Old 97’s: American Primitive (album 2024)
Om man vil rose ei plate ordentlig, sier man ofte at den nye plata er bandets eller artistens beste. Dallas-gjengen Old 97’s er ute med sitt trettende album, og det er neppe det beste. Men ikke la deg skremme, dette er energisk og en herlig vitamininnsprøyting. Forgjengeren, Twelfth, var nok enda et bedre, og et gjenhør her om dagen bekreftet at det var ei av de mest melodiøse og samtidig rocka platene fra 2020. Twelfth var under lupen omtrent samtidig med Chuck Prophets The Land That God Forgot, og også denne gangen er likheten mellom Rhett Millers og Chuck Prophets stemmer slående, særlig når Old 97’s roer litt ned.
Rock, punk, country. «Honeypie» er i og for seg én av låtene som har fellestrekk med Prophet. En litt slentrende og glad låt som får deg til å trekke på smilebåndet. Teksten er til tider småirriterende, men åpningen er jo sjarmerende:
”My old lady she’s young at heart
She’s got a crooked smile and it’s a work of art“
«Magic» derimot er en sang Chuck Prophet ville vært stolt av. Det er svært fengende, og vil ikke forlate hjernebarken. Jo, jeg tror på at det er magi i luften!
Musikken til Old 97’ er hva jeg vil kalle rock med snev av punk og med et lite lag country i bakgrunnen. Gruppas besetning er uendret etter 30 år, og det er ganske imponerende. Rhett Miller forteller i et nylig intervju med Rolling Stone at det definitivt har vært øyeblikk der de kunne vært mer beregnende og fått større gjennomslag. Men de har vært trofaste mot sine visjoner.
Meningsfylte tekster. Gjennomgående er nok American Primitive mer punk enn forgjengeren, mer rocka. Rhett Miller gjør et poeng av at det har vært mindre etterproduksjon enn vanlig; det du hører er stort sett det de spilte. Jeg pleier av og til å påpeke hvor jeg hører på platene, og American Primitive er ei plate jeg trives sammen med på ellipsemaskinen, men den fungerer utmerket en tidlig lørdags morgen i sofaen også. Den åpner freskt med «Falling Down» og «Somebody». Bandet er tight! Dette er trommer, bass og gitar som vi liker dem! Noen små gitarsoloer, men de tværes aldri ut. Her må det bare danses som om verden faller sammen rundt oss, for det gjør den. Tittellåten fortsetter der de to første begynte. Energisk. Herlig. Om jeg var litt kritisk til teksten på «Honeypie», er det egentlig bare flisespikkeri. For tekstene holder et høyt nivå, med gode refleksjoner om verden vi lever i og mer personlige forhold.
Noen flotte rolige låter. Etter tre rocka låter, roes det ned, vi får akustiske gitarer og en nydelig melodi. «Where The Road Goes» er akkurat hva vi trenger nå. «Incatination» mot midten av albumet er flott. Produsenten reddet den fra søppelbøtta. Dette er en sang som får Rhett Miller til å reflektere over barna som vokser opp, og egne feil som han kan ha plaget seg selv for mye med.
«By The End Of The Night» er en klassisk plystrelåt. Vi får flere rockere. «Chased The Setting Sun» inviterer nesten til allsang. Den dramatiske «Western Star» er det bare å nyte. Glimrende vokal og frasering på denne låten. På «This World» rockes det hardt. Og helt til slutt en instrumental som viser at disse gutta kan spille klassisk gitar.
Humørpille. Jeg begynte kanskje litt negativt med at American Primitive neppe er Old 97’s beste plate. Jeg har skrevet meg gjennom albumet, og ender opp nesten uenig med meg selg. Og må jeg seinere bite i meg påstanden, er det helt greit. Drivende bra, med noen flotte neddempa låter innimellom. God lytting! Noen ord på veien, fra Rhett til barna hans, eller fra Rhett til oss alle:
”Here’s an invitation to rejoin the human race
Open up your shutters show the world your face
Happiness has found you once it wants to once again“
Gubberock 