Jeg har tidligere presentert låter om tidlig betydde mye for meg i artikkelen Blues da jeg var ti og Mitt åttitall. I dag har vi kommet fram til låter fra album som betydde mye for meg i nittiårene. Jeg har imidlertid jukset litt. Blant de låtene som har funnet sin vei inn her, er det nok en håndfull jeg først ble kjent med da nittitallet var over, men hvem bryr seg om slikt.
På store deler av nittitallet var jeg student, men hadde også mine første år i arbeidslivet i aetet, noen som husker den etaten? Strømming var enda ikke kommet, og stort sett kjøpte jeg CD’er med noen slengere av LP’er. Det var på nittitallet jeg først stiftet bekjentskap med artister som Bill Morrissey, Guy Clark, Steve Earle og Townes Van Zandt, og de er selvsagt alle representert her. Men det finnes også mye annet utrolig bra. Jeg ser faktisk ikke helt bort fra at jeg kan komme til å spille denne lista selv.
Jeg stoppet på 50 låter, slik at det er mulig å rekke over. God fornøyelse!
Bilde til høyre: Amy Boone med The Delines på Krøsset i Oslo, 2019 (Foto: Tormod Reiersen)
Sist helg skrev jeg om det nye albumet «Dusk» til Jack Stillwater, og kalte musikken på bandets flotte album «americana noir» og artikkelen min for «Nærmere midnatt» for å signalisere at dette var musikk med mørke anstrøk og med historier med utgangspunkt i kvelds- og nattetimer. Den siste uka har jeg blitt i den stemningen Jack Stillwaters album skapte. The Delines nye plate «The Sea Drift» har fått mange runder; historiene er enda mer på den mørke siden, musikken er mer laidback, egner seg like før leggetid. Jack Stillwater hadde et forsiktig innslag av blåsere på fantastiske «Closer To Midnight». På The Delines’ «The Sea Drift» dominerer blåserne. «Er det pop eller americana?»spurte damen i platebutikken. Vi ble enige om å gå for americana, men det viste seg at plata var plassert blant pop-platene. Country soul, sier de sjangerkyndige.
Savnet av Richmond Fontaine
Jeg rykker seks år tilbake. Det forlengst nedlagte konsertstedet Buckleys i Oslo. Det Portland, Oregonbaserte amerikanske bandet Richmond Fontaine hadde nylig gitt ut deres beste album «You Can’t Go Back When There’s Nothing To Go Back To» og besøkte Oslo på sin avskjedsturné i trioformat. Det var en fantastisk kveld – ikke bare fordi jeg møtte trivelige folk før og etter konserten. Bandleder og vokalist Willy Vlautin er forfatter, og bandet presenterte dystre, og til dels galgenhumoristiske tekster med glimrende musikk til. Vlautins historier og presentasjoner mellom låtene satte en ekstra spiss på kvelden. Siden har jeg også lest flere av Vlautins bøker, minst én av dem er filmatisert. Bøkene anbefales!
Willy Vlautin med Richmond Fontaine på Buckelys i Oslo, 2016. (Foto: Tormod Reiersen).
Da Richmond Fontaine besøkte Oslo, hadde det allerede gått et par år siden Willy Vlautin hadde gitt ut albumet «Colfax» med et nytt band, The Delines. Et album der to-tre låter skinte spesielt sterkt. Fortsatt noveller med musikalsk innpakning, men Vlautin spilte ikke lenger førstefiolin på scenen. Han hadde funnet vokalisten Amy Boone, en dame med en stemme akkurat slik Vlautin var ute etter, ikke ulik Rickie Lee Jones’, kanskje.
Amy Boone synger praktfullt
Det skulle imidlertid gå hele fem år fra «Colfax» til oppfølgeren, det enda sterkere «The Imperial». Det skyldes at Amy Boone ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke da albumet var nær ferdig, omtrent samtidig med at jeg så Vlautin med Richmond Fontaine i Norge, og at det da tok tid å fullføre det. Albumet har flere strålende låter, der «Cheer Up, Charley», «Eddie & Polly» og «Holly The Hustle» er eksempler på låter som gradvis boret seg inn i bevisstheten. Ei plate med låter der hovedpersonen for eksempel drikker, kona har forlatt ham, og han skulker jobben samt tilsvarende trivelige historier! The Delines besøkte Oslo i forbindelse med albumutgivelsen, og det ble en fin kveld!
Og nå har det nye albumet «The Sea Drift» vært ute i ei uke. Dette er første plate fra The Delines som i sin helhet er spilt inn etter ulykken til Amy Boone. Willy Vlautin forteller til musikkmagasinet Uncut at én viktig forskjell fra forrige album er måten Amy synger på; man kan nesten høre den fysiske smerten hun har hatt gjennom stemmen. Hun har det ikke travelt når hun synger. Hun smyger ut ordene og tar akkurat den tiden hun og historiene trenger. Vlautins historier går ikke til spille! Selve sangene finner denne gangen sted ved the Golf Coast – fra Florida til Texas– ofte er Vlautins sanger konkret knyttet til geografiske lokasjoner. «Sea Drift» er en liten by i området.
Musikalske noveller
Første låt på «The Sea Drift, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl»:
«Little Earl is driving down the Gulf Coast Sitting on a pillow so he can se the road Next to him is a twelve pack of beer Three forozen pizzas and two lighters souvenirs
Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…»
Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort?
Vlautin peker også på at selve historiene har mer optimisme denne gangen, «Det er en mulighet til å klare der, om man bare holder ut!», og før den siste av to instrumental-låter avslutter plata, illustrerer Vlautin dette gjennom låten «Saved From The Sea Drift», uten at han lar lyset bli påtrengende:
«He makes me feel line the world ain’t sinking Like the world ain’t as ugly and cruel as it is He makes me feel like my life ain’t been wasted Like ny life ain’t just slipping away I really feel it»
På plata er sangen «Hold Me Slow» oppgitt som første låt på side 2, og teksten er trykket på omslaget. Litt synd da at man må på strømmetjenester for å høre den fine låten.
Vokser plata ut av det litt monotone?
Jeg brukte lang tid på «The Imperial» før albumet satt seg ordentlig, og jeg har sikkert hørt «The Sea Drift» mer enn 10 ganger den siste drøye uka. Historiene er gode. Musikken er fin, men foreløpig synes jeg ikke selve låtene tar meg på samme måte som på «The Imperial» og hos Richmond Fontaine på det beste. Jeg tar også meg selv i å ønske at lap steel’enfra tidligere album ikke var byttet ut med enda flere blåsere. Andre vil kanskje si at det er nettopp blåserne som gjør denne plata så flott. Men et nydelig piano/keyboard og av og til strykere føles for meg helt rett! Kanskje kunne Vlautin selv også bidratt med litt vokal for å skape mer nerve og variasjon også i det musikalske, i tillegg til i tekstene? Grenser det musikalske universet mot en tvangstrøye der sangene likner for mye på det de har gjort før, bare litt dårligere?
Mye av innvendingene mine handler nok mer om personlig smak enn om godt eller dårlig. Willy Vlautin er tro mot sin visjon for The Delines, og det mange elsker dem for. Det må også tilføyes at gode historiefortellere kan ha en tendens til nesten å glemme at musikken skal passe til. Det er dog aldri noe haltende over The Delines, og kanskje trer flere av låtene frem ved enda flere gjennomlyttinger. Jeg legger ingen prestisje i at jeg i motsetning til enkelte andre anmeldere så langt ikke mener dette er The Delines beste album, og jeg vil bare glede meg over om jeg seinere skulle endre mening, for denne gjengen heier jeg på! Kanskje savner jeg først og frems Richmond Fontaine? Uansett, historier og vokal i toppklasse på et velprodusert og pent album. Karakter: 7/10.
I 2019 spilte The Delines i Oslo på samme dag som Gubberock-favoritt Jerry Leger. Siden jeg tidlig hadde kjøpt billett til The Delines, ble det dem denne gangen. Nå kan man oppleve både The Delines og Jerry Leger med to dagers mellomrom i Oslo-området i april. Du får vel med deg minst én av de konsertene om du bor i området?
Paul Simons selvtitulerte album og første soloalbum etter Simon & Garfunkel-epoken fylte 50 år i januar. En liten feiring er kanskje på sin plass?
Det hadde gått to år siden Simon & Garfunkels aller siste studioalbum, gigasukssessen «Bridge Over Troubled Water». Det var for lengst klart at Paul Simons og Art Garfunkels samarbeid var kommet til en foreløpig ende, siden ble det flere gjenforeningsturneer. Plateselskapet Colombia Records, var litt skeptiske, men det selvtitulerte soloalbumet til Paul Simon solgte slett ikke verst! Jeg tenker ofte på dette albumet som Pauls første soloalbum, men det er det jo ikke. Allerede i 1965 kom «Paul Simon’s Songbook», ei plate som nesten kan betraktes som en samling demoer for låter som senere ble utgitt i langt mer ferdige versjoner med Simon & Garfunkel. Pauls stemme var også noe kald, og ikke helt slik vi kjenner den fra seinere utgivelser. Plata hadde begrenset distribusjon, og heller ikke Paul var spesielt glad i den. Den selvtitulerte «Paul Simon» var på mange måter noe helt annet!
Jeg spiller albumet på strømmetjenesten Tidal– joda, det er min LP som er avbildet – og jeg blir slått av hvor fantastisk produsert albumet låter, også på dette mediet. Det er flere låter som har partier jeg bare liker middels godt, men også disse partiene lyder utrolig flott. Så har heller aldri Paul tatt lett på det. Han bruker flere musikere fra Simon & Garfunkel-tida som Hal Baine på trommer og Larry Knechtel på piano, men også en rekke nye. Låten «Mother And Child Reunion» er hovedsaklig spilt inn på Jamaica. Paul tok seg god tid, musikerne begynte å bli urolige, de var vant til å bli betalt per låt. Da Paul skjønte årsaken til det, ble han enig med dem om at de skulle bli betalt som om de hadde spilt inn tre låter per dag. Alle ble fornøyde.
«Mother And Child Reunion» åpner albumet. En reggae-inspirert-låt med gospelundertoner. Reggae var ikke helt nytt for Paul, låten «Why Don’t You Write Me» fra «Bridge Over Troubled Water» hadde også tendenser. Selve låttittelen er inspirert av en matrett Simon så på en meny – kylling og egg – og et kjæledyr Paul og kona Peggy nettopp hadde mistet.
Låt nummer to på albumet, «Duncan» er en humoristisk historie med seksuelle over- og undertoner. Første vers er av mange betegnet som en falsk start – av typen man fjerner når resten av låten er på plass:
«Couple in the next room bound to win a prize They've been going at it all night long Well, I'm trying to get some sleep But these motel walls are cheap Lincoln Duncan is my name and here's my song»
Sangen hadde ikke vært den samme uten dette verset! Senere i låten mister Duncan jomfrudommen til en predikant. Låten og historiefortellingen har mye til felles med «The Boxer», og med bidrag fra gruppa Los Incas fra Peru er det et betydelig musikalsk slektskap også med en annen låt fra albumet «Bridge Over Troubled Water, «El Condor Pasa (If I Could)». Nei, Paul Simons interesse for verdensmusikk startet ikke med «Graceland» i 1986.
De mest kjente låtene på albumet er plassert tidlig på platesidene, og «Me And Julio Down By The Schoolyard» åpner side 2. Nok en fornøyelig låt, med en tekst som lar lytteren undre seg over hva som egentlig har skjedd:
«It's against the law It was against the law What the mama saw It was against the law»
Men det er perler også blant de mer ukjente låtene. «Run That Baby Down» og «Peace Like A River» vil for alltid komme høyt opp blant mine favorittlåter blant Paul Simons sanger. «Run That Body Down» har en flott melodi. Teksten er kanskje ikke av Pauls beste, men det er artig å høre ham direkte adressere både seg selv og kona Peggy med navn. «Everything Put Together (Falls Apart)» er egentlig en liten ubetydelighet av en låt, men jeg liker den! Også «Papa Hobo» og den direkte påfølgende «Hobo’s Blues» er verd å lytte øre til. «Hobo’s Blues» er egentlig bare en fin outro til «Papa Hobo», men for å kreditere fiolinisten Stephane Grappeli for hans fantastiske bidrag, er den oppført som egen låt.
Pauls ekteskap med Peggi Harper endte i 1975. Mange tolker «Congratulations» som en beskrivelse av forholdet:
«Congratulations Oh, seems like you've done it again And I ain't had such misery Since I don't know when ——- I’m hungry for learning Won't you answer me, please Can a man and a woman Live together in peace Oh, live together in peace»
«Congratulations» er en tung avslutning på et album som også har mange lettere låter. Hvorfor han velger å forlate lytteren i en slik dyster stemning, vet jeg ikke. Men jeg burde vite bedre enn å stille Paul slike spørsmål. Det er han som er kunstneren av oss. Uansett er det smått utrolig å tenke på at dette albumet er over femti år, men samtidig helt tidløst.
Jeg kan på ingen måte si at «Paul Simon» tilhører mine absolutte favorittalbum med Paul Simon, allerede året etter kom den særdeles sterke «There Goes Rhymin’ Simon». Men «Paul Simon» trenger ikke sammenliknes med noe som helst. Den er uansett en viktig og interessant utgivelse med en rekke låter vi ikke vil være foruten. Og det gjelder også de litt mer beskjedne låtene!
«Oh, the days have grown darker But I live for the night» –fra «Closer To Midnight»
Jack Stillwaters nye album heter «Dusk» (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». «Closer To Midnight» skiller seg på mange måter ut fra de øvrige låtene på albumet. Låten tar seg god tid, og er med sine syv minutter omtrent dobbelt så langt som de øvrige. Samtidig føyer låten seg fint inn i den helheten «Dusk» er. Produsent Christer Knutsen – kjent fra blant annet sitt arbeid med Madrugada – får god tid til å boltre seg bak pianoet, og Nikolai Hænglse skaper litt ekstra magi med sine messingblåsere. Frontmann i Jack Stillwater, Terje Espenes, forteller at om en ser bort fra messingblåserne, er låten spilt inn live i Oslo Klang Studio. En solid kandidat til årets beste norske låt.
Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår i, løfter låten enda noen hakk. Jack Stillwater består foruten Terje Epsenes på vokal og akustiske gitarer av Morten Huseby på elektrisk gitar, Arne Harald Foss på trommer og perkusjon, Odd Inge Rand på bass og produsent Christer Knutsen på gitar og piano. Selv synes jeg at jeg hører orgel og trekkspill også, men det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.
På rastløs leting
«Dusk» er bandets femte album. Jeg stiftet først bekjentskap med dem på album nummer tre, «The Farmer Trilogy» (2016), et album som naturlig nok sendte tankene i retning åpne landskap og countrymusikk. Oppfølgeren «Norwegicana» brettet ut lerretet og er av mine absolutte norske favoritter fra forrige tiår. Nå har bandet tatt et skritt videre. Det er litt The Walkabouts og «americana noir» over dette. Åpningslåten «Somewhere Out There In The Night» setter stemningen perfekt. Hovedpersonen søker kontakt, kjærlighet. Hvor skal han lete? Lydbildet, stemningen, bassen! Låten har så mye å by på, og når den etter tre minutter er ferdig, føles det som et lite ran. Jeg vil ha mer! Men når de øvrige låtene holder nær samme nivå, skal jeg kanskje likevel ikke forlange mer. Og uten å kjenne tekstene i detalj, føler jeg at den tidligere nevnte «Closer To Midnight» gir oss en verdig og fullendt oppfølger!
Noen sammenlikner Jack Stillwater med Bruce Springsteen. Det er ikke så rart med tanke på at Bruce er av bandleder Terje Espenes’ aller største musikalske helter, han holder konserter med låtene til Bruce, og i fjor ga han ut et sterkt coveralbum som kastet nytt lys over flere av Springsteens låter. Jeg får dog i liten grad assosiasjoner til Bruce Springsteen når jeg hører «Dusk». Ikke minst har Terjes stemme en klar egenartet som nesten uansett bandets stilretning får det til til å lyde som Jack Stillwater. Låt nummer to, Highway Dust», har imidlertid et rocka driv, landskap, elektrisk gitar og kor der jeg opplever at slektskapet med Springsteen er stort. En herlig låt! Og seinere på albumet får vi «oppfølgeren», «Waiting On A Train», nei musikalsk likner den ikke så mye på Jimmie Rodgers’ klassiker med nesten samme navn, men bildene som skapes gjennom togmetaforen har likevel fellestrekk. Ensomhet og rastløshet.
Hovedpersoner som står fast i fortiden
Produsent Christer Knutsen skal sammen med bandet ha stor ære for lydbildet. Og da tenker jeg ikke bare på det solide rammeverket, men også på de fine detaljene som trer fram. Christers piano er nydelig tilstedeværende på flere av låtene, også «All That I Can Think About Is You». Låten handler om at noen ganger i livet blir vi stående fast i fortiden, forteller bandet. En nydelig nedtonet låt:
«I take her hand and put your arm around her waist I look into her bright blue wyes, but there is still that bitter taste I hell her pretty lies, but all the while there is one thing that is true That all that I can think about is you»
«The Gunman» er kanskje albumets aller mørkeste låt. Kampen mot ondskapen illustreres gjennom en western-historie som også kan fungere som et bilde på utfordringene dagens samfunn – og vi alle – står overfor og det motet som kreves for å møte dem. En dramatisk låt drevet frem av trommer og perkusjon:
«And I know where he is hiding And I know where he is bound I am gonna stand that gunman down»
Hyllest til utelivsarbeidere
Begrepet «Closing Time» har fått en ny betydning de siste to årene. På denne låten har bandet forsøkt å gjenskape følelsen av å bli overlatt til seg selv. Bandet forteller at låten er en stor takk og hyllest til alle som har stått i kampen, ikke minst kultur- og restaurantarbeidere. Selv skulle jeg på Jack Stillwater-konsert i går. Slik ble det ikke, én i bander var smittet. Men nå har vi troen på lysere tider!
På «Norwegicana-nivå»?
Helt til slutt får vi fine «Sing Me To Sleep». Sangen lar oss igjen kjenne på rastløshet og anger. Valgene vi tar får konsekvenser. Hva hjelper det å reise over hele jorda når man aldri kommer frem, aldri klarer å slå seg til ro og få fred? Låten føles helt riktig som avslutning på «Dusk».
Jeg har hørt på albumet i er par uker nå. De første gangene hørte jeg det med lydfiler der sangene måtte høres enkeltvis. Det er ikke riktig måte å høre dette albumet. Albumet nytes best i sin helhet. Det vokser stadig på meg, og de gode melodiene og det musikalske krydderet trer stadig tydeligere fram. Jeg kan ende opp med å like dette albumet omtrent like godt som kruttsterke «Norwegicana», og da snakker vi fort et av årets aller beste norske album. Karakter: Jeg antyder 8/10.
La oss avslutte der vi startet. Kanskje ligger det her en liten oppfordring om igjen å slippe folk innpå oss?
«I can see that you Are lonely I am about to let my guard down It’s getting closer to midnight In this heartbreak town»
Gubberock 