Debutplate Deluxe

Steve Forbert: Alive On Arrival (album 1978)

Bilde til høyre. Buckley’s i Oslo i 2016

”You’ll just have to live and see
what you find
take it from there
and follow the signs
think you can live
and dream your own fate
you think you can wish
and walk through the gate
It isn’t gonna be—–that way“

Han ser ung ut mannen som lyser fra albumcoveret. Babyface. Men han hadde rukket å bli 25 år. Og når han synger «It Isn’t Gonna Be That Way» på albumets sentrale midtspor og lenge min soleklare favoritt på albumet, høres han ut som en far som holder konfirmasjonstale til sønnen sin. Steve Forbert hadde levd for å oppnå denne erkjennelsen. Han beskriver fortvilelsen han har følt på i den flotte pianodrevne «Tonight I Feel So Far Away From Home». En av mange låter med flotte overganger og refreng på dette albumet. Samtidig har den én av Steves aller mest følsomme vokalprestasjoner: “I saw a man break down today, break down into tears“.

Frisk. Steve Forberts debutplate fra 1978 med den beskrivende tittelen Alive On Arrival høres likevel like frisk ut i dag som da jeg kjøpte den i begynnelsen av 1990-årene. Albumet åpner med det som skulle bli hans karakteristiske munnspill, og sammenlikner du med hans gode album fra de senere årene vil du høre at han har bevart mye av sitt andre varemerke: stemmen rasper like mye som munnspillet. Kan vi kalle det folkrock? I åpningslåten «Goin’ Down To Laurel» synger han om en skitten by og ren kjærlighet.

Sangene på Alive On Arrival er i stor grad selvbiografiske, skriver Steve i boka si Big City Cat. Og om noen skulle være i tvil, «Grand Central Station (March 18. 1977)» handler om en dag i Steves liv, en dag han livnærer seg som gatesanger i New York, og sammen med nevnte «It Isn’t Gonna Be That Way» og «Steve Forbert’s Midsommer Toast» de sangene jeg i dag liker aller best på albumet. De ti låtene høres uansett ut som en lang hitparade, eller «Best Of», så du kan velge og vrake i egne favoritter. Selve hitlåten kom først på neste album. «Romeo’s Tune» på «Jackrabbit Slim» (1979) åpnet mange dører, dører som blir hardt slamret igjen når Steve ikke blir den popstjernen som plateselskapet håper. I stedet blir Steve Forbert en stødig leverandør av sterke plater. Om du kan velge og vrake i favorittlåter på «Alive On Arrival», gjelder det samme for andre favorittplater med Steve Forbert. Min største er Streets Of This Town (1988). Andre nevner The American In Me (1992). Er det så nøye?

Utfordringer med lyden. Tilbake til Alive On Arrival. Det er produsert av Steve Burgh som også spiller lead gitar. Nylig avdøde David Sanborn spiller saksofon på «Big City Cat». Forbert hadde en diskusjon med Burgh og Sanborn om hvilket av to opptak som skulle brukes. Forbert vant til slutt og fikk bruke opptaket Sanborn mente ikke var perfekt. Steve måtte også kjempe mot Burgh når han ville ha overdubbing. Selv var han misfornøyd med basslyden. Men som han nå skriver inspirert av Steve Earles ord til Lucinda Williams om hennes strabaser med å få Car Wheels On A Gravel Road (1998) perfekt: ”Fuck, It’s just a record“. Steve Forbert sender imidlertiden takk til Bonnie Raitt for albumet holdbarhet. Hun mente det trengte romklang. Jeg har ikke hørt den første miksen.

Også sterke bonusspor. Albumet er uansett nydelig å høre på også i dag og fortjener å nevnes på alle lister over tidenes beste debutalbum. Som en bonus kan jeg nevne at strålende låter som «It’s Been A Long Time», «House Of Cards», «Song For The South», og «Steve Forbert’s Moon River» ikke fikk plass på albumet. Heldigvis har de dukket opp på senere samlinger. Han hadde mye stoff å velge i på denne tida, Steve.

Jeg lar denne linja fra nevnte «Grand Central Station» oppsummere denne omtalen og Steves karriere de senere årene:

“But I took my chances
And luck saw me through
I stayed until I’d finished
Played what I pleased
And poured out my sound“

Buckely’s i Oslo i 2016

Aki Kaurismäki i storform

Film: Høstgule blader av Aki Kaurismäki (2023). Hovedroller: Ansa (spilt av Alma Pöysti) og Holappa (spilt av Jussi Vatanen).

Jeg fikk ikke sett filmen på kino. Men da den dukket opp i en strømmetjeneste nær meg, lot jeg meg ikke be to ganger. Aki Kaurismäkis Høstgule blader er så enkel, så mørk med mange nyanser av hvitt, så morsom og ikke minst så varm at jeg kan ikke tenke meg en stort bedre måte å tilbringe 75 minutter av en lørdagskveld.

Da jeg gikk mye på kino for noen tiår siden, var finske Aki Kaurismäki av mine favorittregissører. Den beksvarte humoren, de tause karakterene og den store kjærligheten for arbeiderklassen man møtte i filmene, var en perfekt miks. Jeg ser av filmografien hans at jeg på langt nær sett alle, men titler som I Hired A Contract Killer (1990), Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1992), Drivende skyer ( 1996) og Mannen uten minne (2002) får i hvert fall fram gode minner hos meg. Så var de sprø filmene om Lenningrad Cowboys i tillegg, da.

I Høstgule blader fra i fjor lar Kaurismäki hovedpersonene Ansa og Holappa gå og se en film av en annen av mine favorittregissører, Jim Jarmusch, og har du sett Helsinki-episoden av den til tider hysterisk morsomme Night On Earth (1991) så er vi sikkert enige i om at det er et visst kunstnerisk slektskap mellom dem. Ansa kan fortelle at Jarmuschfilmen The Dead Don’t Die (2019) er den morsomste hun har sett, så her har jeg mer å sjekke ut.

Men tilbake til Høstgule blader. Holappa er en ordknapp fyllik som mister jobben som industriarbeider etter å ha drukket sprit på jobben. På en karaokebar møter han Ansa, som mister sin jobb når hun skulle ta mat som har gått ut på dato med hjem. Holappa inviterer Ansa med på Jarmusch-filmen, og de blir forelsket. Så kommer uheldige omstendigheter på rekke og rad. Underveis er spenningsnivået langt høyere enn i en gjennomsnittlig James Bond-film, og humoren er mer tiltalende.

Fra radio hører vi rapporter fra Ukraina-krigen, og en kalender viser 2024 i denne filmen fra 2023. Men kulissene ellers tilhører enten en annen tid eller er tidløse. Hardt industriarbeid, røykfylte barer, store mengder sprit. Grå klær, slitte toaletter og arbeidsbrakker. Og underfundig finsk humor:

– Jeg er deprimert
– Hvorfor er du deprimert?
– Fordi jeg drikker så mye
– Hvorfor drikker du så mye, da?
– Jeg er deprimert

Og da må jeg også nevne den fantastiske birollen, kameraten til Holappa. Selvtilliten er noen hakk høyere enn hos Holappa; kameraten vet at han er god til å synge karaoke. Karaokekongen som spiser ginseng og har tatt ansiktsløfting som han sier.

Dette er type film som jeg liker. Få karakterer slik at jeg vet hvem som er hvem. Hovedpersoner man blir glad i. Enkel og spennende handling og en lykkelig slutt. Så lykkelig den kan bli i en slik film i hvert fall. Jeg ber ikke om så mye mer. Humoren er mørk. Det ligger likevel en varm humanisme bak. Ler vi av eller med hovedpersonene? Av oss selv? Eller av tilværelsen? Filmen er krydret med herlige finske slagere. Mesterlig av den finske mesteren.

That Old Time Feeling

Guy Clark. Aktuell med Truly Handmade Volume 1 (album 2024)

Kulturjournalisten Erik Valebrokk skrev i bloggen sin om hvor viktig det er for ham å utforske by musikk, ikke bare høre på gamle plater og artister. Jeg vil ikke flagge uenighet med Erik, men her i Gubberock må jeg selvsagt snu på det. Etter en tid med mye ny musikk må jeg tilbake til favorittene. Det er nødvendig for å bevare kontakten med seg selv og der jeg kommer fra. Musikalsk. Nå har jeg igjen søkt opp «That Old Time Feeling». Kona som stadig vekk etterlyser de gamle platene mine, er såre fornøyd. Hun liker Guy Clark.

17. mai for åtte år siden var helt spesiell. Da vi kom hjem fra leker på skolen, så jeg raskt på Facebook hva som hadde skjedd. Guy Clark var død. Vi sendte meldinger fram og tilbake mange av oss som liker Guy Clark. Hvert år rundt 17. mai tenker jeg på Guy Clark, og ofte går jeg inn i en ny Guy Clark-periode. Perioden startet litt tidligere enn vanlig i år.

Kjent og ukjent. For to uker siden ble det nemlig sluppet et splitter nytt Guy Clark-album. Guys barnebarn digitaliserte utallige demoinnspillinger fra bånd. Guys venn Rodney Crowell jobbet videre med opptakene og satte noen av dem sammen til til dette friske albumet med flere av Guy Clarks tidlige sanger. Noen ganger – ikke så ofte i lengden egentlig – er en mann, hans gitar og hans sanger nok. Denne gangen er det nær perfekt. Mange har påpekt at Guy var fagmann til fingerspissene. Ett av hans album hette da også Workbench Songs. Det er ikke utenkelig at tittelen på samlingen Truly Handmade Volume 1 spiller på dette, men glem ikke at Guy Clark først og fremst var kunstner. Volume 1? Ja, da kan vi vel håpe på et Volume 2 også.

Friskt. Det er virkelig fint å høre disse sangene spilt og sunget av en ung Guy Clark. Første del av albumet består stort sett av kjente og kjære sanger som «A Nickel For The Fiddler», «That Old Time Feeling» og min favoritt blant dem alle, «Let Him Roll». På andre del av albumet er det flere for meg ukjente sanger, men de matcher del én meget bra. Her får du blant annet låten «No Lonesome Tune» som kanskje er nærmere bestekamerat Townes Van Zandts versjon enn versjonen som senere ble gitt ut med Guy Clark. «Step Inside This House», låten det ofte er påstått er den første ordentlige sangen Guy Clark skrev, sendte meg straks til den mer utviklede versjonen på Lyle Lovetts klassiske album med samme navn fra 1998. That Old Time Feeling indeed.

Songs And Stories. Etter mange runder med Truly Handmade satt jeg forlengst fast i Guy Clark-land. Nå var det de nyere albumene som måtte til pers. I 2011 ble det gitt ut en liveinnspilling fra Guys eldre dager, Songs And Stories. Her får du både nye og eldre klassikere i flotte bandversjoner der Guys kamerater Verlon Thompson og Shawn Camps får lov å briljere på mandolin og gitar. Alle tre forteller også historier om låtene, og Verlon og Shawn synger også et par låter hver som de enten har skrevet selv eller som de skrev sammen med Guy Clark. Jeg hadde glemt eller aldri forstått hvor bra denne plata er. Guy er i toppform og presenterer sangene med mye levd liv på kjøpet. Ganske sterk kontrast til Truly Handmade. Begge platene vokser i mine ører på det. «Stuff That Works».

Og nå spiller jeg tidenes omtrent beste tribute-plate. This One’s For Him. Til Guy Clark selvsagt. That Old Time Feeling er tilbake.

Country så det griner

Charley Crockett: $10 Cowboy (album 2024)

“But if you follow your heart
Who knows what waits for you
Because I found a place
Where your dreams come true“

Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om skal man tro sangen «Lead The Way». Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid.

Han er produktiv, 40-åringen. Rundt ett dusin plater siden debuten i 2015, litt avhengig av hvordan man teller. Han har opparbeidet seg et stort navn innenfor countrymusikken. Selv har jeg vært avventende, men fant en del å glede meg over på The Man From Waco (2022). Men med $10 Cowboy melder jeg meg for alvor på. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt ordentlig på de nye albumene til Beyoncé og Taylor Swift. Det burde man jo gjøre om lan skal følge med i debattene som har pågått en stund. Men også de får finne seg i å stå i kø. Charley Crockett brukte jo også lang tid på å nå fram til denne skribenten.

For kort tid siden omtalte jeg det nye albumet til Lost Dog Street Band, rå og upolert country der røttene vokser rett opp av jorda til Hank Williams og Jimmie Rodgers. Charley Crocketts røtter er mer mangslungne. Musikken er også mer produsert og polert, uten at du trenger å legge noe negativt i det, snarere tvert i mot. Jeg er litt usikker på om country er er dekkende begrep. Kanskje er det greit å nevne storband og soul samme slengen. Jeg tenker også litt på Lyle Lovett. Tekstene er uansett country så det griner.

På $10 Cowboy synger Charley Crockett trolig om egne utfordringer med å stable en karriere på beina. Men flere av låtene kan like gjerne handle om mange amerikaneres liv der hver dag har nok med sitt, og der det kan være krevende å få endene til å møtes:

“America, it’s easy
To get lost in this land
America, can you see me
Cause I’m only a man“

De to første sangene er fine, tittelåten og siterte «America». Fortsettelsen som følger, er en ren opptur. Det blir vanskelig å plukke favoritter, men jeg biter meg tidlig merke i «Hard Luck & Circumstances», «Good At Loosing» og «Ain’t Done Losing Yet», sanger med gode melodier og sterke og fengende tekstlinjer med ikke så små doser galgenhumor. Så har du selvfølgelig «Diamond In The Rough» og «Solitary Road». Mektige «Spade» er nok mindre selvbiografisk, og melodien minner meg om «Waitin’ Round To Die» av Townes Van Zandt. Teksten kunne Van Zandt skrevet, kanskje til dels om eget liv.

Mange sanger nevnt. Her får du 12 solide, ja mer enn solide, sanger fremført med en fyldig sjelfull stemme og en rekke fremragende musikere. En sterk femmer, dette. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg. I mellomtiden synger vi med full hals, der det også sitter en klump; galgenhumor som springer ut av et stort alvor:

”I ain’t done losing yet
It takes money to forget
This life of trouble and regret
I ain’t done losing yet“