Et urolig, brennende hjerte for et rausere samfunn

Tove Bøygards «Eld» var det norske albumet jeg satte aller mest pris på i 2021. Se kåring her. Under kan du lese mine tanker om albumet da jeg hadde hatt det i hus en snau uke for snart ett år siden.

Tove Bøygard – Eld (album 2021)

«Akkurat no – i eit lys tå – år som har satt sine spor
Akkurat no – på andre sida – der tide er vår sorglause bror»

Ja, slik er deler av teksten på «Sorglaus», en av de flotteste låtene på Tove Bøygards nye plate, «Eld». På plata synger hun også om angst og uro som tidligere fikk for mye plass i livet. Her synger hun om å gripe de gode verdifulle stundene der sjelen slår seg til ro. For Tove er det neppe et mål at disse stundene varer lenge. Toves uro virker nå først og fremst ikke å være på vegne av seg selv. Her er det snakk om å stå opp mot verdens urettferdighet og samtidig være god mot sine nærmeste.

Opplevelsen av Tove Bøygards nye plate, «Eld», starter i det jeg tar plata ut av pappen den ligger i. Flott plateomslag med tekster på innsiden. Håndskrevet, personlig hilsen fra Tove på plateomslaget og på et fint takkekort som følger med. Jeg har allerede fått god valuta for pengene som ble investert i dette fysiske produktet. Låttitlene lyser mot meg. På de fleste av dem utgjør ett kort ord hele tittelen, se eget bilde.

Bilde: Espen Liane

Tove taler mot likegyldigheten, og det er umulig å stille seg likegyldig til Tove. Jeg har aldri møtt henne, men gjennom platene og nettkonserter får jeg inntrykk av at dette er ei dame det gnistrer av. På forrige plate, «Jord» (2019) spurte hun om hvor det ble av «Hjarte». Jeg stiller ikke dét spørsmålet om Tove og hennes musikk. Er det noe jeg forbinder med Tove Bøygard er det hjerte og brennende engasjement for småkårsfolket og de som sitter «Nederst ved bordet», enten de er oppvokst i Norge eller er «Framande» fra andre land.

Jeg lagde en liten sak om Tove for Popklikk for snart et år siden. I den forbindelse uttalte hun følgende om det som nå er åpningslåten på denne plata:

–«Det var nettopp mitt poeng i konserten på tirsdag, da jeg introduserte en helt ny låt som heter «SKULD». Fordi det kan oppleves som nærmest utidig å kreve noe som helst så lenge vi bor i Norge. Men vi må også huske på at vi er et svært dyrt land å bo og leve i, og sjøl har jeg nå stått på barrikadene for at vi som er kulturarbeidere og selvstendig næringsdrivende uten sikkerhetsnett må bli tatt vare på så lenge vi rett og slett har yrkesforbud. Dette kan vi ikke sette opp mot at vi samtidig må se og gjøre det vi kan for alle de som lever under ekstreme forhold ute i verden, som i alle flyktningeleirene og i fattige land. Der har man ikke økonomi til å ta vare på folket sitt slik Norge kan. Vi må gjøre begge deler»

Som du har skjønt, er tekstene viktige på Tove Bøygards plater. Og i og med at hun synger på halling er det veldig fint at tekstene og ordliste følger med det fysiske formatet. Jeg går av og til i den fellen at jeg tror artistene synger om seg selv og tilkjennegir egne meninger. Og jeg klarer ikke å forestille meg at det er et filter mellom Tove og sangene hennes. Ærlig om egen angst og uro. «Skuggi» handler om å møte angsten med fast mot, når den igjen kommer på kortere besøk etter å ha hatt stor plass i «hine tunge år». Flott melodi og tekst.

Lykkelig gift med sin «RoadieNo 1», som hylles i den flotte balladen om hverdagskjærlighet, «Hellu». Ja, han har lagt heller som gjør veien Tove skal gå lett fremkommelig. Både bokstavelig talt og helt sikkert i overført betydning også.

Og med alt dette engasjementet for andre mennesker. Noen av oss kan nok også få en fortjent stenk av dårlig samvittighet når vi hører «elden» i Toves sanger og stemme! Toves tekster er for det meste nokså lettfattelige, Tove gir også bakgrunnen for dem på sine hjemmesider. Jeg opplever at det viktigste ikke er å være subtil og gåtefull, men å nå ut og inn i våre, ehm, hjerter. Likevel er dette flott poesi, og de gir også hjerneføde om du setter deg ned og studerer dem.

Så var det musikken da! En blanding av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser kanskje. Den Rudolf Nilsen-inspirerte låten, Slekters rang», sender tankene mine i retning av Neil Youngs countryfolk på hans album «Comes A Time». Hun har med seg flotte musikere, omtrent samme stjernelag som sist på albumet «Jord» (2019), om jeg ikke husker feil: Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på bass. Og så var det produsent og tekniker Freddy Holm, da. Han spiller her 12 instrumenter om jeg teller riktig. Et helt strykeorkester, gitarer av alle salg, tangenter og mere til! Men det viktigste; dette låter utrolig bra. Jeg gleder meg til å høre soloversjonene av låtene på nettkonserten på fredag. Låtene virker veldig godt utviklet og arrangert på denne plata; kanskje får soloversjonene frem dette og en annen side av låtene?

Flere av låtene skifter karakter underveis. Allerede i første låt, «Skuld» beveger vi oss fra en låt der Freddy Holms strykere utgjør en naturlig ingrediens, før det hele løftes et par hakk og elektriske gitarer setter sitt tydelige preg på låten. Noe av den samme effekten får vi på kjærlighetssangen «Eld», kanskje platas mest krevende låt med mange ulike musikalske elementer. Dette er ikke easy listening! Én av favorittlåtene mine på plata er «Likesæla» og det er vel unødvendig å nevne at hun her røsker i oss igjen; til kamp mot likegyldigheten. Like viktig – på ei plate med musikk – dette lyder flott.

Til å være et facebook- innlegg er selvsagt dette altfor langt. Men jeg må også nevne «Bøte vengji», om å søke forsoning med en slektning. Dramatisk låt med blant annet strykere og piano. Platas beste?

«Armar i kors» rocker hardest av dem alle. Tove kvesser virkelig tenner her, en låt Lucinda Williams’ Good Souls Better Angels (2020) verdig. «Stemplingsur» er en varere låt. Den handler om å ha noe å holde fast i, noe uforanderlig i en verden som endrer seg raskere og raskere. Tematisk en slektning til den tidligere omtalte «Sorglaus», kanskje.

«Von» handler om nettopp det, håp. Håp om en verden uten pandemier, uten elendighet, som hun sier. Kunne reise ut! En fin folkemusikkinspirert låt. Og til slutt: «Undrast’kji». En liten låt påbegynt for 20 år siden, om et forhold til slutt. Musikalsk roer den det hele ned, bare Tove og en akustisk gitar. Som om Tove ønsker å gi oss noen sekunder med fred og ro helt mot slutten, og la oss kjenne på den følelsen også etter at plata ebber ut.

Hvem skal vi sammenlikne Tove med? Jeg synes hun nå favner videre enn noen gang, og heller ikke Mary Gauthier og Lucinda Williams som jeg tidligere har trukket frem, er nå tilstrekkelig for å forstå hva dette handler om, men likevel et sitat til fra saken min for Popklikk:

– «Å JA! Begge to er ledestjerner for meg! Jeg er veldig inspirert av både Lucinda og Mary, og nettopp på den måten du har sett. Jeg har ikke sjøl slitt med rus, men jeg har jobba på gata i Oslo med stoffmisbrukere og prostituerte i over 20 år, og jeg har møtt en virkelighet der som har blitt til mange låter. Og så har jeg en fortid som Blitzer og punker, og rockens energi har alltid tiltalt meg. Kombinasjonen Lucinda har i poesi og rock treffer meg veldig, og Marys poetiske kraft er i en helt egen liga.»

Helt til slutt skal jeg vel skrive at dette er Tove Bøygards beste plate til nå? Nei, det skal jeg ikke. Med hånda på hjertet; jeg vet enda ikke. Jeg har den siste uka hørt gjennom de tre foregående soloalbumene og setter stor pris på dem alle. Hun er i ferd med å bli en av de virkelig store stemmene i norsk, rock, tror jeg at jeg vil kalle det.

«Gå ut frå di varme stugu
Gå ut og sjå deg ikring
Slå skoddin vekk i frå hjarte
Gå ut no og ta verda inn»

Bilde: Espen Liane

Bearbeidet Facebook-innlegg.

David Olney & Anana Kaye – internasjonal favoritt 2021 (del 2)

English version

Album cover: Lillian Olney and Brydget Carillo, Foto: Duende

David Olney & Anana Kaye – «Whispers & Sighs” (album 2021)

På topp over årets internasjonale favorittalbum finner vi David Olney & Anana Kaye sammen med Kyle Jenkins. Se lista her.

“I ran out of excuses
On the twenty-third of March
Had to look the truth straight in the eye”

Vi har allerede hørt celloen, introen glir nesten sømløst over i den vakreste låten du får høre i år, ikke uten slektskap med to andre David Olney-klassikere, «1917» og «There Was A War». Celloen får selskap av David Olneys karakteristiske stemme, flere instrumenter, og, ja, jeg må nesten få lov å si det, Anana Kayes himmelske piano. Hadde denne låten vært alt som kom ut av samarbeidet mellom David Olney og Anana Kaye, hadde jeg vært mer enn fornøyd. Men vi får så mye mer. Et helstøpt album som jeg spår klassikerstatus. For meg er den allerede en klassiker.

«Whispers & Sighs» har vært klar i over ett år. David Olney døde 18. januar i fjor. Han var på scenen midt i fremføringen av en sang, sa «I’m sorry», og døde. Det var trist, men det var også litt vakkert, ja, poetisk som mannen selv. Så når David Olney synger «My Favorite Goodbye» på låten jeg referer til innledningsvis, tenker man også på dette, på måten Olney dør. Man kan også si at det er noe nær ironisk over at han i siste låt på dette albumet, den nesten like flotte «The Great Manzini (Disappearing Act)» synger «The last train has left the station, The Ship has sailed to sea, The city’s under quarantine, And I can never leave”. Men som så mye tidløs kunst, kan albumet “Whispers & Sighs» tolkes inn i den virkeligheten lytteren befinner seg i.

Fortsett å lese «David Olney & Anana Kaye – internasjonal favoritt 2021 (del 2)»

Hege synger tidløse sanger fra prærien

Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights (musikkalbum 2021).

Foto: Raymond Mosken.

Tekst: Tormod Reiersen

«Listen to the silent ones
Those who stay And those who cut and run
Listen to the silent ones
I hear them everywhere I go
Listen to the silwnt ones
Please tell me things I have to know»

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten.

Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow» og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted.

Hege har en stemme som får meg til å forestille meg henne som bestemora til den flotte amerikanske artisten Iris DeMent, og når det står i skrivet fra plateselskapet at Hege er fra Halden, skurrer det. En viktig ingrediens for stemningen på plata er som allerede nevnt amerikaneren Fats Kaplins fele, og når jeg kan lese at den er spilt inn via digitale triks fra USA, høres det også ut som noen driver litt gjøn med meg. Fats sitter selvsagt ved siden av Hege mens de spiller og ser utover et åpent øde landskap «over there».

Hvis jeg skal dra denne tankeleken enda lenger enn det som selvsagt godt er, blir det også noe feil når hun synger om at én av hennes inspiratorer, Johnny Cash savnes i flotte «Little Bluebell». «I think the world would be a better place, if he came down from heaven one day…Johnny Cash, I´m dreaming you back!». En skulle egentlig tro at det det er Johnny som er inspirert av Hege, ikke omvendt.

Det er først på siste låt brikkene faller på plass, «Belltower Haunted By A Ghost». Man kan jo tenke seg at Hege nettopp er det spøkelse som kommer tilbake fra en annen tid. Vi parkerer omsider tankeleken: Låten skal være inspirert av myten om den «Den Hvite Dame», en ulykkelig kjærlighetshistorie med fatale konsekvenser som utspant seg på Fredriksten festnings bratte murer på begynnelsen av 1800-tallet, men like mye en hyllest til alt Halden har å by på; ikke minst et solid musikermiljø.

Det er også to låter som ikke sender meg til «Huset På Prærien», den langt mer elektriske og rocka «Foxy Michigan» samt «The Old Man And The Rabbit». På disse låtene – ja, flere til som den flotte «I Tought I Loved You»– er trolig samboer/ektemann Omar Østli med sine gitarer en sentral skikkelse. Gøran Grini, produsent og tangentspiller og felespiller Fats Kaplin er allerede nevnt. Så skal man heller ikke glemme bassist Finn Tokle og trommis Eivind Kløverød. Sammen skaper de på det beste pur magi. Og rett skal være rett: Lydbildet er mer oppdatert og tilpasset vår tid enn som så.

Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette! Og til slutt: Jeg glemte nesten å nevne «Last Chance Saloon». Nydelig!

Bearbeidet Facebook-innlegg.

«Talkin’ about a dream, tryin’ to make it real» – det perfekte album

Bruce Springsteen—«Darkness On The Edge Of Town» (1978)

Tekst: Tormod Reiersen.

Jeg så nettopp konsertfilmen med alle sangene fra 2019-albumet med Bruce Springsteen, «Western Stars». «Western Stars» er etter min mening den mest interessante og helhetlige plata fra Bruce Springsteen siden tiden rundt «Born In The USA» og «Nebraska» tidlig i 1980-årene.

Låtene er blant annet kledd med et stort strykeorkester, pedal steelgitar, og platas lydbilde er ganske unikt i Springsteens produksjon. Jeg har sett på disse låtene som frittstående historier om en tid som ikke kommer tilbake. Karakterer som har levd sitt liv, på godt og vondt. Mellom låtene i filmen skjer det noe med min forståelse av plata. Springsteen er personlig, sangene reflekterer på mange måter hans eget liv. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Han forteller om at han har pådratt seg selv og andre store sår gjennom livet, slik vi alle gjør, og hvordan han forsøker igjen og igjen å bli et bedre menneske.

Dypest sett handler filmen «Western Stars» om å sette pris på livet, og smerten du må tåle for å kunne gjøre nettopp det, har Springsteen uttalt. Tankene mine begynte å vandre etter at jeg hadde sett filmen, og snart var jeg hos den perfekte rockplata, «Darkness On The Edge Of Town».

Det var gått tre år siden gjennombruddsplata, «Born To Run», der nøkkelsporene oser av livsglede og utforskertrang:

«So Mary climb in
It’s a town full of losers
I’m pulling out of here to win»
(Thunder Road)

«Wendy, let me in, I wanna be your friend
I wanna guard your dreams and visions»
(Born To Run»

Låten «The Promise» fikk aldri plass på «Darkness One The Edge Of Town», men viser en Springsteen som har måtte omstille seg etter tre år med juridisk kamp mot tidligere manager Mike Appel. Realismen har innhentet Bruce; drømmer er knust:

“Thunder Road is for the lost lovers and all the fixed games
Thunder Road is for the tires rushing by in the rain
Thunder Road me and Billy we’d always sing
Thunder Road, take it all and throw it all away”

Det perfekte album? Enkelte av Springsteens album fremstår overproduserte, en vegg av lyd, der det er vanskelig å skille det ene instrumentet fra det andre. Også på «Darkness» brukte Springsteen lang tid på å skape det lydbildet han ønsket, og han kunne nok drive The E Street Band til vanvidd i sin jakt på perfeksjon. Men han lyktes! Kanskje er dette det albumet der gitarene får mest plass. Men hver minste lyd betyr noe, hver frasering, hver gitarsolo, hver saksofonsolo, hver munnspillsolo. Nydelig piano og orgel.

Jeg har vært på en del Springsteen-konserter, og har fått høre åpningslåten på «Darkness»; «Badlands», hver gang. Og hver gang kommer gåsehuden. Kanskje i forskjellige partier fra gang til gang. Er det gitarsoloen, er det saksofonen til Clarence Clemons, eller er det én av onelinerne det kryr av i låten? Onelinere, ja, men like fullt onelinere som kan knyttes sammen til en helhetlig tekst. Det er på tide å innse at alle drømmer ikke kan oppfylles, voksenlivets realiteter banker på døra:

“Talk about a dream, try to make it real
You wake up in the night with a fear so real
You spend your life waiting for a moment that just don’t come
Well, don’t waste your time waiting”

Bruce Springsteen har ofte fortalt om sitt forhold til faren. En far som ofte kunne ha vanskelig for å akseptere valgene sønnen tok, men jeg oppfatter at de kom til en slags forsoning mot slutten av farens liv. «Adam Raised A Cain» varierer i intensitet gjennom låten, som så mange andre låter på dette albumet. På deler av den får vi en Springsteen som synger villere og mer følelelsesladet enn på noen annen låt, i det minste enn sanger på andre plater. Denne sangen kan ha truffet og gjort vondt for pappa Springsteen, men en kan også finne sympati her:

“Daddy worked his whole life, for nothing but the pain,
Now he walks these empty rooms, looking for something to blame”

Og da er det nærliggende å tenke seg at Bruce var skyteskive, eller er det andes situasjon han lever seg inn i? Som Bruce skriver i sin selvbiografi «Born To Run» henter han inspirasjon både fra eget og andre liv.

På låten «Something In The Night» synger Bruce: «We tried to pick up the pieces, And get away without getting hurt». På «Candy’s Room» er perspektivet ikke så tydelig Sprinsgsteens, men tematisk er vi i samme trakter. «There’s a sadness hidden in that pretty face/ A sadness all her own from which no man can keep Candy safe». Nettopp dette temaet snakker Springsteen om i filmen «Western Stars», 40 år seinere med nye erfaringer. Vi blir såret, det handler likevel om å gå videre.

«Racing In The Street». Balladen over alle ballader? Kanskje var det denne låten tankene mine først gikk til da jeg så filmen om «Western Stars». Igjen er vi ved disse drømmene som ikke kan oppfylles: «But all her pretty dreams are torn, She stares off alone into the night». Det finnes to muligheter, gi opp, eller «Keep on Keeping on»:

“Some guys they just give up living
And start dying little by little, piece by piece
Some guys come home from work and wash up
And go racing in the street”.

Og utgangen av låten med piano og munnspill, helt nydelig!

Side 2 åpner med klassikeren «The Promised Land». Igjen herlige instrumentalpartier med gitarer, saksofon og munnspill som løfter låten opp der den hører hjemme. Tematisk er vi omtrent der vi har vært hele tiden, men stadig nye formuleringer som for meg er stor rockpoesi:

“Blow away the dreams that tear you apart
Blow away the dreams that break your heart
Blow away the lies that leave you nothing but lost and brokenhearted”

«Factory» ser jeg på som en hyllest til fedre, og en erkjennelse av at mange fedre i arbeiderklassen levde et hardt rutinepreget liv: «End of the day, factory whistle cries, Men walk through these gates with death in their eyes». Denne gangen er det piano og orgel i sentrum. En nedtonet låt, et pusterom før den dramatiske «Streets Of Fire».

«Streets Of Fire» starter forsiktig for så å bygge seg opp og eksplodere. Som på «Adam Raised A Cain», gir Springsteen alt i vokalen, rå gitarer og orgel overtar mellom tekstlinjene.

«Prove It All Night» er platas gladlåt. Melodien er mindre dramatisk, tonen er lettere. Clarence Clemons’ saksofon setter igjen sitt preg. Men, vel. Disse drømmene som aldri oppfylles, er aldri langt unna:

“Everybody’s got a hunger, a hunger they can’t resist,
There’s so much that you want, you deserve much more than this,
Well if dreams came true, oh, wouldn’t that be nice,
But this ain’t no dream we’re living off through tonight”

Tittellåten «Darkness On The Edge Of Town» konkluderer. Også denne sangen har rolige partier før det tar av. Bruce nesten skriker til oss. Dette handler om livet selv. Om å gripe mulighetene og å gi slipp.

“Well, everybody’s got a secret, Sonny
Something that they just can’t face
Some folks spend their whole lives trying to keep it
They carry it with them every step that they take
Till some day they’ll just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down”

Og da er vi igjen i samme landskap som på «Western Stars». Vi har streng tatt aldri vært langt unna.

Albumet «Darkness On The Edge Of Town» er Bruce Springsteens råeste og samtidig mest følsomme. Aldri var gitarene mer bitende. Aldri var vokalen mer desperat. Aldri var pianoet vakrere. Det finnes en boks og et album med mange låter som ble spilt inn på tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town», mange av dem er bra. Men ingen av låtene kunne hevet «Darkness On The Edge Of Town» som album, ikke en gang «The Promise». Denne gangen gjorde Bruce Springsteen alt riktig og lagde det perfekte rockalbum.

En litt omarbeidet versjon av en artikkel tidligere publisert på Popklikk. Siste gang revidert 2. oktober 2021.

%d bloggere liker dette: