Richard Thompson overvåker fortsatt mørket

Richard Thompson er aktuell med plata Ship To Shore (2024)

Can’t Win. Da jeg var student for tretti år siden, gikk jeg ofte innom musikkavdelingen på Deichman i Oslo og lånte med meg noen CD-er. En dag kom jeg hjem med samleboksen Watching The Dark med briten Richard Thompson, en boks med en treffende tittel tatt fra sangen «Shoot Out The Lights». Det var ett problem med boksen; den var for lang for min opptakskassett. Noe måtte skippes, og det ble noen lange rockere. De herlige balladene med Linda Thompson måtte jo med. Alle som én. Da jeg hadde et gjenhør med boksen for et par uker siden, ble jeg helt satt ut av den ni minutter lange liveversjonen av «Can’t Win». Jeg ble faktisk så euforisk av den elektriske gitarspillinga at jeg burde kjørt bilen inn til siden og ventet med å kjøre videre til sangen var over.

Watching The Dark. Men det gjorde jeg ikke. «Can’t Win» ble aldri spilt over på kassett. Så har smaken min tross alt endret seg litt over 30 år. Boksen Watching The Dark er uansett ei av de beste samlingene jeg har selv om perioden hans med Fairport Convention ikke er dekket. Jeg måtte jo seinere kjøpe boksen. Den er ikke fullt ut kronologisk, isteden er den samlet i bolker der hver bolk dekker en liten tidsperiode. På den måten kan Lindas stemme høres i passe porsjoner utover hele boksen. Med årene gikk jeg til innkjøp av et tyvetalls plater av Thompson gitt ut både før og etter denne boksen fra 1993. Og de siste ukene har jeg hatt et gjenhør med de fleste av dem. Så utrolig mye bra! Fra dette årtusenet er nok Sweet Warrior (2007) og Electric (2013) favorittene.

Jeg har sett Richard live noen ganger alene med den akustiske gitaren. Det er selvsagt bra. Men så lurer jeg på om jeg så ham med band på Rockefeller eller Cruise Café med band i nittiårene. Den hukommelsen min! Eller rettere sagt mangel på hukommelse. Uansett; neste gang vil jeg se ham sette fyr på den elektriske gitaren med band.

Thompson er Thompson. Jeg forbinder Richard Thompson med dystre begivenheter. Stemmen, melodiene og tekstene. Jeg tenker derfor hvert år på Richard Thompson 22. juli: ”There’s nothing at the end of the rainbow, there’s nothing to grow up for anymore“. Mørkt. Og tanker det går an å ha slik verden har blitt. Det har gått seks år siden forrige ordinære album. På den nye plata Ship To Shore fortsetter Richard å betrakte mørket. Riktignok serverer han den fine kjærlighetssangen «Singapore Sadie» for hans siste kone/kjæreste, men ellers er det ikke mye å rope hurra for. Men så er det jo selvsagt likevel det jeg gjør.

For Ship To Shore har veldig mye av det man kan håpe på fra Richard Thompson. Stemmen er i topp form hos den 75 år gamle mannen. Flere gode meldodier. Vi får noen drivende elektriske gitarsoloer. Aller best på én av favorittlåtene mine på albumet, «Whats’s Left To Lose». Og låten «Maybe» skriker på å bli videreutviklet fra scenen. Han trengte ikke vært så økonomisk med gitarsoloene, den godeste Richard. Men så er han ikke typen som vil vise seg fram i tide og utide. Så må jeg føye til at den trommeslageren er ikke helt borte, han heller. Så mye deilige lyder Michael Jerome tryller fram. Og fela til David Mansfield. Og resten av bandet: gitarist Bobby Eichorn og bassist Taras Prodaniuk. Fett!

Betrakter mørket, ja. «The Fear Never Leaves You» handler om en soldats postraumatiske stress:

”Ten years, twenty or more
The same monster walks through the door
If I could unsee the things I’ve seen“

Ellers er det flere doser med kjærlighet. Men da helst kjærlighet dom gjør deg gal. Blind. Og alt det man forbinder med Richard Thompson.

Vokseplate. Ship To Shore er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sist helg holdt denne plata til en firer, nå er femmeren nokså solid. Etter ei uke er det fortsatt noen låter som ikke har festet grepet, men det nærmer seg også for dem. Noen av de beste låtene er allerede nevnt. Men også marsjen «That Old Pack Mule» er for lengst en vinner. «Turnstile Casanova» er en herlig rocker. På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som han summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!

”We’re in this thing together
And we roll“