Warren needs a Shooter!

Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)

Tittelen på denne omtalen av Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon er er ordspill på en Warren Zevon-låt som ikke er på dette albumet. Shooter gyver imidlertid på med en første låt og ikke minst en første strofe som oppleves som nokså dagsaktuell:

“ I went home with the waitress, the way I always do//How was I to know, she was with the Russians, too?“

Send «Lawyers, Guns And Money», ja. Gitar fra John Schreffler, Shooter på piano og med en stemme som kler Zevons sanger, og som vi hører er langt under huden på dem.

“Over the last probably five years, I became like a Zevon nut“

Shooter Jennings til Rolling Stone

Shooter konsentrerer seg om studioarbeid for andre. Shooter Jennings, sønn til Waylon, la i 2022 egen musikk på hylla. Samtidig avlyste han sin deltakelse på Oslo Americana i juni 2022. Han ville konsentrere seg om arbeid i studio med andre artister. Han er nemlig en dyktig produsent som har hjulpet artister som Tanya Tucker, American Aquarium, og han hadde også produsentjobben på fjorårets glimrende album med Vincent Neil Emerson. Men helt fanatisk kunne han ikke være, og når kona hans ymtet frampå om at han kanskje kunne gjøre noe Warren Zevon-stoff, ble det slik. Konserten her er fra høsten 2022 i Zevons hjemstat California og ble gitt ut som album i november 2023.

Den godeste Shooter ble også en pådriver for å få Warren Zevon inn i Rock And Roll Hall Of Fame. Foreløpig har det ikke lykkes, merkelig nok. Men slike utnevnelser – og mangel på dem – blir fort omdiskutert. I Norge er det nå en debatt om Rockheim Hall Of Fame startet av haldenseren Tom Skjeklesæther som mener trønderne har fått for mye plass. Zevon selv, vel han så for seg andre utnevnelser i låten «Bad Karma»: “Ought to hang my picture// In the All-Time Losers’ Hall of Fame“.

Enjoy Every Sandwich. Det er gitt ut hyllestalbum til Warren Zevon før. Ikke lenge etter at Warren Zevon døde i 2003 samlet Warrens sønn, Jordan, folk som Bob Dylan, Steve Earle, Don Henley, Pixies og Bruce Springsteen for albumet: Enjoy Every Sandwich. The Songs Of Warren Zevon. Det albumet har fine versjoner av Zevons låter, men det hele blir for springende og for lite helhetlig til at den har fått mange gjennomlyttinger av meg. Den helheten gir Shooter Jennings oss.

Warren Zevon var en outsider. Om han var en «Innocent bystander» er mer usikkert, eller rettere sagt, nokså sikkert at han ikke var. Alkoholisert og nokså hemningsløs på det verste. Ekskona skrev mye om dette på oppfordring fra Zevon selv i boka hun skrev om ham. Og Zevon summerer litt av dette opp på treffende vis i en låt fra hans siste album The Wind (2003): ”Who’ll lay me out and ease my worried mind//While I’m winding down my dirty life and times”.

«Dirty Life And Times» er én av få nyere låter av Warren som Shooter har inkludert blant de tretten låtene vi får servert. Han tar også med «Keep Me In Your Heart» fra The Wind, «My Shit’s Fucked up» og «I Was In The House When The House Burned Down» fra Life’ll Kill Ya (2000) og «Searching For A Heart» fra Mr. Bad Example (1991), men ellers er det den selvtitulerte Warren Zevon (1976) og Excitable Boy (1978) som gjelder. Det er litt synd at plater som The Envoy (1982), Sentimental Hygiene (1987) med mange flere ikke er dekket, men forståelig også. Det var de to syttitallsplatene som etablerte Zevon som noir-rockens foregangsmann og ypperste representant. Til dels makabre og mørke tekster som kunne være treffende for tidsånden og ham selv, men dessverre også har mer universelle kvaliteter.

Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.

Stand In The Fire. De fleste versjonene av de eldre låtene her har konkurranse fra Warrens eget livealbum Stand In The Fire– Live At The Roxy (1980). På det albumet skinner Warren i all sin halsløse herlighet. Dét albumet har faktisk det jeg vil kalle dødpunkter, i hvert fall låter som jeg ikke liker så godt, men er uansett ei av tidenes beste liveplater. (Les om det her.) Shooters album har dog ikke slike dødpunkter. Og selv om han ikke er like rå, er han heller ikke langt unna. Man kan selvfølgelig si at både stemme, piano og gitar ligger så tett opp til Warren Zevon live at han ikke tilfører så mye nytt. Det er likevel noe med nyansene som gjør at jeg kan høre albumet om og om igjen. Brist i stemmen på litt ulike tidspunkt i låtene, litt ulik frasering her og der. Og ei låtrekke av en annen verden!

Jeg elsker disse versjonene. Jeg plystrer med til den makabre «Excitable Boy», jeg hamrer på luftpianoet, henter fram luftgitaren. På «Werewolves Of London» må jeg rive meg løs fra skrivingen, ta en tur bort til stereoen en tidlig søndags morgen, skru opp, bevege meg med kaffekoppen på stuegulvet og ule! Jeg blir visst aldri lei av disse låtene. Som Shooter synger på «The French Inhaler»! Og selvsagt får vi «Desperados Under The Eaves». Jeg klarer ikke velge tekstlinje derfra denne gangen, alle er perfekte, så slå den opp selv. Vit at den i det minste er semiselvbiografisk.

Warren needs a Shooter! Vi trenger deg. Takk for at du bidrar til å bevare Warren i hjertene våre. Derfra forsvinner han nok ikke med det første. Nå har jeg gått videre til The Wind.

«Norgesmesteren» i pop tar sommeren på forskudd

Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing (album 2024)

Haakon med de to han gjør spillejobber med, Gaute Storsve og Jacob Holthe Thorsen. Foto: Dag Thrane. Albumcover

”What did I do to get out of the blue?
Pay due to the melody, the melody
What did I do to overcome you?
Paid due to the melody
It’s holy and it’s happening all the time”

Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Men det er da ambisjon nok. Og låten innfrir! Gitarene! Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Og joda, det er flere fine melodier med fine tekster på dette albumet. Og nå seiler enda en låt opp i den uhøytidlige konkurransen om å være albumets beste, «The Text Message»!

Nå er de tilbake, parhestene Haakon Ellingsen Kyrre Fritzner. Haakon lager låtene, Kyrre Fritzner produserer. Haakon forteller at de er gode på helt ulike ting, og at de derfor utfyller hverandre perfekt. Komplementære egenskaper kalte vi slikt da jeg studerte samfunnsøkonomi en gang i forrige årtusen.

Popgeniet. Jeg har også tidligere skrevet om musikken til Haakon Ellingsen og betegnet ham som et popgeni som blander de ingrediensene som skal til for å lage et både fengende og spennende popbrygg. Haakon Ellingsen har bakgrunn fra The Last James, WHEN og Gramophones og fra tidligere soloutgivelser. Han synger og spiller på flere etniske instrumenter, gitar og keyboard. Med seg har Haakon og Kyrre fått Jørn Christensen, kjent fra blant annet Can Can og Mercury Motors, og Lars Lundevall fra deLillos. Bjarne Gustavsen spiller piano på ett av sporene.

Et sommerlig bilde av Haakon.
Foto: Henriette Nilsson

Sommermusikk i januar? Haakon Ellingsens lager melodiske poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Byrds, The Beach Boys, Donovan, Tom Petty og mange flere. Flotte vokalharmonier. For meg er dette sommermusikk. Eller musikk om du lengter etter sommeren. Flotte «Fields Of Heather» som ble gitt ut i desember var nettopp Haakons julesang, eller rettere en sang som fikk oss til å drømme oss til sommeren. Jeg elsker den åpne lyden av gitaren på denne og andre låter som for eksempel den etterfølgende «Something So Great». Om det ikke er tradisjonell gitar, så låter det i hvert fall himmelsk fra strengene og resten av popbrygget til Haakon, Kyrre og vennene deres.

Tittelen på platen antyder noe som er i kontinuerlig endring. Tematikken er mangfoldig og eksistensiell: Kjærlighet, død, savn, oppbrudd, forelskelse, vennskap, humor, barndom, dagen derpå.

Haakon Ellingsen

Jeg opplever nettopp «drøm» som et stikkord for disse låtene. Og nå trenger vi slik musikk mer enn noen gang. Hør på den første låten «Butterfly» og på «Fire Engine Man» som både bokstavelig talt og i overført betydning lar deg fly av sted. Om å tenke tilbake på barndommen, kanskje noen hint av Paul Simon med platas tittel i bakhodet:
“No, it isn’t strange,
After changes upon changes
We are more or less the same,
After changes we are more or less the same.» – Paul Simon i ekstraverset på «The Boxer»

Lars Lundevalls Rickenbacker,
12-strenger, i studio. Foto: Haakon Ellingsen

Uimotståelig. Låten som mer enn noen annen handler om endring er naturlig nok den tittelen på albumet er hentet fra, «Rusty Morning». Humøret skifter med været – og kanskje med grad av bakrus, ikke vet jeg. Låten begynner med et nydelig piano og Haakons stemme, før flere musikalske effekter kommer inn. Melodien står og dirrer en stund før trommene smyger seg inn og leder an når Haakon girer forsiktig opp.

Mye! Joda, det er mye mer på dette albumet. 12 låter på over 40 minutter. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker!

Jeg kliner til å gjetter på at denne er til kona Henriette Nilsson; hvis det er hun som er «Loyal As My Martin Guitar» tenker jeg Haakon har brukt den sterkeste kjærlighetserklæringen han har i skuffen, og:

”I was searching
all the time
And I found you there at last, I did

You are my superstar“.

Wilcos Jeff Tweedy om livet og musikken

Omtale av følgende bøker av Jeff Tweedy:

Let’s Go (So We Can Get Back), A memoir of recording and discording with Wilco, etc. 2018)

How To Write One Song, Music that changed my life and life that changed my music ( 2020)

World Within A Song (2023)

Jeff Tweedy har gjennom en årrekke vært en svært produktiv artist, ikke minst med bandet hans, Wilco, men også som soloartist, familieprosjekter og i andre bandprosjekter. Senest i fjor ga han ut ei sterk plate med Wilco. Mange av røttene hans er festet i countrymusikken, men han lar seg ikke så lett båssette, og det er også noe av det han har på hjertet i bøkene sine. Jeg har brukt desember på å lese de tre bøkene han har gitt ut de seinere årene, for uordens skyld i motsatt rekkefølge av når de ble gitt ut. Men vi tar dem kronologisk her:

Let’s Go (So We Can Get Back) (2018)

Let’s Go (So We Can Get Back) er tilegnet kona Susise og sønnene Spencer og Sammy. Barna er nå store, og det er fint å lese om hvordan denne familien nå fremstår som en sammensveiset familie som også samarbeider om musikk. Det trengte ikke gå slik. Da Jeff Tweedy jobbet med albumet A Ghost Is Born (2004), var han redd han jobbet med sitt testamente til barna. Han var sterkt pilleavhengig, og det hadde gått så langt at han stjal lindrende kreftmedisin fra den døende svigermoren.

Pilleavhengigheten hadde trolig sin rot i en kombinasjon av migrene og depresjon. Alkohol hadde han kuttet ut tvert rundt 1990. Rusavhengigheten lå i familien. Jeffs far var en relativt velfungerende alkoholiker som skjøttet din jobb, til tross for at han drakk et par sekspakninger med øl hver kveld. Jeff vokste opp i et hjem med uklare grenser, sterkest knyttet til sin mor, men med et avklart forhold til sin far mot slutten av farens liv. Han fattet tidlig stor interesse for musikk, og fikk tidlig bred kunnskap om artister.

Tweedy forteller om sitt vennskap og samarbeid med Jeff Farrar i det banebrytende bandet Uncle Tupelo i første halvdel av 1990-årene og det som han i ettertid ser som et uunngåelig brudd med Farrar. Men det ligger en sårhet her, en sårhet vi også finner i omtalen av den andre Jay. Jeff beskriver nemlig også sitt forhold til Jay Bennett i Wilco, en svært talentfull musiker som utviklet en vanskelig personlighet – trolig som følge av rusproblemer – og som døde i 2009.

Til tross for stor suksess, i hvert fall innenfor normale rammer, klarer ikke Tweedy å se på selv selv som stjerne. Han har gått i diskusjoner med publikummere og oppfattet at de er på likefot. Det har resultert i at fans har følt seg tråkket på av helten. Noen av oss husker også solokonserten i Oslo i 2018 der flere i publikum fikk sitt pass påskrevet, og der han hadde en lengre bisarr diskusjon med en publikummer på galleriet på Sentrum Scene.

Joda, ei svært leseverdig bok om Jeff Tweedys liv og musikk!

How To Write One Song (2020)

I selvbiografien er Tweedy opptatt av hvordan han opprettholder kreativiten, er en skapende artist. Dette diskuterer han videre i How To Write One Song. Her er det gleden ved å skape noe som ingen andre har skapt før som er i sentrum. Låtskrivere kan lære om kreative metoder for å komme opp med noe unikt. Men Tweedy er også opptatt av at dette er en glede alle kan ha, selv om det ikke blir stor kunst av det. Bare se på barn som ligger på gulvet og tegner!

Man må ikke vente på inspirasjon, men ha disiplin, sette seg ned med arbeidsredskap, enten det et malepensel, penn og papir, PC eller mobil. Selv lager Tweedy en mengde låter, låter som han ikke gir ut, men som bidrar til at han er kreativ og hele tiden opplever gleden ved å skape; ved å leke. En kort og lettlest bok på 160 sider.

World Within a Song (2023)

I fjorårets bok, World Within a Song, skriver Jeff Tweedy om sanger som har endret livet og musikken hans. Boka er i så måte ikke så ulik Bob Dylans The Philosphy Of Modern Song (2022). Han viser her en svært variert musikksmak og har noen overraskende valg som «Dancing Queen» med ABBA, en låt som han først har sett storheten i de seinere årene. Jeg er personlig svært glad for å se Randy Newmans «In Germany Before The War» fra Little Criminals (1977) omtalt, en fantastisk sang som altfor ofte kommer i skyggen av «Short People» på samme album.

Vi får også lese om hvordan en gretten Timothy B. Schmidt fra The Ealges ødela Tweedys forhold til Zevons låter da Uncle Tupelo skulle varme opp for Warren Zevon med Schmidt i bandet. Tweedy er heller ikke noen stor fan av Bon Jovi, får å si det forsiktig. Men han skriver engasjert om låter av 10CC, The Band, Bob Dylan, The Beatles, R.E.M, Paul Westerberg, Joni Mitchell og mange flere. «Happy Birthday»? Nei, alle forventer at han skal lese ann i bursdagsselskap.

En fornøyelig bok om mye bra musikk!

Jeff Tweedy med Wilco, Oslo 2019. Foto: Tormod Reiersen

Kur mot vinterkulda

Erik Lukashaugen – Midt på treet (album 2024)

Artwork: Erik Lukashaugen. Foto: Petter Rustad

“Og Elverum var hele verden
Fra Søbakken til Hanstad
Elverum var hele verden
Om bare tida kunne stansa“

Erik Lukashaugen er nostalgisk på «Elverum var hele verden», den kanskje aller fineste låten på det nye albumet hans, men det lukter både skog og tid som har gått også på flere av de andre låtene på Midt på treet.

Midt på treet er Erik Lukashaugens sjette album. Mest kjent for meg og for mange andre er han for sin tonesetting av Hans Børlis dikt på Av en sliters memoarer (2013) og den Spellemann- nominerte Vi eier skogene (2018). For vel to år siden ga han ut det svært solide albumet Det vi rakk. Etter det flotte albumomslaget å dømme er Midt på treet beslektet med Det vi rakk. Om ikke alle sangene utspiller seg i Elverum og omegn, føles de i hvert fall slik.

Sist gang hadde Erik Tarjei Nysted som medprodusent. Denne gangen har han produsert plata alene. På flere av låtene spiller han alle instrumenter selv, slik at dette i større grad bærer preg av å være Eriks eget prosjekt. Når det er sagt, er plata svært velprodusert og behagelig å høre på. Vi kommer nær, men det blir aldri kjedelig. På noen låter får vi fullt band med blant annet Krister Skadsdammmen på ulike strengeinstrumenter, fetter Børge Verbaan på piano og Børre Flyen på slaginstrumenter. Multiinstrumentalist Tarjei Nysted bidrar i tillegg på flere låter. Erik selv spiller en rekke instrumenter. Det blir derfor feil å si at produksjonen er sparsommelig –det er rom for mange lekre detaljer – men albumet føles heller aldri overlesset.

Til mor og livsledsager. Albumet åpner med fullt band på låten «En gang en mor». Kanskje er det denne låten som får meg til å tenke at dette albumet, fellestrekk til tross, er mer personlig enn forgjengeren. Det trenger ikke være Eriks egen mor han synger om, men det er nærliggende å tenke at denne detaljrike teksten er en hyllest til Eriks egen mor; en mor som alltid har vært der for ham og barna hans. En nydelig låt, som jeg spår mange vil trekke frem på bursdager og morsdager framover. «Så mye jeg skulle savne» er en låt som er beslektet med «En gang en mor». Denne gangen er det livsledsageren som får sin hyllest.

Egne tekster og tekster han gjør til sine. Andre sanger som nesten må ta utgangspunkt i Erik selv er «Byen jeg forlot» og «Elverum var hele verden», og er det kanskje litt paradoksalt at tekstene som er skrevet av andre også føles som de handler om Erik? Disse tekstene er er noe mer sparsomme med ordene enn Eriks egne, og skaper en fin balanse i stoffet. Den flotte teksten til den fine låta «Skogsblues» er skrevet av Tom Roger Aadland, trolig med Erik i tankene. Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser» og Hans Børlis «Junikveld» og «Under himmelen» er skrevet i en annen tid, men er så universelle at de aldri går av moten. «Junikveld» er så langt favoritten blant disse, med en melodi som kler teksten, og der ikke minst hardingfela til Tarjei Nysted og celloen til Siri Northeim bidrar. Ellers er jeg svært glad i Eriks egen tekst på «Fiskespråk»; den mest poetiske av hans egne?

”Skulle snakka fiskespråk
Sendt ut enkle små bobler
Som ikke kunne misforstås
Skulle hatt små gjeller
Holdt munn og rømt til havets bunn“

Hvit desember. Det handler ikke om Bing Crosbys drøm i «Hvit desember» – eller kanskje på en måte det også – men den enkle videoen som ble sluppet sammen med låten, indikerer at dette handler om livets utfordringer, og at noen bør unne seg en rusfri måned. Ettertenksom tekst. Fin. Erik har fått hjelp av musikere i toppklasse, og her får du både pedal steel, dvelende kontrabass og cello, trommer med mer. Nydelige stemninger, hør etter! Åpningen med Erik på piano er ekstra flott.

Trist, men ikke håpløs:

”Nå har jeg bært opp den gamle forsterkeren
Og den står her og venter på deg
Og straks bør du se lyset i fra drosjen
Få med deg gitaren så jammer vi i vei“

10 år som heltidsmusiker. Det passer utmerket å gi Midt på treet ut 5. januar, nøyaktig 10 år etter at Erik ble heltidsmusiker. I november og desember kunne platafort ha druknet i julerushet. Denne plata skriker ikke etter oppmerksomhet, men tilbyr god varme. Sett deg ned med en kaffekopp – kanskje bør det være kokekaffe – og lag litt junikveld med Hans Børli og Erik Lukashaugen:

“Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen“

Mer enn midt på treet! Han la lissepasning med tittelen på albumet, men jeg tror ikke jeg treffer den ballen; dette er da mer enn «Midt på treet»? Lytt selv! Du kan oppleve Erik allerede lørdag i platebutikken Big Dipper i Oslo, og han kan oppleves mange steder denne vinteren og våren.

Foto: Petter Rustad

(Redigert 6. januar 2024)