Stillhet, tomhet og Nick Cave bak flygel i 2020

Idiot Prayer– Nick Cave Alone at Alexandra Palace (album og film, 2020).

Jeg har skrevet om Nick Cave Alone at Alexandra Palace tidligere. Nå har jeg hatt et gjensyn med filmen. Men det å sitte med et fysisk eksemplar av albumet gir noe av det samme inntrykket. På framsida sitter Nick Cave ved flygelet. Han er alene i et stort rom. På bildet på den ene innerposen kommer vi nærmere ham. Bak ham skimtes kona, og på andre siden av flygelet er det et bilde av en maskert mann. Fokuser i bildet er på ei hånd som tørker av flygelet. Nærhet gjennom avstand. Stemningen er satt for dette albumet Nick Cave betegner som en suvenir fra en merkelig og kritisk tid. Noe av det som følger har jeg latt stå fra den originale artikkelen. Noe er skrevet om.

Nick Cave skulle på turné da store deler av Europa ble nedstengt. Han fikk god tid til å gjøre andre ting. I låten «Balcony Man» fra albumet Carnage (2021) får vi høre at han sitter på balkongen og leser. Jeg vil på ingen måte romantisere koronatiden med sine nedstengninger, men for noen kan en positiv side ved det hele være at livet fikk et annet tempo og at man fikk en ro som man ellers sjelden opplever. Andre igjen ble nok handlingslammet og rastløse. Nick Cave selv sier at den kollektive utfordringen vi stod overfor ga menneskeheten nye muligheter, muligheter den ikke tok.

Nick Cave har endret seg. Om musikken på Push The Sky Away (2013) og Skeleton Tree (2016) kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen One More Time With Feeling opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.

På turneen Conversations With Nick Cave besøkte Cave Oslo Konserthus i mai 2019. Han sang fra er flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt. Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død, om å skrive sanger og om forbilder. Det var fint å oppleve en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg har sett tidligere. Og høsten 2019 slapp Nick Cave albumet Ghosteen. Ghosteen splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Den var på mange måter en stemning, sterkt preget av Warren Ellis’ bruk av loops og elektronikk. Ghosteen er en bearbeidelse av sønnens død; sorg og savn. Den er ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset som har forsonet seg med det som har skjedd. Plata er også en kjærlighetserklæring til sønnen, og ikke minst også til kona. Ghosteen er et rom skapt av Nick Cave for sønnen til å eksistere i, og til å kunne gi ham en avskjed i.

Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Tormod Reiersen

Sommeren 2020 følte Nick Cave at låtene og flygelet kalte på ham. Han ville spille inn låter på den måten han gjenoppdaget dem gjennom «Conversations With Nick Cave. 23. juli 2020 ble Idiot Prayer– Nick Cave Alone at Alexandra Palace streamet online. Albumet kan streames og kjøpes, filmen finner du på NRKTV.

Den store stillheten. Nick Cave spiller låter fra pianoet fra hele sin karriere, ikke ulikt det vi fikk oppleve i Oslo Konserthus i mai 2019, men med en stor forskjell. Her prates og forklares det ikke. Akkurat det hadde jeg lenge er ambivalent forhold til. Litt bakgrunn for låtene er interessant. Men her ville prat ødelagt stemningen. Stillheten i det forlatte rommet er en stor del av denne filmen og dette albumet. Sangene er sterke alle som en, og liker man Cave bak flygelet, liker man dette. Jeg tilhører dem som synes hans spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste. Likevel noe helt annet enn oppvisningen vi fikk i Oslo i august 2022.

Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Warren Ellis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre foregående album har lettet. Noe vil si at mystikken rundt Cave blir borte. Men Cave vil ikke lenger være mystisk. På konsert med The Bad Seeds kan man føle at han nærmest er en gud som publikum tilber. For Cave handler det mer om at publikum og artisten opplever noe sammen gjennom musikken. Cave selv ønsker mer å være en katalysator slik jeg forstår ham fra den nye samtaleboka med Seán O’Hagan. Musikken kan gjøre oss til bedre mennesker. Sammen. Og alene som på dette albumet og denne filmen.

Låter fra hele karrieren. 1997 ga Nick Cave ut The Boatman’s Call, et album som i stor grad besto av pianoballader om kjærlighetssorg og åndelig søken. Det er derfor ikke overraskende at flere av låtene, inkludert tittellåten er hentet nettopp derfra. Mer spennende med den egentlig ganske så voldsomme «Papa, Won’t Leave You, Henry» fra Henry’s Dream (1992), og at den fungerer så bra. Og valgene fra Caves sideprosjekt Grinderman; «Palace Of Montezuma» og «Man In The Moon», glir også sømløst inn. To solide låter som hadde gått litt i glemmeboka for min del.

Heldigvis får vi to låter fra det litt underkjente albumet Your Funeral, My Trial (1986). Jeg skulle gjerne fått servert tittellåten, men «Stranger Than Kindness» og «Sad Waters» er likevel ypperlige valg. Han finner også rom for en ny bra låt, «Euthanasia». Kanskje snakker vi fortsatt om savn og forsoning, som på Ghosteen? «I passed through a doorway/And found you sitting at the kitchen table/And smiled/That smile that smiles, that smiles… smiles just in time.»

Jubilee Street og Mercy Seat. Vi nærmer oss Nick Caves kanskje aller beste låt. Men før det: Jeg lar meg imponere over hvordan «Jubilee Street» er i ferd med å ta opp kampen om nettopp den tittelen. Den var et høydepunkt på Push The Sky Away (2013), tok skrittet videre og ble et høydepunkt på den fantastiske konserten i Oslo Spektrum høsten 2017. Nå får vi den i ny versjon, like skinnende.

Den låten som kanskje skinner aller sterkest i Nick Caves låtkatalog er nok likevel «The Mercy Seat», om morderen som sitter i den elektriske stolen og venter på å dø. Ikke min favoritt på «Tender Prey» den gang da i 1988, men tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og ikke minst: Låten forandrer seg. I måten den blir fremfør på og i min bevissthet.

Johnny Cash lånte den, Cave tok den tilbake og videreutviklet den. Så hva betyr «The Mercy Seat» nå? Ikke nødvendigvis for Nick Cave, men hvordan tolker jeg den inn i Nick Caves kunstneriske virke? Jeg spoler tilbake til Nick Caves album «The Firstborn Is Dead». Tittelen henspeiler på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde ved fødselen. I 2015 dør altså Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur; under tragiske omstendigheter. De siste årene kan ha fortonet seg som at han er deltaker i sin egen sang. Hadde han skyld? I selve låten innrømmer protagonisten nettopp det:

«It began when they come took me from my home
And put me in Dead Row
Of which I am nearly wholly innocent, you know
And I’ll say it again
I am not afraid to die»

Det handler ikke om godt eller ondt, men godt og ondt: «My kill-hand is called E.V.i.l./Wears a wedding band that’s G.O.o.d». Nick Cave føler seg skyldig og uskyldig, slik det fleste av oss gjør i ulike sammenhenger, heldigvis ofte mindre tragiske. Det er bønn om tilgivelse, forsoning, frelse.

«The Mercy Seat» har vært tolket på mange måter, ikke minst avhengig av om Nick Cave selv synger den, eller om det er Johnny Cash’ tolkning. Stor låt, uansett.

Tidsvitne og mer til. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra The Boatman’s Call (1997), «Waiting For You» fra Ghosteen (2019) og «The Mercy Seat» fra Tender Prey (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere.

Dette er likevel så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Det skinner av plata og filmen. Kanskje behersker ingen dette formatet bedre enn Nick Cave. Faktisk har plata endt opp med å bli én av de platene fra 2020 jeg har spilt aller mest.

Dette er fremføringer som passet for en merkelig og kritisk tid. Fortsatt lever vi i en kritisk tid. Utfordringene har endret seg. Nick Cave Alone at Alexandra Palace er et vitne for utfordringene i 2020. Men filmen og albumet fungerer også uavhengig av det.

Filmen om Leonard Cohens «Hallelujah»

Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song (Dokumentar 2021/2022)





”There’s a blaze of light in every word;
It doesn’t matter which you heard
the holy, or the broken Hallelujah!“

Oslo Spektrum, 20. august 2013, Leonard Cohens aller siste konsert i Norge: Cohen løfter hodet mot himmelen med lukkede øyner, knuger mikrofonen, beina dirrer, han går ned på kne. Cohen synger «Hallelujah» med hver fiber i kroppen. Ingen tenker på at denne låten er sunget av alle fra John Cale, Jeff Buckley og Rufus Wainwright til de norske «Hallelujah-kameratene». «Hallelujah» er tilbake der den hører hjemme. Hos Leonard Cohen. Diskusjonen om hvem som har sunget den beste versjonen av låten kan vel nå avsluttes? Vel, uenigheten råder fortsatt viser dokumentaren Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song.

Jeg har forsøkt å se dokumentaren lenge, men når jeg har kommet frem til betaling, har jeg fått vite at den ikke er tilgjengelig i mitt område. Og nå viser det seg at det skyldes at den i disse dager er satt opp på kinoer i Norge. Filmen er laget av Dan Geller og Dayna Goldfine og basert på Alan Lights bok fra 2012, The Holy or the Broken. For oss som har lest en del om Leonard Cohen, er det kanskje få nyheter om mannen og sangen «Hallelujah» i denne filmen. Men det er dog noe eget å få historien fortalt med litt nye synsvinkler og bygget ut gjennom intervjuer med folk som rockjournalist Larry «Ratso» Sloman og John Lissauer, produsenten av Various Positions, plata originalversjonen av låten befinner seg på med flere. Alt akkompagnert av glimrende musikk. Og om du ikke kjenner vesentlig til historien om Cohen fra før, tror jeg det gjør lite – dattera mi på 18 år kjedet seg ikke.

I filmen blir det raskt slått fast at det er skrevet mange vers til låten, kanskje så mange som 180. Det blir påpekt at versene i sin helhet handler om Leonards liv. Det blir derfor naturlig også å ta med flere låter og bilder fra store deler av Leonards karriere og liv. Og med tanke på bildene i «Hallelujah» hører definitivt beskrivelser av hans jødiske bakgrunn med. Vi får også bilder fra hans periode som munk på nittitallet. Leonard Cohen var aldri som andre pop-/rockartister. Dragningene mot både det åndelige og verdslige – godt dokumentert i denne ene låten – har aldri vært så sterk hos andre artister. Vel, kanskje hos Bob Dylan som også var én av de første til å omfavne låten.

Da Bob Dylan spurte Leonard Cohen om hvor lang tid han brukte på å lage låten «Hallelujah», svarte Cohen: «to år». Dylan kunne samtidig fortelle at han brukte 15 minutter på sangen «I And I». Kanskje underdrev de litt begge to; Cohen skal ha brukt fem år på «Hallelujah», i den grad det gir mening å angi tiden det tok å skrive en låt som var i utvikling også lenge etter at den ble utgitt.

«Hallelujah» ble første gang utgitt på albumet Various Positions i 1984. På grunn av antatt manglende hitpotensiale ble utgivelsen utsatt til 1985 i mange land, og den ble kun utgitt på et lite obskurt selskap i USA. Plata føyde seg inn i rekken med skuffelser for plateselskapet Colombia Records etter Cohens lite kommersielt vellykkede Death Of A Ladies’ Man (1977) og Recent Songs (1979). I Norge ble «Various Positions» godt mottatt, og den flotte låten «Dance Me To The End Of Love» kunne stadig høres på riksdekkende radio. «Hallelujah» kom litt i bakgrunnen. Vi tenkte ikke på det da, men versjonen til Cohen på «Various Positions» var noe overlesset med syntetisk lyd. Likevel flott! Jeg tror jeg kan skryte på meg å ha bitt meg merke i låten lenge før den fikk sitt gjennombrudd, ikke minst takket være en klassekamerat som var Cohen-fan, og ei mor til en annen klassekamerat som lånte meg CD-en en gang rundt 1987.

Bob Dylan, John Cale og Jeff Buckleys rolle

«Hallelujah» brukte jo litt tid på å få statusen den har i dag. Nettopp Bob Dylan var av de første til å synge en cover av låten, på konsert i 1988. Så begynte ting å skje. John Cale, kjent fra blant annet det legendariske bandet, Velvet Underground», begynte å fatte interesse for låten og diskuterte mulighetene for å lage en versjon med Cohen for tributealbumet I’m Your Fan. Cale valgte noen vers som finnes på Various Positions og noen nye, eller fremført av Cohen på konserter. Selv hørte jeg John Cales versjon første gang på livealbumet Fragments of A Rainy Season i begynnelsen av 1990-årene og ble slått av styrken i den nå pianodrevne balladen. Låten ble forløst på en ganske annen måte en Cohen hadde klart til da.

Jeff Buckley bygde videre på Cales versjon – ja, det er ikke feil å si at det var Cales versjon Buckley covret – og da Buckley gav ut sin versjon på albumet Grace (1994), fikk låten vinger. Og resten er historie, som det heter. Og mye av denne historien fortelles her. Rufus Wainwright, filmen Shrek og Brandi Carlile. En Carlile som forteller at låten i Buckleys versjon traff henne og hennes søken etter en egen identitet hjemme. Buckley selv forteller at han håper ikke Cohen har hørt hans versjon; selv er han jo bare en guttunge. Og det var en tilsvarende årsak til at Rufus ikke slapp til i filmen Shrek; han hørtes ut som en 22-åring som hadde sin første kjærlighetssorg. Men på soundtracket til filmen ble han med.

Leonard Cohens nær definitive versjon av låten på Live In London (2008), eller andre steder de siste årene av Cohens virke, står i gjeld til både Cale og Buckley.

Mange har forsøkt, men ingen har lyktes med å ødelegge Leonard Cohens låt «Hallelujah» for meg, en låt som finnes i utallige coverversjoner. I Norge ble versjonen til Espen Lind, Kurt Nilsen, Askil Holm og Alejandro Fuentes en stor suksess. Låten finnes også i en norsk oversettelse av Ole Paus. Cohen selv uttalte at låten må få hvile litt, men Larry Sloman tror han tullet. Den ga Cohen vel fortjent oppmerksomhet og bidro til økonomisk sikkerhet etter at manageren hans hadde svindlet ham for omtrent alt han eide.

Om man hører ulike versjoner av «Hallelujah» fremført av Cohen live, vil man høre at han selv stadig varierer hvilke vers han tar med. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å tenke at «det var et flott vers, har jeg hørt det før?» når jeg hører en versjon av Cohen selv. Versjonen hans på Live In London (2008) har med tre vers som ikke er med på Various Positions og utelater ett av dem. Du finner de fleste «vanlige» versene i tredje post på siden i denne lenken.

Hva handler «Hallelujah» om ?

Det er gjort mange forsøk på å tolke teksten. Cohen selv har sagt at «Hallelujah» er en humørfylt låt, og at versene som fremføres, legger vekt på det verdslige aspektet. Det skal finnes mer religiøse strofer blant alle de 180 (?) versene. Det forhindrer ikke at låtens to første vers om oftest tar utgangspunkt i den bibelske fortellingen om hvordan en annen dikter, kong David, på mest brutale måte frarøver Uria hans vakre kone, Batseba, etter å ha sett henne bade. David straffes av Gud for ugjerningen. I låten glir denne historien over i fortellingen om at Dalila klippet Samsons hår og med dette frarøvet Samsons hans enorme styrke. Det er nok mulig å trekke paralleller til disse historiene og Cohens eget liv, eller til flere statslederes fall for den saks skyld.

Resten av låtene trekker da også slike paralleller til Cohens eget liv? Som Cohen av og til synger:

”But listen love, love is not some kind of victory march, no
It’s a cold and it’s a broken Hallelujah“

Gjerne etterfulgt av et vers med ganske så eksplisitte skildringer:

”And I remember when I moved in you
And the holy dove she was moving too
And every single breath we drew was Hallelujah“

Her kan det kan se ut som verdslige aktiviteter får en mer hellig velsignelse enn andre steder i låten; «the holy Hallelujah» denne gangen? Det damper litt av dette verset, slik det også gjør av mye av teksten i Salomos høysang i nettopp Bibelen. I filmen ble det pekt på at det i mange sammenhenger var naturlig å ikke inkludere de frekkeste versene. For mange føltes heller ikke de mest religiøse versene riktig å synge. Men så er det det med denne større enn livet-sangen at den har så mye at vi finner alle noe som gir gjenklang og som vibrerer litt ekstra hos oss.

De fleste av «Hallelujah»-versjonene har dog store doser av Cohens underfundige og til dels selvironiske humor. Jeg er mer enn svak for formuleringer som: ”I did my best, it wasn’t much//I couldn’t feel, so I tried to touch”. Og når alt er sagt og gjort, avslutter vi på mest majestetiske måte:

”And even though it all went wrong
I’ll stand right here before the Lord of song
With nothing on my tongue but Hallelujah!“

For meg var den to timer lange filmen over nesten før den hadde begynt. For en fascinerende sang. For en fascinerende mann!

Les mer om «Hallelujah» i Rolling Stone. Under finner du de fem mest essensielle versjonene av låten.

(Deler av artikkelen bygger på en artikkel jeg skrev om låten i 2021. I likhet med låten må også artikler få lov å utvikle seg.)

Hyggelig gjensyn med Tom Russell

Tom Russell, konsert, Røverstaden i Oslo, 12. januar 2023

To legender: Tom Skjeklesæther og Tom Russell i samtale før konserten. Foto: Tormod Reiersen

Det må ha gått rundt tolv år siden jeg sist så Tom Russell i levende live. Den gangen spilte han nesten hele albumet «Blood And Candle Smoke». Fortsatt er dette et album Russell må sette pris på. På torsdagens konsert i regi av Norsk Americana Forum spilte han nemlig tre av de beste låtene derfra: «Guadalupe», «Nina Simone» og «East Of Woodstock, West Of Vietnam». Årene har gått fort for både Tom og oss andre. Tom selv har rukket å bli 75 år.

Malerier og samtale. Sist gang Tom Russell var i Norge for å holde konserter – tror jeg – var for tre år siden, da Norge stengte ned. Han spilte 10. mars i 2020, siden ble konserter avlyst.

For mange av oss kom konserten på Røverstaden i Oslo torsdag litt brått på. Selv oppdaget jeg arrangementet gjennom en epost fra Norsk Americana Forum sist fredag. Før konserten kunne vi se utstilte bilder malt av Russell. Tom Skjeklesæther hadde også en samtale med Tom Russell fra scenen. En fin seanse der de to legendene pratet litt om gamle dager da Tom Russell kunne ha åtte sett i løpet av en kveld på Gamla i Oslo, og siste sett en kveld ikke var over før det var kulehull i veggen! De snakket også litt om omtrent jevnaldrende med Russell som nå har gått bort. Nanci Griffith og John Prine. Og Ian Tyson som Russell hadde skrevet rundt ti sanger sammen med.

Foto: Tormod Reiersen

Knappenålstille. Under konserten var det helt stille, nærmest andektig. Alt som var å høre denne kvelden under låtene var Toms stemme og hans gitar. Slik liker jeg det. Kanskje var litt av særpreget i Toms stemme borte, men den er mer enn god nok. Tom Russell er en stor historieforteller. Ikke bare selve låtene, men også mellom låtene og i intervjuet før konserten. Han forteller om at han sang «Gallo Del Cielo» for for Robert Hunter, Grateful Deads tekstforfatter, mens han kjørte taxi i New York. Det fikk uante konsekvenser! Selve låten fikk vi servert i en behagelig akustisk versjon; rockversjonen får bli en annen gang. Låten kom tidlig på konserten, før den hadde Tom sunget en medley av låter med store helter som Jesse Winchester, Townes Van Zandt, Billy Joe Shaver og Guy Clark.

Nytt og gammelt. Senere fikk vi en god blanding av eldre og nyere sanger. Tre låter var fra hans foreløpig siste, October In The Railroad Dirt (2019), inkludert den flotte tittellåten om Jack Kerouac, og vi fikk to helt nye låter, hvorav én av dem handlet om Russells fascinasjon for gamle western-filmer. På spørsmål under intervjuet om når neste album kommer, svarte han humoristisk at det kan bli hvilket som helst år nå.

Men høydepunktene var nok likevel eldre låter som den fantastiske «Blue Wing» og nest siste låt «Navajo Rug». Og selvfølgelig «St. Olavs Gate».

Ian Tyson. Russell var innom nylig avdøde Ian Tyson flere ganger. Da han skulle spille Tysons «Four Strong Winds», tilkalte han Claudia Scott fra publikum. Hun koret forsiktig på denne og «Navajo Rug», «Navajo Rug» som lenge var lovet som siste låt. Heldigvis fikk vi etterpå en låt til fra Russells mest ambiøse prosjekt, det 52 låter store musikalen The Rose Of Roscrae (2015).

Legende. Men da etter rundt 80–85 minutter var det slutt. Jeg kunne nok ønsket meg enda mer– det var for mange sanger som ikke ble sunget. Uansett; mange i Tom Russells generasjon er borte nå. For de fleste i publikum må det ha vært noe eget ved å oppleve en av de eldre, store låtskriverne i levende live; sett ham før eller ikke. Det var en fin kveld å leve, som Roy Lønhøiden, sang en gang. I dag finner jeg fram platene, nå er det Borderland.

Redigert.

Claudia Scott koret på på Ian Tysons «Four Strong Winds» og Russell/Tysons «Navajo Rug» mot slutten av konerten

Med nikk til John Prine og Kris Kristofferson

Aaron Raitiere – Single Wide Dreamer (album 2022)

Foto til høyre: Chris Estes.

Jeg leser årsbestelister. Da jeg så Aaron Raitieres debutalbum Single Wide Dreamer høyt på både Øyvind Rønnings og Tom Sjeklesæthers lister over beste album fra 2022, ga jeg plata ei sjanse til. Det ble snart mange runder. Albumet er laget i tradisjonen etter artister som John Prine og Guy Clark. Gode melodier og sterke tekster, til dels med finurlige tekster med fiffige ordspill. Når det gjelder tekstene, oppgir Raitiere Shel Silverstein –kjent som låtskriver for blant andre Dr. Hook. & The Medicine Show, Bobby Bare og Johnny Cash – som en stor inspirasjon.

Aaron Raitiere er en Nashville-basert artist, født i Kentucky. Han har allerede samarbeidet med en rekke artister som Miranda Lambert, Anderson East, Lori McKenna og The Oak Ridge Boys. Han fikk i 2019 Grammy for å ha skrevet «I’ll Never Love You Again» for filmen A Star Is Born sammen med blant andre Lady Gaga. Nå er det andre artisters tur til å stille opp for Aaron. Faktisk måtte de dytte på Aaron ganske lenge. Anderson East har produsert Single Wide Dreamer, til dels sammen med Miranda Lambert, og begge har samarbeidet med Aaron om låtskrivingen på låter på albumet. Det har også Ashely Monroe, Waylon Pane med flere.

Albumet begynner med tittellåten. Single Wide er betegnelsen på små mobile hjem, for personer et stykke nede på den materielle rangstigen i USA. Det drømmes der også! I følge nettstedet Saving Country Music kan låten og tittelen på albumet delvis være inspirert av at huset til Aaron brant ned slik at han måtte flytte inn en i en slik Single Wide. Selve låten har mer enn ett nikk i retning av Kris Kristoffersons «The Pilgrim». Låten starter med snakkesynging og Aaron røper raskt en tøff og litt autorativ stemme. Tøffe og lakoniske «Everybody Else» følger opp, en låt med stort allsangpotensiale!

Albumets 12 låter spenner fra friske rockere til folksanger og er heller ikke fremmed for inderlige ballader som nydelige «Dear Darlin’», der pianoet er en viktig ingrediens i lydbildet. Aldri har vel et kjærlighetsbrev vært skrevet akkurat slik før. På et album som er spekket med gode enkeltlåter, legger man raskt merke til «Cold Soup». En veldig flott, og paradoksalt nok, en nesten lystig melodi med en tekst som handler om en hjemløs som ikke en gang har en husbil å søke tilflukt i. Låten med den megetsigende tittelen «At Least We Don’t Have Any Kids» er et annet eksempel på stor låtskriverkunst der den gode, og fengende melodien er i sentrum.

Ett av mange høydepunkt er også den musikalsk skumle «Your Daddy Hates Me» om hvor krevende det kan være å bli akseptert av kjærestens familie. Så har vi den flotte rocka låten «Can’t Rain All The Time», der vi igjen blir med hovedpersonene under åpen himmel og en paraply som ikke er tett. Vi får en nydelig låt som hvor vanskelig det kan vært å være ærlig mot hverandre om de mørkere sidene våre, «Tell Me Something True». Kanskje tåler vi sannheten bedre enn forsøkene på å skjule den?

«Time Will Fly» avslutter plata på en, skal vi si, optimistisk måte? Det slås fast at livet går ned, men også opp. Så da er det bare å fortsette på livets humpete landevei. Vi får god hjelp på veien av et drivende orgel.

Hør på ringrever som Rønning og Skjeklesæther. Og meg. Hør på Aaron Raitiere!

Redigert.