Waxahatchee: Tigers Blood (album 2024)
De siste dagene har jeg kommet løpende med musikk alle andre har skrevet om for lengst, så for mange lesere blir disse omtalene mer å betrakte som min musikalske dagbok enn nye musikktips. Om du vil ha helt fersk musikk, kan du sjekke ut de nye albumene til John Moreland og Old 97’s. Jeg har tro på dem, og kommer kanskje tilbake til dem seinere.
Blant årets beste? Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter. Om jeg synes det er fortjent? Les videre!
Gode musikalske forbilder. Waxahatchee var opprinnelig et amerikansk indeprosjekt, stiftet i 2010 av den amerikanske sanger-låtskriveren Katie Crutchfield etter oppløsningen av hennes forrige band, et band med den finurlige tittelen P.S. Eliot. Hennes nåværende band er oppkalt etter Waxahatchee Creek, i Alabama, der Crutchfield vokste opp. Waxahtcee fikk mye ros for albumet Saint Cloud som har rukket å bli fire år gammelt. I mellomtiden har Crutchfield også gitt ut et album med duoen Plains sammen med Jess Williamson.
Americana. Men nok trivialiteter, vi er ”only in it for the music“, er vi ikke? Chruthfield forteller til musikkmagasinet Mojo at hun hørte på lite annet enn Lucinda Williams i to år. Og i samme artikkel nevnes Drive-By Truckers. Waxahatchee har derfor utviklet seg til å bli et røft countryrockband med meningsfylte tekster, der gitarene og Katies vokal er viktige ingredienser samtidig som flere av sangene har nok luft til at det har blitt plass til også å gi dem et akustisk countrypreg. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Stemmen er hypnotisk på sitt beste.
Tekstene er preget av et liv i oppover- og nedoverbakker. Et alkoholproblem holdt på å ta livet av henne. I 2018 tok hun et oppgjør med seg selv og flyttet også inn med kjæresten artisten Kevin Morby.
«Crowbar»! Best av alle låtene på Tigers Blood er «Crowbar», en av de uanstrengte låtene med middels tempo som bare kan høres igjen og igjen. På toppen av det hele strør Chrutchfield rundt seg med formuleringer som denne skribenten elsker: ”I left your heart of glass in my unmade bed…You can take it pretty far on a prayer that’s pale and synthetic“.
To andre låter fremstår også som litt bedre enn de øvrige. Hør fraseringen på tittelen i «Burns Out At Midnight». Fascinerende. Ellers ser jeg at noen mener «Right Back To It», må være av årets aller beste låter. Og solid er den, med en vimsete og fengende melodi der Phil Cooks banjo får lov til å skinne litt ekstra. Jeg har allerede nevnt den sinte «Bored», og nå begynner oppdagelsesreisen i litt mindre umiddelbare låter, men erfaringsmessig er det da også her mange av skattene ligger begravd.
I pick you up inside a hopeless prayer. Ja, hun er god med formuleringene, og gir oss et gullkorn allerede på første linje i åpningslåten «3 Sisters». Låten begynner nokså forsiktig for så å øke i intensitet. Dog ikke av platas beste, men en fin oppvarming til der som skal komme. Vi blir nokså tidlig kjent med gitaristen M.J. Lenderman som setter et elektrisk preg på flere av låtene her. Og bak trommene? Sønn til Wilco-sjef Jeff Tweedy, Spencer Tweedy. Og vi fortsetter i Lucinda Williams-land med «Evil Spawn» og «Ice Cold». Nå får gitarene enda friere spillerom. Tøft, dette vil jeg se live! Perfekt opptakt til tre av albumets beste låter, låter som allerede er trukket fram.
Deretter fortsetter de som perler på en snor. Fine og følsomme «Lone Star Lake» og «Crimes Of The Heart», før altså den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten! Og plata holder helt inn, «Wolves» og «Tigers Blood».
Tigers Blood er en strålende samling låter. Albumet klokker inn på 43 minutter. Tida går fort samtidig som du opplever mye. Jeg sitter med en følelse av at helheten er ørlite svakere enn enkeltlåtene. Noen av de raskere låtene kan oppleves som litt masete om du ikke er påskrudd. Nå føler jeg meg streng, og det kan være feil. For du verden; med låter som «Crowbar», «Burns Out At Midnight» og «Right Back To It» og mange flere som også er gode, er ikke toppkarakteren langt unna. Kanskje når vi oppsummerer i desember?
Gubberock 