Gubberock

Ledfoot – ærlig gotisk blues solo og rock med Ronni Le Tekrø

Ledfoot – Coffin Nails (album 2022), Ledfoot & Ronni Le Tekrø – Limited Edition Lava Lamp (album 2023)

Jeg har ikke sett den norske serien Exit. Om du har sett den, har du sikkert også hørt musikken til Ledfoot, og kanskje sett ham som torpedo der. Noen vil si Ledfoot er det beste med serien.

Tim Scott McConnell er en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot. Ledfoot har med sin nær skumle røst og 12-strenger har skapt seg et unikt musikalsk univers. Ledfoot er en svært produktiv artist. I 2021 ga han ut Spellemann-nominerte Black Valley, og året før kom samarbeidsprosjektet A Death Divine med Ronni Le Tekrø fra blant annet TNT, også han kjent som en særegen og glimrende gitarist.

I løpet av rundt tre måneder nå har Ledfoot gitt ut to album, ett soloalbum og ett med Ronni Le Tekrø og band. Vi begynner med soloalbumet:

Coffin Nails, solo

”Indulge me if I tell you all my story» heter det i åpningen på Ledfoots Coffin Nails. Låten heter «Perdition» – fortapelse– og da er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på reisen den drøye halvtimen albumet varer. Albumet er spilt inn over to dager, og ble gitt ut i desember i fjor. Jeg lot det passere da, men plukket det opp nå i forbindelse med det rykende ferske albumet med Ronni Le Tekrø.

I skrivende stund sitter jeg inne i mørket på en Espresso House en formiddag i Oslo med en stor kopp kaffe. Ute er det lyst og godvær. På Coffin Nails får jeg nesten inntrykk av at situasjonen er snudd på hodet. Ledfoot sitter ute i lyset, men kikker innover, innover i sjela, inn i mørke kroker. Hovedpersonen(e) i låtene har gjort sine feilsteg. Ledfoot sier på albumomslaget ”…just me…honest for better or worse…“. Så la meg anta at albumet stort sett handler om for Ledfoot, om ikke annet så for enkelhets skyld.

Ledfoot har hatt sine kamper med djevelen, også den som sitter i telefonen hans. Ja, i mange telefoner hos oss andre også. Han har ikke alltid behandlet kvinner bra. Å leve med sine mistak kan være tyngre enn å være i fengsel. Kanskje har han først og fremst vært slem med seg selv? Men tross alt; han er bedre enn «bad». Og når han en dag skal begraves, vil ingen fortelle om hans feilsteg, dem må han ta med seg i grava. Men som det heter i tittellåten; i grava blir ikke hans opprørske sjel lenge. Den flyr raskt avsted, uansett hvor godt man spikrer igjen kista.

Coffin Nails er rett og slett en mørk, sterk og intens halvtime. Låtene og Ledfoot krever din oppmerksomhet, men gir belønning tilbake. Jeg savner ikke andre musikere ett sekund. Albumet har akkurat det det trenger, og kan fort være et av de beste albumene du gikk glipp av i fjor. Om noen låter utmerker seg? Jeg er spesielt svak for «House Of Restitution».

Redigert: Fikk nettopp vite at Coffin Nails er nominert til Spellemann i kategorien blues.

Limited Edition Lava Lamp, med Ronni Le Tekrø og band

”Vi er lavalampene“ kan vi lese i intervjuer i forbindelse med at Ledfoot og Ronni Le Tekrø igjen har slått seg sammen for et album, Limited Edition Lava Lamp. Lavalampene fra 60-tallet symboliserte alt som var motkulturelt og psykdelisk. Selve tittellåten er også den mest eksperimentelle – og psykedeliske – på albumet. Albumets grunnfølelse er noe helt annet enn Ledfoots soloprosjekt, selv om Ledfoot er Ledfoot, og åpningslåten «Little Rosie» sender tankene mine i retning av Lou Reeds og hans vandringer på den ville siden.

Albumet er produsert av H. P. Gundersen som også bidrar med gitarer og tangenter. I tillegg har de fått med ser Anders Odden på bass, Markus O Klyve på tangenter og Trond Augland på trommer. Sammen har de laget en variert plate. Med unntak av coverlåten «Sister» har Ledfoot skrevet låtene alene eller sammen med Le Tekrø. Om åpningslåten «Little Rosie» kunne minne om Lou Reed, er neste låt, «Crying», nær en countrylåt med nydelig steelgitar, ellers er særlig versene veldig fine på denne. På den tyngre «Ego In The Coffin» – en låt som hinter om at det ikke er plass i kista til hovedpersonens store ego og peker således tematisk tilbake til soloalbumet Coffin Nails– hører vi mer av Ronni Le Tekrøs gitarer – herlig og rå låt!

«Never Use Your Eyes» har kvaliteter som minner en på hvorfor musikken til Ledfoot passer sammen med film. En sterk låt, der mange har bidratt til å skape stemningen som omkranser låten. Avslutningslåten, «This Hurtful Game», har mange av de samme kvalitetene. Albumet har også fått plass til lettere, nær poplåter, som «Sister».

Alt i alt er Limited Edition Lava Lamp ei solid og variert plate med mange gode låter som bæres fram av dyktige musikere. Ronni Le Tekrø overdriver aldri, men tilfører akkurat det som skal til. Albumet er lettere og naturlig nok mer produsert enn intense Coffin Nails. Om jeg skulle velge, holder jeg så langt en ørliten knapp på Coffin Nails, men her trenger du ikke velge, ta dem etter tur.

Jørund rimer på mer enn smerte

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Mellom Eydehavn og Hedemora (album 2023)

Husker du Tor Håkon Holte som gikk de siste 25 kilometerene raskere enn de 25 første da han vant femmila i Holmenkollen i 1984? Jeg har hatt en treg start med alle de tre albumene til Jørund Vålandsmyr & Menigheten, men de kommer sigende på samme måte som gode femmilsløpere i langrenn i gamle dager.

Slitestyrke. Jørund Vålandsmyr & Menigheten har de senere årene gitt ut to av de beste og mest slitesterke albumene i norsk rock i nyere tid. Til dere som er lykkelige (2019) og Hvite dager, mørke kvelder (2020) er oppvisninger i tekster med krumspring og galgenhumor. Til dere som er lykkelige beveget seg sømløst fra den renskårne countrylåten «Hjerterått» til den psykedeliske rockeren «To kalde steinheller». Gitarene gikk gjerne på utflukter slik vi kjenner fra blant andre Jonathan Wilson. På Hvite dager, mørke kvelder, ble det det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jeg skrev slitesterke, og det gjelder også Jørund og Menighetens nye album Mellom Eydehavn og Hedemora.

Det lykkelige tredjealbumet! Jørund betegner – ikke helt ironifritt, men likevel med enn viss rett – Mellom Eydehavn og Hedemora som et lykkelig album: – «Låtene tar derfor opp lystige temaer som angst, terapi og avholdenhet». Eydehavn og Hedemora er stedene Jørund og hans fremtidige kone vokste opp og flyttet fra.

Joda, låtene er noen lysere enn tidligere, noe Jørunds forlovede helt sikkert skal ha sin del av æren for. Sjangermessig er dette fortsatt rock med elektronisk tilbehør. Jeg legger gjerne til «pop» for å signalisere at albumet er litt lettere, og at jeg må lete litt lenger etter de skitne gitarene enn tidligere. Men heldigvis finner jeg dem. Om dette er pop, er det heldigvis pop med en viss tyngde, noe annet ville ikke kledd Jørund. Vi kjenner igjen mange av musikerne fra tidligere. De er avgjørende for det flotte lydbildet som Jørund & Menigheten har skjemt oss bort med på disse tre albumene. Og kanskje bommer jeg av og til på musikerne jeg trekker frem underveis. Som oftest er slikt ikke så nøye, man hører helheten, detaljene og enkeltprestasjoner er en del av den, selv om man ikke dissekerer albumet helt.

Tekster. De gode tekstene er også denne gangen skrevet av Jørund i samarbeid med Bernhard Vigen. Om tekstene ikke bare er lykkelige, handler de likevel om ikke å dyrke tungsinnet, om å gripe etter lykken. Jørund hopper ikke fra én sinnstilstand på de to foregående albumene til én ny på dette albumet. Men han er i bevegelse, vil være i bevegelse, og tar oss med på ferden. Med en viss rett kan en derfor si at Jørunds forlovede oppsummerer tematikken egjennom disse ordene til Jørund: ««Hvordan kan du skrive om lykke hvis du ikke har det bra med deg selv?» Om Jørund ønsker å avsløre litt usikkerhet i tekstene, oser Jørund glimrende vokal og fremføring av autoritet og selvtillit.

Trompet! Albumet åpner musikalsk sett optimistisk med «Strendene ved Barmouth Wales», med flott innslag av en triumferende trompet signert Torstein Nystrøm. «Rett på livet» er tyngre, synthene til Ole Øvstedal og Silje Huleboer mer fremtredende. “Du blir ikke hel av et utrygt hjerte, du kan ikke rime alt i livet på smerte.” Og der har vi én av dem. De gode formuleringene, de som får opp humøret på denne lytteren i hvert fall. Ett av mange eksempler på at Jørund tar forlovedens ord innover seg. Skal jeg likevel pirke litt bort i tekstene, kan jeg jo nevne at ordstillingen enkelte ganger blir litt kunstig.

God balanse. På tittellåten får Jørn Raknes vist seg frem, og både hans gitarer og rytmeseksjonen med Hans Wagner på bass og Jacob Langmoen får vist seg fram på det som nesten er min favorittlåt på albumet, «Låst på innsiden». Låten røsker skikkelig. Plutselig etter under halvannet minutt er den over. Dessverre. Men har man sagt det man har å si, er det kanskje like greit å stoppe mens leken er god. Vi får heller spille den én gang til: ”Jeg er høy og mørk til sinns…“.

Det fortsetter med en god balanse mellom rolige og litt raskere og mer bråkete låter. Om livet som er tilbakelagt, om «Antabussen» der Christine Marvel bidrar på vokal, om forholdet til forloveden i flotte «Jeg og Fröken Sverige». Fine ting og spennende lydeffekter på insisterende «Veven», og helt til slutt «Som fugler» med en selvransakende tekst som avslutter albumet på fint vis.

Befester posisjonen. Jeg hadde et gjenhør med de to forrige albumene til Jørund og Menigheten denne uka. Jeg ble slått av hvor godt de står seg. Med Mellom Eydehamn og Hedemora befester Jørund Vålandsmyr & Menigheten posisjonen de skaffet seg med de to første albumene med nok et solid album som krevde litt av meg før det satt.

I veikrysset der Tønes møter Tom Waits

Stian Johansen & John Olav Hovde med Band, liksom – Bare en røyk til (EP 2023)

Coverfoto: Inge Haugane, foto til høyre: Kai Hansen

”«All inclusive-ræv» ble skrevet etter at Stian Johansen satt på en hytte i Bamble, og la merke
til de eldre ekteparene som stadig gikk tur forbi. Mannen i forholdet så alltid ut til å gå ti
meter foran kona. Selv på runde to forbi hytta var han ti meter foran. Som om han rykket fra
idet de tråkket ut av hytta si, og så bare holdt den bedagelige avstanden til kona. Da Stian etter hvert endelig så et ektepar gå ved siden av hverandre, la han merke til at de hørte på hver sine trådløse hodetelefoner …”

Dikt møter rock. Det er trøkk, og det er humor på det sentrale sporet «All inclusive-ræv». Musikken er sentral, fin koring og bra melodi. Det gnistrer av gitarene. Dette er en låt som bør inn på alle spillelister. Stian Johansen & John Olav Hovde er et prosjekt der dikt og rock møtes. Hører man denne låten isolert, er det intet ved den som får meg til å tenke på at dette er et slikt prosjekt. Dette er rock med meningsfylt tekst! Én ambisjon med prosjektet skal være å flette musikken og tekstene mer inn i hverandre enn hva som ofte er tilfellet når en forfatter framfører tekstene sine til musikk. Om de har lykkes med akkurat dette med alle låtene, bryr jeg meg ellers ikke så mye om. De har i hvert fall lykkes med denne fem spors EP’en. Lykkes med å fange min oppmerksomhet og interesse.

Stian Johansen er forfatter og John Olav Hovde har gitt ut musikk i over 20 år. Bare en røyk til er deres første albumutgivelse sammen. Rock til dikt er i og for seg ikke nytt. Lars Saabye Christensen med Norsk Utflukt, Jan Erik Vold & Kåre Virud, Odd Børretzen og Arild Nyquist er gode eksempler på dette.

Hovde og Johansen og bandmedlemmene er bosatt i Grenlandsområdet. Gøran Grini bidrar både i bandet og har produsert sammen men Hovde. For øvrig består Bandet, liksom av: Stig Sjøstrøm (Vidar Busk,Vold & Virud) og Halvor Nordal Strand (Leprous). Albumet er mikset av Bård Ingebrigtsen. Bandnavnet «Band, liksom» har referanse til ei bok Johansen skrev, Jeff Tweedy, liksom, og selveste The Band.

Tom Waits. Om «All-Inclusive ræv» er en fullblods rockelåt, ligger åpningen på albumet «Bestemor rulla en røyk» nær diktet innledningsvis. Så kommer musikken inn. Skitne gitarer og teatralsk piano sender tankene i retning av Tom Waits. Og der er det som kjent godt å være! Den stemningen får jeg lov å være i også på låt nummer to «Bare kommer snart». Fjerde låt «Fikk nok» er en «penere» låt. Instrumentene er renere, musikken mindre dramatisk. Teksten er en galgenhumoristisk samtale om et par det har gått litt over styr for:

”Det var hun som sto for drømminga, tenkinga, som ringte rundt og fulgte opp håndverkere og klaga på arbeidet og regningene. Det var hun som dobbeltsjekka og trippelspurte bilmekanikere og gud hjelpe meg eiendomsmeglere så han ble flau og ikke så lite gretten.“

Mer Tom Waits? Siste låt «Bedre problemer enn naboen», har en helt absurd tekst som fikk kona mi og meg til å se på hverandre og bryte ut i latter. Skal vi holde oss til Tom Waits-sammenlikninger, gir snakkefremføringen og det skumle lydbildet assosiasjoner til Toms «What’s He Building?» Men dette er likevel noe annet. Og teksten blir bare bedre og bedre eller verre og verre. Velg selv!

Jeg har stor sans for dette prosjektet. Fem låter, flott musikk og morsomme og til dels tankevekkende tekster. Det eneste jeg kan ønske meg i tillegg er enda mer av dette!

Våghalser, slitere og dagdrømmere

Amy Lashley – Daredevils, Strugglers And Daydreamers (album 2016)

Jeg fikk nok en ubevisst påminnelse da jeg så samboeren Otis Gibbs på konsert i Oslo for noen uker siden. Der litt bak hans egne CD’er som lå for salg, var ikke det Daredevils, Strugglers And Daydreamers med Amy Ashley? Albumet den utmerkede bloggen Dust Of Daylight hadde anbefalt og som vi kontinuerlig spilte i bilen på ferie i Kroatia høsten 2016. Den siste uka har jeg sikkert spilt albumet mer enn ti ganger. I stua, på T-banen. Hvor som helst. Jeg måtte sjekke. Hvor hadde jeg plassert albumet på lista over de beste albumene i perioden 2010–2019. Hadde jeg glemt det bort? Nei, der helt nede på 17. plass. Lister altså! Legger jeg den siste uka til grunn, må albumet rykke opp 16 plasser. Minst!

Amy Lashley er fra Indiana og bor der sammen med Otis. Hun har bare gitt ut tre album, hvorav Daredevils, Strugglers And Daydreamers er hennes foreløpig siste. Hun er ikke glad i å stå på scene, noe som kan forklare den lave utgivelsesfrekvensen. Hun har ellers laget barnebok og driver også med kunstmaling.

Stjernelag. Otis Gibbs har en finger med i spillet. Han spiller gitar, ja, han viser flere ganger at han virkelig kan spille gitar, uten at han på noen måter prøver å tilrane seg oppmerksomhet. Otis har produsert albumet sammen med Thomm Jutz. Med seg har de et stjernelag av musikere: Fats Kaplin på pedal steel, Mark Fein (Dwight Yoakam, Allison Krauss) spiller ståbass og Justin Moses (Emmylou Harris, Alison Krauss) spiller fele og banjo. Dette låter bare så flott og uanstrengt og går aldri i veien for hverandre. Noen ganger enkeltvis, noen ganger sammen. Folk med snev av bluegrass. På «Blame The Wind» låter det nesten litt jazz med gode og varme kontrabasstoner. Jeg har hatt noen dager med forkjølelse der jeg egentlig ikke har vært mottakelig for musikk. Med unntak av dette albumet. Melodiene er så utrolig vakre.

Også låter med tungt budskap. Foto fra Amy Ashleys hjemmeside.

Gråter. Du har nå kanskje fått inntrykk av at dette er easy listening-musikk. Joda, på den måten at dette albumet fungerer godt til alt! Men hører du etter på hva Amy med sin himmelske og utrykksfulle røst synger, skjønner du at Amy også serverer tungt fordøyelig stoff. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter her, men Cotton Flowers kommer jeg ikke unna. Her snakker vi nok om slitere eller i beste fall dagdrømmere. Jenter som blir misbrukt, mødre som ikke kan eller vil se. Det er så trist, og jeg vet ikke om jeg samtidig kan tillate meg å si vakkert, men følelsene mobiliseres. Fele som veksler med gitaren og Amys stemme om å få låten til å gråte:

“Sometimes mothers refuse to hear
Cannot believe what is whispered in their ear
What could make a person do such a thing
And who on Earth are we to blame“

Prøvelser og lettere låter. Så har du låten om dagen som måtte bli rar: «I Knew It». Her er det også trommer – eller er det bare kontrabassen – låten høres så lekende, flyvende lett ut. På «West Coast Lament» får trommene igjen (?) utfolde seg, denne gangen sammen med Fats Kaplins steelgitar i enda en låt som konkurrerer om å være albumets fineste. Sånn er bare dette albumet. «We Still Smile» handler om en familie som møter prøvelser. De holder motet oppe: ”This old house have seen better days… …We still smile through it all“. Denne fantastiske låten er plassert nesten helt mot slutten av albumet. Nydelig gitar og fele. Amy selv snakker frem noen av ordene.

Mer! Men om vi rykker tilbake til start, har vi låten «Just A Goner», en superfengende vers og ditto refreng. Av albumets aller friskeste låter. Lager de slike låter lenger? Lager de flere slike plater lenger? Amy, lag flere album, vi trenger det!

(Jeg har hentet en del fakta fra denne artikkelen i Dust Of Daylight.)

Coffin Nails, solo

Limited Edition Lava Lamp, med Ronni Le Tekrø og band

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: