (2009). Ei fantastisk skive det også. Den hadde fortjent bedre enn å komme i skyggen av forgjengeren Skebokvarsv. 209. Noen dager synes jeg det er minst like bra. Lydbildet er tyngre. Albumet begynner med mesterverket «Kort biografi med litet testamente», om barndomsminner, utenforskapet. Albumet fortsetter med egne låter, låter med tekster av andre eller oversatte sanger. Alt høres ut som Thåström. Alt høres riktig ut: «Den druckne matrosens sång», «Linnéa», «Axel Landquists Park». Og selvfølgelig «Som tåg av längtan».

Thåströms siste fire skiver Beväpna dig med vingar (2012), Den Morronen (2015), Centralmassivet (2017) og Dom som skiner (2021) er ørlite mer ujevne, men har så mange gode låter at når Thåström på sine siste konserter stort sett plukker de beste fra dem går vi fra høydepunkt til høydepunkt. Ett av de aller største i Oslo Spektrum var, nemlig «Stora långa gatan» fra Dom som skiner. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk! På Den Morronen var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit «Bob Dylan»-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen.

– Takk Gud for livet. Og for The Waterboys

The Waterboys, Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober, 2015.

– Takk Gud for livet, og for The Waterboys, skrev Arild Rønsen i musikkmagasinet Puls for 25 år siden. Selv gamle kommunister og ateister kan ha sine profetiske øyeblikk. For makan til oppvisning som The Waterboys gav i kveld har jeg knapt opplevd tidligere.

Den beste Waterboys-lineupen Mike Scott har hatt, sa han selv, og jeg tviler ikke et sekund. De åpnet med «Destinies Entwined» fra årets plate, og ikke siden Nick Cave åpnet med en fersk Loverman på samme sted i 1994, har en åpning av en konsert med en ny låt slått så til de grader ann hos meg.

Dette var bare begynnelsen- på alle måter! Bandet lekte , briljerte og storkoste seg – sammen med oss – i samfulle 120 minutter. Felespilleren Steve Wickham og mannen bak tangentene skapte med jevne mellomrom ekstase blant publikum enten det var nye låter eller hits fra åttitallet. Egentlig bør jeg ikke trekke frem enkeltlåter på en slik kveld, men versjonen av den litt anonyme «We Will Not Be Lovers» fra Fisherman’s Blues var overfantastisk. Og «Rosalid (You Married the Wrong Guy)» fra årets plate, Modern Blues, var ikke stort snauere. Og Mike Scott spytter ut alle ordene i den ordfulle, nye, «The Long Strange Golden Road», samtlige 10 minutter denne imponerende låten varte. Og ja, vi fikk «Medicine Bow» og «Don’t Bang The Drum» også.

Den beste konserten jeg har vært på? I hvert fall føles det slik nå. I morgen må jeg kanskje be Neil Young og Townes van Zandt om unnskyldning. Hvis jeg ikke setter meg på flyet for å oppleve en ny konsert med bandet!

Det er slikt gåsehud er laget av

Charles Wesley Godwin – Family Ties (album 2023)

”They’re pulling me from way back when
Tied to the old ways of all my kin
Preaching the word down in the mines
Out in the hayfields beneath the Seneca skies
Strike me down if I cut family ties“

Charles Wesley Godwin fra West Virginia har laget et album om å høre til, å høre til i en sammenheng som går fra forfedre til barn, ikke bare gjennom tekstene som fremføres av en god og effektfull stemme langt framme i lydbildet, men like mye i countrymusikken hans som er like tradisjonell som den er kledd i en moderne drakt med et tidvis rocka uttrykk.

Familien. På sitt tredje album, måtte den 30 år gamle countryartisten Charles Wesley Godwin gå til familien for inspirasjon. Og for noen sanger det har blitt! Han debuterte i 2019 med det gode og personlige Seneca. Seneca ble fulgt opp av en mindre personlig, men enda bedre How The Mighty Fall i 2021, med låter som «Jesse» og «Needle Fall Down». Plata ble kåret til årets beste album i den fine, norske musikkbloggen Dust Of Daylight. Ja, de har vært over seg av begeistring også for Family Ties, så er det nevnt.

Etter How The Mighty Fall fikk Godwin kontrakt med et større plateselskap. Men da ville det seg ikke. Presset ble for stort. Sangene kom ikke.

Og likevel, det som til slutt ville inspirere mannen var rett foran ham hele tiden: familien:

“I had to get back to the basics,” says the introspective, self-aware artist of what finally set him and his new songs free. “I decided I was going to write about my life and my family. It’s where my heart was guiding me: to be super personal and dig right into the weeds of my life“
Fra hjemmesiden hans

Nå ble det ikke bare et enkelt album. Når sangene først begynte å komme, kom de i overflod, et album fullspekket av gode låter. 70 minutter og 19 låter om vi tar med en intro og outro samt en coverlåt. Flere glimrende melodier og poetiske tekster.

Far, mor, kone og barn. Tittellåten følger etter introen. En låt om å slå seg ned og stifte familie etter en noe utagerende ungdom. Charles fant et mykt sted å lande. Vi får deretter en hyllest til faren – en gruvearbeider – gjennom låten med en tittel med dobbelt betydning, «Miner Imperfections». Mor eller bestemor står oppi utfordrende etiske valg i gripende «The Flood»: ”What would you do when the Lord calls//Would you go over the bridge for your blood?“ Og legg merke til bandet, The Allegheny High, et band som har beveget seg ubesværet fra tradisjonell country på andre låter til et nokså rocka lydbilde på denne, dette tidlige albumhøydepunktet.

Vi nærmer oss de glimrende låtene om barna, «Gabriel» og albumets aller beste låt, «Dance In The Rain:»

”If I go before my time
Know you hold this heart of mine
Bend but do not break
Don’t miss the habits that you shake
And dance in the rain“

Det er slikt gåsehud er laget av.

Albumets mest fornøyelige musikalske låt er nok «Another Leaf»; her går det unna mot slutten. Så må jeg jo nevne en låt som «West Of Lonesome» –”I’m West of lonesome//North of insane“.

Og kona hans har da også fått en godbit gjennom «Willing And Able». Joda, hun er også tilstede i flere av låtene.

Bruce Springsteen. Charles Wesley Godwin har latt seg inspirere av artister som Kris Kristofferson, John Prine og Bruce Springsteen. Hans «10-38» høres ut som Springsteens «State Trooper» del 2. Ikke så rart, før Godwin tok sangene til studio, spilte han den inn på en firespors opptaker, omtrent som Springsteens jobbet med Nebraska.

Før vi går inn for landing får vi også glimrende låter som den inderlige pianoballaden «Soul Like Mine» og «Cue Country Road», og da følger coverversjonen av John Denvers «Take Me Home, Country Roads» – en sang Godwin ofte spiller på konserter – nesten av seg selv. Ringen er sluttet, Godwin har kommet hjem.

Snuser på sekseren. Annen halvdel av albumet henger nok ikke like godt sammen som den første fra start til slutt. Det er bare pirk – glimrende låter omtrent hele veien. Dette er ei av de aller beste countryalbumene jeg har hørt av en mannlig artist i år. Leter du etter din plass i tilværelsen, kan du like gjerne starte med Family Ties. Kanskje kjenner du deg ikke igjen, men så gjør du det likevel i denne tidløse musikken og tekstene fra der oppe i nærheten av Appalachene et sted. En sterk 5/6, ja, Family Ties snuser på sekseren.

”We’ve got time dear
You’re the girl I knew back when
Don’t you love dear
I’m the boy who’s always been
In love with you to the end
And I’d do it all again“

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: