Gubberock

Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song (Dokumentar 2021/2022)

”There’s a blaze of light in every word;
It doesn’t matter which you heard
the holy, or the broken Hallelujah!“

Oslo Spektrum, 20. august 2013, Leonard Cohens aller siste konsert i Norge: Cohen løfter hodet mot himmelen med lukkede øyner, knuger mikrofonen, beina dirrer, han går ned på kne. Cohen synger «Hallelujah» med hver fiber i kroppen. Ingen tenker på at denne låten er sunget av alle fra John Cale, Jeff Buckley og Rufus Wainwright til de norske «Hallelujah-kameratene». «Hallelujah» er tilbake der den hører hjemme. Hos Leonard Cohen. Diskusjonen om hvem som har sunget den beste versjonen av låten kan vel nå avsluttes? Vel, uenigheten råder fortsatt viser dokumentaren Hallelujah: Leonard Cohen, A Journey, A Song.

Jeg har forsøkt å se dokumentaren lenge, men når jeg har kommet frem til betaling, har jeg fått vite at den ikke er tilgjengelig i mitt område. Og nå viser det seg at det skyldes at den i disse dager er satt opp på kinoer i Norge. Filmen er laget av Dan Geller og Dayna Goldfine og basert på Alan Lights bok fra 2012, The Holy or the Broken. For oss som har lest en del om Leonard Cohen, er det kanskje få nyheter om mannen og sangen «Hallelujah» i denne filmen. Men det er dog noe eget å få historien fortalt med litt nye synsvinkler og bygget ut gjennom intervjuer med folk som rockjournalist Larry «Ratso» Sloman og John Lissauer, produsenten av Various Positions, plata originalversjonen av låten befinner seg på med flere. Alt akkompagnert av glimrende musikk. Og om du ikke kjenner vesentlig til historien om Cohen fra før, tror jeg det gjør lite – dattera mi på 18 år kjedet seg ikke.

I filmen blir det raskt slått fast at det er skrevet mange vers til låten, kanskje så mange som 180. Det blir påpekt at versene i sin helhet handler om Leonards liv. Det blir derfor naturlig også å ta med flere låter og bilder fra store deler av Leonards karriere og liv. Og med tanke på bildene i «Hallelujah» hører definitivt beskrivelser av hans jødiske bakgrunn med. Vi får også bilder fra hans periode som munk på nittitallet. Leonard Cohen var aldri som andre pop-/rockartister. Dragningene mot både det åndelige og verdslige – godt dokumentert i denne ene låten – har aldri vært så sterk hos andre artister. Vel, kanskje hos Bob Dylan som også var én av de første til å omfavne låten.

Da Bob Dylan spurte Leonard Cohen om hvor lang tid han brukte på å lage låten «Hallelujah», svarte Cohen: «to år». Dylan kunne samtidig fortelle at han brukte 15 minutter på sangen «I And I». Kanskje underdrev de litt begge to; Cohen skal ha brukt fem år på «Hallelujah», i den grad det gir mening å angi tiden det tok å skrive en låt som var i utvikling også lenge etter at den ble utgitt.

«Hallelujah» ble første gang utgitt på albumet Various Positions i 1984. På grunn av antatt manglende hitpotensiale ble utgivelsen utsatt til 1985 i mange land, og den ble kun utgitt på et lite obskurt selskap i USA. Plata føyde seg inn i rekken med skuffelser for plateselskapet Colombia Records etter Cohens lite kommersielt vellykkede Death Of A Ladies’ Man (1977) og Recent Songs (1979). I Norge ble «Various Positions» godt mottatt, og den flotte låten «Dance Me To The End Of Love» kunne stadig høres på riksdekkende radio. «Hallelujah» kom litt i bakgrunnen. Vi tenkte ikke på det da, men versjonen til Cohen på «Various Positions» var noe overlesset med syntetisk lyd. Likevel flott! Jeg tror jeg kan skryte på meg å ha bitt meg merke i låten lenge før den fikk sitt gjennombrudd, ikke minst takket være en klassekamerat som var Cohen-fan, og ei mor til en annen klassekamerat som lånte meg CD-en en gang rundt 1987.

Bob Dylan, John Cale og Jeff Buckleys rolle

«Hallelujah» brukte jo litt tid på å få statusen den har i dag. Nettopp Bob Dylan var av de første til å synge en cover av låten, på konsert i 1988. Så begynte ting å skje. John Cale, kjent fra blant annet det legendariske bandet, Velvet Underground», begynte å fatte interesse for låten og diskuterte mulighetene for å lage en versjon med Cohen for tributealbumet I’m Your Fan. Cale valgte noen vers som finnes på Various Positions og noen nye, eller fremført av Cohen på konserter. Selv hørte jeg John Cales versjon første gang på livealbumet Fragments of A Rainy Season i begynnelsen av 1990-årene og ble slått av styrken i den nå pianodrevne balladen. Låten ble forløst på en ganske annen måte en Cohen hadde klart til da.

Jeff Buckley bygde videre på Cales versjon – ja, det er ikke feil å si at det var Cales versjon Buckley covret – og da Buckley gav ut sin versjon på albumet Grace (1994), fikk låten vinger. Og resten er historie, som det heter. Og mye av denne historien fortelles her. Rufus Wainwright, filmen Shrek og Brandi Carlile. En Carlile som forteller at låten i Buckleys versjon traff henne og hennes søken etter en egen identitet hjemme. Buckley selv forteller at han håper ikke Cohen har hørt hans versjon; selv er han jo bare en guttunge. Og det var en tilsvarende årsak til at Rufus ikke slapp til i filmen Shrek; han hørtes ut som en 22-åring som hadde sin første kjærlighetssorg. Men på soundtracket til filmen ble han med.

Leonard Cohens nær definitive versjon av låten på Live In London (2008), eller andre steder de siste årene av Cohens virke, står i gjeld til både Cale og Buckley.

Mange har forsøkt, men ingen har lyktes med å ødelegge Leonard Cohens låt «Hallelujah» for meg, en låt som finnes i utallige coverversjoner. I Norge ble versjonen til Espen Lind, Kurt Nilsen, Askil Holm og Alejandro Fuentes en stor suksess. Låten finnes også i en norsk oversettelse av Ole Paus. Cohen selv uttalte at låten må få hvile litt, men Larry Sloman tror han tullet. Den ga Cohen vel fortjent oppmerksomhet og bidro til økonomisk sikkerhet etter at manageren hans hadde svindlet ham for omtrent alt han eide.

Om man hører ulike versjoner av «Hallelujah» fremført av Cohen live, vil man høre at han selv stadig varierer hvilke vers han tar med. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å tenke at «det var et flott vers, har jeg hørt det før?» når jeg hører en versjon av Cohen selv. Versjonen hans på Live In London (2008) har med tre vers som ikke er med på Various Positions og utelater ett av dem. Du finner de fleste «vanlige» versene i tredje post på siden i denne lenken.

Hva handler «Hallelujah» om ?

Det er gjort mange forsøk på å tolke teksten. Cohen selv har sagt at «Hallelujah» er en humørfylt låt, og at versene som fremføres, legger vekt på det verdslige aspektet. Det skal finnes mer religiøse strofer blant alle de 180 (?) versene. Det forhindrer ikke at låtens to første vers om oftest tar utgangspunkt i den bibelske fortellingen om hvordan en annen dikter, kong David, på mest brutale måte frarøver Uria hans vakre kone, Batseba, etter å ha sett henne bade. David straffes av Gud for ugjerningen. I låten glir denne historien over i fortellingen om at Dalila klippet Samsons hår og med dette frarøvet Samsons hans enorme styrke. Det er nok mulig å trekke paralleller til disse historiene og Cohens eget liv, eller til flere statslederes fall for den saks skyld.

Resten av låtene trekker da også slike paralleller til Cohens eget liv? Som Cohen av og til synger:

”But listen love, love is not some kind of victory march, no
It’s a cold and it’s a broken Hallelujah“

Gjerne etterfulgt av et vers med ganske så eksplisitte skildringer:

”And I remember when I moved in you
And the holy dove she was moving too
And every single breath we drew was Hallelujah“

Her kan det kan se ut som verdslige aktiviteter får en mer hellig velsignelse enn andre steder i låten; «the holy Hallelujah» denne gangen? Det damper litt av dette verset, slik det også gjør av mye av teksten i Salomos høysang i nettopp Bibelen. I filmen ble det pekt på at det i mange sammenhenger var naturlig å ikke inkludere de frekkeste versene. For mange føltes heller ikke de mest religiøse versene riktig å synge. Men så er det det med denne større enn livet-sangen at den har så mye at vi finner alle noe som gir gjenklang og som vibrerer litt ekstra hos oss.

De fleste av «Hallelujah»-versjonene har dog store doser av Cohens underfundige og til dels selvironiske humor. Jeg er mer enn svak for formuleringer som: ”I did my best, it wasn’t much//I couldn’t feel, so I tried to touch”. Og når alt er sagt og gjort, avslutter vi på mest majestetiske måte:

”And even though it all went wrong
I’ll stand right here before the Lord of song
With nothing on my tongue but Hallelujah!“

For meg var den to timer lange filmen over nesten før den hadde begynt. For en fascinerende sang. For en fascinerende mann!

Les mer om «Hallelujah» i Rolling Stone. Under finner du de fem mest essensielle versjonene av låten.

(Deler av artikkelen bygger på en artikkel jeg skrev om låten i 2021. I likhet med låten må også artikler få lov å utvikle seg.)