Om Rebekka Lundstrøms platedebut og om John Prine

Foto: Niklas Mørkvand og Vibeke Sjøvold

«CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown»

«Hvis jeg skal velge én låt av John Prine, så tror jeg det må bli «Speed Of The Sound Of Loneliness. Av alle de vakre låtene han har gitt meg, er det denne som har fulgt meg lengst.»

–Rebekka Lundstrøm

I påskeuka i fjor ble jeg vekket av kona som skulle på jobb. John Prine var død. Jeg gikk ned i stua og skrev en omtale av Rebekka Lundstrøms flotte debutalbum «Carousel». Hva skulle jeg ellers gjøre? Jeg hadde to måneder i forveien vært på min annen John Prine konsert på under to år. En Prine med skrantende helse ga en fantastisk forestilling. Ikke mange uker seinere kunne vi høre at han var hardt angrepet av Covid-19, og vi fryktet det verste. Jeg tenker det er helt i John Prines ånd å skrive om ham og Rebekka Lundstrøm i samme artikkel. Han var nemlig kjent for å løfte nye stemmer frem: Iris DeMent, Brandi Carlisle, Jason Isbell med mange flere!

Vi var mange som delte tanker knyttet til John Prines død i påskeuka i fjor, og kanskje ble følelsene forsterket av pandemien som herjet, ja, fortsatt herjer. Selv valgte jeg å reposte min omtale av min siste John Prine-konsert, den nest siste han noen gang holdt. Den summerte også opp mitt forhold til John Prine, syntes jeg. Helt til slutt i denne artikkelen kan du lese den omtalen.

For meg vil derfor Rebekka Lundstrøms Carousel for alltid ha en eim av John Prine over seg. Noe som også gjør at jeg etter at jeg anmeldte den ikke setter den på i tide og utide. Jeg vil ikke ødelegge akkurat den følelsen.

I min anmeldelse av «Carousel» skrev jeg blant annet at i løpet av få dager hadde jeg sikkert spilt den mer enn 10 ganger. For noen sanger, for en produksjon! Dagen før jeg skrev anmeldelsen hadde jeg jeg tenkt på hvor sterke superlativer jeg skulle ta sjansen på å bruke uten å møte meg selv i døra et halvt år seinere. Så havnet jeg mentalt et annet sted. John Prine er død. Superlativene fikk bli som de ble. Jeg skrev om at livet går videre. Opp- og nedturer, som en karusell. Nettopp det mange av tekstene på «Carousel» handler om. Sanger det måtte ha kostet mye å lage. Men desto morsomere for alle involverte at resultatet ble så vellykket. Jo, jeg hørte den igjen i går. Like bra!

Jeg spurte Rebekka om hvordan dette siste året har vært og om hennes forhold til John Prine. Svaret hun ga, kan nok mange artister som har gitt ut plate det siste året kjenne seg igjen i. Mange andre også forresten.

Rebekka forteller om utgivelsen og mottakelsen av «Carousel»
Planen var egentlig at mitt debutalbum «Carousel» skulle slippes før jul i 2019. Ting tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg, og derfor ble datoen satt til 27. mars for å være helt sikker på at jeg rakk å få CD-er levert før slippkonserten. CD-ene ble levert 11.mars. Dagen etter stengte landet ned i sin første lockdown. Jeg var så nær! Men konserten måtte jo selvfølgelig utsettes på ubestemt tid. Jeg vurderte å holde igjen albumet også, men det ble tungvint og føltes feil.

På tross av alt det negative som skjedde på den tida, så var det en utrolig herlig følelse å dele musikken min med verden. Og selv om jeg ikke fikk gjort så mye mer enn å spre det digitalt selv, så kom albumet seg rundt, og fikk endel oppmerksomhet! Jeg ble spilt på radio i Australia, intervjuet av et musikkmagasin i Malaysia og omtalt i Amerika. I tillegg fikk albumet veldig gode omtaler her hjemme, og flere av låtene ble spilt på forskjellige radiokanaler.

Foto: Birgit Fostervold

Mot slutten av året ble albumet også skjenket plass på flere lister over beste utgivelser i 2020. Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde sett for meg at det skulle gå så bra som det gjorde – med eller uten pandemikjepper i hjula!

Jeg gjorde litt onlinekonserter på våren, solgte ut første opplaget av CD-ene og holdt meg travel med å lage hjemmelaget merch. Så jeg klarte å holde hodet over vannet. Da sommeren kom, ble det en del spilling lokalt, og juni og juli ble bra! Utenbyskonsertene derimot, var enten vriene å få booket eller umulig å få gjennomført. I skrivende stund har jeg flere konserter på vent som skal gjennomføres når verden er trygg igjen.

I juni fikk jeg endelig holdt det som skulle vært releasekonserten min i Bakgården i Arendal. Jeg spilte med fullt band for utsolgt hus. Det var en veldig etterlengta og stor opplevelse.

Rebekka om John Prine
På vårparten i fjor opplevde vi noe som for min del understrekte veldig alvoret i situasjonen vi var i, da beskjeden kom om at John Prine kjempet for livet på sykehuset etter å ha blitt smitta av Covid-19. En kamp han dessverre tapte. Og selv om Prine ikke var hverken bekjent eller nær, så opplevde jeg det hele som veldig nært og inderlig. Et personlig tap som føltes så bortkasta og unødvendig.

Vi spilte hans «Angel From Montgomery» som ekstranummer på konserten som hyllest til alt han har betydd for oss som både musikere og mennesker.

På min artistside på Facebook ligger det også ute video av denne, og «Speed Of The Sound Of Loneliness», til ære for Prine. Hvis jeg skal velge én låt av John Prine så tror jeg det må bli denne. Av alle de vakre låtene han har gitt meg er det denne som har fulgt meg lengst.

Da jeg først oppdaga denne låta i min ungdom, visste jeg ikke hvem artisten bak låta var. Det skulle ta ganske mange år før jeg oppdaga Prine og hans musikk på ordentlig. Først i forbindelse med hans samarbeid med Iris DeMent og deretter, åpenbarte det seg en hel verden som man rett og slett ikke kan la være å elske. Fra latterfremkallende morsomheter til hjerteskjærende tragedier. Jeg tror jeg liker de sørgelige sangene best. Jeg er en sucker for en god tragedie, og selv om jeg liker de muntre låtene hans også, så er det nok disse som ligger mitt hjerte nærmest.

Men helt til slutt så vil jeg likevel trekke frem en av de andre låtene; Fish and Whistle. Dette er en sånn låt som jeg blir glad og lett til sinns av å høre. Jeg tror det har med plystring å gjøre. Han synger om å plystre, og fløytespillet høres ut som plystring. Jeg syns det er så gjildt å høre folk som plystrer!

Artikkelforfatterens omtale av John Prines konsert I Oslo i februar 2020 – En ny kveld for historiebøkene

Konsertanmeldelse: Ian Noe/ John Prine med band
Oslo Konserthus 9. Februar 2020
Tekst tidligere publisert på Popklikk.no.

En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen.

Foto; Vibeke Sjøvold

Bonnie Raitt på Grammy-utdelingen for et par uker siden: «My friend and hero John Prine, who is sitting right over there, wrote ‘Angel From Montgomery’ and so many other songs that changed my life». Slik er det mange som har det! John Prine ble oppdaget av Kris Kristofferson da Prine var postmann. Mange store artister har mye å takke Kris for, Kristofferson må man bare sette pris på. 

Ian Noe – fjorårets platedebutant i mine ører – var oppvarmingsartist, alene med gitar. I går presenterte han flere av de flotte låtene om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. På åpningslåten «Letter To Madeleine» var tempoet skrudd ned er par hakk fra plata. Gåsehud! Deretter fulgte flere låter fra siste plate samt en helt ny. Knappenålstille i Oslo Konserthus! Noe kommer tilbake til Oslo i juni med band, uten at vi savnet bandet i går.

John Prine opplevde jeg første gang i en konsert mot landminer samme sted i 2002 der han med sin lune tilstedeværelse nesten stjal showet fra folk som Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle. En legendarisk konsert av typen som flere og flere sier de har vært på etter hvert som årene går. Da jeg endelig fikk oppleve John Prine som hovedattraksjon i konserthuset i august 2018, ble de skyhøye forventningene mine mer enn innfridd. En kveld for historiebøkene! Flere runder med alvorlig sykdom hadde ikke ødelagt for hans unike formidlingsevne.

Et skadet kne («nothing serious»), gjorde at Prine ble sittende under gårsdagens konsert. Han serverte låter fra den nyeste og etterlengtede plata, «Tree Of Forgivness», som allerede har rukket å bli nesten to år, samt en rekke klassikere. Alt krydret med Prines nydelige og underfundige historier mellom låtene. «I thought I would be able to slow down after that record, but the damn record started to sell!»

Prine balanserer alvor, understatement, ironi og humor på en helt unik måte. I låter som den tragiske «Six O’Clock News» gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien («The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.) Bandet fargelegger nydelig, og alle i bandet bidrar til å løfte låtene det lille ekstra, enten det er bass, gitar, fiolin, steelgitar eller forsiktig på slaginstrument.

Og ja, «Sam Stone», historien om vietnamveteranen som ikke fikset livet som fulgte etter slagmarken. «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose», er en setning som har brent seg fast hos meg og mange andre. Prines stemme er ikke den samme som da låten ble laget for 50 år siden, men låten blir bare bedre og bedre.

I andre låter er det mer rom for tolkninger. Som nydelige og vemodige «Summer’s End» fra hans nyeste plate– «I wrote this together with Pat McLaughlin, we never discuss the meaning of the songs». En sang som ikke nødvendigvis bare handler om at sommeren eller livet for den saks skyld går fortere enn vi klarer å ta inn over oss. Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som besøker en grav.

Og vi fikk fantastiske «Lake Marie», en sang inspirert av at navnene på to hvite, forlatte babyer som ga navnet til innsjøene Lake Marie og Lake Elizabeth. Sangen er innholdsmettet, der kjærlighetshistorien i et vers glir over mord i neste vers. Hva Prine forteller har vært diskutert. Kanskje ville innsjøene fortsatt vært «Peaceful Waters» om ikke den hvite mann hadde tilranet seg dem fra de innfødte? Kveldens mest krevende låt imponerende avlevert av John Prine og bandet! Prine storkoste seg! «You know what blood looks like in a black and white video? SHADOWS».

Og, ja, «Hello In There»: «Probably the prettiest song I have written». Andre høydepunkter var soloversjoner av «All The Best» og «It’s A Big Old Goofy World». To låter der Prines herlige ironi får boltre seg! Å høre Prine og Ian Noe sammen på «Mexican Home» og «Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard» var en flott bonus!

På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene.

«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

-«Summer’s End», John Prine

Foto: Vibeke Sjøvold

En Dylan-favoritt

Bob Dylan – Planet Waves (album 1974)

Nei, jeg skal ikke påstå at «Planet Waves» (1974) er av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike Bob Dylan-platene. Jeg skal heller ikke påstå at tekstene holder Nobelprisnivå og er på Dylans mest kryptiske og subtile. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at dette er av de albumene med Bob Dylan jeg setter aller høyest.

Ikke skal jeg dvele for mye med litteraturviter Gisle Selnes litt nedlatende holdning og kanskje litt humoristiske raljering annerledestenkende (slike som meg) vedrørende enkelte låter i den på mange måter fine og underholdene boka om Dylans kunst, «Den store sangen», heller. Men jeg synes nok han glemmer bort hvor bra The Band og Bob Dylan sammen slentrer av sted på denne plata, om ikke alt er perfekt.

Og Bob synger engansjert og tar flere av låtene opp på et nivå man ikke skulle tro fantes, hør superstilige «Tough Mama» og «Something There Is About You». Men også de gjennomsnittlige «On A Night Like This» og «You Angel You» er mer enn gode nok, selv om Dylan selv var kritisk til de to siste og uttalte «It sound to me like dummy lyrics» om den sistnevnte. Og balladene er for meg helt nydelige, både « Dirge» og «Hazel». Det synges om Dylans drømmekvinne over en lav sko, og drømmekvinnen er fortsatt til en viss grad kona, Sara.

I «Wedding Song», hvor knappene på Dylans jakke skraper mot gitarlokket, synger han om hvor mye hun betyr for ham – «More than life itself – vel det viste seg nok at musikkkarrieren og turnélivet, som hun avskydde, betød enda mer. Det fikk vi høre mer om ett år seinere, på «Blood On The Tracks».

«Planet Waves» skal ha blitt til fordi Dylan og The Band skal ha trengt et ferskt album til den forestående turneen. Og til tross for alle tidligere samarbeid, er dette første studioplate de gjør sammen. Ettersom «Before The Flood»-tureneen gikk sin gang – hør den fantastiske og småhektiske liveplata – var det imidlertid bare «Forever Young» som ble spilt fra «Planet Waves». Låten finnes i to versjoner på «Planet Waves» hvorav man kunne klart seg med den rolige som avslutter side 1. «Forever Young» er skrevet til sønnen Jacob, og for mange er denne låten den viktigste på albumet.

Uansett, jeg går aldri lei av denne plata. Lydbildet, melodiene og energien er helt etter min smak.

Da Neil Young var ung – arkivslipp våren 2021

Neil Young –“Young Shakespeare” (solo live, 2021 – innspilling fra 1971)
Neil Young And Crazy Horse – “Way Down In The Rust Bucket” (2021 – innspilling fra 1990)
Neil Young – “Archives Vol 2” (1972–1976, bokssett, utgitt 2020/2021)

Neil Young har for alvor fått fart på arkivutgivelsene sine. I løpet av få uker våren 2021 ble det sluppet utgivelser som dokumenterer Neil Young live, både på sitt mest følsomme og på sitt mest rocka. Samtidig ble «Archives Vol. 2» endelig uutgitt. «Archives Vol. 2» er en boks med 10 CD’er som dekker perioden 1972–1976, både tidligere utgitt materiale og nye godbiter. Utgivelsene finnes i ulike fysiske formater og kan også strømmes. Jeg gir her en gjennomgang av musikken på disse utgivelsene for deg.

En selvsikker og følsom ung mann

Neil Young – “Young Shakespeare” (solo live, 2021 –innspilling fra 1971, Shakespeare Theatre, USA)

Tenk deg at det er 1971, du er tyve år og student. Du har nettopp hørt albumene «Everybody Knows This Is Nowhere» og «After The Gold Rush» (1970) for første gang. En venn har lurt deg med på Neil Young- konsert. Du trenger det, sier han, livet ditt har vært litt mye av alt nå.

Det er helt stille. Neil Young kommer på scenen, han tar frem gitaren og begynner å synge:
«Sailing heart-ships through broken harbors
Out on the waves in the night
Still the searcher must ride the dark horse
Racing alone in his fright
Tell me why»

Du skjønner ikke hva han synger om. Men ordene treffer deg. Og slik fortsetter det. Neil forteller om den gamle mannen på ranchen som er akkurat som han selv: «I need somone to love me the whole day through». Neil Young har allerede kofferten full av klassikere, ja, også fremtidige klassikere: «I wrote a lot of songs, I don’t know what to to with them, except to sing them», sier Neil. Og han synger sangene som om dette er selve livet. Ja, det er selve livet. Der han er nå. Der du er nå. Helt til slutt synger han den fem år gamle låten, «Sugar Mountain», om å forlate tenårene og bli voksen. Han er ikke der lenger. Han har gjort seg nye erfaringer. På «Helpless» og «Journey Through The Past», tenker han tilbake til en tid som aldri kommer igjen.

Neil Young har deg nå, det er ingen vei tilbake. En syngende motsetning til seg selv. En selvsikker mann som gjemmer seg bak gitaren og det lange håret. De følsomme tekstene synges tydelig og vakkert med lys stemme. Han er på din side. Han synger sangen du kjenner som den elektriske rockeren «Down By The River», du trodde den handlet om et drap ved elva, eller som andre har antydet, om virkningene av heroin og om å avslutte et forhold til det dødelige stoffet. Nei, når Neil synger låten fra den akustiske gitaren handler dette om å ta livet av kjærligheten, ikke drepe i bokstavelig forstand – men å falle for eget grep.

Ekteskapet med Susan har allerede kommet til en ende. Neil setter seg ved pianoet:

«My life is changin’ in so many ways
I don’t know who to trust anymore
There’s a shadow runnin’ through my days
Like a beggar goin’ from door to door»

På albumet «Harvest» ett år seinere har han gjemt seg bak London Symfoniorkester, og han har endret på teksten. På konserten du er på, synger han det som det er: «A man feels afraid», før han også her konkluderer med at «A Man Needs a Maid». Dette er sterke saker, en undervurdert Neil Young-låt. En sang om begynnelsen på det turbulente forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress som Neil så spille i filmen «Diary Of A Mad Housewife» noen måneder tidligere. Sangen glir over i «Heart of Gold», Neil mener tydeligvis at disse låtene hører sammen; har han funnet et hjerte av gull nå? Han synger låten bak pianoet, alene, uten beskyttelse. Den betyr noe nå. Noe annet enn når låten blir gitt ut som en flott folk-country-låt på «Harvest» og noe annet enn den vil bety for alltid seinere. Låten blir en hit og han får et elsk-hat-forhold til den. Men det er en annen Neil Young-historie.

Du går ut av konsertsalen, Neil har akkurat avsluttet med «Sugar Mountain»: «You can’t be twenty on sugar mountain, Though you’re thinking that you’re leaving there too soon»

Du er ikke alene. Opp- og nedturer venter for deg og Neil, men dere gir dere ikke. På introen til «The Needle And The Damage Done» fortalte Neil om Janis Joplin og Jimmi Henridx som er døde av overdoser. Dopspøkelset var i ferd med å rykke nærmere også for Neil. Seinere skulle bli enda verre og prege flere av Neils utgivelser de neste årene. Lite visste du om alt ette da du gikk lett om hjertet ut av Shakesperare Theatre, Stratford i USA denne januardagen i 1971, på et tidspunkt artikkelforfatteren nettopp hadde rukket å fylle ett år.

Etterord:
Så trenger du «Young Shakespeare» med Neil Young, spør du? Nei, sannelig om jeg vet. Du har allerede «Live At Massey Hall», en konsert som Neil holdt tre dager tidligere, som har fem sanger som «Young Shakespeare» ikke har og som bare mangler «Sugar Mountain». Så er det nyanser her. Det er kanskje et litt mer avslappet publikum og stemning på «Young Shakespeare». Mer fullstendig video av konserten. Neil selv mener «Young Shakespeare» er overlegen. Men det jeg uansett vet, er at å ta en tidsreise med en 24-årig Neil Young, der sangene fremføres i sin reneste form, gjør noe med sangene og forståelsen av dem. Sanger som har betydd mye for mange i de 50 årene som har gått siden de ble fremført i Shakespeare Theatre i USA.

Neils singer-/songwriter-konserter fra 1968–1971 er nå godt dokumentert. Du kan også høre «Live At The Cellar Door» spilt inn bare to måneder tidligere – den har mer vekt på «After The Gold Rush»-låter, mindre på «Harvest» enn «Young Shakespare» og «Massey Hall». Neil var på sitt mest kreative, og stadig med blikkket festet på noe nytt. Ellers har vi også fått «Sugar Mountain Live At Canterbury House» – en konsert fra 1968 – og «Live At The Riverboat» fra 1969. Fremføringene på de to sistnevnte er nok uten den samme selvsikkerheten og fremstår kanskje som litt mer keitete enn på de noe senere konsertopptakene?

Rått og godt!

Neil Young And Crazy Horse – “Way Down In The Rust Bucket” (live, spilt inn 13. november 1990 The Catalyst, Santa Cruz, California)

Man spør ikke om noen trenger «Way Down In The Rust Bucket». Selvsagt gjør du det. 3 timer med Neil Young og Crazy Horse i storform!

Konserten finner sted i Neils hjemtrakter i et mindre lokale i forkant av og som oppvarming til «Ragged Glory»-turneen som ble preget av Irakkrigen og senere ga oss «tidenes liveplate», «Weld». Og dagen etter Neils 45-årsdag. Klassisk Crazy Horse (1975–2013), Ralph Molina (trommer), Billy Talbot (bass), Frank «Poncho) Sampedro gitar. Og Neil selv da.

Jeg hadde kjøpt Neil Young-plater i fem år, da «Weld» ble utgitt, men å få «This Notes For You», «Freedom» og «Ragged Glory» og så «Weld» gjorde at mitt forhold til den rufsete herligheten, Crazy Horse, tok fullstendig av. Neil er litt mindre sint enn på «Weld», Irak-krigen hadde ikke brutt ut for alvor. Men Neil og hesten er i storslag!

Dette er ikke den folksy Neil, dette er Neil med sitt vasseste verktøy, Old Black. Om det er et refreng eller så jeg tidligere har spilt i hjel – og Gud forby: nesten er lei av – er det nokså uvesentlig. De lange jammene går aldri helt til samme sted som tidligere. Nye lyder og ulyder, nye steder å gå på oppdagelsesferd. Neils gitar snor seg over, under og rundt bass, tromme og Ponchos – skal vi si mer stødige – gitar. Skulle ikke tro at dette er låter jeg har levd med i over tretti år. Og dette er nok en årsak til at jeg gjennomgående synes band-utgivelsene er mer spennende enn de pene solo-akustiske som vi har fått en del av. Lyden er gjennomgående klar og fin!

«Ragged Glory»-låtene er naturlig nok sentrale på konsert i 1990, men det har de jammen vært siden også. Tror vi fikk mer enn en tredjedel av konserten i London i 2019 fylt opp med låter herfra.

Mens jeg setter på kaffen, smeller «Country Home» i gang. Passende åpning i og med at konsertstedet ligger like ved ranchen hans. Den freskeste versjonen ever? Herlig å se hvordan gutta lister seg frem under én av låtas roligere partier.

«Surfer Joe And Moe The Sleaze» var en besk kommentar til Reprise-folkene i forkant av en pause fra plateselskapet og finnes originalt på albumet «Reactor» (1981). Var så heldig å se Crazy Horse spille den live i Roma i 2013. Litt underspilt?

Det er lite fokus på publikum i motsetning til på «Weld». Og lite fokus på høykvalitetsfilm fra L.A. Johnson og kompani. Men det fungerer! Når «Love To Burn» som tredje låt tar av, er slikt glemt. Her gråter Neil, her gråter gitaren hans. På alle mulige måter. Her går det dårlig på hjemmebane. Hvor lenge låten varer? Aner ikke.

«Days That Used To Be» er av de beste Neil-tyveriene, synes jeg. Det er på sett og vis passende at en slik nostalgisk låt stjeler melodien til Bob Dylans «My Back Pages», der Dylan sang «I was so much older then, I’m younger than that now». Fin, enda bedre enn på «Ragged Glory». Aldeles praktfulle partier!

Rølpelåten «Bite The Bullet» er i god form. Deretter er det faktisk Billy Talbot som sier de første ordene på konserten. Han har også for alvor våknet til live på neste låt, publikumsfavoritten, «Cinnamon Girl».

Coverlåten «Farmer John» liker jeg egentlig oikke. Har aldri gjort det. Men nå er det nesten slik at jeg begynner å like den. Det skulle tatt seg ut! Forsonende trekk er også at den har fint gitararbeid og er gjort med litt humor.

«Caution! NYA under construction» ruller over skjermen og vi får et høydepunkt som bare finnes på konsertfilmen og ikke på formater med kun lyd, «Cowgirl In the Sand». Jeg skjønner meg lite på musikk og hva musikerne gjør for å frembringe lydene. Men jeg elsker følelsen Neil og bandet formidler, der det hamres på trommer og bokstavelig talt på denne låten: danses med gitarer.

Og det gjør de på «Over And Over Again» også, én av mine favorittlåter fra «Ragged Glory», og én av flere låter fra den plata som ikke fikk plass på «Weld», men som kan høres her. Det gjør intet at Neil snubler litt i teksten noen ganger! Hesten roer ned når Neil synger, deretter vrinsker den, traver for så å slå over i galopp.

«Danger Bird» fra albumet «Zuma» (1975). Denne låten med en ganske poetisk tekst om utroskap. Men det er jo instrumentalpartiene som er det aller viktigste ved denne låten som for øvrig er blant Neils aller beste i mine ører! Og for noen partier! Begynner helt rolig og uanfektet. Gitarene starter å bråke litt. Utfluktene tar deg hvor som helst, men jeg garanterer ikke at du kommer tilbake igjen!

Deretter en fin «Don’t Cry No Tears». Og et nytt høydepunkt, punkrockeren «Sedan Delivery» fra Rust. Jeg trodde aldri jeg ville bruke ordet høydepunkt om denne litt masete låten, men her sitter den som ei kule!

Etter en fin «Roll Another Number» kjenner jeg behovet for frokost og en pause, før jeg gjør klar for innspurten med de siste syv låtene.

«F@&#*$’ Up» er en låt jeg synes er litt overspilt, men la gå; den låter fett nok her! Jeg var spent på «T-Bone» en elsk-hat-låt som hadde utgangspunkt i kommunikasjonsutfordringene Neil hadde med sin handikappede sønn, Ben! Låter mye bedre og mindre statisk enn på «Reactor» – noe av vitsen der var dog at den skulle høres statisk ut. Kunne gjerne vart lenger!

«Homegrown» liker jeg egentlig best i country-versjon på plata med samme navn. Men gjør seg ikke bort her, heller. Men ikke noe høydepunkt.

«Mansion On The Hill» er nok en topp låt fra «Ragged Glory» i en sikker versjon før alle låters mor kommer. Om «Like A Hurricane»- versjonen her når helt opp til den på «Weld», vet jeg dog ikke. Det er jo en versjon som tar deg fra det ene platået over til det neste, og bidrar til at den sangen kanskje er den aller største låten av alle låter. Men uansett; versjonen her er energisk og tøff så det holder. Og litt annerledes. Den jager kanskje ikke like mye som på «Weld». Neils gitar og stemme jobber over Ponchos synthlyder. Det gnistrer i perioder av gitaren til vår mann. Storm og ild, her altså. Svetten siler av gutta som spiller og etter hvert av jeg som hører på.

«Love And Only Love» har åpnet mang en NYCH konsert og vært en sikker leveranse av gåsehud da. Forventninger og forventninger som blir innfridd. Kjenner på gåsehuden nå også, sikkert på grunn av tanken, men også fordi dette også lyder strålende! Ikke vet jeg hvor Neil er mentalt underveis på denne låta, men her tror jeg publikum er helt uvesentlige! Like tilsynelatende enkel som «Like A Hurricane», nesten like vidunderlig.

Helt til slutt «Cortez The Killer» i en vakker og følsom versjon. Men i hvert fall jeg, og kanskje også Neil og Crazy Horse – nei, ikke de – er nokså slitne etter tre timer med dette øset.

Anbefales for alle elskere av «Weld» og rockeren Neil Young. Hør gjerne med hodetelefoner – magisk. Jeg pleier å si at «Weld» har de definitive versjonene av låtene som er med på den. Det samme kan gjelde flere låter på «Way Down In The Rust Bucket».

Arkivet flommer over av godbiter

Neil Young – “Archives Vol 2” (1972–1976) Boks. Uutgitte og utgitte låter.

Foto: Endre Lunde

Det er nær et objektivt faktum at ingen artist ga ut flere klassikere enn Neil Young på 1970-tallet. Bare i løpet av perioden som denne boksen dekker, kom det fire strålende album, «Time Fades Away» (1973), «On The Beach» (1974), «Tonight’s The Night» (1975) og «Zuma» (1975) samt det noe svakere «The Stills-Young Band –Long May You Run» (1976). At det da i tillegg skulle finnes så mange tidligere uutgitte låter, ja flere hele album, er smått utrolig. Perioden 1972–1976 er Neil Youngs mest kreative periode. Samtidig var dette en tung periode på det personlige plan. Musikken er sterkt preget av samlivsbruddet med Carrie Snodgress og narkotikadødsfall i nær omgangskrets. Studioalbumet «Homegrown» ble gitt ut i fjor sommer og er en del av boksen – den har et herlig lydbilde, forresten.

Også live-platene «Roxy/Tonight’s The Night Live» og «Tuscaloosa» er tidligere utgitt i archives-serien. Den første er en fantastisk flott skive med Neil og Crazy Horse inkl. Ben Keith og Nils Lofgren aka Santa Monica Flyers, den andre plata er med Stray Gators igjen inkludert Ben Keith, men også med Kenny Buttrey, Tim Drummond og Jack Nitzsche. «Tuscaloosa»har noen lettere «Harvest»-låter i tillegg til mer krevende låter fra blant annet «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night». De som kjøper den fysiske CD-boksen, har selvsagt disse tre platene fra før, og de er slik sett unødvendige. Men disse platene er sentrale for å forstå perioden 1972 – 1976.

De tidligere utgitte sporene på de øvrige 7 diskene kan også synes unødvendige. Men når de uutgitte låtene og alternative versjonene kommer i kronologiske rekkefølge sammen med de utgitte sporene, bidrar det til å forstå Neils albumkarriere i perioden 1972 – 1976 bedre, hva den ble og hva den kunne vært. Ofte er min favorittplate med Neil Young «Zuma»(1975), og nåde den som rører den. Men man kan leke med tanken om hvordan «Rust Never Sleeps» (1978) og nettopp «Zuma» hadde vært om de elektriske versjonene av «Pocahontas», «Ride Mye Llama» og «Powderfinger» hadde vært inkludert på «Zuma», og man kanskje hadde tatt ut den svakeste låta, dog fine «Through My Sails». Tematisk og musikalsk kunne flere av «Rust Never Sleeps»-låtene passet inn! «Powderfinger» kommer i en noe seigere og mindre desperat versjon enn på «Rust Never Sleeps», likevel utrolig sterk, særlig gitarsoloene mot slutten.

Hele boksen begynner med disken «Everybody’s Alone» (1972–1973), og når den krystallklare «Letter From ‘Nam» starter, kjenner man umiddelbart igjen «Long Walk Home» fra albumet «Life» (1987). Neste låt er «Monday Morning», en tidlig «Last Dance» fra «Time Fades Away» (1973). Det er vanskelig å peke på høydepunkter blant de uutgitte låtene i denne boksen, men balladen «Goodbye Christians On The Shore» fra denne første disken, må trekkes fram. Disken «The Old Homestead» (1974) har også en rekke skatter, som for eksempel «Homefires», «Love/Art Blues», «Frozen Man», «Daughters» og så videre og så videre. «L.A. Girls and Ocean Boys», om utroskap og forholdet til Carrie, har elementer som seinere ble brukt i én av Neils aller beste låter, «Danger Bird» på «Zuma». Noen vil kjenne igjen «One More Sign» fra Buffalo Springfield-boksen, men her får du den i en annen versjon.

Det blir litt tilfeldig hva jeg nevner, og hva jeg ikke nevner. Men jeg kommer ikke unna liveversjonen av «On The Beach». Enkelte «arkeologer» har påpekt at dette er samme versjon som på boksen «CSNY 1974» bare med en annen miks. Akkurat det sporet var en favoritt på den boksen, men å få den her sammen med de øvrige låtene med Neil er intet mindre enn fantastisk. For et gitararbeid Neil og Stephen Stills presterer her. For en låt!

Er du ny til Neil Youngs musikk, er ikke Archives  Vol 2, stedet å starte. Men er du mer enn gjennomsnittlig interessert, er dette en skattekiste, og aller flest for meg nye godbiter finner du på diskene «Everdybody’s Alone» (1972–1973), «The Old Homestead» 1974) og «Dume» (1975).

«Long Grain»
Og helt til slutt en honnør til Ben Keith. Er det noe denne boksen viser, er det hvor sentral denne trollmannen med pedal steel og andre instrumenter er for det flotte – og noen vil kanskje si organiske – lydbildet på det aller meste av Neil Youngs musikk fra 1972 og frem til Frank Sampedro ble en del av Crazy Horse fra og med «Zuma» i 1975.

(Oppdatert 17. juli 2021)

Johan tar vare på historien og fornyer

Johan Berggren – «Ei hytte foran loven» (album 2021)

«Jeg kunne ikke ha kommi på noe teitere om jeg hadde prøvd Så før neste gang vi møtes får du si i fra så jeg i hvert fall får øvd Men med meg går det bra og som regel framover Ja, du veit hva dem sier det er i motbakke det går oppover»

Ja, slik heter det på første låt på Johans tredje album, «Mandag». Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus. Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord.

Det er nesten litt rart å tenke på at Johans første album var på engelsk. For Johan er en av de som gir fornyet liv til norsk språkdrakt. Ved forrige korsvei lot jeg meg imponere av hvordan han skrev låter i dagens språkdrakt om forhold som ikke kunne funnet sted på noe annet tidspunkt i historien enn omtrent akkurat nå. Samtidig tok han godt vare på tradisjonen, og man kunne ane inspirasjon fra artister tilbake til salige Hank Williams tid. En Hank Williams med hodet i en iphone, sånn omtrent.

Foto: Ola Rosenlund

Jeg hadde tenkt å ligge unna denne. Den har nemlig fått så strålende anmeldelser at jeg verken kan eller vil toppe dem. Så her kommer en ganske alminnelig positiv omtale. Hverdagslig.

På fjorårets album fra Berggren var et høydepunkt ««Postranet 1830», historiefortelling av det gode slaget, basert på en sann, lokal historie. Ikke ulikt flere av låtene på Otis Gibbs’ glimrende plata fra i fjor «Hoosier National». Otis satte standarden, Johan strekker seg. Denne gangen forteller tittellåten, «Ei hytte foran loven» den utrolige historien om «Vandreren», mannen som ofte lå litt foran. Han var spesielt aktiv i Oppland og Buskerud og skal ha brutt seg inn i mer enn tusen hytter på sine vandringer. Derav navnet «Vandreren». Han døde bokstavelig talt på sin post.

«Jeg røva stort sett ting som jeg virkelig trengte
Noe brennevin, noe å bite i og noen klær
I fjellet lå jeg alltid ei hytte foran loven»

Minst like fascinerende er historien om bygdeoriginalen og takreparatøren «Tårnpetter»:

«Som regel fant du meg svingende rundt spira
Men jeg kunne litt av alt for å få til smør på skiva»

Jeg nevnte at Berggrens forrige album tok godt vare på gode musikalske tradisjoner, og årets album er intet unntak. Jeg kommer ikke unna låten «Nattverd», jeg hadde nær sagt «dessverre». Når Berggren starter låten «med «la meg synge en sang om Jesus», høres det ut som en skillingsvise med røtter i bedehusland. Men det viser seg at låten handler om da Johan og Jesus hang sammen. Noen vil kanskje si «Johan, du trenger ikke kødde med sånn», og nettopp det er Jesus’ svar når Johan drar den ene lettvinte vitsen etter den andre. En låt å få på hjernen, og jeg toer mine hender for å låne et bibelsk uttrykk. På andre låter høres fellestrekk med turnepartner Roy Lønhøiden.

Om forrige plate, «Lilyhamericana», skrev jeg at den ikke har et svakt spor (men en håpløs tittel på albumet). For meg er coveren av Little Feat/Stein Ove Bergs «Willin’» denne platas svakeste spor, jeg er bare ikke veldig glad i den, om en ser bort fra noen av instrumentalpartiene. Men la oss skifte tema.

Foto: Ola Rosenlund

Melodiene på denne plata er gjennomgående gode, selv om de nok kan komme i bakgrunnen og av og til mest være en støtte for Berggrens gode historier og elegante formuleringer. I hvert fall ved de første gjennomlyttingene, for melodiene vokser. I utgangspunktet likte jeg nok best låtene som slentrer av gårde i valsetakt eller deromkring best, men etter hvert åpenbarer det seg herlig musikalsk lekenhet både i disse låtene, men også i låtene med litt mer fart i. Som den før nevnte « Ei hytte foran loven» samt «Kanskje det var like greit» og «Burde ha vært»; en liten gitarsolo her, eller litt lek med orgelet der. For eksempel. Berggren og bandet opererer i et begrenset format, men det er stort nok, og vil kunne utvikles ytterligere live. Jeg gjetter på at det kan bli særdeles morsomme konserter med denne gjengen når de en gang slipper til:

Johan Berggren–sang og akustisk gitar
Christoffer Karlsrud Dahl–Fender bassgitar.
Ingvald Holmen Minge–Hammond B3
Kristian Aadalen–slagverk og perkusjon
Mats Raknerud–elektriske gitarer og pedal steel
(«Pluss diverse støttespillere»)

Jeg skal spare på analysene av albumets siste låt, «Smil om munnen (er vi enige?)». Men jeg liker den. Det gjør kanskje du også? Det var en god start på det norske plateåret, dette!

Foto: Ola Rosenlund

Bearbeidet Facebook-innlegg.

%d bloggere liker dette: