1992: Neil Young— «Harvest Moon»/«Dreamin’ Man Live»
»And I’m gonna thank
That old country fiddler
And all those rough boys
Who play that rock ‘n’ roll
I never tried to burn any bridges
Though I know I let some good things go»
Neil Young ser tilbake, men velger en annen musikalsk form enn på «Ragged Glory» to år tidligere. Etter all støyen på den plata, den påfølgende turnèen og ikke minst miksingen av «Weld», hadde Neil Young pådratt seg betydelig problemer med ørene, og måtte dermed roe det helt ned. Kontrastene mellom en ny plate og forgjengeren ble dermed voldsomme.
Oppfølger til «Harvest»?
Mange ser «Harvest Moon» som en oppfølger til suksessen «Harvest» (1972): Ikke bare referansene i tittelen, Neil hadde også trommet sammen mange av de samme musikerne, Stray Gators (Ben Keith, Spooner Oldham mfl.) James Taylor og Linda Ronstadt. I tillegg bidrar også eks- kjæreste Nicolette Larson og halvsøster Astrid Young.
Neil har delvis benektet at «Harvest Moon» er en oppfølger til «Harvest» (1972), og stemningen er også mer neddempet. I forkant av innspillingen av «Harvest Moon» hadde Neil turnert solo med disse sangene, noe som nå er godt dokumentert i livealbumet «Dreamin’ Man Live» (2009) som har nære, såre og vakre tolkninger av låtene på «Harvest Moon». Rekkefølgen er annerledes og kanskje bedre balansert. Vi kommer nærmere Neil her.
Neils feminine side
På «Harvest Moon» er det i litt i større grad et filter mellom Neil og lytterne. Neil skal da også ha jobbet i månedsvis med å bringe platens «feminine side» ut til lytterne. Dette kan ha bidratt til at harmonisyngingen enkelte ganger blir vel voldsom og at platen i andre partier blir litt søtladen, jf. Jack Nietzsches strykerarrangement på «Such A Woman».
Da jeg tidligere fortalte bekjente at jeg liker Neil Young, ble jeg ofte møtt med et: «Ja, den musikken er jo fin, men veldig rolig. Liker du ikke noe med mer fart i?» Jeg anklager «Harvest Moon» for disse holdningene. Ikke misforstå, til tross for innvendingene ville jeg ville ikke vært foruten, Ben Keith krydrer som alltid med nydelig steelgitar, og bandet bidrar til at dette blir en annerledes plate enn det «Dreamin’ Man Live» er. Så ja takk, begge deler!
På albumet «Harvest Moon» er Neil ofte i det svært så poetiske hjørnet, med mange fine onelinere. En favoritt for meg er åpningen av åpningssangen, «Unknown Legend», der han, etter at Ben Keith har satt tonen på steelgitar, synger om daværende kone Pegi:
«She used to work in a diner
Never saw a woman look finer
I used to order just to watch her float across the floor»
Flott åpningsang. Fortsettelsen, «From Hank to Hendrix», er minst like fin. Musikken er nydelig, og jeg elsker trakteringen av trekkspill og munnspill. Neil Youngs fantastiske måte å kommunisere tekster og musikk på innebærer at han ofte kan riste liv i klisjeer og banaliteter uten at det blir platt. På papiret synes jeg denne strofen ser flott ut:
«I found myself singin’
Like a long lost friend
The same thing that makes you live
Can kill you in the end»
Tittellåten betyr mye for mange
Neste sang ut er «You and Me». En rolig sang som faktisk Neil sang åpningstrofene av på Bootlegen («Young Man’s Fancy» fra Massey Hall-tida ca 1971). Fin. Tittelåten har mange Neil Young- fans et sterkt forhold til. Det er mange historier om personer som har mistet sin livsledsager og ønsket seg denne sangen på konsert. Neil har flere ganger rørt oss gjennom å la disse ønskene bli oppfylt. Årsaken til at sangen stikker så dypt er nok at den er svært romantisk og som skapt til å forsterke gode følelser mellom mennesker. Kanskje er det strofer som denne som særlig gir gjenklang midt opp i sorgen. «Because I’m still in love with you, I want to see you dance again …»
Skal jeg være litt streng, kan jeg påstå at sangen «Harvest Moon» er den siste av klassikerne på albumet «Harvest Moon». Det betyr imidlertid ikke at lytteren har mange fine opplevelser foran seg: I «One of These Days» legger han frem en lang mer forsonlig linje overfor gamle samarbeidspartnere enn han tidligere gjorde i «Thrasher» på «Rust Never Sleeps» (1979). Mens han nå synger høyst velformulert: «I didn’t mean to burn any bridges, though I know I let some good things go»», sang han tidligere «I got bored and left them, there they were just dead weight to me» .
Sanger om hunden og sønnen Ben
«Old King» er en hyllest til Neil døde hund – en ok sang som Neil sikkert kunne lirt av seg i søvne. Avslutningslåta er den lange og ganske så ambisiøse «Natural Beauty». Sangen er tolket som en hyllestsang til Neils sterkt handikappede sønn, Ben, jf. følgende vers, som også sender tankene tilbake til albumet «Trans» (1982) og det intensive læringsprogrammet familien gikk gjennom i årene etter Bens fødsel:
«Heard a perfect echo die into an anonymous wall of digital sound
Somewhere deep inside of my soul»
De beste sangene er til Pegi?
Andre deler av sangen bringer tanken over på menneskenes misbruk av naturen. «Harvest Moon» er en plate som jeg synes lyser av store ambisjoner som til dels innfris. Platen er på mange måter sentral for vårt helhetsbilde av Neil Young. Mange av låtene er personlige. Mange fans forventet at låter som «Unknown Legend», «From Hank to Hendrix» og «Harvest Moon» ville forsvinne fra Neil konserter etter skilsmissen med Pegi rundt 2013. Det skjedde heldigvis ikke, og etter Pegis død i 2017 ble låtene sunget med ekstra glød. «New closeness between us» hadde for lengst erstattet «New distance between us» i låten «From Hank To Hendrix.»
Dette er en plate mange holder like høyt som «Harvest». Jeg er ikke helt der, men en riktig fin plate er det!
Gubberock 