Robert Forster – The Candle And The Flame (album 2023)
Bilde fra Bandcamp (Stephen Booth)
Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».
Mitt bekjentskap med Robert Forster startet med flotte Songs To Play (2015). Et album spekket med gode og fengende låter, noen bedre enn andre som tittellåten, Songwriters On The Run» og «A Poet Walks». Roberts flotte stemme hele tiden svevende over de til dels snurrige innfallene på poplåtene. Jeg lærte snart at The Evangelist (2008) var omtrent like bra, og i går hadde jeg et hyggelig gjenhør med Inferno (2019), et album som jeg utvilsomt har spilt for lite. Lenger strekker dessverre ikke min kunnskap om denne artisten som var én av hovedpersonene bak det legendariske bandet The Go-Between. Forster skriver på sin hjemmeside at han jobber med en boks med bandet samtidig som han skriver på en ny roman.
Etter at Karin fikk kreft, fikk Roberts nyskrevne låter en terapeutisk funksjon. Blant de viktigste bidragsyterne til albumet var Robert, Karin og deres sønn og datter. Å spille musikk sammen ga familien Forster et pusterom og en følelse av lykke når tankene ellers kretset rundt Karins sykdom. Da det var på tide å spille inn låtene, visste de hva som skulle til. I tillegg til familien stakk venner også innom platestudioet. Robert fortalte på sin hjemmeside i oktober i fjor at Karin er sterk og positiv nå.
Sangene på albumet er som vanlig mer fengende enn man får øre for ved de første gjennomlyttingene. Men etterhvert trer favorittene fram. I «Tender Years» ser Robert tilbake på et felles liv – i en felles historie – med ei kone han ikke kan leve uten. Han forteller om å bære et barn mens kona snart skal føde enda ett. En sterk kjærlighetserklæring – og sang!
Låten «It’s Only Poison» sender tankene i retning av Karins cellegiftbehandling. «The Roads» har helt klart av mine favoritter på albumet, en låt som skal være inspirert av å sitte som passasjer i en bil og se på det skiftende landskapet. Nydelig låt! Ellers får du låter om evigheten, en låt som Robert kaller en psykedelisk Johnny Cash-/June Carter låt samt en positiv låt fra tida da covid-19 livene våre, fine «Go Free». Og helt til slutt «When I Was A Young Man», en fin tekst om en fin ungdomstid, støtte på veien som låtskriver og artist – en vei Robert fortsetter på rundt 45 år seinere.
Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det noen sjanser!
Svein Øvregård er av disse entusiastene som sprer positiv energi rundt seg. Som leder av facebooksiden Neil Young Norway som måtte bytte navn fra Neil Young Norge, får han første ordet når Neil Young Norway-medlemmer skriver om sitt forhold til Neil Youngs musikk. Mer følger, men nå Svein:
Der sitter han. Og han ser ut nøyaktig som på bildene jeg hadde sett. Slitte bukser, langt sort hår, et mystisk glimt i øyet og et nesten konstant skjevt smil. Stolen han sitter på ser altfor liten ut, og beina følger på en måte urytmisk tonene fra gitaren. Han er alene. Solo. Ved siden av han står det et lite bord med to glass med vann, et glass for tørsten og et til å dyppe munnspillet i. Noen sier det var vann, jeg tror det var whisky til munnspillet. – For å få den rette lyden, sa han. Og det virker som han har et munnspill i alle lommene. Han leter, fomler, snakker, babler og forteller. Og synger. Høyt! Han bytter instrumenter, går fra gitarer til piano, og alt er gåsehud. Jeg husker den intense spenningen, jeg hadde jo enorme forventninger. Var nervøs av en eller annen grunn. Neil Young var altså endelig kommet til Norge. Og det til en gymsal i Oslo, Ekeberghallen. Det er vinter og mars i 1976. I minuttene før konserten lå revelukta tungt i lokalet. – Detta blir stort, nærmest roper en kar til oss. Bruttern og jeg kjenner’n ikke, men vi nikker enig og viser høye tomler. To minutter senere sovner han, og så starter konserten…
Det føles som noen evigheter fra Neil kommer på scenen og begynner å spille. Han rusler mot stolen. Setter seg. Kikker ut. Voldsom applaus runger, etterfulgt av spent jubel og tilrop i hallen. «Sad Movies» starter og alt er bare magisk. Stemmen fyller hallen og på denne tiden går de lyse tonene rett i taket. Vi sitter på rad 24, bruttern og jeg, det er en mandag og klokka har passert 20.00 – og i noen timer nå er alt tidløst.
Neil Young og Crazy Horse subber inn til andre sett. Elektrisk, skarpt og deilig. Vindkanonene er satt på full storm, bokstavelig talt, for det er her og nå det skjer: De spiller «Like A Hurricane», min favorittlåt over alle favorittlåter. Har aldri hørt låta før nå, men alle skjønner at her er vi med på noe stort og evig. Lyden er vidunderlig høy, det er full pøs, sterkt, det river – og vi flyr…
På plass 14 sitter jeg, 14 år på alderskontoen, og har naturligvis ingen inntektskilde, null penger til å gå på konsert. Og det er akkurat dette denne historien egentlig handler om. Atle, min eldre bror, forstod hva Neil Young betydde for meg og spanderte billetten på meg. Noen år senere var jeg med å lage en kampanje for sparing: Gi bort en gave som varer hele livet! Suksess – Det var Neil Young-billetten jeg egentlig tenkte på: Tusen takk, Atle. Neste konsert i Norge var i Drammenshallen i oktober-82. «Computer Age» satt som ei kule! Men det er annen historie. Dette var en dobbel kjærlighetshistorie, til Neil og Atle.
Noen Neil Young Norwayere på Harvest Time-premiere.
Innhold: «Min Neil Young – et dobbeltalbum» Bonus-Ep: Kåringen Side A: Martin på stranda Side B: Endre på scenekanten med Weld Side C: Always Old Ways med Bjørn Arne Side D: Svein og billetten til Ekeberghallen 1976 – Neil, broren min og jeg
Bonus-EP: Svein Øvregård om Neil Young Norway og kåringen
Neil Young-fans har i alle år diskutert heftig hvilket album som er best, hva favorittlåta er, og ikke minst har vi småkranglet om hvilke versjoner som fungerer best – er det live, elektrisk, solo eller band? Og vi har aldri blitt enige. Før nå. Eller, vi er vel kanskje ikke helt enige nå heller?
Nesten halvparten av medlemmene i Neil Young Norway anså kåringen som umulig. I Neil Young Norway er det både blodfans, «ordinære» fans, følgere og noen få skeptikere. Personlig aner jeg ikke hva som er det beste albumet, men jeg er ikke direkte uenig heller. Og for meg er Live Rust det beste konsertalbumet, men hva skal man si? Weld er terningkast seks det også…
On The Beach Og Weld. Her er det naturligvis tett i toppen. On The Beach er best likt; tett fulgt av After The Gold Rush. Weld ble kåret til tidenes live-plate. Under kan du lese medlemmers omtale av disse to albumene og mer til.
De 15 øverste studioalbumene:
1. On The Beach 2. After The Gold Rush 3. Zuma 3. Everybody Knows This Is Nowhere 5. Tonights the night 6. Ragged glory 7. Harvest 7. Sleeps With Angels 7. Rust Never Sleeps 10. Freedom 11. Psychedelic Pill 12. Comes A Time 12. Harvest Moon 14. Greendale 14. Le Noise
De tre øverste live-albumene:
1. Weld 2. Live Rust 3. Unplugged
Martin Nordahl Andersen: Martin på stranda
Jeg er født i 1979. Tre år etter at Neil Young først spilte i Norge og ett år før de gamle heltene snubla inn i et tiår hvor stort sett de fleste, Young inkludert, lagde plater som ingen skjønte noe av og ikke kjøpte. Jeg var barn under det beryktede åttitallet. Tiåret med høye renter, Arne Treholt, Thatcher, Reagan, Gro, sterke farger, EN ENESTE norsk tv-kanal, rævva landslagsfotball, Bobbysocks og Sovjet.
Vi kjøpte plater på vinyl og kassett på åttitallet. På Alliance platebar i Sandefjord, med plate-Tor bak disken, som jeg i årenes løp skulle kjøpe masse cder av. I dag er butikken historie og Tor pensjonist. Jeg våkna på nittitallet.
Jeg ble fan av Guns n Roses og Slash (SLASH!), men etter en litt døv konsert på Valle Hovin i 1993 gikk lufta ut av den ballongen. LA var langt borte og Guns fislet litt ut.
Grunge synes jeg var depressivt vrøvl. En kan godt synge om vonde ting, men en trenger ikke dyrke det.
Høsten 1993 lanserte deLillos sin Neste Sommer – en innertier av en plate som i år er 30 år. DeLillos skulle demonstrere for meg at musikk ikke trenger å være på engelsk og at den ikke behøver å komme fra LA eller London. Og at den kan være lettere å nå – en kan gå på deLillos fem ganger i året, i motsetning til Guns, som jeg måtte vente i tre år med å få sett.
Jeg kjøpte delillos plater i fleng og plukket etterhvert opp at Lillo-Stenberg var fan av en canadier som het Neil Young. Det viste seg at Young på denne tiden var inne i låtgruva og hakket løs på den nest største gullåren han hadde støtt på – det som startet med Freedom, og som ble fulgt opp av Ragged Glory, Weld og Harvest Moon. På dette tidspunktet hadde han kommet til Unplugged.
Vi hadde på denne tiden meldt oss inn i Scandinavian Music Club (eller noe sånt) hvor en ble tilsendt månedens plate, eller bestille fra katalog. Vi bestilte Unplugged, og den satt med en gang!
Vi fulgte opp med å skaffe oss Harvest for den hadde vi lest om. Lillo-Stenberg hadde snakket om Young i BEAT i forbindelse med deLillos’ suksess, og der kunne vi også lese at han hadde et Neil Young-coverband, jøss gikk det an lissom. I de kommende årene reiste vi en gjeng fra Sandefjord hvert år lille julaften for å oppleve Young Neils, en tradisjon som jeg holder i hevd den dag i dag.
Nyheten om at Young skulle spille på Kalvøya 1996 utløste selvfølgelig stor jubel i gjengen. Akk, festival i 1996 var ikke som det er i dag, og Young var ikke i slaget den dagen. En bootleg av konserten avslører en artist som sleit med å finne godfoten, men at han redda seg inn til slutt. På YouTube kan du finne video fra Roskilde to dager før, og det er langt bedre. Selv om konserten ikke var det helt store, var jeg nå bitt av basillen og jeg kjøpte alle platene, nå på CD. Young ga fremdeles ut gode plater – Sleeps with Angels, Mirrorball og Broken Arrow.
Men vi fikk ikke hele historien, det var noen huller i katalogen som vi bare fikk lese om i bøker og artikler. Det var Re-ac-tor, Hawkes and Dowes, American Stars and Bars, Time Fades Away og On the Beach.
Det eneste vi hadde hørt fra den platen var «Walk On» og «For the Turnstiles», begge var å finne på samleplata Decade. «Winterlong» er også der, men det er først i de senere årene vi har fått vite at den tilhører On the Beach-innspillingene. Neil Young ville ikke gi den ut på CD, basta! For oss som ble fans av Young på nittitallet fikk platen kultstatus. Noen av oss hadde fremdeles platespiller, og var en heldig, så kunne en finne et eksemplar på fretex eller et antikvariat. Men det tok ikke lang tid før den kun var å få kjøpt til skyhøye priser.
På klassetur til Oslo i 1997 var jeg innom Råkk og Rolls da det lå vis a vis Rockefeller, der hvor Deli de Luca ligger i dag. Når en kom inn, var disken til høyre, og på veggen rett frem hang det godplater som var sjeldne og ekstra dyre – deriblant On The Beach. Prisen var 600 kroner, tilsvarende 1000 kroner i 2023, som selv i dag er en ganske voksen pris på brukt vinyl. Jeg hadde ikke råd.
Med internett kom mer informasjon og buzz, inkludert en kampanje for å få den ut på cd. Et fåfengt prosjekt selvsagt, Neil Young ga garantert faen, og vi måtte vente til 2003 før det faktisk skjedde.
Og for en plate det er! Det er mulig det er en overdrivelse eller regn løgn å kalle den en fest, men den er rett og slett en seier fra start til slutt. Det låter ensomt, men småoptimistisk, lavmelt og stort, vakkert og vondt om hverandre.
Du som leser denne teksten, kjenner garantert låtene, og det er unødvendig å gå gjennom en og en. Du vet hva jeg ville skrevet uansett.
I de senere årene har Young begynt å spille sanger fra On the Beach live. Jeg har nå hørt «Walk On» «On the Beach» og «Revolution Blues» live, noe som jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.
Young skulle treffe blink med sine plater også senere, men det er slik jeg ser det kun med Sleeps with Angels at han fikk til denne litt småparanoide stemningen sammen med et knippe knalllåter.
Nei, nå sitter jeg bare og rører. Teksten er for lang, usammenhengende og selvmotsigende.Jeg skrev i full fart, ikke noe redigering. No tuning nothing!
Martin på stranda.
Endre Lunde: Endre på scenekanten med Weld
Neil Young sin kreative tour de force gjennom 70-talet blei avslutta med den legendariske konsertplata Live Rust i 1979. 80-talet kom, og ein god del av fanskaren reiv seg i håret over Neil sine krumspring mellom ulike sjangrar og konstellasjonar. Det er tvilsomt om det dukka opp mange nye fans i desse åra. Nokre datt frå. Eller tok ein lang pause. Men dei tolmodige kunne likevel skimte storheita bak desse underlege musikalske plagga Neil kledde seg i.
Men på scena leverte Neil sakene. Noko som seinare arkivutgjevingar har vitna om, som «A Treasure» og «Bluenote Cafe». Men 1989 kom, og Neil som gaula ut «Keep On Rockin’’ In The Free World», fekk unge hovud og eldre fans til å spisse øyrene. Neil blei omtala som å vere tilbake i form. Eller ha finni sæ sjæl igjen. Og det var i 1990 eg som 14-åring oppdaga denne karen som stod der rufsete og fæl på scena for den lauslatte Nelson Mandela. Men han blei framleis berre ein kuriositet i musikklandskapet mitt.
I 1991 betydde omtaler i VG og Dagbladet mykje for silinga mi av musikksfæren der ute. Terningkasta. Og dei trilla liveplata Weld til ein dobbel seksar. Difor ønskte eg meg Weld til jul. Liv Jørgensen sine ord vekka nysgjerrigheita mi på å utforske denne karen nærmare. Og på radioen fekk eg høyre smakebiten «Fuckin’ Up». Der lyden av Crazy Horse kom galopperande inn i livet mitt. Rufsete rock som eg aldri hadde høyrt det før.
Plata fekk eg til jul. Den doble, uten Arc til. Og i mørket der i romjula på guterommet byrja mange månader med fordjupning i desse 16 spora. Weld blei eit dagleg brød. For meg var dette kompleks musikk. Og eg brukte tid på å ta inn over meg nyansane. Dei enkle grunnelementa med ein sologitarist på toppen som liksom aldri klarte å spele den same noten likt frå gong til gong, og like godt kunne velge å la vere å spele ein note. Eller berre finne på å vri strengane og få ulyd til å høyre himmelsk ut. Det var for meg hard rock uten den strømlinjeperfeksjonen som eg ikkje heilt fann interessant i heavy metall. Turneen Smell the Horse var 50 konsertar pluss med Neil cranka til 11 og bånn pine kvar kveld. Med ei ganske so komprimert setlist der Neil og Crazy Horse perfeksjonerte låtane frå Ragged Glory ispedd klassikara frå gullåra sine. Og Sonic Youth var med som oppvarmara. Støyrock inspirert av Neil, men samstundes noko heilt anna enn Neil, og Sonic Youth inspirerte i sin tur Neil sjølv. Og gjennom Freedom, Ragged Glory og Weld fekk Neil sådd ein ny generasjon Neil-fans og blei etterkvart omtala som gudfar for grungen. Gulfkrigen hamra ut på CNN medan Neil turnerte statane og gav Neil energi og harme. «Blowin in the Wind» blei elektrisk framført med lyden av luftangrep frå krigen sjølv. Og ut frå startgropa kjem «My My Hey Hey ( Into the Black )» med dei mest forvridde tonane eg har høyrt. Tenk at det er lov! Crime in the City er trucktung og forrykande, med ei urban historie full av herlege paradoks. Den viskande, akustiske versjonen på Freedom sin motsetnad.
Well, I keep gettin’ younger//My life’s been funny that way //Before I ever learned to talk// I forgot what to say
«Like a Hurricane» får ein 14 minuttar behandling, og her spelar faktisk Neil dei fleste tonane. Det klassiske riffet vert stødig sendt ut, men innimellom kjem stormen krasjande ned i gitaren, her høyrer vi kampen mellom det pene og det støyande. «Cortez the Killer» derimot er venskap frå start til mål. Og reggae-rytmene frå Live Rust med Neil som imiterar karibisk dialekt, er heldigvis ikkje å høyre. «Welfare Mothers» er ikkje blant fansen sine favorittlåtar, men rølpet får maks utteljing her, med Billy Talbot som verkeleg får ropt ut kor svolten han er. «Farmer John», garasjerocklåta frå 1959, er ingen personleg favoritt, men der plata elles er prega av eit band på hugget, er den seige, tilbakelente og trauste stilen her, ein fin variasjon. Dei tre låtane frå Ragged Glory vil eg seie overgår originalane. Langs turnevegen har strukturen i låtane falle på plass. Bandet kan dei ut og inn. I motsetnad til Neil sin noverande hang til å fylle studioalbuma sine med 1. gjennomspelingar…. live music is better.
Ein solid bonus for meg med Weld er konsertfilmen. Som eg sikkert har sett 100 gongar. Den er filma som Live Rust. Men har og solide dosar av publikumshots. Og for ein underlig gjeng som står der og diggar. I dei fleste aldrar. Og ingen er kledd for kammermusikk for å seie det slik. Ordinary people. Men den er smart klipt mellom bandet på scena og fans som syng til låtane, med plenty av innleving. Ein favoritt er ein fyr si lufttrommespeling, med voldsomme handleddsrørsler og headbanging, Ralphie er ein sløv fyr i forhold. Og «Cinnamon Girl» er tileigna kvinner sjølvsagt, i alle former. David Briggs var imot denne versjonen av filmen, han ville ha bandet eine og åleine i fokus, men Neil bestemte. No har Neil angra på dette og ein fanfri versjon kan sjåast.
Vi er etterkvart blitt bortskjemde med liveplater frå Neil. Og verkeleg ein høydare er «Way down in the Rust Bucket» som såg lyset 30 år etter «Weld». Den er henta frå oppvarmingskonserten før Smell the Horse-turneen. Med ei lenger setlist, og med eit band i eit meir famlande ( i ordets beste betydning ) og utforskande modus. Energien er mindre enn på Weld og tempoet er skrudd litt ned. Flott med ulik dynamikk.
Men i ei verd der mange menn ikkje føler at dei kan leve ut maskuliniteten sin. Og det er dei feministiske verdiane som grip om seg i samfunnet. Og ein skare av unge menn har Andrew Tate som sitt store idol. So tenkjer eg Neil representerar ein mann der dei mjuke og harde verdiane lever i ein sunn dualitet. Frå den spede, følsomme framføraren frå 1970 med highpitched stemme og kjenslevare tekstar. Dylan sette fri hjernen, Neil sette fri følelsane. Som nokon har sagt. Til den noko kraftigare 45-åringen i 1991, som trør til med full kraft og hiv seg over gitaren, uten tanke for finsynging, medan sveitten renn. Det sensitive og det brutale. Side om side. Ja takk, begge deler. Og alt imellom.
Bjørn Arne Smestad: Always Old Ways med Bjørn Arne
De første LP-ene jeg kjøpte var Trans og Re-ac-tor. Begge fra Narvesen ved Løvebakken i Stortingsgata. Før jeg for alvor begynte å dykke ned i herlighetene fra 70-tallet.
Bjørn Arne og Neil
Siden ble hvert nye album som en forundringspakke. Det var ikke mye som kunne måle seg med spretting av en ny LP, senere CD, og høre musikken for første gang.
Den nyutgivelsen jeg ser tilbake på med størst glede er kanskje Old Ways. Litt fordi det var en fin periode i ungdomstida, litt fordi plata var så typisk Neil «jeg gjør hva jeg vil» Young. Til tross for noen mindre heldige spor, inneholder den også noen fantastiske country-låter.
Nå kjøper man bare platene for å ha dem i hylla. Deler eller hele albumet er for lengst gjort tilgjengelig og allerede anmeldt før den kommer i butikken. Og musikken høres på Tidal eller NYA.
Rangering av konserter er vanskelig, ettersom mannen ALLTID innfrir. Men den første er alltid spesiell. For meg var det Brüssel under 1987 European Tour. Ofte beskrevet som turneen fra helvete, men selvfølgelig en helt utrolig bra konsert av et fortsatt relativt ungt Crazy Horse.
Ellers er Roskilde i 2008 kanskje den mest fullkomne opplevelsen med perfekt lyd og stemning fra Orange scene i mørket.
Jeg var for øvrig tidlig ute og sikret meg Pono i limited edition. En fantastisk musikkspiller, men dessverre en web-katalog som havnet i grøfta ganske fort. Nå ligger også Pono i en skuff. Hadde den hatt streaming-funksjon og Bluetooth hadde den blitt hentet fram igjen, men hensynet til tilgjengelighet og enkelhet gjør at mobilen med brukbar DAC og gode hodetelefoner gjør jobben.
Bjørn Arne og Neil-plater
Svein Øvregård og billetten til Ekeberghallen 1976 – Neil, broren min og jeg
Der sitter han. Og han ser ut nøyaktig som på bildene jeg hadde sett. Slitte bukser, langt sort hår, et mystisk glimt i øyet og et nesten konstant skjevt smil. Stolen han sitter på ser altfor liten ut, og beina følger på en måte urytmisk tonene fra gitaren. Han er alene. Solo. Ved siden av han står det et lite bord med to glass med vann, et glass for tørsten og et til å dyppe munnspillet i. Noen sier det var vann, jeg tror det var whisky til munnspillet. – For å få den rette lyden, sa han. Og det virker som han har et munnspill i alle lommene. Han leter, fomler, snakker, babler og forteller. Og synger. Høyt! Han bytter instrumenter, går fra gitarer til piano, og alt er gåsehud. Jeg husker den intense spenningen, jeg hadde jo enorme forventninger. Var nervøs av en eller annen grunn. Neil Young var altså endelig kommet til Norge. Og det til en gymsal i Oslo, Ekeberghallen. Det er vinter og mars i 1976. I minuttene før konserten lå revelukta tungt i lokalet. – Detta blir stort, nærmest roper en kar til oss. Bruttern og jeg kjenner’n ikke, men vi nikker enig og viser høye tomler. To minutter senere sovner han, og så starter konserten…
Det føles som noen evigheter fra Neil kommer på scenen og begynner å spille. Han rusler mot stolen. Setter seg. Kikker ut. Voldsom applaus runger, etterfulgt av spent jubel og tilrop i hallen. Sad Movies starter, og alt er bare magisk. Stemmen fyller hallen, og på denne tiden går de lyse tonene rett i taket. Vi sitter på rad 24, bruttern og jeg, det er en mandag og klokka har passert 20.00 – og i noen timer nå er alt tidløst.
Neil Young og Crazy Horse subber inn til andre sett. Elektrisk, skarpt og deilig. Vindkanonene er satt på full storm, bokstavelig talt, for det er her og nå det skjer: De spiller Like A Hurricane, min favorittlåt over alle favorittlåter. Har aldri hørt låta før nå, men alle skjønner at her er vi med på noe stort og evig. Lyden er vidunderlig høy, det er full pøs, sterkt, det river – og vi flyr…
På plass 14 sitter jeg, 14 år på alderskontoen, og har naturligvis ingen inntektskilde, null penger til å gå på konsert. Og det er akkurat dette denne historien egentlig handler om. Atle, min eldre bror, forstod hva Neil Young betydde for meg og spanderte billetten på meg. Noen år senere var jeg med å lage en kampanje for sparing: Gi bort en gave som varer hele livet! Suksess – Det var Neil Young-billetten jeg egentlig tenkte på: Tusen takk, Atle. Neste konsert i Norge var i Drammenshallen i oktober-82. Computer age satt som ei kule! Men det er annen historie. Dette var en dobbel kjærlighetshistorie, til Neil og Atle.
Svein med T-skjorte med bilde av billetten fått av broren – Ekebergshallen i 1976.
Bob Dylan – Time Out Of Mind (album 1997) Bob Dylan – Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997), The Bootlegs series Vol.17 (Bokssett 5 CD-er, dobbeltalbum med mer, 2023)
«I can hear the church bells ringin’ in the yard I wonder who they’re ringin’ for? I know I can’t win But my heart just won’t give in»
Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av «Standing In The Doorway» på den nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse.
Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum i mellomtiden hadde bidratt til fornyet inspirasjon.
Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata var i hovedsak spilt inn før han ble dødssyk. Når anmeldere skrev om at albumet handlet om Dylans dødelighet, svarte Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen få øye på lyset. Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covrede sang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud som med Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan sang noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler.
Foto: Antonin Kratchovil (2000)
Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter. Lenge så det ut som Tempest (2012) ville bli Dylans siste album med egne låter, før han etter flere coveralbum var tilbake med Rough & Rowdy Ways, et av hans aller beste album!
Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, var det tre låter som jeg ble særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kom flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på den nye boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg.
«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.
Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh, Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois ville bruke moderne teknologi som ble paret med Dylans låter som stod i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte følte seg ikke veldig ønsket av Lanois. Samt mange til. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skulle han spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind ga seg selv en ny start.
Foto: Mark Seliger (1997)
Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på den nye utgivelsen, Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.
Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i og mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever foreløpig ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg så langt har klart å avdekke.
Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass på hverandre under prosessen, at også Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.
Utgaven med fem CD’er
Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene som noen år seinere fant sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten!
Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Jeg synes også «Dreamin’ Of You» som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway» er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i den versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen er trolig den som passer best på plata, men som enkeltspor tror jeg at version 1 av de alternative versjonene gjør mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.
Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.
Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette var en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.
Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».
Gubberock 