Ett av Randy Newmans største mesterverk er 50 år

Randy Newman – Sail Away (album 1972)

Det finnes plater, og det finnes plater som jeg kan nær utenat. Én av de sistnevnte fyller 50 år omtrent på denne tida. Jeg skriver «omtrent» for de lærde er uenige om hva som er korrekt utgivelsesdato, men det skal være i mai eller juni en gang. Som man kunne se i forbindelse med 50-årsjubileet til Neil Youngs «Harvest» – ei plate med litt ulik utgivelsesdato rundt i verden – er korrekt tidfesting viktig for mange.

Jeg spiller ikke Randy Newmans album fra 1972, «Sail Away», så ofte lenger. Rett og slett fordi jeg nær har spilt albumet i hjel. På et tidspunkt kunne jeg nesten alle tekstene helt utenat uten hjelp fra Newman, og den dag i dag kan jeg «synge» med på hele albumet. Randy Newman er for meg av de aller største rockartistene, og «Sail Away» er nesten helt på toppen – om ikke helt øverst – blant Randy Newmans platealbum.

Ble fan i 1988 med «Land Of Dreams»

Mitt forhold til Randy Newman startet med albumet «Land Of Dreams» fra 1988, som jeg, basert på gode anmeldelser, kjøpte like etter utgivelsen. Og jeg angret ikke er sekund, men gikk året etter til anskaffelse av «Best of»-samlingen, «Lonely At The Top». Og for noen låter! Ei plate fullspekket av låter og tekster som åpnet en ny verden for meg. Mine klassekamerater lurte nok på hva som hadde skjedd med meg, der jeg gikk rundt og siterte Randys tekster, ikke minst tekster fra de seks låtene fra «Sail Away» som hadde fått plass på samleplata. Fått plass er nok en overdrivelse: LP’en var overfylt, og de innerste sporene ble snart uspillelige. Så da gikk jeg like gjerne til innkjøp av alle Randy Newmans album, denne gangen på CD. Mens mine romkamerater i militæret hørte på MTV, hørte jeg på Randy Newman med min Sony Walkman.

Siden har jeg alltid kjøpt Randy Newmans ordinære studioalbum så fort de har blitt gitt ut. Nå har det riktignok ikke vært så mange. Randy har for en stor del livnært seg med å lage filmmusikk de siste 20–30 årene, særlig til Disneyfilmer, og har på den måten – noe seint i livet riktignok – gått i fotsporene til sine onkler: Emil, Alfred og Lionel. Filmmusikken har gitt ham Oscar og hiter som «You’ve Got A Friend In Me», flott musikk jeg oppfatter å være helt uten infame påfunn. Men hvert tiende år eller så må Randy slippe til den skarpe observatøren, og vi får nye klassiske Newman-album, som sist med «Dark Matter» fra 2017. Ja, den plata har også en sang om Putin.

Noen vil si at musikken er erkeamerikansk – litt dixie – og at tekstene kanskje er noe inspirert av pianosatirikeren (og det matematiske geniet). Tom Lehrer. Men der Tom Lehrer «seldom made any points except the obvious» for å sitere Lehrer som igjen siterte en anmeldelse, måtte man bruke mer tid på å forstå Newman og historiene hans. Ja, det er jo eksempler på at Newman ble kraftig misforstått også, jamfør at nokså kortvokste Newman ble saksøkt av foreningen for kortvokste for rasisme-satiren «Short People». Når Newman er på sitt beste, setter man ofte latteren i halsen. Men de senere albumene har også inderlige og personlige sanger, så man skal ikke alltid forsøke å avdekke lag på lag i Newmans tekster. Noen ganger er sangen akkurat det den utgir seg for å være.

Randy Newman startet med å lage sanger for andre i 1960-årene. Hans stemme og utstråling ble nok ikke vurdert til å ha den helt store kommersielle gjennomslagskraften. Likevel var talentet udiskutabelt, og om hans debut-album, «Randy Newman (Creates Something New under The Sun)» med dagens standard kan virke noe vel orkestrert og overprodusert, har det en rekke strålende melodier og tekster, tekster som ofte er noe helt for seg selv og som peker på menneskers dårskap og utnytting av andre mennesker, som for eksempel den graverende historien «Davy The Fat Boy».

På «12 Songs» (1970) ble produksjonen tatt ned mange hakk sammenliknet med på debutalbumet, og albumet er mer avdempet roots-rock der Ry Cooders slidegitar har en fremtredende plass i lydbildet. Låtene og tekstene er kanskje mer subtile, men også enda råere der han går inn i hodet på voldtektsmenn og mordere.

Sail Away – mesterverk på 30 minutter!

Men så gikk det to år, og «Sail Away så dagens lys. Det er mulig å mene at «12 Songs» og neste album «Good Old Boys» (1974) er like bra eller bedre, men i dag holder jeg en knapp på «Sail Away» som Randy Newmans aller beste album, 12 sanger og 30 uangripelige minutter. Man kan få laget mye fantastisk musikk og samtidig få sagt mye på en halvtime om man har Randy Newmans talent!

«Sail Away» er produsert av parhestene Lenny Waronker og Russ Titelman, og Randys onkel, Emil, er dirigent på låtene «Sail Away» og «Burn On». Blant musikerne finner vi Ry Cooder på gitar og Jim Keltner på trommer. Produksjonsmessig ligger albumet et sted mellom det orkestrerte debutalbumet og det mer rocka «12 Songs».

«In America you get food to eat
Won't have to run through the jungle
And scuff up your feet
You just sing about Jesus and drink wine all day
It's great to be an American»

Ja, slik begynner låten og albumet «Sail Away». Kanskje det var slik man lokket afrikanere til USA i slavetiden? Om teksten er lokkende, kan man trygt si det samme om den forsiktige og forførende melodien og ditto pianoet som lurer oss, om vi ikke hører etter hva det synges om. Neste låt, «Lonely At The Top», var opprinnelig ment for Frank Sinatra. Han likte ikke låten, og det kan jeg godt forstå. Det skulle umenneskelige doser selvironi til å synge låten for Sinatra, så det var nok best at Randy sang den selv:

«Listen to the band, they're playing just for me
Listen to the people paying just for me
All the applause-all the parades
And all the money I have made
Oh, it's lonely at the top»

Flere av låtene på albumet var allerede spilt inn av andre artister som for eksempel Newman-eksperten Harry Nilsson, eller av Randy selv på hans livealbum utgitt året før. «Simon Smith And The Amazing Dancing Bear» hadde vært en hit med Alan Price fem år tidligere. Jeg leste nylig en god artikkel om albumet der forfatteren ikke var særlig begeistret for nettopp den låten og teksten. Han om det. Skal jeg plukke en låt fra dette albumet, kan det like gjerne være «Simon Smith». Tittelen sier det meste om hva låten handler om, likevel, det Randy ikke får sagt på under to minutter i denne fabelaktige låten med den herlig lekende pianooutroen til slutt, kan ikke være verdt å si! Et lite personlig høydepunkt da jeg kom ned i stua og hørte tenåringen som ikke kan spille piano, forsøke å lære seg å spille den!

Det er låter her som man kanskje ikke fester seg ved første gang man hører albumet, men de har sin naturlige plass. Nostalgiske «Dayton Ohio – 1903» og «Memo To My Son» er to slike låter. Og kanskje er heller ikke «Burn On» en av de meste kjente låtene på albumet, men låten om blant annet omhandler en elv som var så forurenset at den faktisk tok fyr, ispedd litt satire om Cleveland («city of magic»), hører selvsagt med. Ry Cooder deler av sin magi på den rocka og skumle «Last Night I Had A Dream»:

«I saw a vampire, I saw a ghost
Everybody scared me, but you scared me the most»

Én av de første låtene jeg merket meg på albumet er «Political Science»: Flott melodi, herlig vokal. Og teksten – imperalisme og frigjøring gjennom krigføring aktualisert gjennom Korea- og Vietnamkrigene:

«Boom goes London
And boom Paris
More room for you
And more room for me
And every city the whole world round
Will just be another American town»

Jeg vet ikke om «You Can Leave Your Hat On» er «Sail Aways» mest kjente låt. I tilfellet må Joe Cocker få mye av æren. Den nokså vulgære låten ble imidlertid seinere overgått av «Pants» på albumet «Born Again». Jeg oppfatter disse to låtene som eksempler på at Randy ikke alltid pakker inn budskapet i melodier som lurer lytteren, men noen ganger bare kliner til! Hva handler «You Can Leave Your Hat On» om, ble Randy spurt: «Fucking. A lot of tunes in the guise of romanticism, have mainly fucking behind them».

Religion

Randy Newman er ateist med jødisk bakgrunn. Det er flere låter på albumet som gir kommentarer til religionens plass i menneskers liv. Den minst interessante av disse er ironiske «He Gives Us All His Love», som kan oppfattes som en fin bedehussang om man bare hører halvveis etter. Da stikker «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)» dypere, selv om tematikken er den samme, det ondes problem: Om Gud er god og allmektig, hvorfor tillater han all ondskapen i verden? Uansett, en fantastisk sang der Randy lar Gud tale til representanter for de fleste store religioner gjennom ham. På den vakre, saktmodige «Old Man» rammer satiren på mange måter Newman selv, og gir også er frampek mot følelser knyttet til farens død. Faren blir i David og Caroline Staffords biografi om Newman omtalt som en aggressiv ateist, i motsetning til Randy som var en tolerant én. Låten handler om en sønn som besøker sin far på dødsleiet. Teksten er kald og kynisk. Intet gjenstår, bare tomhet:

«Won't be no God to comfort you
You taught me not to believe that lie
You don't need anybody
Nobody needs you
Don't cry, old man, don't cry
Everybody dies»

Til Oslo i januar 2023?

Brian Wilson fra Beach Boys har fortalt at «Sail Away» hjalp ham gjennom tøffe tak med psykiske problemer, og jeg har også sett at han har albumet på topp 3 over tidenes beste album. Vi er flere som er glad i «Sail Away».

Randy Newman skal etter planen nå spille i Oslo i januar 2023. Jeg tar ikke noe for gitt; jeg tror jeg har hatt billetter til seks Randy Newman-konserter, men har foreløpig bare sett ham én gang, i Oslo i 2010. Men vi krysser fingrene og satser på at vi kan oppleve kongen av pianoharselas og inderlige ballader enda en gang!