Rørende farvel med Elton John i Oslo

Elton John, Telenor Arena, Fornebu, 22. mai 2022.

«So goodbye yellow brick road
Where the dogs of society howl
You can't plant me in your penthouse
I'm going back to my plough»

Jeg kjente på klumpen i halsen da Elton John oppskriftsmessig avsluttet det som skal bli hans siste konsert på norsk med «Goodbye Yellow Brick Road». Ikke fordi Elton John har vært en sentral artist i litt liv. Men likevel; han har alltid vært der, og betydd mye for mange. Og sangen i seg selv er av hans aller beste. Etter nær to og en halv timer med en Elton John og et band som så ut til å kose seg, var det over. Publikum hadde ventet i et par år på denne konserten, og de aller fleste fikk akkurat det de ønsket seg.

Mitt forhold til Elton John er egentlig litt negativt påvirket av to låter, «Sacrifice» og «Nikita», to låter som var overalt for rundt 30 år siden. Men siden den gangen har jeg jo oppdaget at Elton John er så mye mer enn de to låtene, selv om jeg fortsatt ikke kjenner spesielt godt til mannen og musikken hans utover de aller mest kjente låtene. Uansett; jeg hadde gledet meg både til konsert og ikke minst en stor begivenhet: min første og siste Elton John-konsert.

På storskjermen ble publikum oppfordret til å ta bilder og videoer, bare de forsøkte å vise litt hensyn til sidemannen. Billettene våre var helt bakerst inne på Telenor Arena, om lag 200 meter fra scenen. Da konserten startet, fryktet jeg at vi aldri ville få se Elton John på noe annet enn storskjerm, men det fikk vi når lyssettingen ble endret litt! På mange måter var begivenheten da allerede i boks!

Publikum var også oppfordret til å danse og kose seg stående foran stolene. Det gjorde man også lengre foran i salen, men bak hos oss var det først på de siste låtene publikum reiste seg. Faktisk undret jeg meg over at så mange klarte å sitte så stille, selv på de mer rocka låtene. Man må da trampe litt med en fot, eller i det minste dunke litt på lå låret eller svaie med kroppen?

Du som leser dette, skal vite at omtalen er skrevet av den irriterende fyren som gjerne vil ha de mest kjente favorittlåtene, og der deeper cuts ikke gjør særlig inntrykk. Denne konserten koblet jeg meg ikke på før i låt nummer tre, «I Guess That’s Why They Call It The Blues». Et par låter seinere kom imidlertid én låt jeg ikke hadde et forhold til, men som likevel satt som ei kule med et herlig band og en Elton John i storform. Det var flere låter på konserten som jeg egentlig ikke liker, men når man på storskjermen kan følge Elton Johns herjinger med pianoet, og gitaristen Davey Johnstones manøvrering av mange ulike gitarer, blir imidlertid også disse delene av konserten fornøyelige. Ja, perkusjonistene, bassisten og mannen bak keyboard briljerte og bidro også sterkt til en flott kveld!

Men selvsagte høydepunkter på konserten inkluderte en flott «Rocket Man» og en ditto «Cocodile Rock». «Candle In The Wind» med Marilyn Monroe rullende over skjermen var storslagen, og gåsehuden kom frem på «Sorry Seems To Be The Hardest Word».

Mot slutten kom kveldens største nedtur, det jeg lenge trodde var «Sacrifice», men heldigvis slapp vi den og «Nikita». Men «Cold Heart» har kvaliteter som kan måle seg med «Sacrifice» og ble presentert som en tysk dansebandlåt.

Men nok negativisme. Deretter kom nemlig utsøkte «Your Song», og helt til slutt altså «Goodbye Yellow Brick Road».Den eneste låten jeg savnet var «Daniel».

Nei, ikke mye å klage på her. Lyden var ganske god, men litt høy og unyansert der vi satt. Elton John sang akkurat så bra som man kunne håpe på, så får sangekspertene fortelle oss om årene har satt nevneverdig preg på vokalen. Elton John hadde ingen problemer med å nå fram til oss i andre enden av Fornebu Arena. Noen ganger nådde han også hjertene våre. Jeg gikk ut av konsertlokalet med en god varme som hadde bredd seg utover hele kroppen. Kynikeren i meg sier at Elton John visste trykke på de riktige knappene, men den mer sympatiske siden av meg sier at musikk kan handle om også dette; å dele opplevelser sammen med 20 0000 andre.

Elton John overgikk mine forventninger. Han var engasjert og i flott form. Folk koste seg, og jeg tror fansen fikk sitt. Joda, jeg liker Elton John! Jeg er glad for at jeg fikk være til stede på denne begivenheten som egentlig er enda større enn selve konserten! 8/10 sier familiens største Elton John-fan. Det synes jeg han fortjener, minst!

Noen ganger tenker jeg at «Candle In The Wind» også handler litt om Elton John, selv om stearinlyset hans fortsatt – i en alder av 75 år – blåser friskt og godt:

«And it seems to me you lived your life
Like a candle in the wind
Never knowing who to cling to
When the rain set in
And I would've liked to know you 
But I was just a kid
Your candle burned out long before
Your legend ever did»

Redigert 24. mai 2022.

Erlend Ropstad utvider stadig sitt univers

Erlend Ropstad – Gleden & Sorgen (album 2022)

Pressebilde
«Om du var min bror
Og jeg vaska dine hender
Ble vannet farga av ditt blod
Du trenger ikke løpe lenger
Hundre år uten ro
Og fjellene har blitt vegger
De kan ikke flyttes av tro
Tro gjør så at senger brenner»

På fjorårets album fra Erlend Ropstad er det én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. På årets album «Gleden & Sorgen» har Ropstad igjen laget en slik låt, en låt som i all sin beskjedenhet får nakkehårene til å reise seg. Om den handler om Israel-/Palestina-konflikten, eller hvilken som helst annen konflikt i verden, er ikke så nøye for meg i denne sammenhengen. Ropstad tar med sin nydelige sang, piano og lette strykere konflikter ned og viser hvordan de påvirker enkeltskjebner. En sterk og empatisk låt!

Mer renskårne tekster, mer variert lydbilde enn tidligere?

Det var først med forrige albumutgivelse, «Da himmelen brant var alle hunder stille» (2021), at jeg følte jeg fikk tak på Erlend Ropstads musikk. Jeg hadde hørt på tidligere album, men de traff bare ikke meg. Jeg har derfor begrensete forutsetninger for å vurdere dette nye albumet opp mot eldre. Min opplevelse er likevel at tekstene er mer renskårne, mer poetiske, og for min del ikke lenger står i veien for musikken. Snarere tvert i mot, jeg stopper opp og koser meg med enkeltformuleringer. Samtidig som meningsinnholdet ikke bestandig er fremme i dagen, gir Ropstad som oftest nok holdepunkter til at man kan spinne videre selv.

Der Erlend Ropstad tidligere kunne bli monoton (tror jeg), skapes det nå dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Variasjonen blir større også innad i låtene, noe også variasjonen i intensiteten i Ropstads engasjerte stemme bidrar til. Albumet er som de to foregående spilt inn i Nabolaget, sammen med medprodusent Roar Nilsen. De vet hva de driver med!

Referanser til kunstnere og Bibelen

Albumet startet med en rocker inspirert av Charles Bukowski, «Alt er overalt» og avsluttes med den roligere og mer atmosfæriske «Vincents brev». «Vincents brev» handler om dannelsesreisen som fulgte av å lese Vincent Van Goghs kjente brevveksling med broren Theo, oppdage Lou Reed og bli kjent med det som kanskje var en kjæreste.

Jeg liker på hver sin måte alle låtene på albumet, men må trekke fram «Heilt uten synd», en original låt med en tekst som vrir og vrenger på bibelsitater som at «Jeg er heilt uten synd//Jeg kan være med å kaste stein» og «Jeg er våken heilt til hanen galer igjen// Jeg er våken og løy for tredje gangen», etter først på finurlig vis ha antydet at «Jeg har hørt det er lov igjen å leve //Lov å la gråten stoppe latteren».

For meg fremstår «Gleden & Sorgen» omtrent like sterk som forgjengeren. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting. Blir neste album like bra, må jeg gjøre nye forsøk på resten av diskografien. Erlend Ropstads produksjon burde jeg nok ha bedre oversikt over. Men enn så lenge koser jeg meg med «Gleden & sorgen» enda en gang.

Pressebilde

Guy Clark – et liv, en film

Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield

Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel antyde at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll» er kort sagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til: 






”An’ he told me the story that I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore
…So he died…
The welfare people provided the Priest
The couple from the mission down the street
Sang ‘Amazing grace’ and no one cried
Except some lady in black way off to the side“





Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready».










I’d play the Red River Valley…





Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975, består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger: 










”I’d play the Red River Valley
And he’d sit in the kitchen and cry»
…And run his fingers through seventy years of livin’…
…And our life was like some old western movie“





Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Come on Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.





Filmen om Guy – Stuff That Holds Up





Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn, «Without Getting Killed Or Caught», også den laget av Tamara Saviano. Men det skulle gå fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se filmen for første gang. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!





Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.





Flere av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», handler om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.





Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.





Susanna, Guy og Townes





Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.) og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.





Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring. 










Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.





Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works», helt til slutt. Filmen handler jo like my om Susanna som om Guy, så da passer det fint med noen ord fra Guy om Susanna:





“There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god
She’s got a playground sense of justice she don’t give odds
I’ve got a tattoo with her name right through my soul
I think everything she touches turns to gold“





Omarbeidet 17. mai 2022.











	


	





	

		
Steve Forbert innfrir alltid
	


	
	

		

Steve Forbert – Moving Through America (album 2022)





Foto: Marcus Maddox





Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, «Moving Through America», og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, hans akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan! Dessverre er den over før to minutter er gått, men hvorfor tvære ut denne fine låten? Og på neste låt, «Fried Oyster», kommer fullt band inn på nok en sterk låt. Lekkert! Jo, dette liker jeg.





Lang rekke gode album i kofferten





Steve Forbert platedebuterte med med er brak som 24-åring tilbake i 1978, ei av tidenes beste debut-album spør du meg. Sterke låter, raspete stemme og ditto gitar og munnspill er det vanskelig å argumentere mot. Han så ut som en 18-åring på albumomslaget, men når han i tillegg hadde tekster med en livsvisdom man skulle trodd tilbørte dagens 67-åring, lot mange seg overbevise om hans store talent. «Alive On Arrival», indeed. Han ble aldri den store popstjernen mange spådde og forsøkte å gjøre ham til, men deretter fulgte likevel ei sterk rekke med album, og det hele toppet seg med et av mine desiderte favorittalbum, «Streets Of This Town» i 1988, eller «The American In Me» (1991) som mange synes å foretrekke. Når det er sagt, er Steve Forbert artisten vi liker å si at ikke lager dårlige plater.





Så da jeg fredag morgen satte på hans nye album «Moving Through America», visste jeg at dette var et godt album, spørsmålet var bare hvor godt. Det får du snart vite, men før jeg gyver løs, vil jeg understreke at Forberts album er laget for å vare, iherdig lytting over to-tre dager kan ikke avsløre albumets slitestyrke. Jeg var i flytsonen, så da ble det til at jeg skrev en omtale allerede nå.





Sist vi hørte fra Steve Forbert på platefronten var for to år siden da han ga ut den fine coverplata «Early Morning Rain» der han gjorde versjoner av låter med artister som Elton John, Leonard Cohen og Bob Dylan. Han har med samme band som den gangen, et tett og godt folk-rock-komp med gitarer, trommer og bass som de viktigste ingrediensene, men også tangenter og flygelhorn. Albumet har ikke heidundrende elektriske gitarer som på nevnte «Streets Of This Town», selv om det er innslag av mer lekre elektriske gitarer også på dette albumet. Blant gjestemusikerne merker vi oss Gary Tallent fra Bruce Springsteens E Street Band. Jeg har sett Steve Forbert live fire ganger. Alle gangene var han solo. Første gangen var en nokså utrivelig affære på Alaska i Oslo for rundt 30 år siden, der han med altfor lav lydstyrke gjentatte ganger måtte hysje på publikum da han forsøkte å varme opp for Cowboy Junkies. De tre andre gangene var fine opplevelser. Men jeg skulle gjerne sett ham med fullt band!





Mer folk en rock?





Forbert sier på hjemmesiden sin at han ikke forsøker å redefinere seg selv. Han ønsker bare å lage gode sanger. I er intervju med The Aquarian forteller han videre at han ikke lager mange politiske låter, men låter det et gøy å spille. Ikke at politikk ikke er viktig, men han synes ofte det er for komplekst å synge om. Dessuten kan folk se nyhetene selv. Likevel er det flere låter som i det minste sneier innom politikk som «Buffalo Nickel» («I’m thinking ’bout a Buffalo nickel, The kind I’m inclined to save») og «Please Don’t Eat the Daises» («Though the sun came out today, No one felt that much at ease, Polar ice caps melt away and Still, we chop down trees»).





Låtene hans handler i større grad enn da han var ung om andre enn ham selv. Det er begrenset hvor mange nye og interessante ting man opplever som 67-åring som egner seg for nye sanger, sier han. Steve Forbert har nylig hatt en kreftdiagnose og det er derfor likevel nærliggende å tenke seg at at følgende setning på ei av platas beste låter, «It’s Too Bad  (Your Superfreak)» er inspirert av dette:





«I’m standing outside of the hospital
Stomping out a cigarette
I've gotta quit again, I know, but when?»





Foto: Marcus Maddox





Forrige album Steve Forbert ga ut med egne sanger var «The Magic Tree» i 2018, et slags soundtrackalbum til Steves memoarer som ble gitt ut på omtrent samme tida. Tittellåten «Moving Through America» finnes også på «The Magic Tree», men da i en mer spartansk utgave, nå har den fått en aldri så liten overhaling. Men om jeg ellers skal sammenlikne de to albumene, fremstår kanskje «The Magic Tree» som litt mer variert; den har også noen flotte ballader som countrylåten «Lookin’ At The River In The Rain» og den til dels pianobaserte «Tryna Let It Go». På «Moving Through America» er det lite piano, men mer gitar og flere midt-tempo-låter. Men den som vil høre rockeren i Steve virkelig utfolde seg,bør sjekke ut det glimrende livealbumet «King Biscuit Flower Hour: Steve Forbert», spilt inn i 1982.





Likevel er det kanskje en låt som beveger seg i en litt annen retning enn de øvrige, jeg liker minst på dette albumet, selv om albumet ikke har direkte svake låter. Den tidligere nevnte «Funkytonk-låten» «Please Don’t Eat the Daises» har partier jeg ikke helt klarer å like. Den er nok mer eksperimenterende enn de øvrige låtene og har også noen herlige tangenter. «Palo Alto» skrur ned tempoet. Den er i ferd med å vokse på meg selv om også den har partier jeg ikke blir helt venner med. Men det er fint at Steve utfordrer meg litt, det gir også mer nerve til et ellers særdeles trivelig album.





På den bluesete «Living The Dream» – om skyggesider av den amerikanske drømmen – får vi litt av Steves herlige munnspill og mye flott musisering, uten at låten er av de aller beste på albumet. Jeg er heller ikke overbegeistret for avslutningelåten «What’s A Dog Think». Den likner litt på den svakeste låten på mesterverket «The American In Me», «Rock While I Can Rock», og er nok av de låtene Steve synes er gøy å synge og som kan fungere bedre på konserter. Men har man på albumet på repeat er man raskt over på «Buffalo Nickel» og man kan sitte der med et bredt glis igjen.





Tom Petty-hyllest best på trivelig og fint album





«Say Hello To Gainesville» er kanskje albumets beste låt. Låten er en feiende flott hylles til Tom Petty som ble født i byen. Den kunne glidd fint inn på et par av Steve Forberts beste plater, «The American In Me» (1991) eller «Mission Of The Crossroad Palms» (1995) og da er den trygt plassert i elitedivisjonen.





Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder, mer enn mange jeg gir høyere karakter enn denne, som nemlig  får7,5/10.