Jeg kom hjem fra en helgetur. Hadde lest at Steve Harley fra Cockney Rebel var død av kreft, 73 år gammel. Jeg satte på musikken på full guffe. Senere den kvelden så jeg at jeg hadde feilringt en videosamtale på Messenger. Trolig mens jeg skrek for fullt til én av sangene, kanskje «Tumbling Down»: ”Oh dear, look what they’ve done to the blues, blues, blues”. Mange av sangene til Steve Harley var slik. Fraseringene var fantastiske. Steve visste selv hvordan man skulle skrike for å løfte en låt. Da blir det uimotståelig for en skarve lytter å prøve. Jeg lurer på hva mottakeren av den videosamtalen må ha tenkt…
Den første sangen jeg falt for var «Mr. Soft», en herlig snål låt. Litt morsomt da at sønnen min kommer ned i stua når jeg spiller låten, synes den er bra og lurer på hvem det er. Jeg hørte Steve Harley for første gang under førstegangstjenesten. Jeg delte nemlig rom med flere stykker som hadde brukbar musikksmak. Litt seinere opplevde jeg ham med band i Kristiansand. Strålende!
Steve Harley var naturlig nok fra London. Han var inspirert av folk som Bob Dylan og hadde stort musikalsk slektskap med David Bowie og Ian Hunter og Mott The Hoople, men hadde mer enn nok eget å bringe inn i den musikalske miksen. Han var alvorlig syk som barn, og ble interessert i litteratur. Hemingway er nevnt i minst to låter.
De fleste som har hørt bare én låt av Steve Harley har hørt megahiten «Make Me Smile (Come Up And See Me)», en utrolig fengende poplåt med masse fine musikalske detaljer. Men det er andre låter jeg har spilt flere ganger de siste dagene: «Psychomodo» med sitt herlige driv som får deg til å spille både luftpiano og lufttrommer, de storslagne «Sebastian» og «Cavaliers» som klokker inn på hhv. 7 og 8 minutter. Da Steve ble spurt om hva «Sebastian» handlet om, svarte han bare at det er poesi. Steve Harley på det beste var utrolig bra. Han synger som en skuespiller, du trenger ikke se ham, men hører nærmest ansiktsuttrykket, med en vokal som Bob Dylan nesten kunne misunne ham.
Det er litt synd at artister skal dø, før man gjenoppdager dem. Andre artister har måtte vike de siste dagene; nå er det bare Steve Harley og hans Cockney Rebel som gjelder. Jeg har snekret sammen en spilleliste med 11 knall-låter fra syttitallet. Jeg har ikke oversikt over diskografien hans, så lag gjerne din egen spilleliste og post den i kommentarfeltet. God fornøyelse!
”Somebody called me Sebastian!“
”Then she flicked the back of her neck, defiantly And for such gestures one could fall Hopelessly in love for a lifetime“
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
Vakre og vemodige ord. James Wesley Voight som han egentlig heter, er kanskje best kjent for å ha skrevet sanger som «Wild Thing» og «Angel In The Morning». I årene 1980 til 1995 var han en suksessfull gambler, og han spilte blant annet på hester. Suksess eller ikke, han var avhengig. Han ble skilt fra kona Joan, men de fant tilbake til hverandre. Sangen «Speakin’ Of Horses» ser tilbake til denne tida. Og inn i nåtida og framtida med vemodige, men likevel noen av de vakreste setningene du får høre i år:
”Now this is a tough one, what do you say? We started this together and will go out the same. Still holdning hands when the race almost run like Black Mast… Didn’t he shine with his duel in the sun?“
Godt forhold til Norge. Chip Taylor har blitt 83 år gammel. Han er blitt en aldrende mann, men produksjonen av egne låter ser ikke ut til å avta. Det er under ett år siden han ga ut et dobbeltalbum, og nå er han er altså igjen. Han har skapt sin egen stil. Litt småpludrende forteller han historier. Ofte i samarbeid med norske Gøran Grini. Paal Flaata har spilt inn er helt album med Taylors sanger, og de har også holdt konserter sammen. Taylor er godt kjent i Norge og spilte inn sangen «This Darkest Day» i Halden, like etter terrorangrepet i Norge i 2011. Han har et stort engasjement for trengende, noe han blant annet viser gjennom sanger som «Refugee Children» og «Fuck All The Perfect People». Mine favoritter blant album fra de seinere årene er «The Little Prayers Trilogy» (2014) og «A Song I Can Live With» (2017).
Fra albumcover
Under behandling. Denne gangen handler mange av historiene hans om behandlingen han fikk for strupekreft. Pleierne og legen som tok seg av ham. Og hvordan John Prines sanger hjalp ham gjennom strålebehandlingen, Prine som for 25 år siden også ble operert for kreft i hals-/nakkeområdet. I ett par av sangene sender chip sin respekt og kjærlighet til foreldrene som følger med fra «Behind The Sky». Og til Gud. Og igjen og igjen hedrer han kona Joan. Joan som pleier ham i den varme blueslåten «Nurse Joan». Er hos ham, nesten har mistet hørselen, beskrevet i sangen «Without Hearing»:
”And you’re listening to me Without hearing at all And you see from my eyes When I rise and fall“
Les de to første linjene av verset om igjen. Fint?
Balsam og mat for sjelen. Chip Taylors sanger og ikke minst fremføring er balsam for sjelen. Og med de tekstene han serverer, tror jeg også vi kan si mat for sjelen. Disse tekstene høres til dels ut som ufiltrerte tanker skrevet ut omtrent samtidig som de tenkes. Når det gjelder enkelte tidligere plater, kan det derfor innvendes at de av og til blir vel pratete. Men ikke denne gangen. Gøran Grini bidrar også nå på tangenter, men vi får også tromme, bass og elektriske gitarer som bidrar til å løfte albumet litt ut av det ellers koselige kjøkkenet. Men det blir aldri bråkete, snarere tvert i mot. Less is still more. Melodiene er ofte gode, aller best liker jeg «Speakin’ Of Horses», men det er umulig ikke å la seg berøre av flere av de øvrige sangene også.
Dette har i flere dager vært mitt foretrukne album med en kaffekopp etter middag. Chip Taylor gjør virkelig godt, og hva mer kan man forlange av ei plate, og en mann?
”Hold han så ofte du kan Plutselig e det forbi Du gir mæ en klem og æ står igjen“
Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet.
Musikken pleier å komme før tekstene for meg. Med Sigrun Loe Sparboes nye plate, Blåskjær, ble det motsatt. Sigrun fra Harstad har så mye på hjertet at jeg lenge nesten ikke fikk med meg musikken. De gode tekstene kom litt i veien. Men etter noen dager begynte det å løsne. Melodiene trådte frem. Flere av dem med riktig gode, smakfulle arrangementer.
Blåskjær er Sigruns femte album. Foreløpig har jeg ikke hørt hennes tidligere album, og kan derfor ikke vurdere plata sett i lyd av tidligere meritter. Man kan med rette mene at det er en svakhet med denne omtalen. Sigrun forteller at hun tror dette er hennes mest tilgjengengelige album til nå, sånn helthetlig sett. Samtidig sender hun meg lenker til to eldre låter som er aldeles praktfulle. Her er det mer som bør sjekkes ut. Hennes samarbeidspartner gjennom ti år, Mattias Krohn Nielsen, har produsert dette nye albumet og bidrar med flere instrumenter. Albumet er rikt produsert, og detaljene trer gradvis fram.
For denne lytteren hadde det ikke gjort noe med litt skarpere kanter og røffere innpakning av og til, men så var det nok ikke den plata Mattias og Sigrun ville lage denne gangen. Og det er selvfølgelig greit når albumet er så bra, akkurat som det er. Og jeg er litt uenig med meg selv siden jeg kanskje liker de roligste sangene aller best. Og da forsøker jeg å gli sømløst over til den fine, radiovennlige åpningssangen, «Vi e flere». Sangen handler om at mange av oss går rundt og tenker at vi ikke er gode nok, redde for at noen skal avsløre oss. Og da er vi vel også i allemannsland, som Bjørn Eidsvåg sang om for tretti år eller så? Som det heter i en annen låt på plata: ”Bare gå, det vil gå sæ til, Ikkje alle som vandre har gått sæ vill“.
Foto: Camilla Norvoll
Kvinnedag, flyktninger og slekters gang. Albumet ble gitt ut 8. mars, og har en låt spesielt tilpasset kvinnedagen, «For våre døtre». Joda, den passer alle andre dager også. Man kan velge å forstå teksten dithen at det er en kamp som må kjempes, ikke bare for kvinner i Norge, men kanskje også for søstre i land der likestillingen er lenger unna enn hos hos. Og den treffer godt sett i lys av debatten som ble reist i kjølvannet av uttalelsen til Simon Velle i Fremskrittspartiet, når hun etter min tolkning legger til at kampen ikke bare er for våre døtre, men også for våre brødre. Som mann og far til både jenter og en gutt, synes jeg dette er bra! Og det gjør ingenting at hele låten fungerer, ikke bare teksten. Fin oppbygging der låten stadig får litt økning i intensitet. Her merker vi oss også flott perkusjon fra Heming Valebjørg.
Men det er sanger her som gjør minst like sterkt inntrykk. «Suha» er en særdeles rørende og musikalsk nydelig sang der Sigrun synger ekstra bra. Om flyktningen fra Irak som etablerer seg i Norge, men fortsatt har hjertet i hjemlandet. Tenk hva de kjemper med, hva som kreves av dem:
”Og æ forstår ikkje kordan ho gjør det Kor hente ho motet i fra? Å stable et liv på beinan her når alt det ho vil e å dra”
Nydelig skildret, fantastisk tekst! Man blir glad i Suha.
Amerikaonkel! Jeg må trekke fram et par-tre låter til. «Amerikaonkel», om onkelen til Sigruns mor, ble raskt en favoritt. Låten er basert dermed basertpå en sann historie. Den er såpass spennende at jeg skal ikke røpe mer her. Og melodien matcher teksten utmerket. Så er det nydelige «Sordin» med sine flotte overganger og poetiske tekst om å stresse mindre, leve mer.
Setter spor. Multinstrumentalist Tarjei Nysted bidrar på «Spor», en strålende sang der alt treffer. Vokalen selvfølgelig, men også tekst, melodi og platas fineste lydbilde. Neddempet. Nydelig.
Samlet er dette blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått. Sigrun Loe Sparboe kan i disse dager oppleves i levende live flere steder. Sigrun setter spor:
”Her har vi levd Vi va her Nån merka og nån avtrykk og de e kanskje ikkje stor Men vi va her og vi laga spor“
David Olney – The Stone (EP 2012) General Forsamling – Steidn (EP 2021)
David Olney ga i 2012 ut EP’en «The Stone». Der hadde han samlet tre eldre og tre nyskrevne låter som sammen tar oss gjennom påskeuka på David Olneys måte. Noen eldre låter altså, men likevel i en ny kontekst.
General Forsamling deler min begeistring for albumet og ga i 2021 ut fine norske – mer bestemt jærske – versjoner av låtene. Påskeuka med General Forsamling har fått navnet «Steidn», og de fremfører Kjetil Skrettinglands jærske oversettelser av Olney glimrende låter. Nå kan du oppleve dette konseptet i tre kirker i Rogaland og Agder før påska. Det må bare bli bra med disse sangene og denne gjengen:
General Forsamling består av General Forsamling himself (kaller seg også På Søken) på vokal, gitar, mandolin, munnspill & orgel, Richard Davidson (Richard Madland) på gitar, bass, orgel, piano & kor, Sven Kulepenn (Sven Arne Vestbø) på trommer & perkusjon, Ole Ellingsen på trompet og John Gravdal på bass. Jeg er usikker på om hele gjengen kommer til Oslo, men det finner du ut!
«Something happened. Back there all those centuries ago. Something not easily believed or easily dismissed. Two thousand years of glory and horror, of love and hate, of beauty and violence have only made those long ago events more murky and more enigmatic. But nothing comes of nothing. Something happened. The Stone is an attempt to address those events. From varying points of view (a con man, a donkey, a murderer and a soldier), a story is told. A picture struggles to emerge. Nothing is proved. Nothing is denied.»
– David Onley i Liner Notes til «The Stone»
Dagen før Palmesøndag – «Jerusalem i mårå»
Vi trenger ikke tro på alle deler av historien. Den har likevel nok å by på av lidelse, kjærlighet og håp. Albumet begynner med palmelørdag og én av David Olneys aller mest kjente låter, snakkesangen, «Jerusalem Tomorrow». I Kjetil Skrettinglands versjon har denne blitt til «Jerusalem i måra». Vi tilbake til tiden da Jesus levde på jorden. På den tiden var det mange som forsøkte seg på helbredelser. Olney og Skrettingland tar perspektivet til én av dem:
«Dæ æ nyttalaust – dæ føre ikkje fram, Så æg sikta mod et vertshus å enn dram. En gamling kjæme når æg kjenne mæg litt bære, An seie: «Æg he sitt på dæg, å på dæ du jære. Du æ rimele goe, me to konn’ikkje bytt. Men fårr ei ti si kåmm en mann mæ noge ganske nytt.»
Nei, det er ikke lett å nå opp mot Jesus sine evner. Med På Søken på vokal blir dette kanskje mer Tom Waits enn David Olney, uten at det gjør noen verdens ting.
Eselet på palmesøndag
Dagen etter er det palmesøndag. Olney gir oss perspektivet til eselet som Jesus red inn i Jerusalem på i låten «Brays» eller «Eselvrinsk». Fantastisk låt! Eselet når sjelden opp i dyrenes hierarki. De ses på som litt dumme og late dyr. Men maken til oppreisning dette dyret får, når Jesus rir inn i Jerusalem til stor jubel på palmesøndag:
«Æg æ velsigna blant dyrå, Mest velsigna på jor. Æg haure robå: «Hosianna!» Palmegreine vart lakkt fårr min fod»
Etterforskning og avhør
I blueslåten «Brains», «Forhøyr», tar Olney og General Forsamling oss med på politietterforskningen og avhøret av disippelen Judas Iskariot som leder til Jesus’ dødsdom. «Kenn æ jærnen bag dette komplotte?» som det heter på jærsk. Judas Iskariot får sine tretti sølvpenger.
Skjærtorsdag
Jesus siste måltid presenteres i «Flesh & Blood», «Kjød å blo», her et utdrag av Kjetil Skrettinglands oversettelse:
«Enn heilt aen plass. I ei heilt aen ti. Då braud an brø, Då sjenkt’an vin. Timen va kåmen, Dæ jekk mod kvell. Mæ sine venna, An tog farvell»
Langfredag
Deretter er det langfredag og historien om «Barabbas», røveren som folket ville ha frigitt i stedet for Jesus. Samtidig tas vi gjennom mange av Jesus’ lidelser denne dagen Pontius Pilatus frigir Barabbas og toer sine hender.
Soldaten og steinen 1. påskedag
Helt til slutt roes det ned, og vi serveres en flott «A Soldier’s Report», eller «En soldat sin rapport», om soldaten som ikke klarte å passe på den døde kroppen til Jesus. Hva opplevde han? «The Stone», steinen, var rullet til side, Jesus hadde stått opp fra de døde. Forsiktige, men også litt majestetiske blåsere understreker kontrasten mellom soldatens tap og 1. påskedags jubel over Jesus’ oppstandelse.
Bli med General Forsamling og David Olney i deres søken etter å forstå påskens mysterier. Olney døde på scenen for tre siden, men hans ånd svever prosjektet.
Musiseringen på «Steidn» og oversettelsene er tro mot originalene, men de norske tekstene og vokalistens mørke stemme gir oss likevel muligheten til å høre de flotte låtene fra et litt annerledes perspektiv. Jeg sier som Tønes i hans beskrivelse av «Steidn»: «Heller ikkje denna gångo får me veda med sikkarhed kem så fjerna steinen. Heldigvis.»
«Viss nogen rebella hadde kåme, Uden tvil – æg ville haurt, æg ville sitt. Injen levanne sjel konne grett dæ, Æg sværje på soldatlive mitt! Æg vakte heila nåttå uden pause, Men mæ daggry når solå ris i aust, Då såg æg at steidn an va fjærna. Æg må mella at kråppen æ vekk»
Benytt muligheten til å se General Forsamling på Herr Nilsen!
