Godlåter med mening fra Bergen og Polen

Eide Olsen – Cross My Heart (album 2021)

Foto: Kay Berg.

Låten som åpner Eide Olsens nye album «Cross My Heart» er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Eide Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet er et musikalsk samarbeid mellom Asgeir Eide-Olsen og den anerkjente polske jazz-musikeren Irek Wojtczak. Drabløs stemme setter også et unikt preg på mange av låtene. Med «Living A Dream» var min interesse for dette prosjektet umiddelbart vakt. Senere på albumet får vi låten «Happy To Dance» som gir meg mye av den samme følelsen. Er det Thomas Haugland som setter en ekstra spiss på den låten med sine perkusjonslyder, tro?

Asgeir Eide-Olsen har en tidligere karriere som musiker i Bergen på 1990- og tidlig på 2000-tallet. Etter 15 år uten å skrive musikk, bidro skilsmisse og ny kjærlighet til at han fant fram gitaren og begynte å skrive låter. Så ble det studioinnspilling og plate. Tekstene på dette albumet tar opp viktige temaer om å bryte ut av et samliv, om å fungere sammen med de nærmeste, om å være far, og om å akspetere annerledeshet.

Musikerne som har bidratt på «Cross my Heart» er i all hovedsak norske og polske studiomusikere, mange med jazzbangrunn. Nevnte Inger Lise Drabløs samt Atle Engelstad (gitarer), Endre Warholm (trekkspill), Aksel Fjæra (bass) er eksempler på norske musikere som er viktig for helheten i dette norsk/polske samarbeidsprosjektet, i tillegg til en rekke dyktige musikere fra Polen. Innspillingene er delvis gjort i Gdansk i Polen og delvis i Bergen.

Om « Living In A Dream» var en perfekt åpning, er ikke låt nummer to, «Cross My Heart» stort snauere. Her har Inger Lise Drabløs vokalen. Det lekne pianoet ligger der fortsatt som en musikalsk bærebjelke. Et nytt høydepunkt! Albumet er variert, og det er ikke alle låtene som treffer med like godt. «Be That Man» er en slik låt. Den er imidlertid dyktig laget og utført med Eide Olsen på vokal og en flott blues-/soulgitar som sentralt instrument. En soulpreget låt, kanskje ikke så ulikt noe Dance With A Stranger kunne laget? I likhet med flere låter tar teksten opp et viktig tema. Her handler det om å godta, og kanskje også sette pris, på svakhetene og manglene hos våre nærmeste.

I god konkurranse med «Living A Dream», utroper jeg «Annabelle» til platas beste låt, den er utvilsomt platas skumleste. Jeg håper vi nå har forlatt Eide Olsens mer personlige betraktninger. Vi får nemlig nå en morderballade der Drabløs og Eide Olsen veksler på vokalen. Av instrumentene er det særlig fiolinen som bidrar til en slags østeuropeisk stemning og sender låten i en helt annen retning enn øvrige låter på albumet. Glimrende!

Jeg har nevnt tre – eller var det fire – høydepunkter. Selv om låtene så langt treffer meg i ulik grad, skjer det interessante saker hele veien. Hør Woitczak saksofon på «Simply Dad» og hans pianotoner mot slutten av låten! På andre låter kan det være en fløyte som fanger oppmerksomheten.

Albumets siste låt er en ny favoritt. «The Hate Still Burns», handler om at veien fra kjærlighet til har kan være kort, og at det lykkelige brudd, ofte er en illusjon. Låten sender meg litt i retning av den vakre stemningen «Sting» skapte på for eksempel albumet «Nothing Like The Sun». Igjen er piano og saksofon sentrale elementer som svever over bass, trommer og gitarer. Igjen en blanding av jazz og pop. Igjen en påminnelse om hvor godt stemmene til Asgeir Eide-Olsen og Inger Lise Drabløs står til hverandre. Musikkvideoene som følger albumet er regissert av Kjell Hammerø. Videoene underbygger låtene og bretter dem ut. Se lenke nederst for eksempel på dette når det gjelder denne låten!

«The Hate Still Burns» er dermed en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som som nevnt ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!

The Northern Belle ser John Prine-låt fra en ny side

John Prine – Summer’s End (låt 2018)

The Northern Belle – Summer’s End (Singel 2021)

Bilde til høyre: Vibeke Sjøvold

I dag slipper The Nortern Belle singelen «Summer’s End». «Summer’s End» var John Prines aller sterkeste låt på hans siste album, «The Tree Of Forgivness» fra 2018.

I en eldre manns hender var dette en nostalgisk låt som kunne handle om at sommeren eller livet går raskere enn vi klarer å ta inn over oss. Tolkningen hang ved meg både da jeg så Prine fremføre låten i Oslo Konserthus i februar 2020, og da jeg fikk høre om hans død et par måneder seinere.

«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som blir tatt hånd om av en bestefar. Den gir en noe annerledes tolkning. Sterk!

Men hvor skal vi si The Northern Belle tar denne låten? På det kritikeroste albumet fra 2020 «We Wither, We Bloom» tok bandet et steg mot pop og amerikansk vestkystrock. Frontfigur Stine Andreassens Townes Van Zandt-tolkning, «For The Sake Of The Song», på Herr Nilsen i Oslo for to år siden var et høydepunkt på en kveld med mange fine Van-Zandt-tolkninger.

I parentes bemerket skjønner jeg at av presseskrivet at Stine og Phoebe Bridgers – en artist som ikke er helt ulik henne selv – var på den flotte John Prine-konserten i Oslo i 2018. Valget av John Prines «Summer’s End» viser at Stine Andreassen fortsatt har et hjerte for gode countrylåter.

Stine Andreassen på Herr Nilsen 2019. Foto: Tormod Reiersen

Innpakningen hun og bandet gir låten har nye til felles med uttrykket på deres forrige album, og som vanlig med coverlåter, særlig når de er såpass langt unna originalen, trenger jeg tid til å omstille meg. Låten er blitt mer pop, mer svevende, drømmende. I Stine og bandets hender blir det kanskje mer nærliggende å tenke på et kjærlighetsforhold som er over, eller kanskje ikke over:

«No you don’t have to be alone
Just come on home»

The Northern Belles versjon av «The Summer’s End» er en bekreftelse på at en god låt, kan ta mange retninger og gi ny mening, bare vi er villig til å gi coverversjon en sjanse.

Oppdatert kl 23:00, 20.05.2021. Det jeg ikke visste da jeg skrev denne artikkelen er at nevnte Phoebe Bridgers også gjør en nydelig versjon av «Summer’s End»! Hør den her! Under finner du The Northern Belles versjon.

Just a hippie dream?

Crosby, Stills, Nash & Young – Déjà Vu, 50th Anniversary Deluxe Edition (1970, deluxeutgave 2021)

Her gir jeg en liten gjennomgang av mitt forhold til Crosby, Stills, Nash & Youngs (CSNY) musikk som kvartett, med utgangspunkt i at CSNY er aktuelle med en ny boks om albumet «Déjà Vu». «Déjà Vu» som for mange er et nær «større enn livet»-album.

Dette blir en slags historie om tvil og knyttet til denne gruppen. Jeg håper fansen bærer over med meg!

Noen innledende betraktninger

«And the wooden ships
Are a hippie dream
Capsized in excess
If you know what I mean»

Neil Youngs låt «Hippie Dream» fra 1986 hadde en klar adresse til David Crosby. Blomsterbarnet framfor noen var i ferd med å gå under i stoffmisbruk. Med hjelp fra gode venner, ikke minst Graham Nash, kom David seg gjennom med livet i behold.

«Hippie Dream» kunne også vært en melding om mye av det jeg forbinder med «Crosby, Stills, Nash & Young». For mye av alt. For mye dop. Damer. For mange store egoer – eller skal vi heller si store personligheter – sammen. For mye trestemt harmonisang. For mye penger. For store stadioner. For stor avstand mellom liv og lære. Men samtidig er dette litt urettferdig, hvem klarer å etterleve alle idealer? Og dette for mye av alt er jo også en del av pakken som fascinerer?

Jeg kan trekke det enda lenger å si at dette «for mye av alt» også gjør at albumet som helhet fremstår som svakere enn summen av hver enkelt låt. Samtidig vil det være helt feil. Albumet som legende og tidsbilde er så mye større enn det.

I forbindelse med denne 50-årsutgaven av «Déjà Vu» har jeg hørt gjennom «alt» jeg er i besittelse av med Crosby, Stills, Nash & Young. Jeg får skynde meg å legge til at jeg har styrt unna CSN og medlemmenes solostoff. Om jeg ikke skulle gjøre det, ville dette begynt å likne mer på en strevsom jobb enn en hobby.  Neil Young kjenner jeg brukbart til fra før.

«Déjà Vu all over again»?

Utgangspunktet mitt er at jeg er stor Neil Young-fan, men ingen fan av CSN, så vet du hvor du har meg. Mange begynner å bli lei av at jeg gjentar den ikke veldig morsomme spøken om at Crosby, Stills, Nash & Young er en fjerdedel så bra som Neil Young alene. «Déjà Vu all over again», den spøken. Som en del av historien knyttet til Neil Young, har jeg dog alltid vært interessert.

Jeg hadde lovet å styre unna denne boksen, etter å ha kjøpt mange Neil Young-bokser det siste året. Men så «måtte» jeg bare ha den. Og det har blitt en strålende boks premissene tatt i betraktning, også for meg som ikke er CSN-fan. Mange av låtene er sterke. De kan definitivt synge, selv om jeg som oftest liker det best når de lar noe av den overdrevne samsyngingen ligge.

Uansett er jeg gjennom boksen kommet nærmere å like albumet «Déjà Vu» enn jeg har vært noen ganger tidligere.

Boksen har et eksklusivt design. Den gir inntrykk av tre, og det passer jo godt når CSN ofte spiller «wooden music» som de kalte den akustiske delen av musikken sin. Den har en fyldig tekst av musikkjournalist, biograf og regissør Cameron Crowe. Så vet jeg at de mer detaljerte arkivistene blant blodfansen er skuffet over manglende innspillingsdatoer og at det er feil og mangler i boksen. Ingen grunn til å tvile på det, og det er jo litt synd med tanke på at det på mange måter er blodfansen og arkivister slike bokser henvender seg til.

Crosby, Stills & Nash. Og Young?

Jeg pirker nå borti et album som for mange står som den hellige gral fra 1970. Cameron Crowe skriver at dette er ett av de meste kjente «nummer to-albumene». Siden dette er første CSNY-album, er det en slags indirekte anerkjennelse av at Young er en outsider i dette prosjektet. Medlemmene i Crosby, Stills & Nash hadde bakgrunn fra store 60-tallsband som The Byrds, Buffalo Springfield og The Hollies, og CSN var en av rockens aller første supergrupper. Trioen sang uformelt sammen i juli 1968, og deres flerstemte sang vakte raskt oppmerksomhet.

Albumet Crosby, Stills & Nash (1969) ble en kjempesuksess. Så trengte de egentlig Neil Young? Ja, de trengte ham for å spille noe annet enn «wooden music» på konserter. På plate kunne det musikalske geniet Stephen Stills spille omtrent hva det skulle være, men live trengte han en partner. Og den partneren var altså den litt lite lojale Neil Young, som Stills hadde blandet erfaring med fra Buffalo Springfield. En Young som var i starten av en gedigen karriere og med store ambisjoner. Man må gjerne si at Crosby, Stills, Nash & Young var et middel i karrierebyggingen hans. Hans «Déjà Vu»-bidrag ble utarbeidet i et eget studio, og han var slik sett ikke den store lagbyggeren.

Dette er ikke en boks for Neil Young-fansen i utgangspunktet. Young sparer stort sett det som må være av nye godbiter til sitt eget omfattende arkivprosjekt. Vi får en fin demoversjon av «Birds» og en versjon av «Helpless» han allerede har gitt ut i «Archives Vol 1». Kanskje kunne «Déjà Vu» like gjerne vært et CSN-produkt, selv om det for mange ville være «helligbrøde» å endre på så mye som en tone på dette albumet. «Helpless» er selvsagt strålende, men skiller seg litt ut fra det øvrige materialet. Den ambisiøse og komplekse «Country Girl» hører mer hjemme her, men har aldri blitt noen Neil Young-favoritt i min bok, selv om den utvilsomt har sine kvaliteter og har vokst litt på meg disse dagene med denne boksen. Young er også kreditert sammen med Stephen Stills på albumets siste låt «Everybody I love You», en noe masete låt med fine gitarer, eller er det håp for den låten også?

På de to øvrige studioalbumene til CSNY, «American Dream» (1988) og «Looking Forward» (1999), har Young en langt viktigere og mer fremtredende rolle. Også disse platene har gode – i hvert fall hyggelige – låter fra de fleste av medlemmene, selv om det vil være en overdrivelse å kalle dem klassikere.

Så må man heller ikke glemme låten David Crosby oppfordret Neil Young til å skrive. «Ohio» er kanskje CSNYs aller fineste øyeblikk. Den til da minst politiske av de fire, ga en effektiv kommentar til Ohio National Guards drap på fire studenter under en demonstrasjon i Ohio i 1970. Låten ble gitt ut som singel kort tid etter hendelsen.

Bilde: Tormod Reiersen

CSNY live!

Da jeg ikke er verdens største fan av den trestemte sangen til CSN, og nettopp mye på grunn av samspillet mellom Stephen Stills og Neil Young, har livealbumene med Crosby, Stills, Nash & Young for meg vært langt viktigere enn studioalbumene. Hør hvordan det gnistrer av Young og Stills på de lange «Carry On» og «Southern Man» på «4 Way Street», eller se hele gruppa i aksjon på DVD’en som fulgte som bonusplate på den store liveboksen CSNY 1974. Fantastisk versjon av David Crosbys låt «Almost Cut My Hair».

Liveboksen «CSNY 1974» var lenge en helt essensiell boks for Neil Young-fans– selv om den var relativt utmattende – da Young hadde en tredjedel av låtene på boksen, mange låter lenge uutgitte eller i fabelaktige versjoner. Jeg pleier å høre hele album, men må innrømme at jeg ofte har hatt selektiv lytting på denne boksen. Etter hvert dekker arkivprosjektet til Young det mest essensielle i denne boksen.

På «Freedom Of Speach»-turneen i 2006 spilte CSNY i stor grad låter fra Neil Youngs protestalbum mot amerikansk krigføring, «Living With War». Turneen var kontroversiell og splittet fansen. Jeg synes albumet og filmen med samme utgangspunkt stort sett fungerer bra.

Jeg har dog ikke sett CSN med eller uten Young i levende live. Young alene har jeg dog opplevd mange ganger.

Tilbake til den nye «Déjà Vu»-boksen

Men tilbake til albumet «Déjà Vu». Låtene ble spilt inn en tid der gruppemedlemmene opplevde privat turbulens. David Crosby hadde nettopp mistet sin store kjærlighet i en trafikkulykke.  Selv med en liten nedtur mot slutten, kommer jeg ikke unna at dette albumet har en rekke strålende låter. I bokssettet er én disk viet alternative versjoner av alle låtene bortsett fra Neil Youngs «Country Girl».  Noen mener enkelte av låtene fremstår som litt mer rotete i alternative versjoner. Selv tror jeg at foretrekker jeg flere av dem, ikke minst de som har lengre, gnistrende gitarpartier som «Almost Cut My Hair» og «Woodstock».Men versjonene gjør også at jeg ser kvaliteten i instrumentalpartiene på originalversjonene tydeligere enn før.

“We are stardust
Billion year old carbon
We are golden
Caught in the devil’s bargain
And we’ve got to get ourselves
Back to the garden”
-Joni Mitchell, Woodstock.

Joni Mitchell var ikke selv til stede på Woodstock, men like fullt ga hun en presis beskrivelse av Woodstock-generasjonen i sin låt «Woodstock». Crosby, Stills, Nash & Young var til stede, og dette bandet forbindes med festivalen av mange. Dette var kvartettens andre opptreden sammen.

Selve låten “Woodstock” er en låt jeg har et ambivalent forhold til. I Joni Mitchells versjon, og for den del i Iain Matthews’, er «Woodstock» en nydelig sang og flott samtidskommentar. I Stephen Stills versjon har mye av den flotte melodiføringen blitt flatet ut. I stedet får vi noe overdreven vokalbruk etter min smak. Joni Mitchells ånd svever over mye av Déjà Vu-prosjektet. Hun hadde et kort forhold til David Crosby bak seg og var i lengre tid samboer med Nash. Det er fristende å forsøke seg med at «Woodstock» på «Déjà Vu» fremstår som en hevn over henne. Men låten løfter seg, også i CSNYs hender, bare de blir ferdige med å synge. Kanskje ikke bare da, for også denne versjonen har jeg begynt å like bedre de siste dagene, og hadde det vært den eneste versjonen som fantes av den, ville den utvilsomt gjort verden til et rikere sted å være. Og kanskje den likevel gjør nettopp det. Om det er behov for det, gjør Stephen Stills alt godt igjen med sin låt «4+20», en låt som tidligere har gått litt under radaren min.

Graham Nash’ teft for poplåter er udiskutabel, om de kan fremstå aldri så naive. I forbindelse med denne boksen har jeg hørt låtene «Teach Your Children» og «Our House» et utall ganger, og de står seg fortsatt. Låten «Our House» gir et hyggelig innblikk i hverdagslivet til Graham Nash og Joni Mitchell. Hvor lenge var Adam i paradis? Uansett; et høydepunkt på denne boksen vil mange mene er den hjemmekoselige versjonen av «Our House» der en lattermild Joni Mitchell korer. Jeg synes også boksen viser at det er riktig versjon av «Teach Your Children» som er valgt på selve albumet. Countryfølelsen Jerry Garcia bringer inn med sin steel gitar passer låten perfekt, og denne gangen synes jeg harmonisangen grenser mot det nydelige.

Foruten selve albumet i original og krystallklar versjon på CD og LP, gir boksen alternative versjoner av låtene på albumet over én CD. For fansen er det likevel CD 2 og CD 3 som er mest interessant, vil jeg tro. På CD 2 finnes en rekke låter i nakne demoversjoner. Noen låter ble med på albumet, andre låter på senere soloalbum, andre igjen trolig uutgitte. Låtene fremstår uskyldsrene, og om man ikke er i form for storslagne «Déjà Vu», er dette en fin CD å sette på. Selv tenkte jeg at jeg tar et par «pliktlyttinger» for så å oppdage at denne CDen setter jeg gjerne på igjen. «Song With No Words (Tree With No Leaves)» med Crosby og Nash, «So Begins The Task/”Hold On Tight” med Stills og “Horses Through A Rainstorm” med Nash er alle nydelige. Og selvfølgelig den sørgmodige, og allerede nevnte «Birds», med Young og Nash.

På CD 3, CD’en med alternative spor, er det også høydepunkter som «Everyday We Live», «Ivory Tower» og «Same Old Songs», låter som viser at helheten på «Déjà Vu» ikke trengte å være vesentlig svekket uten Youngs bidrag. «Helpless» kunne vi fått i en annen sammenheng. Også dette er en CD jeg vil vende tilbake til.

Til å være selverklært ikke-fan av Crosby, Stills & Nash bruker jeg forbausende mye tid på dem. Og mer tid vil jeg bruke med denne boksen i spilleren framover. Jeg har fått mer forståelse for hvorfor albumet er så stort i manges øyne. Jeg begynner nesten å like albumet «Déjà Vu»! Vi avslutter koselig med noen av Graham Nash’ ord til Joni Mitchell i «Our House»:

«Staring at the fire
For hours and hours while I listen to you
Play your love songs all night long for me
Only for me»

Etterord

Kan det bli en ny gjenforening av Crosby, Stills, Nash & Young? Det er ikke sannsynlig. David Crosby kom med sleivspark til Neil Young om ham og hans nye kone Daryl Hannah, noe som førte til uvennskap dem imellom. Det høres nå ut som Neil ikke helt utelukker en forsoning. Verre da at Crosby gjentatte ganger på europaturneen til Crosby, Stills, Nash for rundt 6 år siden harselerte overfor Nash om hans 25 år yngre kone, og dermed insisterte på å bli uvenner med én av sine aller beste venner. En gjenforening av alle fire nå er kanskje først og fremst «a hippie dream»?

Bilde fra boksen.

Nick Caves brutale og vakre samtidskunst

Nick Cave & Warren Ellis – Carnage (album 2021)

Foto til høyre: Joel Ryan

Jeg er stor fan av Nick Cave. Men først nå, tre måneder etter utgivelsen av hans nye album, «Carnage», følte jeg meg klar for å skrive noen ord om det. Les gjerne om hans foregående plater, «Live Alone At Alexandra Palace», og Nick Caves studialbum 2013–2019.

For ett år siden brukte jeg en del tid tid på å forstå mer av Nick Caves løselige trilogi «Push The Sky Away» (2013), «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). I den forbindelse skrev jeg om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter albumene så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Om musikken kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham. «Skeleton Tree» og «Ghosteen» kan tolkes som en bearbeiding av sorgen etter sønnens død.

Sommeren 2020 Holdt Nick Cave en konsert uten publikum, men som ble strømmet over nettet og senere utgitt på plate som «Nick Cave Alone at Alexandra Palace». Han satt alene bak flygelet, hadde plukket låter fra hele karrieren og satt dem inn i en ny sammenheng. Dette var så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Langt lettere tilgjengelig og melodiøse enn de tre studioalbumene som det etterfulgte riktignok. Samtidig bygde det på forunderlig vis videre på disse, og prosessen som Nick Cave hadde vært gjennom de siste årene. Hadde disse sangene vært nye, hadde dette trolig vært fjorårets beste album i mi bok. Og på sett og vis var låtene nesten nye.

Da Nick Caves nye album, «Carnage», ble sluppet til stor overraskelse i februar – enda kortere varsel enn «Ghosteen» halvannet år tidligere – var jeg nok ikke helt klar for mer musikk fra Nick Cave. Dypdykket året før hadde kostet litt. Jeg hørte plata noen ganger, men lot den ligge og godtgjøre seg etter et par gjennomlyttinger. Det ble påstått at albumet var langt mer tilgjengelig enn «Ghosteen», men ikke for meg. Da.

I motsetning til de foregående Nick Cave- albumene er ikke dette Nick Cave & The Bad Seeds, men Nick Cave & Warren Ellis, om en skal tro albumcoveret. Litt rart kanskje med tanke på at «Ghosteen» i stor grad også måtte oppfattes som Nick Cave & Warren Ellis. Ellis’ bruk av elektronikk og loops er i høy grad tilstedeværende på begge albumene. Musikken på «Ghosteen» var mer harmonisk enn på «Skeleton Tree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen var nesten helt borte.

«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Det nye albumet, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er slektskapet med liveplata «Alone At Alexandra Hall» klart til stede. I tillegg er låtstrukturen, som på liveplata, tilbake på flere av låtene på «Carnage». Samtidig gjør ikke minst Ellis tilstedeværelse at tankene går i retning av de tre foregående studioalbumene. Nick Cave resiterer mer enn han synger. Som på «Ghosteen», er flere av låtene sakrale og vakre, godt hjulpet av strykere, piano, orgel og noe som likner kirkekor, mens andre låter er mer uharmoniske, kanskje mer som på «Skeleton Tree» Andre ganger elementer av det harmoniske og det forstyrrede i samme låt, «Old Time» for eksempel, én av de låtene som virkelig vokser ved gjentatte lyttinger.

Foto: Joel Ryan

Kanskje er sønnens død på dette albumet skjøvet noe i bakgrunnen av pandemien, men den er heller ikke langt borte, det musikalske slektskapet til de foregående studioalbumene tatt i betraktning. Og trolig hadde det heller ikke vært mulig for Cave å kommentere samtiden slik han gjør uten dette bakteppet. På den messende åpningslåten, «Hand Of God» virker den tematiske forbindelsen til «Ghosteen» å være særlig sterk. Men heller ikke på den enda vakrere «Lavender Fields» er spørsmålet om hvordan finne mening i tilværelsen langt unna. På flere av låtene hører vi Cave synge om «Kingdom In The Sky», en metafor for et bedre liv på jorda, eller religiøse funderinger? Man kan tenke seg at sønnens død vil fortsette å prege lytterens oppfattning av Caves låter, lengre enn det er grunnlag for. Men på den flotte tittellåten, «Carnage» der hovedpersonen sitter på balkongen – slik mange har gjort oftere enn vanlig under pandemien– får i hvert fall jeg assosiasjoner til at her tenker Cave på sin avdøde sønn:

«And it’s only love
With a little bit of rain
And I hope to see you again…

…The sun, a barefoot child with fire in his hair
And then a sudden sun explodes!
It was you, it was you and only you»

Men man kan heller ikke glemme at for mange har pandemien artet seg nettopp slik. Og det ene utelukker ikke det andre.

Andre høydepunkter er den melodisterke “Albuquerque”. Nei, vi kan ikke dra noen steder nå, som den slår fast. Helt til slutt «Balcony Man», og både tittel og innhold, beholder mine tanker der vi alle har vært det siste året. Et stykke på vei. For dette er en livsbejaende låt, en nær majestetisk låt til å bli glad av. «This morning is amazing and so are you». Som siste ord på albumet, får vi en omskriving av et gammelt ordtak: «And what doesn’t kill you just makes you crazier.» Ja, vi kan alle lure på hvordan livet etterpå blir. Ett er sikkert, mye vil ha forandret seg for alltid.

Ei plate som dette er et godt argument for å la terningkastene fortsette å ligge i fred. Som oftest er denne plata en sterk femmer, andre ganger, særlig når jeg ikke klarer å relatere til atmosfæren i de mindre melodiøse låtene, og Ellis’ bidrag bare fremstår som bråk, en treer. Men aldri en firer. Men så er det jo også det jeg har lært meg å like ved Nick Cave. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte. Jeg har skrevet denne omtalen stykkevis etter gjentatte høringer. Kanskje henger ikke alt sammen. Men vi trenger ikke få brikkene til å falle på riktig plass, og de kan gjerne falle ulikt på plass fra gang til gang!

Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage» .

%d bloggere liker dette: