En av Norges fineste stemmer med nytt album

Paal Flaata – New Green Grass Will Grow (album 2022)

De fleste som omtaler Paal Flaatas musikk, vil raskt fastslå at han har én av Norges fineste stemmer. Og det er jeg helt enig i. Og jeg vil heller ikke underslå at Skiens-mannen har vært vokalist i et av tidenes beste norske rockorkestre, Midnight Choir. Paal skriver i liten grad låter selv, og hvor vellykkete hans album, er handler derfor om hvilke låter han velger, om de passer sammen og om selve fremføringen.

Love And Rain. For meg var Paals forrige album, Love And Rain (2017), også hans beste. For mange som kjenner min musikksmak vil nok det være overraskende da Paal har laget tre album som hver i sin helhet er viet til to av mine desiderte favorittartister Townes Van Zandt og Mickey Newbury i tillegg til dyktige Chip Taylor. Love And Rain er et særdeles slitesterkt album, der han også gjør en glitrende versjon av enda en Mickey Newbury-låt, «Hand Me Another Of Those». Den eneste lille nedturen er «The Moon Is A Harsh Mistress», en sang de fleste andre enn meg liker.

På det nye albumet, New Green Gras Will Grow, har Paal igjen lykkes med å lage et vakkert melankolsk album sammen med sin medprodusent og trofaste medspiller Gøran Grini. Med seg har de multiinstrumentalisten Frdddy Holm og trommeslageren Glenn Vidar Solheim. Albumet er nokså trist – noe som kler Paals stemme – og Paal forteller i presseskrivet at albumet nok er preget av både koronatiden og hendelser i eget og Gørans liv. Paal sier videre at albumet denne gangen låter mer europeisk i motsetning til de mer americana-pregede albumene han har laget tidligere.

If You Go Away. Og det største høydepunktet på albumet er nettopp en europeisk låt, Jacques Brel-sangen «If You Go Away». En gåsehudversjon der Gøran Grinis pianospill, bratsjen til Freddy Holm og trommingen til Glenn Vidar Solheim, bidrar til å løfte låten til de store høyder.

Chris Isaak. Paal Flaata har denne gangen også funnet frem en låt av Chris Isaak, en vokalist som ikke er helt ulik Paal selv. Paal gjør en fin versjon av «Waiting For The Rain To Fall», og den passer godt inn på albumet, selv om det er andre Chris Isaak-låter jeg heller ville hørt Paal gjøre. Låten med albumtittelen i teksten, «Everything You Know Melts Away Like Snow», er skrevet av svenske Daniel Norgren. Sangen kommer i en versjon som sender tankene mot norsk folkemusikk. Jeg synes dog det er unødvendig med en ett minutts reprise av samme låt litt seinere. En kort «So Ro», kan kanskje også synes litt unødvendig, men er likevel et fint mellomspill, og jeg vil ikke utelukke at sangen har en betydning for Paal som stikker dypere enn som så.

Men tilbake til høydepunktene. Vi får igjen en Chip Taylor-låt; «It’s Hard To Sing This Song» er en nydelig sak. Jeg liker også godt versjonene av Allan Rich’ «You Never Really Wanted Me» og ikke minst «Suppose» av Sylvia Dee og George Goehring.

Jubilee. Paal er flink til å trekke fram artister jeg setter pris på. Mange har sunget Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today». Paal gjør en fin versjon. Enda bedre gjør han dog Gretchen Peters’ strålende «Jubilee» helt til slutt. Og om albumet er trist, så er kanskje denne låten om døden, den tristeste av dem alle, selv om den også har noe forsonende over seg. En perfekt avslutningslåt!

So I sing holy holy from this prison where i lie
My arms reaching up to touch the sky
I sing holy holy, hallelujah I am free
Come on down and join the jubilee

Med New Green Grass Will Grow har Paal Flaata laget nok ei vakker plate som mange av oss vil ha stor glede av i den mørke årstiden vi nå er inne i.

Dyktige Courtney Marie Andrews

Jeg ble først for alvor oppmerksom på amerikanske Courtney Marie Andrews i 2020, da hun gav ut albumet Old Flowers. På Old Flowers beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange vil kjenne seg igjen eller kunne relatere til. De femten minuttene hun satt bak pianoet og gråt sine følelser ut på John Dee i Oslo i fjor høst må være noe av det mest intense, hudløse, såre, og samtidig mest forsonende jeg noen gang er opplevd på en norsk scene. Avslutningen på «Carnival Dream» var av en annen verden. For en stemme! Få som var til stede vil noen gang glemme de femten minuttene. I juni var hun tilbake i Oslo med fullt band, og de smakebitene vi fikk fra det nye albumet lovet godt.

Courtney Marie Andrews synger med hjertet utenpå på John Dee i Oslo i november 2021. Foto: Tormod Reiersen

Tittelen på årets album, Loose Future, indikerer at Courtney nå ser mer framover enn bakover. En slags forsiktig omfavnelse av livet:

I spent so much of my career relating to the brokenhearted. There will always be that side of me. With this record, I hope you feel love on multiple levels.

Nå er da heller ikke Loose Future på langt nær like intens som Old Flowers. Borte er de følelsesladede pianoballadene, mens trommer og synther har en langt mer framtredende plass på flere av låtene. Her er det mer sløy popmusikk. Svært vellaget.

Jeg kjeder meg ikke da det er mye som foregår, men jeg blir heller ikke veldig grepet av de to første låtene, tittellåten og «Older Now». Da synes jeg den mer tradisjonelle og musikalsk varmere «On The Line» med sine strykere, gitarer og fine bassganger skinner sterkere og lar Courtneys flotte stemme komme mer til sin rett. «Satellite» er mye tilbake til de to åpningslåtene, en fin låt, med noe forstyrret lydbilde.

De to neste låtene, «Good Old Days» og «Thinkin’ On You» er begge fine og fengende, men jeg går litt lei av refrenget på friske «Thinkin’ On You» når tittelen gjentas litt for mange ganger. Herfra og ut fortsetter det med gode låter, fine «Let Her Go» og «Change My Mind» roer ned, og vi nærmer oss landskapet på Old Flowers. Det hele avsluttes med «Me & Jerry», en solid avslutningslåt der også piano er langt framme i lydbildet. Mot slutten av låten presser Courtney stemmen, noe som låter helt flott!

Samlet er Loose Future ei bra og vellaget plate fra Courtney Marie Andrews. Den treffer ikke meg like godt som Old Flowers, men det er intet å si på håndverket til denne talentfulle artisten. Uansett et fint tilskudd til Courtneys diskografi, og det er bare å glede seg til hun igjen besøker Oslo på nyåret.

En prat med Benedicte Brænden: Fra Townes Van Zandt til Motörhead

Foto: Christine Engstad

Benedicte Brænden har nylig gitt ut et nytt album, «Raging River», et album jeg er svært begeistret for, og som Gubberock omtalte her. Jeg var så heldig å få en liten prat med Benedicte. Her kan du lese om hennes nye plate, musikalske inspirasjonskilder og mer til. Og favorittartistene hennes? Jeg kan røpe at lesere av Gubberock vil kjenne igjen noen navn.

Slet med å komme i gang

–Gratulerer med et strålende nytt album, «Raging River». Det er ei plate jeg spiller mye om dagen. Kan du si litt om prosessen med å lage plata? Var det noen spesielle artister du hørte på mens du lagde plata?

Tusen takk!!

Det var litt vanskelig å komme i gang med denne plata. Jeg slet med å skrive låter jeg ble fornøyd med, og skjønte ikke helt hvilken retning jeg ville gå. På et tidspunkt begynte jeg å tvile på meg selv som låtskriver, og tenkte at jeg kanskje ikke hadde noe mer å komme med. Likevel har jeg et indre driv for musikk som gjorde at jeg fortsatte og søke etter inspirasjon. Denne gangen fra artister som var litt nye for meg. Jeg hørte mye på Tash Sultana, Michael Kiwanuka og The Black Pumas. Plutselig løsnet det da jeg skrev låta ‘Can’t Feel My Heart’. Jeg skrev to låter til i samme slengen – ‘Raging River’ og ‘Someday Soon’. Brikkene begynte å falle på plass og retningen for plata ble klarere for meg. Jeg hadde i utgangspunktet et ønske om å lage et litt mer pop-inspirert album enn ‘Blood On Your Hands’, men etter første dag med pre-produksjon var alle enige om at vi skulle gå hjem og høre på Quentin Tarantino soundtracks, og Nancy Sinatra & Lee Hazelwood for insprasjon til neste dag.

Gjennomarbeidet med topp musikere

–Tarantino og Sinatra & Hazlewood, slikt blir det god musikk av! På hvilke måter vil du si denne plata skiller seg fra dine foregående?

Denne gangen har jeg i større grad turt å stå i egne ideer og valg, og låtene er kanskje enda mer personlige enn tidligere. I tillegg har jeg hatt med produsent Christian Engfelt helt fra starten, så produksjonen har nok vært litt mer gjennomarbeidet denne gangen.

–Virkelig gjennomarbeidet, ja! Du har med en rekke gode musikere på plata. Hvordan har samarbeidet med dem vært? Hadde du et bilde av hvordan de skulle bidra, eller ble veien til mens dere gikk?

Det er jo helt vilt å ha med så mange fantastiske musikere. Jeg hadde en idé om hvordan jeg ønsket at det skulle bli, som jo var grunnen til at de ble spurt i utgangspunktet. Men, de hadde ganske frie tøyler i studio.

Favorittspor på plata

–Plata di har en rekke særdeles gode spor. Om jeg skal trekke frem tre låter i dag blir det: ‘If I Write you A Love Song’, ‘Someday Soon’ og ‘Crook Of The Year’: Har du selv noen favoritter på plata og kan du si litt om dem?

Så hyggelig å høre! Jeg er veldig glad i ‘Worth My While’ som jeg har skrevet til barna mine, ‘Can’t Feel My heart’ som var den første låta som ble skrevet til dette albumet og som hjalp til å løsne litt på skrivesperra, og ‘Someday Soon’ som handler om å miste trua på seg selv.

–Tre strålende låter! Har du konsertplaner framover?

Ja, jeg jobber for tiden med å booke en turné, og festivaler for 2023.

–Det gleder vi oss til! Så litt om dine musikkpreferanser. Kan du nevne noen artister du er spesielt glad i?

Signe Marie Rustad, Townes Van Zandt og Metallica

Jeg digger Signe Marie Rustad og spesielt låta ‘Mexican Standoff’ – som jeg skulle ønske jeg hadde skrevet. Malin Pettersen er også en favoritt, i tillegg til mange av de andre norske americanaartistene – så mye fint!!

–Mexican Standoff’ med Signe Marie Rustad er høyt på mi liste over sanger fra de siste årene. Jeg spilte den to ganger mens jeg redigerte dette intervjuet.

Av internasjonale artister kan jeg nok takke australske Kasey Chambers for at jeg at jeg spiller Americana i dag, i tillegg til dokumentaren ‘Heartworn Highways’ -med artister som Townes Van Zandt, Guy Clark, Steve Earle. Pluss, pluss. For tiden hører jeg mye på Eileen Jewell, Cody Jinks, Nikki Lane, Los Bitchos, Khruangbin og Leon Bridges. Ellers går det i Old School Thrash Metal som Kreator, Exodus, Testament og Metallica når jeg skal på løpetur – haha.

–Her er der mye jeg kjenner meg igjen i, noe for meg ukjent, og noe jeg ikke har hørt på. ‘Heartworn Highways’ er en flott dokumentar, som alle med interesse for amerikanske outlaw-artister bør se. Klippet der Townes Van Zandt synger ‘Waitin’ Around To Die’ foran Uncle Seymour er legendarisk. Om du skulle velge fem plater som betyr spesielt mye for deg, hvilke? 

Barricades & Brickwalls – Kasey Chambers
Townes Van Zandt – Townes Van Zandt
Guitar Town – Steve Earle
Paranoid - Black Sabbath
Ace of Spades – Motörhead

Og se det; der kom Townes Van Zandt og Steve Earles debutalbum. Bedre avslutning på et intervju blir det ikke. Jeg skal ut å løpe nå, og bør kanskje gå for Motörhead eller Metallica?

Foto: Christine Engstad

Jeg vikla meg inn i blått på Det Norske Teatret

(Skrevet etter premieren i 2020)

Foto: Erik Berg (pressefoto Det Norske Teatret)

Jeg var på konsert utenfor egen stue for første gang på et halvt år i går! Urpremiere på «Vikla inn i blått». Bob Dylan på nynorsk.

For det er først og fremst konsert oppsettingen av Bob Dylans låter på Det Norske Teatret er. Solid, litt jazzete band i Håvard Stubøs ledelse og en rekke dyktige sangere og skuespillere, der Morten Svartveit kanskje er den som likner mest på Dylan selv. Erik Stubø har regissert forestillingen.

Jeg har ikke vært på teaterpremiere før. Hvem går på slikt, tro? Får øye på tidligere stjerne i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim. Er ikke det Mona Levin, tro? Kjartan Fløgstad? Åse Kleveland. Virkelig starstruck blir jeg først når jeg ser Tom Roger Aaadland selv en halvtimes tid før forestilling. Ønske ham lykke til? No way! Hvordan er det på teater? Er det som i Mandal kirke i min ungdom, man klapper ikke etter sangene? Det skulle vise seg at dette ikke var så vanskelig. Jo, vi fikk lov til å klappe.

Tom Roger Aadland har oversatt alle låtene i forestillingen til nynorsk. En del av låtene er allerede utgitt på platene «Blod på Spora» og «Blondt i Blondt», Tom Rogers oversettelser av albumene «Blood On The Tracks» (1975) og «Blonde On Blonde» (1966), men det var også mange andre låter i nynorsk språkdrakt i går kveld.

Jeg vil anta at det å oversette Dylan til nynorsk må være like krevende som å lage egne, nye låter. Rammene er allerede lagt, og Dylans originaltekster har så mange tolkningsmuligheter og dobbeltbetydninger at det må være lett å trå feil. Styrken i Aadlands oversettelser ligger i at en ikke savner originalene, men ser låtene fra nye synsvinkler, oppdager noe nytt. Dybden i låter som kan oppleves litt lettbeinte i Dylans versjoner kommer mer frem i for eksempel «Just Like A Woman», «I Want You» og «One Two Many Mornings». Ja, til og med «I’ll Be Your Baby Tonight» oppleves annerledes i nynorsk språkdrakt.

90 prosent av materialet i går kveld var fra de første 15 årene av Dylans platekarriere. Så får meg var det minst positive at man ikke tok flere sjanser her, og dessuten ikke hoppet bukk over svisken «Make You Feel My Love» når man først ga seg i kast med én av få låter om ikke var mer enn 23 (!) år gammel. Jeg er dog sikker på at resten av publikum ikke følger meg her. (Redigert inn 30. oktober 2022: Nå er låten «Black Rider» fra 2020-albumet «Rough And Rowdy Ways med, så denne kritikken er mindre viktig nå).

Jeg nevnte konsert, men vi fikk litt teater også. Bjørn Sundquist åpner med å resitere «Ikkje mørkt enn» (Not Dark Yet»). Strålende! Og ikke mindre strålende var hans «All Along The Watchtower», siste vers på engelsk, og herlige «hyl».  Det teatralske løftet så avgjort forestillingen.

Jeg kjedet meg ikke et sekund, noe jeg har gjort på Bob Dylan-konserter. Det blir derfor urettferdig å trekke frem høydepunkter. Duetten på nydelige «Boots Of Spanish Letter» var både godt teater og vakker sang. «Girl From The North Country» var ett annet høydepunkt. Så elsker jeg jo låten «Lagnaden Sin Vri». «Masters Of War» kom i en mektig versjon, det samme gjelder «A Hard Rain’s A-Gonna Fall.

Så er det av og til som på en Dylan-konsert; det går litt tid før man kjenner igjen låten, kanskje er det fordi man drøyer melodien litt, åpner a capella, eller kanskje fordi låtene rett og slett er på nynorsk. Men stort sett gjettet jeg riktig låt raskere enn på en gjennomsnittlig Dylan-konsert. Forestillingen i går fant forresten sted nøyaktig fem år siden jeg opplevde Bob Dylan i storform i Oslo konserthus.

One More Cup Of Coffee. Men høydepunkt over alle høydepunkt i går? I etterkant av en løssluppen og fin «Like A Rolling Stone» ble jeg tatt med guarden nede. Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee». Jeg begynner å svette, mister nesten kontrollen. Jo, mister kontrollen. Kanskje var det for lenge siden jeg sist var på konsert? Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Dette er så hinsides vakkert, og jeg kan ikke huske sist kunst berørte meg så sterkt, om det noen gang har skjedd før.

Nå har jeg ikke nevnt alle bidragsyterne. Synd og skam for her er der kvalitet over hele linja, lar det være med det.

Frigjort. Så lar man seg kanskje ikke overraske av at konserten avsluttes med «I Shall Be Released». Men fint er det. Ingen sår vokal fra Richard Manuel i The Band, riktignok. Men orgelet vi får servert her kan nesten konkurrere med Garth Hudsons. Jeg går ut i natten og føler meg frigjort. Måtte det vare! Dylan fungerer i mange versjoner.

(Tidligere publisert i Popklikk)

Foto: Det Norske Teatret.