Mickey Newburys lange vei hjem

Mickey Newbury – A Long Road Home (2001)

Så hadde han et mesterverk til i seg. Mannen som ga verden album som «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973) var svært syk av lungesykdommen emfysem i 2001. Han hadde i flere år hatt hjelp av en oksygentank for å synge, og fikk fulltids oksygenbehandling under det som skulle bli det siste albumet han ga ut mens han levde. Det er ingen tvil om at livet hadde satt sitt preg på stemmen hans. Den flotte tenor-røsten var erstattet av en sjelfull stemme som bokstavelig talt sang på siste verset. Stemmen kledde likevel perfekt stemningen og sangene på «A Long Road Home».

CD’er kan være en god ting. Det er plass til dem i bilen, og der kan de noen gang bli liggende. Jeg husker slutten av en lang biltur for snart 20 år siden da vi fant fram «A Long Road Home», ei plate som fram til da stort sett hadde fått ligge i fred. Men nå var tiden inne. Kanskje var jeg så sliten at Mickey Newburys resignerte nostalgi var nødt til å treffe meg. Jeg hadde den gangen ikke noe sterkt forhold til Mickey, men hadde jo også kjøpt meg «Frisco Mabel Joy» på omtrent samme tida slik at jeg hadde begynt med omtrent begynnelsen, men også slutten på Mickey Newburys platekarriere. Begge albumene har i dag en helt spesiell posisjon blant mine plater.

«I was born in a shotgun shack»

ØøJa, han tar seg god tid, Mickey, og starter like godt med begynnelsen på den første låten, den ti minutter lange «In ‘59», en låt som tar lytteren gjennom flere tiår av hans liv. Han forteller om moren som ber om en bedre framtid, og om faren:

«He worked his fingers to the bone to make that shotgun a home. He kept his sadness deep inside; Had that dream the day he died»

Så mye to små setninger kan innholde av kjærlighet, forståelse og respekt.

Med oss på denne tidsreisen og på øvrige låter har han en rekke storartede musikere som trakterer ulike strengeinstrumenter som nydelig mandolin og akustiske gitarer, strykere, piano og lydeffekter. Ingen trommer. Vakkert. Nostalgisk. Vemodig. Ingen av låtene er spilt inn før. Med unntak av den da mer enn tretti år gamle «Here Comes The Rain, Baby», en låt som likevel passer sømløst inn, men som nok har en annen mening nå enn tidligere:

«Oh, I tried to keep the rain from fallin’
You know I tried to keep the rain from fallin’
It’s not the rain in the sky
It’s the rain in your eyes
Here comes the rain, baby»

Jeg tolker dette nå som en bønn om tilgivelse til hans elskede kone Susan for onde dager der han slet med depresjon, men også at han er klar over at han stadig sykere nå går inn siste fase av livet, mens Susan skal leve videre.

Bitterhet?

Sangen «So Sad» er nettopp det, trist, og kanskje litt bitter. Han tar ett oppgjør med de mørke sidene av musikkbransjen og egne utfordringer med den. Også dette en nydelig melodi, og en sterk og følelesladet overgang, fantastiske overganger var alltid en Mickey Newbury-spesialitet:

«Blue died in Vegas when the blew away the Sands.
Elvis died in Memphis; boys they nailed him in one hand.
Haley died in Corphus Christie; died without a dime.
I am dead in Tennesee, they buried me alive.
And I am so sad……so sad……
The best I had …… is all I have…»

Doble Kristus-bilder? Metaforer så det holder!

Den lange veien hjem

Tittellåten er den andre låten på dette albumet som klokker inn på over 10 minutter. Også her er ånden villig, men kroppen skral. Mickey drømmer om et gjensyn med kjente og kjære steder og opplevelser. Han hilser til gamle venner. Og jammen nikker han til sin egen sang fra albumet «Frisco Mabel Joy», nemlig «How Many Times (Must The Piper Be Paid For His Song)»:

«Here’s to the piper; the bastard’s been paid»

Fantastisk. Albumet avsluttes med låten «116 Westfield Street», og det er da Mickey Newbury endelig er tilbake i barndomshjemmet forsonet med seg selv og livet han har levd:

«My life is measured in small bits and pieces of time.
Small bits and pieces of life that perfectly ryhyme.
116 Westfield Street»

For en måte å avslutte et album! For et album! Mickey Newbury hadde rukket å gi oss enda et mesterverk. Året etter døde han, 62 år gammel. Riktignok ble det gitt ut enda et studioalbum etter Mickeys død. «A Long Road Home» står uansett for meg som en helt perfekt ende på Mickey Newburys platekarriere. Ei plate å bli trist av på en god måte. Jeg sier som Mickey Newbury:

«Do you still have your dreams?»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: