Gubberock

Historiefortelling og sanger på øverste hylle!

Miller Sessions på Herr Nilsen i Oslo 30. april 2024

Vi hadde en avtale Espen Langbråten i Miller Sessions og jeg. Jeg skulle ikke skrive om konserten. Litt sant og litt løgn omtrent som historiene som ble fortalt av og om Joaquin Miller (1841– 1913) på Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Ingen vet hva som er hva.

Da jeg skrev om plata The Poet som Espen og Miller Sessions ga ut i fjor høst, mente jeg at det var av det årets mest interessante norske plater. Og det står jeg for fortsatt. Ikke bare er tekstmaterialet fascinerende og formidlet av en person som har en unik interesse av å formidle tekstene; melodiene, Espens stemme og musikken kler også materialet perfekt. Jeg anser meg som å være litt mer enn gjennomsnittlig interessert i litteratur, i hvert fall mer enn den gjennomsnittlige musikkelsker, så å få historiene fortalt sammen med sangene er en stor bonus for meg.

Riktignok har Espen tonet ned den strammere regien i historiefortellingen som han skal ha i andre settinger enn denne klubbkonserten, men de litt mer improviserte historiene som Espen selvironisk fastslo at gled ut og ble for mange, ble for meg et ekstra velsmakende krydder. Vi fikk høre om poeten, hestetyven, kokken, redaktøren og mye annet. Men ikke minst fikk vi de gode låtene; musikk satt til Joaquin Millers dikt da Espen egentlig var plaget med skrivesperre for sine norske låter.

Jeg storkoste meg hele kvelden, og bandet med Øystein Lindberg på tangenter, Lars Martin Torp på bass, Andreas Łosiewicz på trommer og Espen selv på fremragende gitar og en mektig vokal, ga materialet minst det det trengte gjennom både amerikana-musikken, og i de røffere låtene der Espen tok fram fuzzgitaren. Som det svingte av «Java» og «Steve Cropper»! Fantastiske versjoner. Og som Espen leverte de roligere «Don’Stop At The Station Despair», «The Voice Of The Dove» og nesten helt til slutt «An Answer, en sang som nær handler Espen selv kunne han fortelle:

”Well who shall lay hands on my harp but me
Or chide my sing from the sounding tree
The passionate sun and the resolute sea
These were my masters and only these“

Veldig fint å se hvordan Espen levde disse sangene, noen av dem med hvert fiber i kroppen. Miller Sessions serverte underveis også flotte låter som ikke var på albumet. Som ekstranummer fikk vi en smakebit fra det som kan bli et ny norskspråklig album fra Espen Langbråten. Det kan bli fint, det også!

Ikke perfekt på den sterile måten, ikke stramt. Men musikk er så mye mer enn perfeksjonisme. Dette var trivelig og svært bra. Takk for en fin kveld! Beklager, det ble noen ord!

Om kjærlighet og sorg

Liv Eli: Brother (album 2020)

”I’m locked in the deep
Let me sleep… In the deep“

Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye og flotte albumet Struggle For Peace Of Mind. Men denne gangen blir det et tilbakeblikk på Brother fra 2020. Brother er likevel nytt for meg og er rett og slett et av de albumene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg i år.

Jeg hadde allerede bestemt meg for å omtale The Struggle For Peace Of Mind. Så begynte jeg å høre litt på hennes platedebut. Hørte litt på enkeltlåter bare for å kunne sette den nye plata i perspektiv. Musikken – da hadde jeg ikke kommet til tekstene – var så vakker, så gode melodier og arrangement at jeg tenkte at nå bare utsetter jeg Dagsrevyen, og hører hele plata i sammenheng. Så fikk Dagsrevyen være Dagsrevyen. Jeg spilte plata én gang til og fant fram tekster. Dette var sterk kost. En gammel Facebook-post fra Liv-Eli som bekreftet mitt inntrykk fra tekstene.

Depresjon og angst. Jeg har litt berøringsangst. Men jeg kan ikke tillate meg å legge plata og temaet til side. Albumet Brother handler nemlig om broren til Liv-Eli Engesnes. Jeg bruker i det følgende mange av Liv-Elis egne ord. Broren begikk selvmord fem år før albumutgivelsen. Det siste halvannnet året av sitt liv slet den vellykkede, fornuftige, kule og handlekraftige broren hennes tungt med angst og depresjon. Han delte mye av det han slet med med Liv-Eli. Men det gikk likevel helt galt, og familie, venner og kolleger satt sønderknust tilbake.

Liv-Eli bearbeidet sorgen gjennom å lage musikk og deretter tekster. Hun hadde i utgangspunktet ikke en plan om å gi ut noe som helst. Men etter hvert fikk hun et ønske om å arrangere sangene og gi dem ut. Uten for mye støy og promotering.

Hun skriver: ”Albumet er dedikert til min bror, alle de som har mistet noen i selvmord, og ikke minst de som sliter. Og til alle dere som sliter: Gi aldri opp, tapet er for stort“.

Med seg på laget har hun Håkon Soldal som arrangør og produsent, samt på tangenter, Torstein Lofthus (trommer), Magnus Forsberg (trommer), Jo Ranheim (gitar og bass), Pål Magne Solbakk (fiolin), Kjell Magne Robak (cello), Ørjan Kjos (bass).

Bra, sterkt og viktig. Ordene mine blir for flate. Da jeg første gang hørte litt sporadisk, var det tittellåten «Brother», den gåsehudfremkallende «You» og den vakre pianoinstrumentalen «Gunnar» som for alvor vekket interessen, men dette er ikke en plate for enkeltlåter. Her har du tekster sett fra brorens synsvinkel, tekster sett fra Liv-Elis synsvinkel. Det er også en sang om en lykkelig barndom.

Dette er blitt ei usedvanlig sterk plate på alle måter. Jeg vet ikke om jeg skal anbefale noen å gå inn i dette universet, men sangene handler ikke bare om død, men også om å leve. Kanskje kan vi dytte samfunnet et lite stykke i riktig retning om vi går inn i disse følelsene, blir litt mer åpne med hverandre om det som er vanskelig.

De etterlatte må finne en vei videre. Kanskje kan plata også være til trøst for etterlatte. Dette er uansett vakker musikk som det også gjør godt å høre, alt det vonde til tross. Den siste sangen «Starfish» gir rom for tolkninger. Liv Eli lar følelsene komme opp og ut, og ser framover, håp?

”I’m lying like a starfish on the surface of the sea
Though I am not a swimmer, I’m not frightened by the deep”

Ikke redd for dypet i oss alle. Men ikke alltid dykke ned i det. Selv om albumet er fra 2020, er dette av dem som har gjort aller sterkest inntrykk i år.

Innertier fra den andre siden

T Bone Burnett: The Other Side (album 2024)

Jeg stoler mer og mer på Tidals algoritmer. Hver fredag sjekker jeg lista over anbefalte nye plater. Selvfølgelig er dette litt dumt også, for man ender opp med å bekrefte egen musikksmak om man bare skal følge algoritmene. Men uansett sist fredag lå T Bone Burnetts nye album, The Other Side, høyt oppe på lista. Og det ble innertier!

Superprodusenten. Mange vet nok at T Bone (Henry) Burnett spilte gitar med Bob Dylan på hans Rolling Thunder Revue-turné i midten av 1970-årene. Mange vil også vite at T Bone har fått utmerkelser for filmmusikk som til Coen-brødrenes Oh Brother, Where Art Thou? Joda, han skal også ha mye av æren for at samarbeidet mellom Alison Krauss & Robert Plant ble så bra som det ble. Og han var produsent for ei Bruce Cockburns beste plater, Nothing But A Burning Light (1991). For eksempel. Men T Bone Burnett er også plateartist i eget navn, og ga for få år siden ut plater med prosjektet The Invisible Light. Hans siste plate med The Invisible Light (2022) var eksperimentelt og elektronisk i formen. The Other Side er noe annet, deilig melodisk countryblues fra øverste hylle.

Gitarer fra den andre siden. Albumet er i følge T Bones hjemmeside en 12-sangers løselig samling med en kjærlighetshistorie i sentrum. Paret er kanskje ikke lenger på denne planeten, men i en annen verden. I åpningslåten «He Came Down» lurer vi på hvem som kommer ned. Er det Jesus, Moses, eller er det en helt annen person? Dennesidig elller hinsidig? Kommer «he» tilbake til menneskene med et budskap? Stemningen bygges opp av T Bones varme stemme og av gitarene og andre strengeinstrumenter som T Bone og hans medprodusent Colin Linden er i besittelse av. T Bone trekker fram tidlig musikk fra Johnny Cash, som inspirasjon for den stemningen han ønsker på noen av låtene på plata: ingen trommer, god plass til gitarer, likevel rytme. Hør f.eks. glimrende «(I’m Gonna Get Over This) Some Day» der for øvrig Johnnys datter, Rosanne Cash, korer, og du skjønner hva det siktes til.

Lucius. Viktig for stemningen er også vokalgruppen Lucius som skaper en passende spøkelsesaktig følelse fra nettopp den andre siden. Hør det fremragende samarbeidet mellom gitarene og vokalen til Lucius i instrumentalpartiene på de flotte «Waiting For You» og «The Pain Of Love». Eller koringen på «The Race Is Won». Lucius løfter helt klart plata mange hakk og savnes nesten på låtene de ikke er med på. Spøkelsesaktig fra den andre siden? Nå skal det kanskje ikke overdrives, selv om effekten er der på noen låter. Dette spøkelsesaktige som de er opptatt av på hjemmesiden hans står også noe i kontrast til T Bone Burnetts utgangspunkt som vi kan lese om i andre steder. Han har uttalt i et intervju at han ikke vil være sint ung mann, det kler ikke den gamle mannen. Han vil være snill mot «deg (you)», og seg selv. Men han har likevel mye på hjertet om tingenes tilstand. Kanskje er du like forvirret som meg. Hvor fører alt dette? Det fører til ei veldig fin plate i hvert fall!

På «Everything And Nothing» synger T Bone om det paradoksale med oss mennesker; Om hva vi ønsker, og om hva vi gjør. Låten er rikere produsert enn de fleste andre sangene med kledelig fiolin og klarinett til den fine melodien.

Mange sanger nevnt allerede. Min største favoritt på dette albumet kommer helt mot slutten av albumet, «The Town That Time Forget». Låten er opprinnelig skrevet sammen med Peter More for et teaterprosjekt. Tittelen indikerer at vi fortsatt befinner oss i en litt udefinerbar tilværelse, denne siden eller kanskje på «The Other Side».

Innertier. Dette er virkelig en innertier av ei plate. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!

Stian Borgen med melodisk sjarmbombe!

Stian Borgen: Kites (album 2024)

Stian Borgens debutalbum åpner like gjerne med fine strykere før en akustisk gitar og Borgens egen stemme overtar på låten «You Forget». Det føles som den er over før den har begynt, det er et godt tegn siden den faktisk varer nesten tre minutter. Stian Borgen har en stemme som er skapt for sanger- sangskriveralbum, en stemme som ligger i kryssningspunktet mellom folk som Bob Dylan, Jerry Leger og Tom Petty.

Stian Borgen har også produsert og arrangert låtene. Dette låter både friskt, modent og litt melankolsk, så at dette er Stians første album er ikke så lett å merke. Skulle ikke tro han hadde gjort annet! I følge Jessheimpuls skal det ha tatt 36-åringen fra Kløfta nesten 15 år å spille inn sangene på albumet. Tekstene kretser blant annet rundt egen identitet, kjærlighet, religion, makt og samfunn.

Stian har med seg en rekke musikere. Her er det både strengeinstrumenter, blåsere, trommer og tangenter. Det gir variasjon, men på ingen måte sprik. Resultatet er nydelig!

Om «You Forget» er fin, er den poppete «The Painter» enda finere. Herlig vokal, rullende orgel og en flott melodi. Et forståelig valg som albumets andre singel. Enda mer forståelig er valget av singel nummer én. «Silver And Precious Gold» er albumets beste låt og bidrar til at andre halvdel av albumet er enda bedre enn første låt. Av årets aller beste norske låter så langt?

«Mary Claw» er vel forresten omtrent like bra, en nydelig og innsmigrende låt. Men hvem likner Stian Borgen på her? Jeg kommer ikke på det, og det får ikke hjelpe. En låt som bare løfter og løfter seg til trompetene løfter den helt opp i himmelen.

Albumet har enda flere fine låter, noen forsiktige der de deilige strykerne bare kiler deg på ryggen. På disse låtene lukter det Inpirasjon av Nick Drake. Noen låter er dylanske og noen kanskje mer beatleske. Hva er det de sier? «Skal du bare høre en norsk pop-plate i år, skal du høre denne». Ja, gjør det. Sjarmbombe!

34 minutter i dette selskapet går usedvanlig fort, så jeg tar en runde til. Stian Borgen holder sammen med en mange musikere konsert på Herredshuset på Jessheim i kveld. Skynd deg dit. Jeg ville nesten heller vært der en på den utekaféen jeg sitter på i Paris nå, og her er det fint!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: