Et av Randy Newmans største mesterverk er 50 år

Randy Newman – Sail Away (album 1972)

Det finnes plater, og det finnes plater som jeg kan nær utenat. Én av de sistnevnte fyller 50 år omtrent på denne tida. Jeg skriver «omtrent» for de lærde er uenige om hva som er korrekt utgivelsesdato, men det skal være i mai eller juni en gang. Som man kunne se i forbindelse med 50-årsjubileet til Neil Youngs «Harvest» – ei plate med litt ulik utgivelsesdato rundt i verden – er korrekt tidfesting viktig for mange.

Jeg spiller ikke Randy Newmans album fra 1972, «Sail Away», så ofte lenger. Rett og slett fordi jeg nær har spilt albumet i hjel. På et tidspunkt kunne jeg nesten alle tekstene helt utenat uten hjelp fra Newman, og den dag i dag kan jeg «synge» med på hele albumet. Randy Newman er for meg av de aller største rockartistene, og «Sail Away» er nesten helt på toppen – om ikke helt øverst – blant Randy Newmans platealbum.

Ble fan i 1988 med «Land Of Dreams»

Mitt forhold til Randy Newman startet med albumet «Land Of Dreams» fra 1988, som jeg, basert på gode anmeldelser, kjøpte like etter utgivelsen. Og jeg angret ikke er sekund, men gikk året etter til anskaffelse av «Best of»-samlingen, «Lonely At The Top». Og for noen låter! Ei plate fullspekket av låter og tekster som åpnet en ny verden for meg. Mine klassekamerater lurte nok på hva som hadde skjedd med meg, der jeg gikk rundt og siterte Randys tekster, ikke minst tekster fra de seks låtene fra «Sail Away» som hadde fått plass på samleplata. Fått plass er nok en overdrivelse: LP’en var overfylt, og de innerste sporene ble snart uspillelige. Så da gikk jeg like gjerne til innkjøp av alle Randy Newmans album, denne gangen på CD. Mens mine romkamerater i militæret hørte på MTV, hørte jeg på Randy Newman med min Sony Walkman.

Siden har jeg alltid kjøpt Randy Newmans ordinære studioalbum så fort de har blitt gitt ut. Nå har det riktignok ikke vært så mange. Randy har for en stor del livnært seg med å lage filmmusikk de siste 20–30 årene, særlig til Disneyfilmer, og har på den måten – noe seint i livet riktignok – gått i fotsporene til sine onkler: Emil, Alfred og Lionel. Filmmusikken har gitt ham Oscar og hiter som «You’ve Got A Friend In Me», flott musikk jeg oppfatter å være helt uten infame påfunn. Men hvert tiende år eller så må Randy slippe til den skarpe observatøren, og vi får nye klassiske Newman-album, som sist med «Dark Matter» fra 2017. Ja, den plata har også en sang om Putin.

Noen vil si at musikken er erkeamerikansk – litt dixie – og at tekstene kanskje er noe inspirert av pianosatirikeren (og det matematiske geniet). Tom Lehrer. Men der Tom Lehrer «seldom made any points except the obvious» for å sitere Lehrer som igjen siterte en anmeldelse, måtte man bruke mer tid på å forstå Newman og historiene hans. Ja, det er jo eksempler på at Newman ble kraftig misforstått også, jamfør at nokså kortvokste Newman ble saksøkt av foreningen for kortvokste for rasisme-satiren «Short People». Når Newman er på sitt beste, setter man ofte latteren i halsen. Men de senere albumene har også inderlige og personlige sanger, så man skal ikke alltid forsøke å avdekke lag på lag i Newmans tekster. Noen ganger er sangen akkurat det den utgir seg for å være.

Randy Newman startet med å lage sanger for andre i 1960-årene. Hans stemme og utstråling ble nok ikke vurdert til å ha den helt store kommersielle gjennomslagskraften. Likevel var talentet udiskutabelt, og om hans debut-album, «Randy Newman (Creates Something New under The Sun)» med dagens standard kan virke noe vel orkestrert og overprodusert, har det en rekke strålende melodier og tekster, tekster som ofte er noe helt for seg selv og som peker på menneskers dårskap og utnytting av andre mennesker, som for eksempel den graverende historien «Davy The Fat Boy».

På «12 Songs» (1970) ble produksjonen tatt ned mange hakk sammenliknet med på debutalbumet, og albumet er mer avdempet roots-rock der Ry Cooders slidegitar har en fremtredende plass i lydbildet. Låtene og tekstene er kanskje mer subtile, men også enda råere der han går inn i hodet på voldtektsmenn og mordere.

Sail Away – mesterverk på 30 minutter!

Men så gikk det to år, og «Sail Away så dagens lys. Det er mulig å mene at «12 Songs» og neste album «Good Old Boys» (1974) er like bra eller bedre, men i dag holder jeg en knapp på «Sail Away» som Randy Newmans aller beste album, 12 sanger og 30 uangripelige minutter. Man kan få laget mye fantastisk musikk og samtidig få sagt mye på en halvtime om man har Randy Newmans talent!

«Sail Away» er produsert av parhestene Lenny Waronker og Russ Titelman, og Randys onkel, Emil, er dirigent på låtene «Sail Away» og «Burn On». Blant musikerne finner vi Ry Cooder på gitar og Jim Keltner på trommer. Produksjonsmessig ligger albumet et sted mellom det orkestrerte debutalbumet og det mer rocka «12 Songs».

«In America you get food to eat
Won't have to run through the jungle
And scuff up your feet
You just sing about Jesus and drink wine all day
It's great to be an American»

Ja, slik begynner låten og albumet «Sail Away». Kanskje det var slik man lokket afrikanere til USA i slavetiden? Om teksten er lokkende, kan man trygt si det samme om den forsiktige og forførende melodien og ditto pianoet som lurer oss, om vi ikke hører etter hva det synges om. Neste låt, «Lonely At The Top», var opprinnelig ment for Frank Sinatra. Han likte ikke låten, og det kan jeg godt forstå. Det skulle umenneskelige doser selvironi til å synge låten for Sinatra, så det var nok best at Randy sang den selv:

«Listen to the band, they're playing just for me
Listen to the people paying just for me
All the applause-all the parades
And all the money I have made
Oh, it's lonely at the top»

Flere av låtene på albumet var allerede spilt inn av andre artister som for eksempel Newman-eksperten Harry Nilsson, eller av Randy selv på hans livealbum utgitt året før. «Simon Smith And The Amazing Dancing Bear» hadde vært en hit med Alan Price fem år tidligere. Jeg leste nylig en god artikkel om albumet der forfatteren ikke var særlig begeistret for nettopp den låten og teksten. Han om det. Skal jeg plukke en låt fra dette albumet, kan det like gjerne være «Simon Smith». Tittelen sier det meste om hva låten handler om, likevel, det Randy ikke får sagt på under to minutter i denne fabelaktige låten med den herlig lekende pianooutroen til slutt, kan ikke være verdt å si! Et lite personlig høydepunkt da jeg kom ned i stua og hørte tenåringen som ikke kan spille piano, forsøke å lære seg å spille den!

Det er låter her som man kanskje ikke fester seg ved første gang man hører albumet, men de har sin naturlige plass. Nostalgiske «Dayton Ohio – 1903» og «Memo To My Son» er to slike låter. Og kanskje er heller ikke «Burn On» en av de meste kjente låtene på albumet, men låten om blant annet omhandler en elv som var så forurenset at den faktisk tok fyr, ispedd litt satire om Cleveland («city of magic»), hører selvsagt med. Ry Cooder deler av sin magi på den rocka og skumle «Last Night I Had A Dream»:

«I saw a vampire, I saw a ghost
Everybody scared me, but you scared me the most»

Én av de første låtene jeg merket meg på albumet er «Political Science»: Flott melodi, herlig vokal. Og teksten – imperalisme og frigjøring gjennom krigføring aktualisert gjennom Korea- og Vietnamkrigene: 

«Boom goes London
And boom Paris
More room for you
And more room for me
And every city the whole world round
Will just be another American town»

Jeg vet ikke om «You Can Leave Your Hat On» er «Sail Aways» mest kjente låt. I tilfellet må Joe Cocker få mye av æren. Den nokså vulgære låten ble imidlertid seinere overgått av «Pants» på albumet «Born Again». Jeg oppfatter disse to låtene som eksempler på at Randy ikke alltid pakker inn budskapet i melodier som lurer lytteren, men noen ganger bare kliner til! Hva handler «You Can Leave Your Hat On» om, ble Randy spurt: «Fucking. A lot of tunes in the guise of romanticism, have mainly fucking behind them».

Religion

Randy Newman er ateist med jødisk bakgrunn. Det er flere låter på albumet som gir kommentarer til religionens plass i menneskers liv. Den minst interessante av disse er ironiske «He Gives Us All His Love», som kan oppfattes som en fin bedehussang om man bare hører halvveis etter. Da stikker «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)» dypere, selv om tematikken er den samme, det ondes problem: Om Gud er god og allmektig, hvorfor tillater han all ondskapen i verden? Uansett, en fantastisk sang der Randy lar Gud tale til representanter for de fleste store religioner gjennom ham. På den vakre, saktmodige «Old Man» rammer satiren på mange måter Newman selv, og gir også er frampek mot følelser knyttet til farens død. Faren blir i David og Caroline Staffords biografi om Newman omtalt som en aggressiv ateist, i motsetning til Randy som var en tolerant én. Låten handler om en sønn som besøker sin far på dødsleiet. Teksten er kald og kynisk. Intet gjenstår, bare tomhet: 

«Won't be no God to comfort you
You taught me not to believe that lie
You don't need anybody
Nobody needs you
Don't cry, old man, don't cry
Everybody dies»

Til Oslo i januar 2023?

Brian Wilson fra Beach Boys har fortalt at «Sail Away» hjalp ham gjennom tøffe tak med psykiske problemer, og jeg har også sett at han har albumet på topp 3 over tidenes beste album. Vi er flere som er glad i «Sail Away».

Randy Newman skal etter planen nå spille i Oslo i januar 2023. Jeg tar ikke noe for gitt; jeg tror jeg har hatt billetter til seks Randy Newman-konserter, men har foreløpig bare sett ham én gang, i Oslo i 2010. Men vi krysser fingrene og satser på at vi kan oppleve kongen av pianoharselas og inderlige ballader enda en gang!

Steve Earles gylne periode og litt om «JERRY JEFF»

Aktuell med sanger av Jerry Jeff Walker

«This record completes the set, the work of my first-hand teachers,” Earle writes in the liner notes. The records were recorded and released in the order in which they left this world. But make no mistake – it was Jerry Jeff Walker who came first.»

La oss ta frem Steve Earle igjen. Han er nå plateaktuell med et album der han hyller Jerry Jeff Walker med å synge låter av ham. Og med dette fullfører Steve sitt prosjekt med å hylle kameratene og mentorene Townes Van Zandt og nå altså Jerry Jeff Walker. Da Earle var tenåring, ville han være Jerry Jeff Walker. Jerry Jeff Walker døde i 2020 og er ikke minst kjent for den fantastiske sangen «Mr. Bojangles», men også låter som «Gettin’ By» og «Gypsy Songman», låter som Earle gjør på dette albumet.

I fjor ga Steve Earle også ut en plate med sanger av hans avdøde sønn, Justin Townes Earle, til inntekt for Justins barn. Av disse fire albumene synes jeg nok «GUY» er best, mens de tre andre kanskje var nødvendig å lage, har utmerkete låter, selvfølgelig, men mangler noe gnist og oppleves ikke veldig nødvendige om man kjenner originalene. Steve er en bedre tolker av egne låter enn andres, men for all del, det er fine album å høre gjennom to-tre ganger.

1995–2000

La oss nå snakke om perioden 1995—2000. Da var Steve Earle helt sjef med en periode de fleste kunstnere bare kan drømme om.

Det var i 1995 jeg oppdaget Steve Earle gjennom hans akustiske plate, «Train A Comin’», med glimrende låter fra gamle dager, både egne og andres. Han var nylig ute av fengsel etter en narkotikadom. Og nykter. Den publikummeren som på Rockefeller forsøkte å antyde noe annet, fikk passet sitt påskrevet så det sang.

Og Steve har aldri vært skåret for tungebåndet. Han vitset om at hans skilsmisse ikke fungerte, så han måtte gifte seg på nytt med én av eks’ene. Han var da på ekteskap ca. nummer fem. Om du vet hvor mange ganger han har vært gift nå, fortjener du premie.

Etter «Train a Comin’» fulgte klassikerne på rekke og rad. «I Feel Alright» (1996), «El Corazon» (1997). Har noe album begynt bedre og avsluttet sterkere med henholdsvis politiske «Christmas In Washingthon» og hyllesten til hans nylig avdøde mentor, Townes Van Zandt? Og vi fikk flere konserter. Steve alene, Steve med rockbandet The Dukes.

Og i 1999 hadde han med seg det ferske bluegrassalbumet The Mountain. Der stod Steve og Del McCourey Band samlet broderlig rundt en mikrofon og serverte én av de beste konsertene Rockefeller har sett. Siden ble det mindre broderlig, men det er ikke tema her. I 2000 fikk vi nok ei strålende plate, «Trancedental Blues», og seinere en fin samling med rariteter fra perioden, «Sidetracks». Steve var ofte i Oslo, og jeg måtte se ham hver gang. Etter ei helg med besøk fra hjembyen, og det noen kanskje vil kalle en del festing, ble det Steve Earle på søndagskvelden. At jeg bare lengtet hjem til senga, og at jeg hadde marginalt utbytte var neppe Steves skyld.

Deretter ble Steve enda mer politisk engasjert med fine album som «Jerusalem» (2002) og «The Revolution Starts Now» (2004). Han var i Oslo da Irak-krigen brøt ut. Så startet nedturen, og jeg tok ikke lenger med meg alle konsertene hans i Oslo. Men perioden 1995–2000 kan ingen ta fra oss, Steve og jeg. Og de siste to albumene med egne låter er ganske så fine!

Let There Be Rock!

Drive-By Truckers, Rockefeller, Oslo. 27. mai 2022. Support: Jerry Joseph

Jeg våkner ganske sliten i hodet dagen etter den nesten to timer konserten med sørstatsrockerne i Drive-By Truckers (DBT). Det var rock, rock, atter rock og samfunnsengasjement som stod i sentrum. Det har gått fem år siden jeg sist så bandet samme sted, og jeg ble før konserten fortalt at det siden hadde vært noen avlysninger, men nå var de her!

Konserten begynte egentlig allerede under oppvarmingsartisten Jerry Josephs sett. Joseph er en 61 år gammel singer-/songwriter som har gitt ut musikk i rundt 30 år, også med DBT-frontfigur Patterson Hood som produsent i studio til et annet DBT-medlem, Matt Patton. Han hadde mye på hjertet både i låtene og mellom låtene. Han kan være vel verdt å sjekke ut. Under nest siste låt kommer Patterson Hood og Jay Gontalez på scenen, og under den siste flotte låten til Joseph har han fullt band i ryggen. Faktisk ett av kveldens høydepunkt. En fin gest fra Drive-By Truckers også.

Jerry Joseph med hjelp fra sine venner i Drive-By Truckers

Men det var Drive-By Truckers resten av kvelden skulle handle om. Bandet starter flott med det jeg tror er en by låt fra albumet som kommer neste fredag, «Welcome 2 Club XIII». Deretter kommer det som kanskje er mitt favorittparti på konserten med Mike Cooleys «Slow Ride Argument» fra albumet «The Unraveling» (2020) samt Hoods «Thoughts And Prayers» og Cooleys «Ramon Casiano» fra det som nær er mitt favorittalbum med DBT, «American Band» (2016), et politisk album som nok ble mer tidløst enn bandet hadde håpet.

«Ramon Casiano» tar utganspunkt i en 15 år gammel mexikansk gutt som ble drept i 1931 i Laredo, Texas, og relaterer dagens grenseproblemstikk til hendelsen: «It all started with the border,/ And that’s still where it is today».

Vi ser tidlig at Jay Gonzalez har en sentral plass i bandet der han vekselvis herjer med gitaren og sitter med samme gitar rund halsen mens han trakterer orgelet. En herlig type! Herlige er også den hardtarbeidende trommisen Brad Morgan, og kveldens blideste, bassisten Matt Patton.

Før «Thoughts And Prayers» gir Patterson Hood oss sine refleksjoner om skolemassakren i Uvalde i Texas, og han er flere ganger i løpet av konserten innom hvordan det er å se sine barn vokse opp i et USA der noe er fundamentalt galt. Samtidig håper han neste generasjon kan vokse opp til å bli gode mennesker som kan rette våre feil. Men da må det mer til enn «Thoughts And Prayers»!

Det er Patterson Hood som står for pratingen. Han forteller at det eneste han har ønsket seg som jobb her i livet var å spille i et rockband. For å kunne gjøre det måtte han overvinne frykten han alltid levde med. Nå som han har fått barn, lever han fortsatt med denne frykten, men må på vegne av seg selv, forteller han, før han og bandet gyver løs på en mer enn 20 år gammel låt som har fått utvikle seg i takt med Hoods endrede perspektiver.

Og han snakket nok til mange av oss når han forteller at rock for ham er er fristed – vel, tydeligvis ikke helt engasjementet tatt i betraktning – for verdens fortredeligheter; dette er selve livet. Og vi fikk en fantastisk flott «Let There Be Rock» fra albumet «Southern Rock Opera» (2001), en låt det også var lagt inn litt publikumsfrieri og hyllest til Oslo, men:

«So I never saw Lynyrd Skynyrd 
But I sure saw Ozzy Osbourne with Randy Rhoads in 82
Right before that plane crash.
And I never saw Lynyrd Skynyrd but I sure saw AC/DC
With Bon Scott singing, "Let There Be Rock Tour".
With Bon Scott singing, let there be rock!»

Mange mener nok at Mike Cooley kunne hatt en mer fremtredende rolle i bandet. Han skriver kanskje de aller beste låtene, og han tilfører litt dynamikk og variasjon til settet når han litt for sjelden tar mikrofonen. Litt «coolere», unnskyld, i fremtoningen enn Hood. Han blir som et virkemiddel bandet ikke vil bruke i tide og utide. I konsertens midtparti kunne jeg også ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Flere av de flotte låtene på «Brighter Than Creation’s Dark» (2008), kanskje? De solide rockerne ville på den måten fremstå enda bedre! Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og at Patterson Hood legger sjela i hvert ord han synger, levnes det aldri tvil om.

Du verden, jeg og resten av lokalet, koste oss over en flott rockekonsert – mange kunne tekstene mye bedre enn jeg. Det ble ikke ekstranummer. På siste låt, «Angels And Fuselage» forlot bandmedlemmene oss én etter én, og vi gjettet på hvem som skulle sitte igjen til slutt. Det ble Jay Gonzalez. Ikke noe dumt valg det! Jeg er ikke mer sliten enn at jeg nå går ut og løper med ei liveplate med bandet på ørene!

Redigert 28. mai.

Beste Wilco-album på over ti år!

Wilco – Cruel Country (album 2022)

Bildet til høyre: Jeff Tweedy fra Wilcos konsert i Oslo i 2019 (foto: Tormod Reiersen)

Verdens beste band? Gjerne det på en dag som denne! Jeg er virkelig glad for at Jeff Tweedy har laget dobbeltalbumet «Cruel Country», ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Her får du mitt inntrykk etter noen dagers lytting. Litt reservert første gang jeg hørte det, men dette må da være et av årets aller beste album, og Wilcos beste på minst ti år?

Store konsertopplevelser

En av mine aller største konseropplevelser var med Wilco på Sentrum Scene i februar 2012. Konserten var utsolgt, men jeg dro til sentrum av Oslo og fikk heldigvis kjøpt meg en billett. Wilco hadde akkurat gitt ut ett av sine aller beste album, «The Whole Love» (2011), og åpningen av konserten «Art of Almost» er noe av det villeste og flotteste jeg har hørt fra en scene. Resten av konserten var også en fest med rolige melodiøse partier og halsebrekkende utblåsninger.

Det hadde skjedd noe med bandet – dvs. det var vel bare to gjenværende medlemmer – siden jeg så dem på den fine country-rock-konserten i 1997, like etter at de hadde gitt ut et annet favorittalbum, kanskje deres aller beste, «Being There». I årene som fulgte etter «Being There» ble Wilco et av de bandene jeg fulgte med på hver utgivelse til. Takket være Deichman kunne jeg låne album med Jeff Tweedys tidligere band, Uncle Tupelo, som også hadde mye fint og Wilcos debutalbum, «A.M.». Deretter skaffet jeg meg albumene som ble gitt ut fortløpende. Billy Bragg-samarbeidet om tonesetting av Woody Guthrie-tekster er fortsatt av det fineste som ble gitt ut i 1990-årene. Wilcos egne album hadde alltid flotte ting helt frem til 2012, både av eksperimentering, bråk og pene poplåter. Kanskje var de mest av alt et kunstrock-band uten særlige begrensninger? Skal du høre kun ei plate med bandet, kan du like gjerne velge deg livealbumet «Kicking Television», spilt inn i gruppas hjemby, Chicago. Albumet har det meste av det beste av det Wilco har å by på.

Etter konserten i Oslo i 2012 mistet jeg nok taket på Wilco. I forbindelse med denne nye utgivelsen har jeg hørt på albumene «Star Wars» (2015), «Schmilco» (2016) og «Ode To Joy» (2019). Tweedys soloprosjekter har fått ligge i fred i denne omgang. Felles for albumene er at de har flere gode låter, men ikke tilstrekkelig mange og gode til å fange og holde på interessen min. Når det er sagt, er nok «Ode To Joy» noen hakk vassere enn de øvrige, og det har også fått flere runder mens jeg forsøker å sette meg inn i deres nye album, «Cruel Country». Ikke minst er «Hold Me Anyway» og «We Were Lucky» strålende der den fantastiske gitaristen Nels Cline får spillerom til å utfolde seg. Men hele albumet skal få flere sjanser! Litt bortglemt, det albumet!

Sær opplevelse. 2019 bød også på et herlig gjensyn med Wilco live i Oslo. Om jeg stiller spørsmål ved de seinere års album, er det umulig å stille spørsmål ved livebandet Wilco. Igjen fantastisk! Så kommer jeg ikke unna å nevne en av de særeste konsertopplevelsene jeg har hatt. I 2018 så jeg nemlig Wilcos låtskriver og frontmann, Jeff Tweedy, solo. Ti minutter av konserten gikk med til en diskusjon mellom Tweedy og en publikummer på galleriet på Sentrum Scene i Oslo. En absurd opplevelse som også gjorde inntrykk på Tweedy. På Wilco-konserten året etter kom han stadig tilbake til opptrinnet.

Neil Cline på konserten i Oslo i 2019. (Foto:Tormod Reiersen)

Wilco goes country – musikk, landliv og hjemland

Kanskje var Wilco en gang et alt. country- eller alt. rock-band, eller kanskje ikke:

«But to be honest, we’ve never been particularly comfortable with accepting that definition of the music we make. With this album though, I’ll tell you what, Wilco is digging in and calling it Country. Our Country. Cruel Country. Country music that sounds like us to our ears.»

-Jeff Tweedy

Dette er bare et lite utdrag av alt Jeff Tweedy skriver om bandets nye album, «Cruel Country». Wilco satte seg ned for å spille, for å overraske seg selv. Det de kom opp med var folk og country. Så da ble det slik denne gangen. Ja, det ble så mange sanger at Wilco lagde et dobbeltalbum med 21 låter som varer over 80 minutter.

Wilco forteller videre at de har laget et album om Amerika, med en mer eller mindre rød tråd og en kronologisk rekkefølge som starter med bilder av migrasjon i tidlige sanger som «I Am My Mother», «Hints» og «Empty Condor». Seinere på albumet blir fokuset mer komplisert, og jeg forenkler nok Tweedy når jeg skriver at låtene etterhvert i sterkere grad peker på hvor Amerika er nå, hva gikk galt, hva må akspeteres og hva kan repareres.

Ja, ofte tar det litt tid å få fatt i hvor Tweedy vil med tekstene. Og om plata som helhet handler om Amerika, tar flere av låtene utgangspunkt i det personlige og gjerne med litt finurlige formuleringer som «I’m tired of taking it out on you, Freeze my warmth away» og «Why don’t you get in line, Behind the tears I’m crying, …Now don’t lose your mind, While I’m looking for mine». Og det trenger absolutt ikke være noen motsetning mellom hvordan man var det og hva som foregår i samfunnet. I «Ambulance» stirrer hovedpersonen døden i øynene.

Så kan man tenke seg at tittelen «Cruel Country», spiller på mye av det som har gått galt med Tweedys hjemland – «I love my country, stupid and cruel, red white blue». Eller om hvordan landlivet nå arter seg: 

«I found
A
Song
Upside-down
A country song
Like a trout
Dying sky and water
Rainbow
Flickering out»

Samtidig er tittelen kanskje et lite hint om at plata ikke er reinspikka countrymusikk, men med en Wilco-tvist. Skal vi kalle det art-country? Selv syntes jeg innledningsvis at bandet ikke har beveget seg så veldig langt fra lydbildet på de to foregående albumene. Men også det blir litt for enkelt, skal det vise seg. Countryfølelsen er utvilsomt mer til stede, noe særlig gitarene bidrar til.

Fra konserten i Oslo i 2019. (Foto:Tormod Reiersen)

Storslagent, fortryllende og jordnært

Men viktigere enn sjanger, er plata bra?

Det begynner storslagent med en glimrende Tweedy-vokal på «I Am My Mother» og fortsetter fint med «Cruel Country», en låt som virkelig inviterer lytteren med seg. Tredje låt gir oss én av albumets mest iørefallende låter, «Hints», en typisk Jeff Tweedy-låt når han er på sitt beste, kanskje. Ekte hat-trick, dette lover bra!

De allerede siterte «Tired Of Taking Out Of You» og «Falling Apart (Right Now)» er to andre låter der Tweedys meloditeft er høyst tilstedeværende. Fine er også «Story To Tell», «All Across The World» – en tekst om det gode og onde i hele verden og at vi seiler i samme båt – og «A Lifetime To Find», og flere og flere låter trer frem. De fleste av fleste låtene er mellom tre og fire minutter lange, men jeg setter stor pris på de litt lengre låtene «Birds Without A Tail – Base Of My Skull» og «Many Worlds» der det gis plass til glimrende instrumentale partier, nesten i gammel Wilco-ånd. «Tonight’s The Day» har noen fortryllende pianopartier. «Darkness Is Cheap» har også på beste Wilco-vis et litt originalt lydbilde, fin låt om enn noe sær.

Dette er ellers ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Da vokser også de for meg foreløpig litt mer anonyme låtene. Og det hele blir enda litt mindre tradisjonell country og mer Wilco. Glem ikke at dette er «verdens beste band». Det er en klar styrke ved albumet at det har både umiddelbare låter, og låter som bærer preg av å være utholdende slitere!

Det er mye å gape over, og de første gjennomhøringene føltes det hele litt monotont og langt. Inntrykket nå, fortsatt etter kun noen dager, er at dette albumet gir mer og mer for hver lytting, og enda har jeg ikke gravd meg ordentlig ned i tekstuniverset. Trolig, nei sikkert, ender dette som et av årets aller beste album i mi bok. Kanskje har jeg vært for utålmodig med de foregående albumene, men jeg mener bestemt at dette minst må være det beste Wilco-albumet, eller for den saks skyld Jeff Tweedy-albumet, siden «The Whole Love» i 2011. Om du liker energi og dynamikk, blir det kanskje mer av slikt ved neste korsvei, i hvert fall om du skal på konserten i Oslo i juni!

Med risiko for redigering seinere: 9/10! Vi snakkes i desember.

Pressebilde for Cruel Country

Redigert 27. mai 2022.