Lydsporet til våre liv

Plateanmeldelse: Jason Isbell & The 400 Unit —«Reunions» (Album 2020).

Til venstre: Oslo, Sentrum Scene 2017 (Foto: Tormod Reiersen)

«See I’ve made mistakes that I can’t erase
Some of the love I’ve lost will not come back to me
I broke my word, I lied on a Bible just to feel a little free
She didn’t deserve it; nobody ever deserves it
But I cut anchor and I drifted out to sea
And you found me busted and somehow you trusted I was not what I could be»

—Jason Isbell, «What’ve I Done To Help»

På «Reunions» spiller Jason Isbell sammen med det glitrende bandet 400 Unit. Isbell synger igjen om kone og barn, om kampen mot alkohol. Samme temaer, nye vinklinger. Jason Isbell synger om sitt liv. Han synger om våre liv.

Jason Isbell er fra Alabama, og i perioden 2001– 2007 var han medlem av sørstatsbandet Drive-By Truckers. Hans eminente låtskriving satte preg på bandet og verden ville vært et fattigere sted uten fantastiske låter som «Decoration Day» og «Danko/Manuel». Men det var først som soloartist med «Southeastern» i 2013 han fikk sitt store gjennombrudd etter å ha gitt ut flere fine album som soloartist og med bandet The 400 Unit i årene forut for dette. Deretter fulgte omtrent like fine «Something More Than Free» (2015) samt «The Nashville Sound» med The 400 Unit i 2017.

I desember 2013 spilte Isbell sammen med kona Amanda Shires en intimkonsert på legendariske, og altfor tidlig nedlagte, Buckleys i Oslo for 150-200 personer. Det er en konsert det har gått gjetord om siden. Der var ikke jeg. Men jeg var på Sentrum Scene et par år seinere og fikk se en Isbell i storform. Høsten 2017 hadde populariteten vokst ytterligere, da spilte han to konserter på Sentrum Scene, og den jeg var på, kommer høyt oppe på listen over tidenes konsertopplevelser for meg.

Det ble antydet i kommentarfeltet til en Springsteen-anmeldelse for en tid tilbake at det først og fremst er en rockjournalistisk myte at rockartister skriver sitt liv. Blant mine favoritter er det flere enn en håndfull artister som helt eller delvis lever opp til denne myten. På Sentrum Scene denne høstdagen i 2017 opplevde publikum at Isbell ikke bare sang om sitt liv, men, jeg hadde nær sagt, om våre liv. Der og da er det likegyldig om alle biografiske detaljer er på plass. Sangene er sanne. Uansett.

Når Isbell synger «Cover Me Up» fra «Southeastern» er nok ingrediensene likevel en nokså presis beskrivelse av hans eget liv. Isbell levde lenge hardt, men i 2012 var det tid for å ta et oppgjør med gamle vaner. «But I sobered up and I swore off that stuff, forever this time». Det var nok flere enn meg som fikk gåsehud da han sang denne strofen med stor innlevelse. Av teksten, og ikke minst av vokalen—Isbell har utvilsomt en av de beste stemmene der ute.

Eller når han synger tittellåten på plata «Something More Than Free», en hyllest til fedre: «Sunday morning I’m too tired to go to church, But I thank God for the work». Og vi var mange som nikket gjennkjennende til «Last Of My Kind» fra «The Nashville Sound», de siste av vårt slag. Jeg vet ikke om «24 Frames» er den beste låten på «Something More Than Free», den har sterk konkurranse fra blant annet «Children Of Children» og «How To Forget», men det var en periode jeg våknet med denne låten snurrende i hodet, flott og irriterende på en gang. På konserten i 2017? Glimrende!

Sentrum Scene, Oslo 2017 (Foto: Tormod Reiersen)

Slik kunne jeg fortsatt. Det er mye å ta av. Gjennom de siste tre siste studioalbumene har Isbell vokst seg stor, til den kanskje aller største artisten innenfor «americana». Ikke bare hos meg, til høsten er han satt opp med konsert i Oslo Spektrum. Skjønt er det «americana» vi får servert på «Reunions»? Kanskje like gjerne rock med snev av soul? Jeg er dog ikke den riktige til å beskrive sjangre, jeg er mer på jakt etter hva musikken gir meg.

Det er dermed med store forventninger og litt frykt jeg møter Jasons Isbell & The 400 Units plate «Reunions», som vanlig produsert av Dave Cobb. Skal man tro Isbell selv, handler flere av låtene om ham selv, denne gangen også. Vi får nye låter om kone og barn, om kampen mot alkohol. Nye refleksjoner over livet han har levd; hva som skjedde og hvordan han har blitt den han har blitt, jf. strofen fra åpningslåten som er sitert helt innledningsvis på artikkelen.

Iabell ser tidligere venner i et nytt lys og reflekterer over hvordan man skal kunne bevare sine nærmeste og seg selv i en verden som har gått av hengslene. Isbell har derfor uttalt at plata er om «ghosts», gjenferd. Samtidig en gjenforening med verdier man tror på, og ikke minst; en gjenforening med en musikalsk retning med mer gitarer. Men også fele, bass, keyboard og slagverk samt lekre lyder jeg ikke klarer å identifisere er til stede i lydbildet, naturlig nok. 400 Units er blitt sammenliknet med Bruce Springsteens E Street Band.

Twitter-kongene Isbell og David Crosby er blitt venner. Crosby har uttalt stor respekt for Isbells intelligente låtskriving og de verdiene han står for i låtene. På åpningslåten «What’ve I Done To Help» bidrar Crosby med backingvokal uten at det gjør så mye fra eller til. Her synger Isbell om de nære relasjoner og hvor maktesløs man kan føles seg i møte med de store utfordringene i verden. Isbell hamrer løs tittelen mange ganger, jeg synes nok det blir litt overkant. Samtidig setter den seg, og Isbell ønsker kanskje at dette er et spørsmål vi alle skal stille oss. Men alt i alt er det nok det fine gitararbeidet som sammen med resten av teksten redder denne låten for meg.

Apropos gitarer: Jason Isbell er selv en glimrende gitarist, og med seg i The 400 Unit har han også Sadler Vaden, også han vet å håndtere en gitar. Isbell uttalte nylig til musikkmagasinet Uncut at de lydene han ville lage med gitar da han var yngre, de kan han lage nå. Er det noe man biter seg merke i på «Reunions», er det gitararbeidet. Enten det låter rufsete som hos Neil Young, eller mer sofistikert ala J.J. Cale og Mark Knopfler, så skaper Waden og Isbell i perioder pur magi med gitarene.

«Only Children» er inspirert av en tur Isbell og kona Shires hadde til den greske øya Hydra. Han var fascinert over hvordan Leonard Cohen og vennene hans spilte sanger og delte dikt med hverandre i 1960-årene. Og han husker en død venn og sin egen ungdomstid:

«Are you still taking notes?
Hydrocodone in your backpack
Maybe these words will hold the beast back
Will you read me what you wrote?
The one I said you stole from Dylan
Over encouraged, only children»

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig.

Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det røffe gitar som gjelder. Den åpner med den glimrende linjen: «It used to be a ghost town, but even the ghosts got out». Og vi får et tilbakeblikk på et liv, et liv som også har konsekvenser for det livet som leves nå.

«St. Peter’s Autograph» og «River» er blant platas aller roligste låter og to favoritter så langt. To litt bortgjemte sanger som ikke roper til deg.

Det er nok likevel de to siste låtene som vil få mest omtale. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Han har selv en datter på fire år, men ser lenger frem enn som så: «Now you’ve decided to be someone’s wife/ We’ll walk own the aisle, and I’ll give you away.»

Alt det positive til tross; foreløpig oppfatter jeg dette albumet som meget solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Når det er sagt; Et Jason Isbell-album skal måles mot hvordan det står seg etter lang tid med lytting. Og dette albumet vokser stadig, og jeg merker at det er tekstlinjer som begynner å tale til meg, som siger inn. Jeg er helt sikker på at de svakeste låtene, «What’ ve I Done To Help» og «Be Afraid», vil fungere utmerket på konsert, med mange muligheter for herlige gitareskapader. Så vi får bare håpe Jason Isbell And The 400 Unit snart kommer til Norge igjen!

Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til. Men først til platebutikken for å kjøpe «Reunions» på vinyl!

(Litt omarbeidet versjon av artikkel som tidligere er publisert på Popklikk.no)

Årets beste så langt!

Jake Xerxes Fussell – Good And Green Again (album 2022)

Albumbilde og bilde fra Bandcamp (tatt i North Carolina)

Årets beste så langt? Selvfølgelig en helt subjektiv beskrivelse. 

«While sailing ’round the ocean
Sailing ’round the sea
I’d dream of Handsome Molly
Wherever she might be»

Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Morrissey kalte seg ikke country- eller americanaartist, men «folksinger», og det er nettopp det Jake Xerxes Fussell også er. Om du lurer på hvem Bill Morrissey var, kan jeg fortelle at Gubberock stadig har ambisjoner om å lage en sak på ham, men det har ikke villet seg foreløpig. Ikke så kjent, men én av de virkelig store i mi bok. La dette uansett være en anbefaling også om å høre Jake Xerxes Fussell!

Jeg kjøper musikkmagasinene Uncut og Mojo digitalt. Ofte anmelder de albumene flere måneder før utgivelse. En utfordring med det, er at jeg ofte har glemt hvilke av albumene jeg skal sjekke ut, lenge før albumene blir utgitt. I fjor leste jeg om «Good And Green Again» i Uncut. Heldigvis fikk jeg en påminnelse om albumet i messenger med oppfordring om å høre albumet fra 2019 og de nye singlene som skulle bære bud om at dette nye albumet er enda bedre.

«Good And Green Again» er Xerxes Fussells fjerde album. Folksangtolkeren og gitaristen tar oss inn i et fantastisk sonisk landskap der hans eminente gitarspill står sentralt. Lytter du godt, kan du høre Will Oldham backe ham forsiktig opp på vokal på enkelte låter. Lydbildet krydres med en kontrabass, strykere, forsiktig perkusjon, strengeinstrumenter og tangenter. Til og med blåsere får plass uten at det på noen måte høres overdådig ut. Fra første sang – ja, ordet «låt» blir nesten ikke ærbødig nok– tas vi inn i en musikalsk stemning vi får lov til å bli i helt til albumet er over 40 minutter seinere. Men det krever en viss tilstedeværelse fra lytterens side.

Tidligere har Xerxes Fussell kun tolket og arrangert gamle folkesanger. Denne gangen har han spedd på med tre egne instrumentale komposisjoner, samt avslutningslåten med en minimalistisk tekst. Jeg må innrømme at jeg ikke har forhold til noen av låtene fra før, og hans egne vakre melodier går sømløst sammen med de tradisjonelle sangene.

If overall Good and Green Again sounds a little sadder and slower than Fussell’s past records, well, maybe we’re all a little sadder and slower these days.

– fra albumets «liner notes»

Ja, sangene handler ofte om tapt kjærlighet, til dels selvforskyldt. På «Love Farewell» er det krefter som er enda sterkere enn kjærligheten: 

«Oh my love, you know I love you
Nothing on this earth that I love like I love you
Over and over, ten times over
Drink up the liquor, boys, turn the glasses over

Ring farewell, to my love farewell
We’re all marching around very well»

Platas midtpunkt er den 9 minutter lange «The Golden Willow Tree». Nei, du kjeder deg ikke om du har kommet deg inn i platas stemning. Sangen kan handle om å gjøre onde handlinger i bytte mot makt og rikdom. Selv om handlingen foregår på havet, kan den langsomme, minimalistiske låten, som egentlig ikke er så handlingsmettet, fungere som en metafor, og være aktuell på mange områder: 

«He bowed on his breast and down sunk he
A-bidding farewell to the Golden Willow Tree
He sunk in the low and lonesome water
He sunk in the lonesome sea»

Joda, jeg forstår at fansen er godt fornøyd med de nye, fine albumene til deLillos og Madrugada. For meg er imidlertid «Good And Green Again» det nye albumet som har vært spilt mest så langt i år. Anbefales! Jeg antyder karakteren 8/10.

Om Neil Youngs og Joni Mitchells boikott av Spotify

Bilde til venstre: Neil Young i Hyde Park (foto: Tormod Reiersen). Til høyre: Uttalelse på Neil Youngs hjemmeside

Denne uken har et av de store samtaleemnene der jeg ferdes på sosiale medier vært at Neil Young trekker sin katalog fra strømmetjenesten Spotify. Som stor Neil Young-fan burde jeg vel mene noe om det? Jeg har nok ikke landet helt, men tenker det kan komme mye godt ut av blesten som er skapt!

Neil Young ga mandag Spotify et ultimatum: enten fjerner dere Rogan, eller så trekker jeg min katalog fra Spotify. Young protesterer mot innholdet i det som skal være verdens mest populære podkast, The Joe Rogan Experience. Nylig inviterte Rogan en lege som er skeptisk til bruken av koronavaksinen og som har blitt en svært populær figur blant vaksineskeptikere. NRK skriver at rundt elleve millioner mennesker lytter til The Joe Rogan Experience, som blir sendt eksklusivt på Spotify. «Jeg gjør dette fordi Spotify sprer usann informasjon om vaksiner, noe som potensielt kan være dødelig for dem som tror på desinformasjonen selskapet sprer», sier Young.

Det kan se ut som om Neil har faglig støtte: 270 helsearbeidere og forskere har skrevet et åpent brev til selskapet der de anklager både podkasten og Spotify for å spre farlige konspirasjonsteorier. Spotify mener de har gode rutiner, og skal ha fjernet over 20.000 podkastepisoder i forbindelse med COVID siden starten av pandemien.

Neil Young har trolig aldri trodd han ville nå gjennom med sitt krav om at Rogan fjernes. Nettstedet The Guardian antyder at Spotify har betalt Rogan rundt 100 millioner dollar for rettighetene, så det var nok en tapt kamp. Penger er makt enten vi liker det eller ikke.

Men hva oppnådde Neil? Jeg skal innrømme at jeg har synes det er vanskelig å ta stilling til alle sider av saken, og jeg har ikke hørt Rogans podcast. Er det riktig å forsøke å presse ut en annen aktør, en aktør du er uenig med? Hadde det vært greit om Neil hadde blitt presset ut av plattformer pga. sine meninger? Hvor skal grensene trekkes? Så kan det selvsagt snus på hodet: Neil kan selvsagt velge de plattformer han vil, om han ikke kan stå for plattformens publiseringsrutiner, se også utsnittet fra hjemmesiden hans over. Og han tar her en kamp mot de store, og ikke småfisken. Han har fått en voldsom oppmerksomhet både om strømmetjenestenes etiske ansvar og vaksinemotstsandens mulige dødelige konsekvenser. Så kanskje er han en foreløpig vinner likevel, om vi ser bort fra tapte inntekter. Og må jeg redigere inn, flott med artister som sier fra!

Neil har tidlig engasjert seg for vaksiner, og han har uttalt at han ikke vil spille konserter igjen før det er helt trygt for publikum. Når det gjelder det siste, kan man sikkert si at det får være en grense for hvor streng man skal være, men jeg synes man må respektere avgjørelsen hans.

Boikotten av Spotify har ingen konsekvenser for meg personlig. Vanligvis bruker jeg Tidal for å strømme musikk, og Neils musikk hører jeg enten via den flotte hjemmesiden hans, neilyoungarchives eller via fysiske produkter. Helt frem til i dag, trodde jeg Neil var borte fra Tidal, det er ikke lenge siden han trakk katalogen sin derfra i protest mot det han betegnet manipulasjon av lyden på produktene. Han har tidligere vært ute av Spotify på grunn av den dårlige lyden der. Nå skryter han av amazon og apple. Det har kanskje ikke vært med tungt hjerte at han nå trekker seg fra Spotify, kanskje var det tyngre for plateselskapet hans Reprise Records? Neil oppfordret andre artister til å følge etter, og Reprise-kollega Joni Mitchell har nå fulgt etter.

Og hva mer har kanadierne Neil Young og Joni Mitchell til felles? De holdt begge to på å dø av polio i sin barndom, før poliovaksinen. Som Neil sa da han som femåring kom seg etter sykdommen: «I didn’t die, did I?» Neil har engasjert seg i en rekke saker. På 80-tallet måtte manageren holde ham unna journalister i frykt for hva Neil kunne komme til å si, den gangen nokså høyrevridde synspunkter, enten for å provosere eller fordi han faktisk mente det. Seinere har han vist et stort engasjement mot Irak-krigen, mot genmodifisert mat, for klima, for god lyd, for bønder og mot Donald Trump. Ofte kompromissløst og nyanser.

Det svinger alltid rundt Neil Young. Og viktigst, det fortsetter å komme ut musikk vi ikke har hørt før, både fra arkivene og helt ny musikk!

Der heter at aksjeverdien til Spotify har falt mye i verdi etter Neils utspill. Det har sannelig aksjefondet vårt også! «Keep On Rockin’ In The Free World!»

(Oppdatert 29.01 2022, klokken 16:22)

Historieforteller i toppklasse!

180B8706-392E-43B5-90BE-6DF32BC06427

Plateanmeldelse: Otis Gibbs – «Hoosier National» (album, 2020)

Otis Gibbs er historieforteller i toppklasse. Denne gangen holder låtene samme nivå som historiene, og da er det bare å ta frem det helt store gliset. Og rett skal være rett: Det var i musikkbloggen «Dust Of Daylight» jeg hørte om ham først.

I 2014 ga Otis Gibbs ut folkalbumet med den betegnende tittelen «Souvenirs Of A Misspent Youth», ei plate som sakte og sikkert vokste på meg, og der kjempelåter som «Ghosts Of Our Fathers» og «Gun In My Hand» sendte den helt opp mot toppen blant mine favorittplater det året. I forbindelse med årets album har jeg også plukket frem andre plater fra diskografien hans igjen, og albumet «Joe Hill’s Ashes» (2010) er kanskje like bra.

I 2017 opplevde jeg Otis Gibbs i levende live to ganger. Den ene gangen på en legendarisk hagekonsert på Skarnes. Han hadde med seg albumet «Mount Renraw» i bagasjen. Han kunne fortelle at albumet ble spilt inn på hans 50-årsdag, delvis for å unngå en feiring der vennene ble fullere og fullere og han mer og mer misstilpass. I det hele tatt husker jeg at historiene som ble pratet frem den kvelden, kanskje imponerte like mye som sangene som ble sunget, enten de handlet om hans tidligere liv som treplanter, eller fra hans turer rundt i verden. Og så har han en så utrolig snill stemme, selv når han gjentatte ganger oppfordret til ikke å ta bilder eller videoer, men konsentrere seg om konserten. Han sier han på mange måter tilhører en annen tid, og med sitt lange skjegg ser han slik ut også.

Selve plata «Mount Renraw» har flere sterke låter, men lider i lengden av at det på enkelte av de mer anonyme låtene blir litt stusselig med kun gitar og ei fele av og til. Han signerte plata med et «Thanks for giving a damn», noe som også er navnet på hans imponerende podkast, en podkast der han intervjuer og/eller forteller om helter som Guy Clark, Townes Van Zandt, Justin Townes Earle, John Prine og mange flere. Jeg har ikke hørt så mye på podkasten som jeg burde, men nøler ikke med å anbefale den.

Om «Mount Renraw» ble litt stillegående og, ja, kanskje ørlite kjedelig fra tid til annen, har pipa nå fått en annen lyd. Den akustiske gitaren er nemlig byttet ut med en elektrisk «Les Paul», og hadde jeg ikke visst at omtrent alt kan dyttes inn i americana-båsen nå for tiden, ville jeg betegnet dette albumet som rock. En stilart som kler Otis’ flotte, og særpregede stemme som hånd i hanske. Trommene er smakfulle, ikke noe «klask, klask» kan Otis fortelle. Han ønsket også å lage en gitarplate uten gitarsoloer. Thomm Jutz og Otis Gibbs spiller elektrisk gitar, Mark Fain spiller bass, Lynn Williams trommer og Jen Gunderman orgel og piano. Klassisk rockbesetning med andre ord.

Selve tittelen «Hoosier National», spiller på at han igjen bor i Indiana, der innbyggerne kalles «hoosiers». Otis Gibbs sier om seg selv at han kan sammenliknes med han som er soldat under krigen, strander på en øde øy, blir plukket opp 20 år etter, og fortsetter å kjempe den krigen som er tapt. Han driver ufortrødent videre med musikken han liker, selv om slaget for lengst er tapt. Og da er veien kort til første låt på plata, flotte, «One Foot Problem». Hvordan overleves det når de økonomiske forholdene endrer seg, og hjørnesteinsbedriften går under? Religion og sprit? «Five inch solutions to nine foot problems.»

Neste låt, «Panhead», er ikke dårligere, snarere tvert imot. «When he shut it off, I remember asking why was it leaking oil / He said son that’s how you know it’s a Harley / ‘Cause it marks its territory». Låten forteller den sanne historien om den lite bemidlede faren til Otis som bygde seg en motorsykkel som ble stjålet. Faren fikk tilbake sykkelen, Otis vet ikke hvordan, men presenterer en fascinerende hypotese til slutt i låten.

Plata er spekket med gode låter. Og gode historier. Jeg fascineres av «Mid Century Modern», skal ikke røpe for mye av den historien. Like bra er «Lord Open Road» som bygger seg gradvis opp fra forsiktig orgel og gitaranslag til en råere låt drevet frem av taktfaste trommer. Låten tar utgangspunkt i drapet i 1981 på landstrykeren James H. Langford med kallenavnet Lord Open Road. En historie fortalt til Otis av en annen landstryker, kalt Steam Train, rundt et bål for tretti år siden.

Levningene til «Lord Open Road» ble etterlatt langt borte fra der han hadde tilhørighet. Steam Train sørget for at levningene kom hjem. Steam Train selv hadde en interessant historie som hjemløs og alkoholiker før han fikk livet sitt på rett kjøl. En svært begavet mann, ifølge Otis. Steam Train, eller Maurice W. Graham som var hans egentlige navn, døde 89 år gammel i 2006. Det er bare å google disse personlighetene – det har jeg gjort!

«Fountain Square Stare» er en fengende låt og en fengende historie om ulovlige konserter for mindreårige i forlatte fabrikklokaler i Indianapolis. Selv ville ikke Otis være han 23-åringen som hang sammen med langt yngre og til dels sterkt rusa ungdommer, så han holdt seg på utsiden, opptatt av musikken, forteller han i en egen podkast.

Like fengende er «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før.

Det har allerede gått to-tre måneder siden dette albumet ble sluppet. I likhet med klassikeren «Souvenirs Of A Misspent Youth» trengte det litt tid. Jeg har nå bestilt plata helt fra USA, der jeg vet at enten Otis selv eller hans samboer og den særdeles flinke plateartisten, Amy Lashley, har pakket og sendt den av gårde. Otis Gibbs har ingen ambisjoner om å lage en perfekt plate, sier han, men en plate å være stolt over. Han kan være stolt av «Hoosier National».

Foto: Todd Fox (otisgibbs.com)

(Tidligere publisert på Popklikk)