Haakon Ellingsen ser tilbake. Og framover

Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)

Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY

”Examined my worries, found a cup,filled it with coffee, then lightened up“

Det er ikke småtteri kaffe kan utrette. Haakon Ellingsen viser oss dette i hans nye singel, Rusty Morning, som han nylig har utgitt. En melodiøs og lett poplåt med pene vokalharmonier. Låten finner sin vei både i melodi og spennet mellom det melankolske og det positivt fremadskuende, kanskje fremover mot nytt album om et halvårs tid? Haakon Ellingsen spiller en rekke instrumenter selv og har også med seg Lars Lundevall (deLillos) på el-gitar og mangeårige samarbeidspartner Kyrre Fritzner (studiomusiker, deLillos, CC Cowboys med flere) produsent, og på koring, bass og perkusjon.

Samleplate. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.

Jeg har tidligere omtalt fjorårets album fra Haakon Ellingsen. Jeg mente Cloudberry Tales var en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata, skrev jeg. Og jeg kan bruke omtrent samme ord om denne samleplaten som avsluttes med tre av de beste låtene fra den plata: «Cloudberry Wine», «Joy» og «If I Could Sing»; særlig de to sistnevnte er i mine ører perler.

Samleplata bærer preg av at Haakon har samarbeidet med Kyrre Fritzner i en årrekke. Haakon forteller i er intervju med Disharmoni at Kyrre kan spille på alt mulig, og at de utfyller hverandre. Kyrre på sin side trekker fram at han har stor sans for Haakons tonespråk og låter, finurlige akkordrekker og melodier. Han peker også på at Haakons katalog viser at Haakon er nysgjerrig og leken.

Og på samleplata der sangene kommer i kronologisk rekkefølge får vi mange glimrende eksempler på hva Haakon og hans samarbeidspartnere er i stand til å gjøre. Haakon har også gitt ut norskspråklige musikk, men her er det kun låter fra de engelskspråklige albumene som er valgt. Dette bidrar til albumets helhetlige preg, selv om det spenner over mer enn 20 år.

Jeg er nokså ny til dette popgeniets univers, og jeg tenker at samlealbumet er laget nettopp for slike som meg. Albumet åpner aldeles fortreffelig med fire låter fra Minstrel (2001). Hvordan har jeg klart å styre unna dette albumet tidligere? Ikke minst liker jeg og den sømløst skiftende «Wisdom Comes Whispering» med sin filosofiske tekst og sine elegante vrier. «Jenny Kiss’d Me» har en drømmende stemning der instrumenter etterhvert sender tankene mine ut på store åpne sletter. Teksten er basert på et gammelt engelsk kjærlighetsdikt av Leigh Hunt. «Peace Comes To Town» er av Haakons favoritter og var nominert til Tonos Edvard-pris den gangen. Maria Moe bidrar med vakker vokal på den låten. Nydelige og spartanske «Boy» er ikke helt borte den heller, for å si det forsiktig, og viser at Haakon også kan få til flotte ting med få virkemidler.

Vi får videre to låter fra Bounty. Dette var et slags maritimt konseptalbum, inspirert av gamle bøker, og en reise til Brasil, forteller Haakon. Av de to låtene liker jeg tittellåten aller best – regner med den er inspirert av boka Mytteriet på Bounty – med sin litt spesielle miks av perkusjon og strykere.

Av andre godbiter på samleren må jeg nevne den melankolske og litt nostalgiske «Dear Funny» som handler om en avdød venn av Haakon. Igjen en flott melodi og et interessant lydbilde. Mer? Ja, pianolåten, den delvis selvbiografiske «Unconciously» og «A Boy Lost To Himself», begge fra My Purple Dress (2021).

Sommermusikk? Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.

Bruce Springsteen – Letter To You

«I love you beyond words, that’s what these songs are all about»

Bruce Springsteen til E Street Band under innspillingen av albumet «Letter To You» (2020).

Ny plate fra 71-åringen Bruce Springsteen i dag! «Letter To You». Førsteinntrykk.

Det er alltid en begivenhet med ny plate fra Bruce Springsteen, rockens triveligste fyr scorer alltid mange ekstrapoeng på nettopp det. Jeg tror på Springsteens gode intensjoner. Jeg liker ham!

Som nesten alltid de siste 30 årene når han har med seg The E Street Band, er det likevel fristende å sitere Randy Newman: «Each record that I’m making
Is like a record that I’ve made
Just not as good». Men vent, kanskje jeg skal skyve fristelsen bort et øyeblikk:

Fjorårets soloplate «Western Stars» og den medfølgende filmen var for meg ett høydepunkt i Springsteens karriere de siste 30 årene, og en positiv overraskelse.

Kanskje er den positive overraskelsen mindre denne gangen. Men den er der. Åpningslåten ligger nær stemningsmusikken fra dvelende «Westen Star». Så får vi mye av det vi forventer oss. Trommer, gitarer, piano og orgel. En saksofonsolo nå og da fra nevøen til avdøde Clarence Clemons – Jake Clemons. Trivelig. Øs og driv. Noen riktig så gode låter. Joda, litt langhalm av og til, 58 minutter er mye å svelge unna. For mye!

Blant de gode låtene er den stillfarende åpningen: «One Minute You’re Here». Én annen «Last Man Standing»- den peker tilbake til en tid som var. Det gjør også «The Power Of Prayer», den er fin, om enn ikke fantastisk. Den handler om at en poplåt for Bruce hadde samme kraft som bønn hadde for andre. Men katolikkbakgrunnen til Springsteen skinner av og til gjennom, kanskje mer agnostiker enn noe annet. «For this is not the end, I’ll see you in my dreams».

Vi får eldre låter. Warren Zevon-samarbeidet «Jeannie Needs A Shooter», kommer slik Bruce selv endte opp med å lage den på egenhånd: «Janey Needs A Shooter». Flott låt!

En annen fin og eldre låt er ordrike «Song For Orphans». Man kan neste ane energien fra den undervurderte debutplata «Greetings From Asbury Park N.J.» Flott låt som har stjålet litt av melodien fra Bob Dylans «My Back Pages». Det gjør ingen ting at Bruce tar frem munnspillet og spiller så surt som bare han, Bob Dylan og Neil Young kan! Også beslektede «If I Was The Priest» er en gammel låt som nå finner sitt hjem på plate.

«House Of A Thousands Guitars» er et annet høydepunkt. Handler om søskenskap. Menneskene trenger hverandre. Mer forener enn skiller. Den begynner lavmælt, bygger seg opp». Fin melodi. Den vil ikke for mye, den bikker ikke helt over. Det synes jeg imidlertid «Rainmaker» gjør, en ok overgang til tross. Springsteen på det mest masete, heldigvis ikke mange av disse låtene her.

Hyggelig, dette. Kommer til å spille den del del. Så går den kanskje i glemmeboka? Og ja, mange av låtene hadde jeg tålt å høre på konsert i god blanding med de enda bedre klassikerne fra 1970- og 1980-årene!

Mens jeg skriver dette, står filmen om innspillingen på. De hadde noen fine dager i studio, ser det ut som. Artig å se dem jobbe sammen: Nils Lofgren, Little Steven, Patti Scialfa, Roy Bittan, Gary Tallent med flere. Sjelen til de døde Danny Federici og Clarence Clemons synes på sett og vis å være til stede. Det svinger i perioder av dem. Max Weinberg bak trommene jobber dem framover. De spilte live i studio, ikke så mye mikk-makk. Innspillingen gikk raskt, det tror jeg er like greit, Bruce har hatt en tendens til å bruke så mye tid i studio at noe av sjelen i sangene blir borte på veien.

En god terningkast 4!

Loaded i Oslo, dag 2, 9. juni 2023

Loaded, Kontraskjæret i Oslo, 8. og 9. juni 2023

Jeg har tidligere skrevet om Chuck Prophets flotte konserter og noen inntrykk fra første dag av festivalen. Her kommer mer:

LP

Loaded er en festival som passer meg bra. Oversiktlig, to scener og ett band som spiller av gangen. Og selv om ikke jeg kjenner alle bandene, eller i utgangspunktet er interessert i musikken deres, er de likevel såpass beslektet med min musikk til at jeg kan finne dem bra, ja, også mer enn det, likevel. Jeg må innrømme at jeg bare fikk med meg litt av konsertene med Gluecifer og The War On Drugs. Likeledes kunne jeg ikke rekke konserten med John Cale og andre fine artister. Her kommer noen smådrypp fra konsertene:

Tex Perkins med Matt Walker og Tex Perkins med The Fat Rubber Band

Tex Perkins er en australsk kulthelt som har gitt ut en rekke album med forskjellige konstellasjoner. De siste to platene hans er med The Fat Rubber Band som han spilte sammen med på dag to av festivalen. På dag én – en konsert jeg rakk halvparten av – spilte han kun sammen med gitaristen Matt Walker. Det var på mange måter nok, de klarte å skape mye lyd og musikk sammen. Andre dag spilte han sammen med hele bandet. Det var mye trøkk. Tex påstod de hadde oppfunnet en ny sjanger soulmetall. For meg som i liten grad kjente låtene fra før, opplevde jeg noen av dem som litt endimensjonale. Tex kompenserte imidlertid med å være Mr. Cool himself, med den bredeste beinstillingen siden Gene Simmons i Kiss, noe som han spøkte med selv også. I det hele tatt svært underholdene å følge ham både i og mellom låtene.

The Nude Party

The Nude Party skal ha blitt til på et internat på et universitet I 2012. Bandets seks medlemmer hadde det med å opptre på fest uten klær, noe som gjorde dem kjent som «the naked party band» i lokalmiljøet, og derav navnet. På Loaded var de stilig kledd, ingen fare. Flere gode sanger med røtter i 60-tallsrock og framover. Stemmen til vokalisten kunne til tider minne om Lou Reed. En fin time!

LP

Jeg satt og skrev på en omtale av Chuck Prophets konserter på den lille scenen, da noen som kalte seg LP startet opp på den store scenen. Etter hvert ble jeg mer og mer fascinert, men skjønte litt seint at jeg burde komme meg fram mot scenen. Men du verden hvor moro. Et fyrverkeri av en vokalist spydde ut den ene fengende og allsangvennlige låten etter den andre. Jeg lurte litt på om jeg skulle tørre å like dette – var det Bonnie Tyler på høyoktan tro – men da jeg så at Chuck Prophet stod og digget tenkte jeg at da er vi i tilfellet minst to som er lurt! Publikum eleket dette.

Hvem LP er? Jeg leste etterpå at dette er amerikanske superstjerner som spiller for fulle hus og har drøssevis med strømminger. Akterutseilt, jeg? Hun og bandet blir med meg på løpetur i dag! (Redigert: Etter en halv times løping søkte jeg opp Jason Isbell – en trekkfugl vendte tilbake.)

Gluecifer

Jeg var egentlig mett på inntrykk, men tok med meg de første 20 minuttene for å se ham jeg først og fremst forbinder med politisk kommentator i aksjon, vokalist Frithjof Jacobsen i Gluecifer. Hard rock, og Jacobsen fremstod som en dyktig vokalist, og med et bra band. Regner med at fansen fikk sitt!

Yot Club

Fra Hattiesburg, Mississippi til Oslo, Ryan Kaisers orkester, Yot Club.

To ganger terningkast seks til Chuck Prophet

Chuch Prophet & The Mission Express 8. juni, Chuck Prophet 9. juni. Loaded-festivalen på Kontraskjæret i Oslo

Chuck Prophet og Strephanie Finch. Akustisk sett 9. juni. Også trommisen var med.

To ganger terningkast seks? Jeg deler egentlig ikke ut terningkast. Og er’e så nøye’a? Jeg synes bare de to settene jeg fikk oppleve med Chuck Prophet på Loaded-festivalen over to dager var så enormt trivelige. Ikke minst; har noen sett en blidere artist enn Chuck Prophet? Smilet hos ham og musikerne var der hele tiden, og det smittet. Ikke at de ikke tok jobben alvorlig, tvert i mot, men med Chucks alvorlige sykehistorie, er det ingen selvfølge at han står på en scene i dag.

Chuck Prophet fra San Francisco har en lang historie som soloartist, men sist jeg så ham live for rundt 30 år siden var han gitarist med bandet Green On Red. Men nå fikk jeg oppleve ham igjen, og det virket som Chuck var oppriktig da han sa han håpet å se oss igjen.

Når man ikke har anledning til å la mindre artister holde på 1,5–2 timer én kveld på festival, er det et glimrende grep å slippe dem til to dager med litt ulike konsepter. Seinere i dag får vi igjen oppleve Tex Perkins, men det var Chuck Prophet da!

Chuck Prophet & The Mission Express 8. juni

Torsdagens konsert varte én hel time mot de annonserte 45 minuttene, i dag fikk vi 45 minutter istedet for 40 minutter. Én stor bonus og samlet en fullverdig konsert fra denne flotte artisten og musikerne hans. Torsdag stod de rene, elektriske gitarene i sentrum, Chuck selv kan spille, og bandet er ikke helt borte det heller. Vi fikk i går flere låter fra hans nyeste album, det flotte The Land That Time Forgot, «Best Shirt On», «High As Johnny Thunder», «Marathon» blant annet. «You Did» fikk vi begge dager i herlige versjoner.

Fredag fikk vi høre mer til historiefortelleren, og den flotte rockstemmen var også mer i fokus. Han viste at han kan spille akustisk gitar også. Vi fikk låter som «The Left Hand And The Right Hand – tilegnet brødre sammen på konserten – det han mente var en perfekt sang, «Summertime Thing», samt «Jesus Was A Social Drinker», «Ford Ecoline», «Nixonland» med flere. Gode tekster!

Til neste gang må jeg har hørt mer på de eldre platene hans. Uansett, kommer til å huske dette, årets konsertnavn på Loaded for meg? Snart er det Tex Perkins igjen, nå med band! Og borte på den store scenen er det virkelig et fyrverkeri på gang. Men de overgår vel ikke Chuck: ”Who put the ram in the rama-lama-ding-dong? You did, you did“.

Chuck Prophet og trommis Vicente Rodriguez (?)