Gubberock

Dropkick Murphys enda bedre enn på forrige Woody Guthrie-album

Dropkick Murphys – Okemah Rising (album 2023)

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Hun mener nok at Woodys tekster fra et arbeiderklasseperspektiv er altfor aktuelle i dag, og trenger å bli skreket ut av et punkband. Dropkick Murphys er på ingen måte noen novise i faget og har holdt det gående i mer enn 25 år.

Del 1 er bra. I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Albumtittelen This Machine Still Kills Facists var tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, så hadde de lagt til et still for å vise at budskapet fortsatt gjelder. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facists stort sett er enkle, energiske og allsangvennlige. Jeg mente at albumet ikke tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men at det kan være en herlig vitamininnsprøyting fra tid til annen. Jeg har i dag hørt albumet mens jeg trente, det fungerte ypperlig fortsatt!

Del 2 er enda bedre. Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene. Jeg har lyttet lite på albumet liggende på sofaen, det fungerer best når du er i bevegelse, dvs. det er strengt tatt umulig å holde seg i ro når du hører denne musikken.

Fra det raske til det enda raskere. Det dundrer av gårde med trommer og keltiskinspirerte toner på åpningslåten «My Eyes Are Gonna Shine». Deretter må du sette opp farten enten du er på spasertur eller andre aktiviteter; her går det fra det raske til det svært raske. På herlige «Gotta Get To Peekskill» får bandet hjelp av Violent Femmes. Det er en viss sannsynlighet for at tekstlinjer setter seg på hjernen, du er herved advart. På «Rippin Up The Boundry Line» bidrar Jesse Ahern. Allsangen kan fortsette!

På «Bring It Home» er det Jaime Wyatt som bidrar. Fornøyelig tekst, hør etter! Budskapet på «Run Hitler Run» er ikke til å misforstå – tittelen sier vel det meste. Det er én sang som roer helt ned: Fra tid til annen tror du den skal eksplodere, men bandet klarer å holde «When I Was A Little Boy» nede hele låten gjennom. En kjærkommen pause mot slutten av albumet. Helt til slutt serveres en ny versjon av «I’m Shipping Up To Boston», som tidligere ble benyttet i filmen «The Departed» og som bandet har hatt suksess med tidligere. Sangens tekst beskriver en sjømann som mistet et benprotese da han klatret opp i toppseilet og drar til Boston for å finne det igjen.

8/10. Alt i alt et fornøyelig album, med noen alvorlige undertoner. Jeg har hatt stor glede av det når jeg piner meg på tredemølle, pinen blir litt mindre og farten litt høyere med dette albumet på ørene. Jeg git albumet en karakter jeg ofte bruker – jeg skriver jo helst om album jeg liker – karakteren 8/10.

Bruce Cockburn er i siget!

Bruce Cockburn – O Sun O Moon (album 2023)

Elske dem alle. Kanadieren Bruce Cockburn åpner sitt nye album O Sun O Moon med den likandes låten «On The Roll». Fristelsen blir for stor; jeg må fastslå at Bruce Cockburn på dette albumet er «On The Roll». I siget. Selv om tiden setter sine spor hos den 78 år gamle mannen, jobber han fortsatt for en bedre verden. Fin åpning, men albumet blir enda bedre. Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Låten handler om Vårherres befaling om å elske dem alle, også de som egentlig er umulig å like:

”The one who lets his demons win
The one we think we’re better than
A challenge great – as I recall
Our orders said to love them all“

Nothing But A Burning Light. 1991 utga Bruce Cockburn albumet Nothing But A Burning Light. Albunet fikk gode kritikker, og jeg plukket det opp i en billigkasse på Steen & Strøm. Jeg spilte det mye, veldig mye. Som på årets album har det tekster som var forankret i hans kristine og humanistiske livssyn, på en ikke-misjonerende måte. «Cry Of A Tiny Babe» var av de mest fremtredende i så måte. Men hør «Kit Carson», «Indian Wars» og «Somebody Touch Me» med mange flere, og du hører en mann som både kan skrive gode sanger og som har mye på hjertet. Hvorfor jeg ikke har fulgt Bruce Cockburn siden, er ett av livets mange mysterier. Nå skal ikke jeg påstå at O Sun O Moon er like bra som Nothing But A Burning Light, men det er ikke så langt unna heller.

Engasjement. Heldigvis har Bruce Cockburn mye på hjertet også på årets album. Nestekjærlighet og åndelige temaer går hånd i hånd hos Cockburn, og hvor det ene slutter og det andre begynner er helt underordnet «When The Spirit Walks In The Room». Noen tar også Cockburn til inntekt for venstresidens politikk, i hvert falls sett med amerikanske øyne. Ikke vet jeg, men Cockburn er oppriktig opptatt av de undertrykte og annen urettferdighet samtidig som han er bekymret for klimautviklingen. Noen ganger legger han elegant og uanstrengt – tekstene synes like uanstrengte som musikken – inn tekstlinjer som ”I could swim with the bears where the ice used to be“. Joda, meldingene er der, selv i låter som man tror kun er en hyllest til hans store kjærlighet i livet. På «Keep The World We Know» er budskapet tydeligere, mindre underfundig. Om det ikke skal gå oss ille, må vi ta oss sammen, la kjærlighet overta for grådighet.

Lette anstrøk av jazz. Bruce Cockburn og hans eminente gitar er hovedingredienser på O Sun O Moon, og vi serveres den nydelige instrumentalen «Haiku» mot slutten av albumet. Men det er også en rekke andre musikere som bidrar med deilig musikalsk krydder. Hovedstammen i bandet består av Gary Craig på trommer, Janice Powers på tangenter og produsenten og nær venn Colin Linden på gitar. Shawn Colvin, Buddy Miller, Allison Russell med flere bidrar på vokal. O Sun O Moon er på mange måter en tradisjonell singer-singwriter plate med sterke låter. Men gjestebidrag på fiolin og trekkspill samt blåsere bidrar i partier til å gi albumet et anstrøk av både tex-mex og lett og ledig jazz. De smarte «King Of The Bolero» og «Push Comes To Shove» er to av albumets aller beste og flotteste låter, også i så måte. På tittellåten løfter både tekst og gospelsangere låten opp mot himmelen.

Veldig fin plate! Resten av albumet kan du oppleve på egenhånd. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Karakter: 8/10. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet, ikke minst til sin kone gjennom mange år:

“The place that you hold in my life
Is the axis it all spins around
Push come to shove
It’s all about love
The ring of your laugh is the sweetest of sounds“

Magi fra den klassiske gitaren til Robert Ellis

Robert Ellis – Yesterday’s News (album 2023)

Ofte synes jeg album med kun en mann – det er ofte menn– og en kassegitar kan bli i spinkleste laget; om stemmen og gitarferdighetene bare er sånn midt på treet, avsløres svake og middelmådige låter raskt, og albumet kan bli kjedelig ved gjentatt lytting.

Robert Ellis’ nye plate, Yesterday’s News, er ikke middelmådig. Dog er den tilsynelatende helt motstandsløs. Forrige lørdag spilte jeg den sikkert tre ganger i strekk. Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass var alt som skulle til. Ikke en lyd som kunne vekke meg opp fra sommerdøs. Glimrende som bakgrunnsmusikk. Men; låtene sklei litt unna. I uka som fulgte, spilte jeg albumet mer; det ble ofte førstevalget – de sterke, nye albumene til Bruce Cockburn og Paul Simon måtte stadig vike. Låtene til Ellis begynte å sitte.

Karriere. Robert Ellis platedebuterte med den selvutgitte The Great Rearranger (2009), kun solgt på konserter. Det er et album jeg ikke har hørt. Deretter fulgte det kunstneriske gjennombruddet Photograph (2011), et glimrende, stort sett lavmælt, countryalbum. Med strålende The Lights From The Chemical Plant beveget Ellis seg mer i pop-retning, men likevel er det originalt. Albumet er blant annet inspirert av Paul Simon og har en coverversjon av Simons «Still Crazy After All These Years». Albumet har en rekke låter i toppklasse, og det er nesten ikke mulig å trekke frem enkeltlåter, men likevel; «Pride», «TV Song», Good Intention» og «Steady As The Rising Sun». Albumet er for meg ett av de aller beste fra 2014. Ellis fulgte opp med et selvtitulert album i 2016 og det mer storslagne Texas Piano Man i 2019, gode album som dog ikke helt har festet seg i min bevissthet slik som The Lights From The Chemical Plant.

Tilbake til basis. Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme. Av og til kan man høre noen basstoner og kanskje litt perkusjon, og de er der sikkert enda oftere enn jeg hører. Men dette er rett og slett et nydelig akustisk album der utsøkt, og da mener jeg utsøkt, klassisk fingerspill på gitar er den aller viktigste ingrediensen. Selv om Robert Ellis egen stemme skinner, gjør det meg intet at to av de ni låtene på albumet er gitarinstrumentaler. Begge instrumentallåter som har titler som peker tilbake på foregående låt.

John Dee, Oslo, desember 2016. Foto: Tormod Reiersen

Familie- og pandemiliv. Ellis har slått seg til ro, fått kone og barn. Den flotte, særdeles saktegående, men likevel nokså varierte tittellåten hinter mot at Ellis har hatt sin tid i rampelyset, men at tiden er over. Han må erstatte tomheten som følger av mangel på applaus med noe annet. Første låt, «Gene», er til sønnen. Den handler om at heller ikke far har svar på alle spørsmål. Og også far kan være redd. En slags solidaritetserklæring og forståelse av at det er en del forhold ved livet som blir med fra barndommen og over i voksenlivet selv om de da kan arte seg forskjellige. Senere på albumet får vi sangen «Close Your Eyes» om å legge barn for kvelden; noen hver kan kjenne seg igjen i at det viktigste i livet på et gitt tidspunkt kan være å hjelpe et gjenstridig barn over i drømmeland. Ellis har ofte originale innfallsvinkler til gjenkjennelige temaer. Passende også at instrumentalen som følger «Close Your Eyes» heter «Open Your Eyes». Det er hyggelig når barna er våkne også! Så er det kanskje ikke like originalt nå at det hviler en eim av pandemi over enkelte av tekstene, uten at det blir påtrengende og klisjéfylt av den grunn: ”Try to save it//Your energy and hope the worst is over//We’re not out of the woods yet“.

Én av de aller beste låtene på albumet er «On The Run». Et aldeles fantastisk gitartema og melodi og en intensitet som tiltar. Igjen kan vi tolke låten i lys av pandemien, men den kan like gjerne være en kommentar til hvor menneskeheten er på vei, eller begge deler:

”And it don’t make no difference how far away you go// Seems like we just end up being the one place we really know//On the run“

Helhetlig. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.

I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?

Perfekt utsikt for å nyte *Yesterday’s News* med Robert Ellis.

Fint fra Rodney Crowell

Rodney Crowell – The Chicago Sessions (album 2023)

Det nye albumet til Rodney Crowell, The Chicago Sessions, sparker lystig fra med piano og taktfaste trommer med låten «Lucky». Albumet har minst to låter som hyller kona, og hvordan hun har forandret Rodney til å bli en ikke bare bedre, men også en annen mann, sangene «Lucky» og Oh Miss Claudia». Begge ligger omtrent i midtsjiktet på albumet.

Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater.

For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.

Jeff Tweedy. Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. Rodney har med seg gitaristen Jedd Hughes, pianisten Catherine Marx, og bassisten Zachariah Hickman. John Perrine og Spencer Tweedy (Jeffs sønn) deler på å spille trommer. Musikerne spiller lekkert. Plata er rent og fint produsert og særdeles hørbar. Rodney synger engasjert og fint.

Albumet når likevel ikke opp til forgjengeren. Det er etter min smak for mange låter som musikalsk er tilbakeskuende, har et rockabilly- eller honky tonk-preg, litt som Rodney tidlig i karrieren, og mange vil sette pris på nettopp dette. Samtidig gir ikke flere av låtene meg musikalsk så mye utover at de er pene å høre på. Rodney har til og med med en låt Emmylou Harris gjorde på sitt album Luxury Liner i 1977, «You’re Supposed To Be Feeling Good». Dette er et eksempel på en ganske fin låt, en fin og litt masete låt som jeg egentlig ikke er så veldig glad i når det kommer til stykket. I samme kategori vil jeg plassere «Somebody Loves You» og «Ever The Dark».

Men over på de beste sangene. Rodney er på sitt beste når han covrer mentoren Townes Van Zandts «No Place To Fall» på utsøkt og nydelig vis. Låten «Everything At Once» som han har skrevet og synger sammen med Jeff Tweedy, sitter også svært bra. Stemmene står bra til hverandre. «Loving You Is The Only Way To Fly» er ganske så smakfull med vakker koring og tilhører også den beste halvdelen av albumet. Jeg har også stor sans for låtene som avslutter det hele. «Making Lovers Out Of Friends» handler om de problematiske sidene ved at vennskap glir over i forelskelse for minst én av partene. Fine «Ready To Move On» tar utgangspunkt i at livet en dag vil ta slutt og er en typisk avslutningslåt.

Tekstene. Tekstene til Rodney holder som vanlig god kvalitet, enten de omhandler de nære ting, eller mer allmennmenneskelige. Han treffer meg kanskje ikke like hardt som når han er på sitt aller beste, men det ser jeg i sammenheng med at han har laget et album med en lettere grunntone. Ikke dermed sagt at det ikke ligger et alvor bak flere av sangene.

Konklusjon: 7/10. Jeg synes dermed vel halvparten av låtene er mer enn gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: