Gubberock

Gammel herlighet i ny utgave

Neil Young & Crazy Horse: Fu##in’ Up (Livealbum 2024, Toronto, november 2023, låtene fra Ragged Glory (1990)

Not everybody will want to hear it beacause it’s not for everyone

Han kommer kritikerne i forkjøpet denne gangen, Neil Young. Han vet at mange ikke ønsker å følge med på alt han gir ut for tiden. Mange har bestemt seg på forhånd for at dette gidder de ikke mer av. Det synes jeg er helt greit. Jeg synes likevel det er nokså uangripelig og særdeles hyggelig at en artist av Neil Youngs kaliber og som har fylt 78 år, ønsker å dele musikken han lager og har laget med sine hengivne fans. Dette gjør han ikke for penger, nei det kan umulig ligge mye overskudd i disse innspillingene som blir utgitt uten større mellomrom. Men jeg sier som Neil ”I’ll take all I can get“. Selv om jeg likevel ikke studerer nye YouTube-klipp i detalj, er det gøy å følge en Neil Young på eldre dager. Håndleddet er nettopp kurert med laser, og han kan igjen gjøre det ingen gjør som ham. Kjøre med de ville hestene, nesten helt uten bruk av tømmer. Jeg elsker den elektriske gitaren hans og den lite strømlinjeformede lyden av bandet – bandet som denne gangen på omslaget bare heter Neil & The Horse.

Pågående turné. Og om du ikke har gjort det, må du sjekke ut nye opptak med «Danger Bird» (med gjesteopptreden av Nils Lofgren) og «Cortez The Killer». Folk som mener at Neil hadde gjort sitt etter den fantastiske turneen med Promise Of The Real i 2016, bør i det minste høre disse klippene før de gir seg helt hen til nostalgien. Eller, kanskje noen vil mene at det er det både den pågående turneen og den nye liveinnspillingen av Ragged Glory (1990) handler om. Nostalgi. Ingen nyere låter, selv om også de siste tre albumene med Crazy Horse har flere gode låter som kunne vært spilt live. Men jeg velger å tolke dette som et statement utover nostalgi: «Hei, jeg er her fortsatt. Jeg kan ikke spille disse sangene som for mer enn 30 år siden. Men jeg har fått noe med alderen. Noe nytt. Det er dette jeg elsker å gjøre. Take it, or leave it.»

Ragged Glory fra 1990 er et album som betyr mye for Neil Young-fansen. En revitalisert Neil Young satte fyr på grungegenerasjonen. Selv var jeg fortsatt nokså ny fan da dette albumet dyttet meg ytterligere over ende etter at Freedom kort tid før hadde gjort sitt. Jeg har vært på konsert med Neil Young i nyere tid der rundt en tredjedel av konserten har vært viet albumet. I november i fjor spilte Neil Young og Crazy Horse sangene fra Ragged Glory på en privat fest i Toronto i Canada. Nå kan vi høre resultet. Som på turneen som pågår i disse dager, bestod bandet av Ralp Molina på trommer, Billy Talbot på bass og unggutten Micah Nelson på gitar. Nils Lofgren spiller med Bruce Springsteen nå, men deltok både på gitar og med piano i Toronto.

Litt lengre versjoner. Alle sangene har fått nye navn, med unntak av coveren, den låten her jeg liker minst, «Farmer John». Albumet har fått tittel etter én av låtene på Ragged Glory, men selve låten er nå omdøpt til «Heart Of Steel». Kanskje mener Neil med dette å si at alt er ved det samme, men likevel forandret. Den eneste låten fra Ragged Glory som mangler, er avslutningen «Mother Earth», en litt seig låt med Neil bak trøorgel. Jeg har aldri vært veldig glad i den, og savner den ikke. Plata klokker likevel inn på 68 minutter, mer enn fem minutter lenger enn Ragged Glory. Det betyr at det blir plass til lengre gitarpartier på låter som vi kjenner som «Love And Only Love» («A Chance On Love») og «Love To Burn» («Valley Of Hearts»), låter som nå klokker inn på henholdsvis 13 og 15 minutter. ”It goes on too long but that’s just me“. Dette er låter med enkel struktur som gir masse rom til ekskursjoner for bandet. Følg låtene dit låtene tar oss! «Love And Only Love» har åpnet mang en Neil Young-konsert. Etter en konsert i Italia i 2013 skrev jeg: ”Allerede fra første toner av «Love And Only Love» kom klumpen i halsen, og godfølelsen varte gjennom hele konserten. Tid og sted blir uvesentlig når Neil og hestene drar til verdens utkanter med sine instrumenter“. «Love To Burn» skinner minst like sterkt her, og vi hører på vokalen at låten betyr noe for Neil. Låten ble noe kryptisk intodusert av Neil i Stockholm i 2014, like før den ble kjent at han var separert fra nå avdøde Pegi Young og at han hadde blitt sammen med Daryl Hannah.

Låter jeg savner på Fu##in’ Up? I fjor høst ble Ragged Glory utgitt med bonusspor. Man kunne jo tenkt seg at de hadde spilt f.eks. nydelige «Interstate» eller «Boxcar», men de hadde kanskje ikke passet helt inn.

Det er langlåtene som er hjørnesteinene på Ragged Glory og Fu##in’ Up. Men det er de kortere låtene som skrur opp tempoet og skaper dynamikk. Om jeg skal sammenlikne de to platene, er nok Neils stemme litt flatere av og til på den nye liveinnspillingen. Samtidig skaper jo Nils’ sitt piano litt forskjell ikke minst på «Farmer John» og introen til «Manison On The Hill». På kloningen av Bob Dylans «My Back Pages», «Days That Used To Be» drar Neil fram munnspillet.

James Mazzeo. Og på samme låt synger han ”Cause there’s very few of us left my friend from the days that used to be“. Enda flere er borte nå enn i 1990. Produsenten av Ragged Glory, David Briggs. James Mazzeo som stod bak coveret på Zuma, et platecover som flere ganger er plassert blant tidenes verste av en eller annen grunn. James Mazzeo døde for snart to år siden, og han hedres gjennom at flere av hans tegninger i «Zuma-stil» pryder innercoveret på Fu##in’ Up.

Hva var det Dylan sang? ”Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now“. Nei, vi er ikke yngre. Denne musikken skal helst rådigges. Jeg tar én av fire platesider av gangen. Det er alt jeg orker med luftgitaren nå.

Ikke definitive versjoner. Det finnes egentlig ikke definitive versjoner av sangene på Ragged Glory. Dette er sanger som lever sitt eget liv hver gang de fremføres. Du trenger ikke sammenlikne dem, bare bli med på turen slik den er akkurat denne gangen.

I am so happy to have this to share. It is my life. Not perfect. Not always kind. Flat. Sometimes mistakes…But deep deep love

Liveversjonene på Way Down In The Rust Bucket og Weld fra rundt 1990 oppleves nok som tettere og viktigere. Dette er ikke stoff terningkast er laget av. Jeg kommer ikke til å spille Fu##in’ Up ofte. Men som fan synes jeg likevel dette er en fin stasjon i historien om Neil Young. Om du ikke samler på Neils plater, eller ikke er hardbarket fan, er dette neppe nødvendige saker for deg. Sjekk likevel gjerne opp noen YouTube-videoer fra den pågående turneen om du vil vite hva Neil Young & Crazy Horse er gode for i 2024. Selv drømmer jeg om at Neil Young & Crazy Horse kommer til Europa til neste år. De trenger ikke være på toppen, en god Neil Young er bedre enn det meste. For meg i hvert fall.

Tønes skriver humoristisk og alvorlig om utenforskap på Sørvestlandet

Frank Tønnesen (Tønes): Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem (Bok 2018)

Vi kjenner ham som Tønes. Da jeg omtalte hans forrige album, Thilda Bøs Legat, skrev jeg at det har flere fine sanger som ligger et sted mellom det vare og det mer humoristiske, og at de fleste sangene har et anstrøk av begge deler. Da

Frank Tønnesen, altså Tønes, debuterte skjønnlitteratur i 2018, fikk vi ikke det hysterisk morsomme som på «Spleiselag/Waldorfsalat», men mer det som ligger nettopp midt mellom det underfundig morsomme og det mer alvorlige.

For observasjonene i boka Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er morsomme. Vi kan kjenne oss igjen i en del av det de strever med i kystnære bygder på Sørvestlandet. I hvert fall har jeg opplevd mer enn en gang å trykke inn avtrekkeren på bensinpistolen en ekstra gang for å oppleve at bensintanken renner over og jeg i verste fall får en sprut i ansiktet. For eksempel.

Tittelen på boka henspeiler på det vi kan finne på å si til småbarn når vi er ute og leker. Men i boka møter vi voksne personer som tar med seg juletrær og servise fra hotell, uten at de egentlig trenger å stjele. Men det har bare blitt slik i tilværelser som preges av litt kjedsomhet og noen ganger utenforskap. Dermed får mindre problemer vokse seg store.

Boka består av småkapitler som veksler mellom de ulike karakterene og av og til møtes livene. Mange av personlighetene både misliker man litt og blir glad i på en gang. Kanskje er det stoff nok her til å spinne videre på enkelte av hovedpersonenes liv i en senere bokutgivelse?

Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er en småhumorisrisk bok med alvorlige undertoner. Den er herved anbefalt. Vel 320 lettleste sider klarer de fleste av oss.

84-åringen Ian Hunter høyner

Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction (album 2024)

Defiance Part 1 stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier!

Mer politisk. Da Ian Hunter for ett år siden ga ut albumet Defiance Part 1, skrev han at den første delen er en ganske morsom plate, og at denne andre delen er tyngre og mer politisk. Sangene på Defiance er skrevet under pandemien og er blitt til i samarbeid med hans gamle våpendrager gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Noen av artistene som Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er nå døde. I omtalen av Defiance Part 1 kan du lese mer om Ian Hunter og prosjektet som sådan.

Sterk åpningskvadruppel. «Fiction Man» roer litt ned etter åpningen «People», men Ian Hunter holder fortsatt koken og det politiske engasjementet oppe. Jeg elsker de fraseringene. Strykerne skaper variasjon og løfter låten nesten opp til nivået fra første låt. De to neste låtene, «The 3rd Rail» og «That Ain’t Rock And Roll» fullfører denne svært potente åpningskvadruppelen. Nydelig gitar fra Jeff Beck og muligens Johnny Depp på den flotte, balladeaktige «The 3rd Rail». Depp har forresten laget den flotte covertegningen. Kanskje synger Hunter om seg selv i «That Ain’t Rock And Roll» når han synger om at de ikke lager dem slik lengre og om sannheten som kommer ut av «The Horse’s Mouth» med referanse til navnet på eget nyhetsbrev.

Etter de fire første sangene holder nivået seg fortsatt høyt, men enkelte av låtene er litt svakere, mens andre som «Precious» har noen stakkato hvileskjær underveis. Ikke at jeg har mye å klage på, flotte overganger, og noen mener nettopp «Precious» er av albumets beste. «Weed» kan bli en ny allsangfavoritt om Ian Hunter kommer seg ut på veien igjen, men versene er bedre enn refrenget!

Lucinda Williams fikk hjelp av Bruce Springsteen på to låter på hennes album i fjor. De var av de svakeste på hennes album, Rock N Roll Heart. Slik sett har Ian Hunter vært mer generøs med Lucinda enn Lucinda var med Bruce. Balladen «What Would I Do Withou You» er en nydelig og løftes av at vi får høre stemmene til Lucinda og Ian sammen.

Kanskje savner jeg et par ballader til på nivået til «Guernica» og «Angel» fra Part 1, men samtidig synes jeg de svakeste låtene på Part 2 er bedre enn de svakeste på Part 1: «I Hate Hate» og «Kiss N’ Make Up». «Kettle Of Fish» på denne nye plata er egentlig ikke i samme kategori. Det er mer en illsint sang som tiltar i sinne og intensitet utover i låten. «Everybody’s Crazy But Me» er jeg litt litt mindre venn med, men den er ikke så verst, den heller. Fansen peker på likheter med «Once Bitten Twice Shy», ikke minst når Ian Hunters traller mørkt før han starter å synge teksten.

Part 3? Albumet toner ut med «Hope», en grei, avdempet avslutning på et album som ellers bekrefter at rocken kjenner ingen aldersgrenser. Defiance Part 2 er jevnere og kanskje enda bedre enn Part 1. Ian Hunter holder koken! Ryktene går om at Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!

En lysere melankoli

Lost Dog Street Band: Survived (album 2024)

I would say Brighter Shade set the tone for the record as a sincere, passionate oath to our sacred path.
Benjamin Tod

”And you dare to trade it all for a brighter shade of blue“ synger Benjamin Tod i Lost Dog Street Band i åpningslåten på deres nye album, Survived. Men trorlig er det nettopp det han gir oss gjennom albumet: en lysere melankoli. Han kjemper mot demonene og rusmisbruket. Han kan se seg i speilet. Har integritet. Så langt har han overlevd. Men som han synger i tittelen på låt nummer to: ”There’s a lifetime of work“.

Hardt liv. Jeg er ingen tilhenger av at kunstnere skal ofre seg fullstendig for kunsten gjennom å leve vilt og hemningsløst for å ha noe å skrive om. Det er å kreve for mye, selv om det har blitt mye god kunst av det. Når det gjelder Benjamin Tod, er det nok motsatt. Musikken har en stor del av æren for at han har stablet seg på beina og tør å møte sin egen tilkortkommenhet. I 2022 ga han ut to plater; ei som soloartist og ei med Lost Dog Street Band. Jeg var så begeistret at jeg kjøpte omtrent hele diskografien både med soloartisten og bandet. Om du vil vite mer om mannen og artisten, kan du lese om platene fra 2022 og her om hele diskografien.

Country fra dypet av sjelen. Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Charley Crockett har gitt ut ei veldig fin og beslektet countryplate, men han måtte vike. Inntil videre i hvert fall. Benjamin Tod er som det heter i enda en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med prærie og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker.

Benjamin Tod var egentlig ferdig med Lost Dog Street Band, men da han januar 2023 spilte inn nye sanger til et soloalbum med honky tonk-musikk, skjønte han at han også hadde sanger som krevde Lost Dog Street Band. Bandet har ofte kun vært en duo med kona Ashley Mae på fele, eller en trio også med bass, men denne gangen ble prosjektet utvidet til å telle fem personer. Den herlige fela er fortsatt i fokus, men trommer og flere strengeinstrumenter fyller ut lydbildet på beste måte.

Hyller røttene. I tillegg til sangene som allerede er nevnt må jeg trekke fram «Muhlenberg Country Line» spesielt. En glimrende sang der Benjamin hyller kulturen som har sitt utspring i området rundt Green River som blant annet renner gjennom Colorado og Utah. Benjamin forteller at all amerikansk musikk har røtter tilbake hit, og at han selv, Ashley og flere andre har startet organisasjonen Muhlenberg Music Mission for å fremme den musikalske arven til området.

Albumet har gitt plass til én sang skrevet av andre. «Hubbardsville Store» er laget av Larry Murray, og Jim Ringer hadde en versjon som Benjamin trekker frem som en stor inspirasjon.

Lærer seg å håndtere problemene. Albumet avsluttes med to av albumets beste sanger: den inderlige «If You Leave Me Now» og tittellåten «Survived». Benjamin forteller at «If You Leave Me Now» er en sang som har sitt utspring i hendelser over flere år der måten han håndterte problemer på, lagde nye problemer som var større enn de opprinnelige problemene. Han er glad for å være på den andre siden av låten nå. Benjamin mener «Survived» kan være den beste låten han har skrevet. Jeg tolker Benjamin dithen at den både oppsummerer albumet og hva som gir livet hans – og vårt – mening.

Dette er et strålende countryalbum. Survived er et glimrende sted å starte om du ikke kjenner Benjamin Tod og hans musikk fra før. Kanskje er det litt mindre jevnt og med litt færre gedigne topper enn albumet jeg kåret til det beste albumet i 2022, men det er sannelig ikke mye svakere heller. Benjamin Tod er helt åpen sitt liv for egen og for vår skyld. La oss ta oppfordringen om å forsøke å leve et liv i tråd med våre idealer og det som betyr noe:

”There’s a lifetime of work“.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: