Aktuell med sanger av Jerry Jeff Walker
«This record completes the set, the work of my first-hand teachers,” Earle writes in the liner notes. The records were recorded and released in the order in which they left this world. But make no mistake – it was Jerry Jeff Walker who came first.»
La oss ta frem Steve Earle igjen. Han er nå plateaktuell med et album der han hyller Jerry Jeff Walker med å synge låter av ham. Og med dette fullfører Steve sitt prosjekt med å hylle kameratene og mentorene Townes Van Zandt og nå altså Jerry Jeff Walker. Da Earle var tenåring, ville han være Jerry Jeff Walker. Jerry Jeff Walker døde i 2020 og er ikke minst kjent for den fantastiske sangen «Mr. Bojangles», men også låter som «Gettin’ By» og «Gypsy Songman», låter som Earle gjør på dette albumet.
I fjor ga Steve Earle også ut en plate med sanger av hans avdøde sønn, Justin Townes Earle, til inntekt for Justins barn. Av disse fire albumene synes jeg nok «GUY» er best, mens de tre andre kanskje var nødvendig å lage, har utmerkete låter, selvfølgelig, men mangler noe gnist og oppleves ikke veldig nødvendige om man kjenner originalene. Steve er en bedre tolker av egne låter enn andres, men for all del, det er fine album å høre gjennom to-tre ganger.
1995–2000
La oss nå snakke om perioden 1995—2000. Da var Steve Earle helt sjef med en periode de fleste kunstnere bare kan drømme om.
Det var i 1995 jeg oppdaget Steve Earle gjennom hans akustiske plate, «Train A Comin’», med glimrende låter fra gamle dager, både egne og andres. Han var nylig ute av fengsel etter en narkotikadom. Og nykter. Den publikummeren som på Rockefeller forsøkte å antyde noe annet, fikk passet sitt påskrevet så det sang.
Og Steve har aldri vært skåret for tungebåndet. Han vitset om at hans skilsmisse ikke fungerte, så han måtte gifte seg på nytt med én av eks’ene. Han var da på ekteskap ca. nummer fem. Om du vet hvor mange ganger han har vært gift nå, fortjener du premie.
Etter «Train a Comin’» fulgte klassikerne på rekke og rad. «I Feel Alright» (1996), «El Corazon» (1997). Har noe album begynt bedre og avsluttet sterkere med henholdsvis politiske «Christmas In Washingthon» og hyllesten til hans nylig avdøde mentor, Townes Van Zandt? Og vi fikk flere konserter. Steve alene, Steve med rockbandet The Dukes.
Og i 1999 hadde han med seg det ferske bluegrassalbumet The Mountain. Der stod Steve og Del McCourey Band samlet broderlig rundt en mikrofon og serverte én av de beste konsertene Rockefeller har sett. Siden ble det mindre broderlig, men det er ikke tema her. I 2000 fikk vi nok ei strålende plate, «Trancedental Blues», og seinere en fin samling med rariteter fra perioden, «Sidetracks». Steve var ofte i Oslo, og jeg måtte se ham hver gang. Etter ei helg med besøk fra hjembyen, og det noen kanskje vil kalle en del festing, ble det Steve Earle på søndagskvelden. At jeg bare lengtet hjem til senga, og at jeg hadde marginalt utbytte var neppe Steves skyld.
Deretter ble Steve enda mer politisk engasjert med fine album som «Jerusalem» (2002) og «The Revolution Starts Now» (2004). Han var i Oslo da Irak-krigen brøt ut. Så startet nedturen, og jeg tok ikke lenger med meg alle konsertene hans i Oslo. Men perioden 1995–2000 kan ingen ta fra oss, Steve og jeg. Og de siste to albumene med egne låter er ganske så fine!
Gubberock 