Albumcover og bilde fra Charlie Suttons hjemmeside
Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.
Country. Ifølge hjemmesiden hans er Charlie Sutton en erfaren låtskriver med over 25 år med livemusikk under beltet. Han er oppvokst i Pacific Northwest, har musikalske røtter i Midtvesten hvor han tilbrakte slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene med å spille musikk i St. Louis. Det har gått under ett år siden hans forrige utgivelse, og også i 2020 utga Charlie & The Changelings et album som fikk gode kritikker. Foruten Charlie på vokal, gitar, banjo, munnspill og synth spiller bandmedlemmene Sam Alkire, Jason Beek, David Manison og Adam Straumbinger bass, trommer, steelgitar, dobro, fele samt koring. Som man ser av instrumentene, befinner vi oss stort sett i godt gammeldags countryland med snev av bluegrass.
Foto fra Charlies hjemmeside.
Humørfylt. Charlie selv har en lett tilbakelent humørfylt måte å synge på. Man får nesten en følelse av at han flirer litt der han avleverer historier som egentlig til dels er tragiske, kanskje litt som Shel Silverstein. Og musikken er også ganske lystig, til å bli i godt humør av. Jeg kom over plata etter anbefaling fra Skranglefantene , og vi er ganske enige om at dette er ei plate som gjennomgående har fine låter, men der noen låter ligger et hakk eller to over de øvrige.
Noen låter skiller seg ut. Tittellåten, «Phantom Drifter», er en slik låt, om en ensom mann som lever i skjul og skyr dagslys så folk skal slippe å se ansiktet hans. Sangen drives fram av teksten, en fin melodi, fele og piskende trommer. Jeg er også svak for «Me & Mutt» med den herlige basskoringen. Her nevnes også en film av John Wayne, så mine bilder på netthinnen som jeg skriver om innledningsvis, må ha noe for seg.
Et annet høydepunkt er «The Outlaw Po8»: «He was a steel eyed gambler in a shiny top hat//he wore a long black duster and a checkered vest//he smoked fine cigars from a silver box//he was as slick as a snake and as Sky as a fox….. He was an outlaw poet». Her skjer det litt av hvert for å si det forsiktig. Jeg forsøker å henge med og oppfatter litt mer for hver gang! Herlig låt.
Sett på Phantom Drifter med Charlie Sutton & The Changeling, og forutsetningene for å få en god start på dagen – eller hvor du måtte befinne deg i døgnet når du leser dette – er på plass!
The title of the book got it righ. Faith, Hope And Carnage is a book about faith and hope, but also about grief, guilt and processing Arthur’s passing in 2015. Arthur was one of Nick Cave’s twin sons from his current marriage to Susie. In May 2022, Cave also lost an older son from a previous relationship, that is not the subject of this book.
Of the music books I’ve read in the past year, this book of conversations between The Observer/The Guardian journalist Seán O’Hagan is undoubtedly the most interesting. The two have known each other for forty years, and it becomes clear early on that they have a trusting relationship and that O’Hagan has experiences that make him understand part of what Cave has gone through with grief and guilt in later years. It is emphasized on the book’s cover that this is a conversation, and not a memoir. And thank you for that! It is not always as exciting with chronological biographies that start with a long review of the main character’s childhood. The book’s idea was born after several phone calls between Cave and O’Hagan at the beginning of the pandemic, in March 2020, and the finish line for the afterword is in May 2022.
Easy to read and engaging. One could imagine that a conversation over 280 pages on such topics could well become heavy and demanding. But, no, rather it is easy to read and engaging. Cave himself emphasizes that he is not a professional either as an adviser to others or in major existential and philosophical questions. In recent years, Cave has run his Red Hand Files on the internet, where many people ask questions and comment on their own life challenges, and many do not even have a relationship with Cave’s music. Cave spends a lot of time both reading and answering letters. This has been important for his own processing of the grief over Arthur, at the same time that he sees that the Red Hand Files gives him a great responsibility. The series Conversations With Nick Cave, which could also be experienced in Oslo Concert Hall in 2019, had much of the same purpose. Here, Cave performed without a safety net and answered the audience’s questions between songs performed by Cave alone behind a grand piano. Cave sees this series as important so that he can now live a better life than before.
In Oslo Konserthus 2019
Better human beings. I have previously written about several of Cave’s latest albums. Cave has a slightly strained relationship with Skeleton Tree (2016). With one exception, all the songs on that album were written before Arthur’s death. Nevertheless, the songs on the album – including for Cave himself – sound like they were written after his son’s death. Ghosteen (2019) is an album created as a space where Cave and his wife Susie can meet their son and say their final goodbyes. Carnage (2021) is again something completely different. I see no reason to rewrite my reviews of the records after reading the book, but then Cave himself writes that he has no ambitions to be a mysterious figure. He does not make music just for himself, but hopes that the music and meeting the audience can make both himself and the audience better humans. Maybe it sounds pretentious, but I believe it when it comes from Nick Cave.
Religion that obliges. Cave realizes that on the big stages he has qualities that can be reminiscent of religious seducers – I let myself be seduced at a fantastic concert last summer – but at the same time in many settings he is just one of us. Like artists such as Bob Dylan and Leonard Cohen, Cave uses many biblical images in his lyrics. He is strongly fascinated and attracted by the Bible and Jesus Christ. He strives towards what he calls a conservative religiosity that obliges. Or something along those lines.
I also understand that he thinks music is an expression of something religious, where people meet on the basis of something we cannot fully grasp. He talks about a belief that can be truth enough, if it is useful for people. An interesting discussion in itself: Whether faith gets you out of drug addiction is more important than whether you are completely or to some extent literally wrong in your faith? Faith can still be metaphorically true, right? Cave and O’Hagan also look back on Cave’s longtime herion addiction, an addiction that was worse than I thought.
Digging deeper. The book can be perceived as a bit jumpy, but that also helps to make it so fascinating. We constantly return to themes we have visited before. Perhaps you can experience this as repetition, before you discover that the authors are discussing the matter from a slightly different angle, digging a little deeper than before. This portion-wise approach also contributes to making it easier to deal with the big and difficult questions, for the reader, but perhaps also for Cave and O’Hagan in their conversations.
Cave and O’Hagan also discuss how Cave creates music. If you think Cave as a writer begins with the words, you are wrong. He starts with images in his head, and tries to create music from the images he envisions. Listening to the Ghosteen album, I think I can tell what he means.
Book of wise reflections. You don’t have to agree with Nick Cave on everything. In any case, he speaks with wisely about the big questions that may not have good answers. Perhaps the book can make the reader reflect on his own life; how to get through a grief, what is important in your life? Cave says that the most touching thing has been seeing his wife Susie come out of the darkness and continue to live. You will learn more about how Cave’s life has changed after Arthur’s death, although in many ways he believes he is still the same as he was 40 years ago. I’m not entirely sure about that.
Nick Cave & Seán O’Hagan: Faith, Hope And Carnage (bok 2022)
Tittelen på boka holder det den lover.Faith, Hope And Carnage er ei bok om tro og håp, men også om sorg, skyld og bearbeidelse av Arthurs bortgang i 2015. Arthur var den ene av Nick Caves tvillingsønner fra hans nåværende ekteskap med Susie. I mai 2022 mistet Cave også en eldre sønn fra et tidligere forhold, det er ikke tema for denne boka.
Av de musikkbøkene jeg har lest det siste året, er utvilsomt denne samtaleboka mellom The Observer/The Guardian-journalisten Seán O’Hagan den mest interessante. De to har kjent hverandre i førti år, og det blir tidlig klart at de har et tillitsfullt forhold og at O’Hagan har opplevelser som gjør at han forstår en del av det Cave har gjennomlevd av sorg og skyldfølelse de seinere årene. Det understrekes på bokas omslag at dette er en samtale, og ikke en memoar. Og takk for det! Det er ikke alltid like spennende med kronologiske biografier som starter med en lang gjennomgang av hovedpersonens barndom. Bokas idé ble født etter flere telefonsamtaler mellom Cave og O’Hagan i begynnelsen av pandemien, i mars 2020, og sluttstrek for etterordet er i mai 2022.
Lettlest og engasjerende. Man kunne tenke seg at en samtale over 280 sider om slike temaer kunne ble vel tungt og krevende. Men, nei, snarere er den lettlest og engasjerende. Cave selv understreker at han ikke er profesjonell verken som rådgiver for andre eller i store eksistensielle og filosofiske spørsmål. Cave har de siste årene drevet sine Red Hand Files på internett der mange stiller spørsmål og kommenterer egne livsutfordringer, ja flere har ikke en gang et forhold til Caves musikk. Cave bruker mye tid på å både lese og svare på brev. Dette har vært viktig for hans egen bearbeiding av sorgen over Arthur, samtidig som han ser at Red Hand Files gir ham et stort ansvar. Serien Conversations With Nick Cave som også kunne oppleves i Oslo Konserthus i 2019 hadde mye av det samme formålet. Her stilte Cave opp uten sikkerhetsnett og svarte på publikums spørsmål mellom låter fremført av Cave alene bak et flygel. Cave ser på denne serien som viktig for at han nå kan leve et bedre liv enn før.
Nick Cave i Oslo Konserthus i 2019.
Bedre mennesker. Jeg har tidligere skrevet om flere av Caves siste album. Cave har et litt anstrengt forhold til Skeleton Tree (2016). Med ett unntak er alle låtene på det albumet skrevet før Arthurs død. Likevel høres sangene på albumet – også for Cave selv – ut som de er skrevet etter sønnens død. Ghosteen (2019) er et album som er laget som et rom der Cave og kona Susie kan møte sønnen og ta endelig farvel. Carnage (2021) er igjen noe helt annet. Jeg ser ingen grunn til å omskrive mine omtaler av platene etter å ha lest boka, men så skriver Cave selv at han har ingen ambisjoner om å være en mystisk figur. Han lager ikke musikk bare for seg selv, men håper at musikken og møte med publikum kan gjøre både ham selv og tilhørerne til bedre mennesker. Kanskje høres det pretensiøst ut, men jeg tror på det når det kommer fra Nick Cave.
Religion som forplikter. Cave innser at han på de store scenene har egenskaper som kan minne om religiøse forførere – jeg lot meg selv forføre på fantastisk konsert i fjor sommer – men samtidig stiller han opp i mange settinger der han bare er én av oss. I likhet med artister som Bob Dylan og Leonard Cohen bruker Cave mange bibelske bilder i tekstene sine. Han er sterkt fascinert og tiltrukket av Bibelen og Jesus Kristus. Han søker mot det det han kaller en konservativ religiøsitet som forplikter. Eller noe i den retningen.
Jeg oppfatter også at han mener musikk er et uttrykk for noe religiøst, der mennesker møtes med utgangspunkt i noe vi ikke helt kan gripe. Han snakker om at en tro kan være sannhet nok, om den er til nytte for menneskene. En interessant diskusjon i seg selv: Om tro får deg ut av stoffavhengighet, er det viktigere enn om du fullstendig eller til en viss grad tar bokstavelig feil i din tro? Troen kan jo likevel være metaforisk sann? Cave og O’Hagan ser også tilbake på Caves mangeårige herionavhengighet, en avhengighet som var verre enn jeg trodde.
Graver dypere. Boka kan oppfattes litt springende, men det bidrar også til å gjøre den så fascinerende. Vi vender stadig tilbake til temaer vi har vært innom før. Kanskje kan man oppleve dette som gjentakelser, før man oppdager at forfatterne diskuterer saken fra en litt annen vinkel, graver litt dypere enn før. Denne porsjonsvise tilnærmingen bidrar også til at det blir lettere å forholde seg til de store og vanskelige spørsmålene, for leseren men kanskje også for Cave og O’Hagan i deres samtaler.
Cave og O’Hagan diskuterer også hvordan Cave skaper musikk. Om du tror Cave som forfatter begynner med ordene, tar du feil. Han begynner med bilder han har i hodet, og forsøker å skape musikk av bildene han ser for seg. Når jeg lytter på albumet Ghosteen, tror jeg at jeg kan ane hva han mener.
Reflektert og klok. Man trenger ikke være enig med Nick Cave i ett og alt. Han snakker uansett velbegrunnet om de store spørsmålene som kanskje ikke har gode svar. Dette er ei bok å bli litt klokere av. Kanskje kan den få leseren til å reflektere over eget liv; hvordan komme gjennom en sorg, hva er viktig i ditt liv? Cave forteller at det mest rørende har vært å se kona Susie komme ut av mørket og fortsette å leve. Du får vite mer om hvordan Caves liv har endret seg etter Arthurs død, selv om han på mange måter mener at han fortsatt er den samme som for 40 år siden. Jeg er ikke helt sikker på det.
«David Olney was the unparalleled master of perspective. Point of view in his songs was original, interesting, and brilliant. He wrote from the viewpoint of the iceberg in «Titanic». From the point of view of the huckster ripping people off on the hill next to Jesus in «Jerusalem Tomorrow». From the viewpoint of a dummy talking to the ventriloquist in «Who’s the Dummy Now?» From the viewpoint of the donkey carrying Jesus into Jerusalem on Palm Sunday in «Brays». from the viewpoint of a French Prostitute servicing soldiers doomed to die in «1917» St. Francis of Assisi said, «One who works with their hands is a laborer. One who works with their hands and their head is a craftsman. One who works with their hands, their head and their heart is an artist.»
—Utdrag fra Mary Gauthiers Facebook-post fra 11. mars 2020
Folksanger David Olney døde 18. januar i i 2020. Han var på scenen midt i fremføringen av en sang, sa «I’m sorry», og døde. Om det er lov å skrive det — det høres ut som en fin måte å dø på.
Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive en hyllest til ham, men som David skulle ha vært mens han levde; han presser seg ikke på, han har god tid. Han var så lite høyrøstet at jeg gikk glipp av hans siste konserter da han var i Norge. Jeg fikk likevel oppleve ham én gang for 15-20 år siden. Det ble palmesøndag før jeg satte meg ned for å skrive. Og nettopp palmesøndag tenker jeg er en riktig dag å skrive om David Olney på.
To av David Olneys flotteste sanger handler nemlig om palmesøndag eller har i det minste forbindelser til dagen. Mary Gauthier har allerede fått nevne dem. Perspektivenes mester. «Jerusalem Tomorrow». Vi går tilbake til tiden da Jesus levde på jorden. På den tiden var det mange som forsøkte seg på helbredelser. Olney tar perspektivet til én av dem:
«Well, I’m in this desert town and it’s hot as hell But no one’s buyin’ what I got to sell I make my lame kid walk I make a dumb guy talk»
Men det er da Jesus kommer på banen:
«Instead of callin’ down fire from above He just gets real quiet and talks about love And I’ll tell you somethin’ funny He didn’t want nobody’s money»
….. «Well, I guess I’ll string along Don’t see how too much can go wrong As long as he pays my way I guess I’ll follow We’re headed for Jerusalem tomorrow»
Olney snakkesynger seg gjennom låten. Den har likevel melodi så det holder. Låten finnes i flere versjoner. I 2012 gav Olney ut en EP med seks låter som tar utgangspunkt i påskens hendelser. Én av dem tar perspektivet til Barabbas, røveren som hang på korset med Jesus. En annen gir historien til soldaten som skulle passe på Jesus lik og satt utenfor graven hans. Men jeg må trekke frem «Brays» spesielt. Eselet når sjeldent opp i dyrenes hierarki. De ses på som litt dumme og late dyr. Men maken til oppreisning dette dyret får, når Jesus rir inn i Jerusalem på palmesøndag:
«Blessed am I of all creatures Blessed am I of all beasts I heard the cries of Hosanna Palm leaves were laid at my feet»
Man kommer heller ikke unna låten «1917». En fransk prostituert tar imot soldater før de skal ut til slagmarken for den sikre død: «Who am I to deny them?». Olney lar oss stoppe opp og se problemstillinger fra flere sider.
Første plate jeg hørte med David Olney var «Omar’s Blues» fra 2000, og det er nok også den jeg liker aller best som helhet betraktet – en takk til daværende Avis1 og Erik Valebrokk der. Sangene på Olneys album har ofte to uttrykk; de vare visene og de tøffere bluesrockerne. Jeg liker visene best, men på «Omar’s Blues» balanseres disse uttrykkene perfekt. Ellers er det nok «Deeper Well» fra 1989 som har den aller sterkeste samlingen av sanger.
David Olney var produktiv til det siste. Også det siste tiåret lagde han plater som måtte inn på mine årsoppsummeringslister. «This Side Or The Other» fra 2018 ble hans siste album som ble gitt ut mens han levde. I wanted to explore the idea of walls,» uttalte Olney, «What does a wall mean? What does it mean to be an immigrant who comes upon that wall as a wanderer, someone lost and alone?» Viktig og aktuell problemstilling. I 2021 ble hans siste mesterverk utgitt sammen med duoen Anana Kaye, «Whispers & Sighs». Det albumet har jeg viet mye plass de siste to årene, så jeg lar det hvile her.
Jeg har laget en spilleliste som bør gi en fin inngangsport til David Olneys sanger. Foruten de nevnte låtene finner du blant annet perler som «Poor Clothing», «If It Wasn’t For The Wind» og en duett med John Prine. Og mye mer. Som «If My Eyes Were Blind»: Vi lar Olney få siste ordet:
«And When my body dies, darlin’ I could never leave you lonely My spirit shall arise to comfort and to care for you only To sympathize, when my body dies»
Gubberock 