Lucinda Williams – Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You (bok 2023)
”The company couch covered in plastic
Little books about being sved
The dining room table nobody ate at
The piano nobody played“// Barndommsminner gjenoppleves i sangen ”Bus To Baton Rouge“
Jeg fikk den nye selvbiografien til Lucinda Williams i posten torsdag kveld. Lørdag ettermiddag var de 260 sidene slukt. Det betyr ikke at boka har høy litterær kvalitet. Men den er lettlest, selv om den er på engelsk, og for en fan av Lucinda Williams, dog med moderate forkunnskaper om hennes liv, er den svært interessant. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.
Bakgrunn for låter. Tittelen på boka er tatt fra låten «Metal Firecracker» som finnes på albumet Car Wheels Om A Gravel Road fra 1998. Låten er inspirert av ett av mange kortvarige forhold Lucinda var i. Og nettopp beskrivelsen av inspirasjonen bak låtene er det aller mest interessante med denne boka. Og selv om jeg til dels har hatt kunnskap om bakgrunnen for en del av låtene, er det fint å få beskrivelsen direkte og sammenhengende fra Lucinda selv. Det var, som mange vil vite, selvmord blant nære venner som inspirerte låter som de sterke «Pineola» og «Sweet Old World». Hun synger om sin egen bror, en bror hun har ønsket tettere kontakt med, i den rørende sangen «Little Angel, Little Brother».
Et liv på flyttefot. Jeg leste nylig en biografi om Randy Newman som ofte skaper sine egne karakterer. Da blir barndommen mindre relevant. Lucinda synger og skriver sitt liv. For å forstå Lucinda og låtene hennes er kjennskap til barndommen hennes helt essensielt, noe Lucinda selv også understreker. Låten «Car Wheels On A Gravel Road» tar utgangspunkt i at familien hennes flyttet uttalige ganger da Lucinda var barn, og uroen som også befant seg innenfor husets vegger der de enn måtte bo.
“There goes the screen door slamming shut
You better do what you’re told
When I get back this room better be picked-up
Car wheels on a gravel road“
Dysfunksjonell mor. Moren var seksuelt misbrukt av far og bror. Hun var under hele Lucindas oppvekst lite fungerende som mor med psykisk sykdom og selvmedisinering gjennom alkohol og dop. Men det var fra henne Lucinda arvet sin musikalitet, og det skinner klart gjennom at Lucinda forstår at morens egne opplevelser har preget henne og var glad i henne.
Festglad far. Faren fikk etterhvert ansvaret for Lucinda. Han var litteraturprofessor. Han var også glad i alkoholholdig drikke, men da i sosiale lag og gjerne på temmelig utagerende fester hjemme hos ham selv. Lucinda forteller at forfattere som Charles Bukowski og Flannery O’Connor var blant gjestene. Hun forteller at både litteratur- og filmmiljøet var preget av dårligere holdninger og en livsførsel mer på kanten av det akseptable enn musikkmiljøet. Én gang overnattet også selveste Jimmy Carter hjemme på sofaen deres uten at det ses i sammenheng med festene. Lucinda hadde likevel et godt forhold til faren, og ros fra litteraturprofessoren betydde alltid noe ekstra for Lucinda. Men en god og trygg oppvekst hadde hun nok ikke.
Lucinda bestemte seg tidlig for ikke å få barn. Dette hadde sammenheng med erfaringene om hvordan barn ble behandlet, og at hun opplevde at for mange var barn mest til bry.
Flere flyktige forhold. Et liv på flyttefot har preget Lucinda i voksen alder. Hun har vært glad i å være på turné, har ikke ville bo på samme sted. De siste 18 årene har hun bodd sammen med Tom Overby. Dette har gitt henne stabile rammer. Før dette var hun i mange forhold der grensene mellom nære vennskap og romantiske og seksuelle forhold for meg ser ut til å ha vært hårfine. Jeg synes hun reflekterer lite over dette i boka, og kanskje leser jeg for mye mellom linjene. Hun har imidlertid også blitt behandlet dårlig, og man kan jo spørre seg om hvorfor den sterke og tøffe Lucinda – for det må hun være – går inn i noen av disse forholdene med nokså åpne øyne, jamfør også den skremmende teksten på ”Wakin’ Up“ som omhandler en faktisk hendelse. Men kjærlighetens veier har alltid vært uransakelige, og det er flere sider ved oss mennesker enn det er mulig å forstå. En del av hennes forhold til skaddeskutte mennesker og dynamikken i forholdene må kanskje også sees i sammenheng med at hun selv var skadeskutt. Og Lucindas motivasjon for å fortelle såpass mye om moren og faren kan også være å gi oss noen ledetråder på spørsmål som for henne selv kan være litt uavklart.
”Now there’s a pain in your gut that you can’t get rid of
No one heard your screams when you were nine
When bad dreams filled your summertime“
Gurf Morlix. Lucinda skriver jo også om at det for henne som kvinne, men også som en artist som var for country for rock og for rock for country hadde vanskelig for å få fotfeste som artist. Hun bruker naturlig nok mye tid på albumet Car Wheels on A Gravel Road (1998), et album som løftet Lucindas karriere flere hakk. Innspillingsprosessen var krevende, og mange pekte på at Lucinda var vanskelig å jobbe med. Lucinda selv mener at hennes arbeidsform langt lettere ville blitt akseptert om hun var mann; her og særlig de første årene av karrieren, ble hun behandlet annerledes fordi hun var kvinne. Tidligere samarbeidspartner Gurf Morlix vil ifølge Lucinda fortsatt ikke ha noe med henne å gjøre, 25 år etter at Car Wheels ble gitt ut.
Ryan Adams. For 20 år siden var Ryan Adams og Lucinda gode venner, og «Three Days» på World Without Tears (2003) er inspirert av dette vennskapet:
”You managed to crawl inside my brain
You found a hole and in you came
You sleep like a baby breathing
Comfortably between truth and pain
But the truth is nothing’s been the same“
Det står til Lucindas ære at hun i 2019 tok en telefon til Ryan da det stormet som verst rundt ham i forbindelse med Metoo-saker. ”Nei, Ryan, jeg tror ikke du er et monster. Men du har gjort noen dårlige valg.“ Jeg husker at da jeg skrev om Good Souls Better Angels for en blogg ble jeg enig med redaktøren om at han kunne ta bort min beskrivelse av låten «Shadows & Doubt». Teksten på den låten omhandler Lucinda Williams tanker rundt Ryans situasjon.
Leser om igjen? Først og fremst er dette boka om den tøffeste jenta i klassen. Jeg får økt forståelse om hvem hun var, og hvem hun ble. Og ikke minst ny innsikt om sangene hennes. Hun bedriver ingen skjønnmaling av seg selv eller folk hun er glad i – som sin far. Så er det jo også en bonus å få historier om kjente kulturpersonligheter som Paul Schrader, Eric Taylor, Paul Westerberg (”I climbed all the way inside//Your tragedy//I got behind//The majesty“), og flere til i tillegg til de jeg allerede har fortalt om. Kanskje leser jeg den om igjen for å fordøye og reflektere over innholdet i et roligere tempo. Boka er lettlest og engasjerende og leses best med ett av Lucindas album på øret. Om et par måneder foreligger det et nytt album fra Lucinda Williams. Bli ikke overrasket om Gubberock omtaler det!
”And much of my music is about my life, so it’s like a story that keeps being lived and told, written and sung.“
Gubberock 