Sanger fra dypt vann med Benjamin Tod og Lost Dog Street Band

Da jeg var 8-12 år, var det to ting jeg var særlig glad i. En bærbar Phillips platespiller og pappas plater. Det som var igjen av platene hans etter at storebrødrene mine hadde brukt dem som skjenebrett som vi kalte dem den gangen. Av platene var jeg spesielt glad i Jim Reeves, Don Gibson, Thor Raymond, Stordal og Engerdal, Bjørg og Mikkel. Og, den største av dem alle: Hank Williams. Da jeg kåret årets beste plater for meg i 2022, skjønte jeg at det er den samme musikalske åren – onde tunger vil kanskje si mangel på den – som renner gjennom årene mine som hos farfar med hans begeistring for Jimmie Rodgers og hos pappas med hans Hank Williams-fascinasjon. Og jeg har vel heller ikke utviklet meg særlig når det kommer til musikk siden jeg satt der på «det lille rommet» som tiåring. 2022’s beste album for meg er nemlig bandet Lost Dog Street Band med Glory. Kall det gammeldags, kall det tidløst. Uansett «I’m only in it for the songs». Hank eller Benjamin Tod i Lost Dog Street Band, dette er folk som synger fra hjertet og sjelen, de kjenner ingen andre steder å synge fra. Og i 2024 er Lost Dog Street Band tilbake med det glimrende albumet Survived.

Lost Dog Street Band:
  • Sick Pup (2011)
  • Life’s a Dog-gone Shame (2013)
  • Homeward Bound (2015)
  • Rage and Tragedy (2016)
  • Weight of a Trigger (2019)
  • The Magnolia Sessions (2021)
  • Glory (2022)
  • Survived (2024)
Solo album:
  • I Will Rise (2017)
  • A Heart of Gold Is Hard to Find (2019)
  • Songs I Swore I’d Never Sing (2022)

Benjamin Tod og Lost Dog Street Band. Jeg har lenge tenkt jeg skulle lage en liten guide til Benjamin Tods musikk etter å ha kjøpt de fleste av albumene hans som soloartist eller som hovedmedlem i bandet der han og kona Ashley Mae er de stabile medlemmene. Første utgivelse med bandet Lost Dog Street Band var i 2011. I 2022 kom det ikke mindre to album fra Benjamin Tods kant; ett soloalbum og ett med bandet. I tillegg til at Lost Dog Streets Bands Glory gikk helt til topps i min kåring av av fjorårets beste internasjonale album, kom Benjamin Tods Songs I Swore I’d Never Sing nådde en syvendeplass. Og nå er jeg blitt svært glad også i Survived (2024). Nederst i saken en spilleliste med rundt 45 låter som dekker det meste av karrieren hans. Låtene blir stadig bedre utover!

Om du lurer på artister Benjamin Tod kan sammenliknes med, kan du ta en titt på coverplata til Lost Dog Street Band, The Magnolia Sessions (2020). Der finner du låter av artister som Townes Van Zandt, Steve Earle, Guy Clark og Warren Zevon. Kanskje er tekstene hans mer personlige enn hos dem alle, og kanskje har både de personlige og de litt mindre personlige tekstene mest til felles med Warren Zevons vandringer i mørke bakgater? Jeg lar Zevons låt representere dette coveralbumet på spillelista.

Foto fra hjemmeside

”Some learn to charm, others never will
Some take to needles, some take to pills//…Some change their minds, others change the world
Some die with nickels, some die with pearls“ – fra «Some Take To Drink»

Soloplatene. Benjamin Tod har gitt ut tre soloplater, og etter mitt syn er fjorårets den aller beste. Benjamin Tod et enda mer personlig når han går solo, og instrumenteringen består i stor grad av stemmen og gitaren hans. Tittelen på albumet Songs I Swore I’d Never Sing fra i fjor passer i stor grad også til de to foregående albumene skal en tro omslagene. Dette er personlige sanger som Benjamin ikke vet om han kommer til å synge igjen. Sangene handler om et liv som lenge var med svært begrensede ressurser for ham og ungdomskjærlighet og nå kone Ashley Mae. Og veien inn og ut av rusmisbruk. Faktisk skriver han om albumet Weight of a Trigger med Lost Dog Street Band at det er det første han laget uten påvirkning av rus. Jeg synes ikke de to første soloalbumene til Benjamin har like sterke melodier som soloalbum fra 2022 eller de fleste med bandet hans; jeg har likevel tatt med noen smakebiter med de beste låtene derfra så kan du danne deg et inntrykk selv. Men Songs I Swore I’d Never Sing er helt strålende. På spillelista mi har jeg tatt med hele syv av albumets ti låter så jeg anbefaler sterkt å høre albumet i sin helhet.

Foto fra hjemmeside

The Lost Dog Street Band. Bandet har Benjamin på vokal og gitar og kona Ashley Mae på fele som kjerne. I tillegg benytter bandet i varierende grad instrumenter som blant annet dobro, steelgitar og kontrabass. Stilmessig er det nærliggende å plassere dem som bluegrass. I mine ører har The Lost Dog Street Band stort sett vært på en stigende formkurve siden EP-debuten i 2011 med Sick Pup. Denne og den påfølgende Life’s A Dog-gone Shame (2013) mangler de store låtene, med unntak av «Wyoming», som også er å høre på fjorårets soloalbum til Benjamin Tod. Jeg tok med band-versjonen på spillelista. Bedre er albumet Homeward Bound (2015), som har noen virkelige killere av noen låter. De er selvsagt med. Kanskje er noen av låtene jeg har tatt med på de tre siste albumene med originalt materiale bedre enn andre, men her var det vanskelig å velge. Så vanskelig å velge at brorparten av låtene er med på spillelista; ja faktisk ble alle på Weight Of A Trigger (2019) med. Rage & Tragedy (2016) er omtrent like sterk. Om jeg må velge holder jeg – men ikke alle andre – Glory en liten hårsbredd foran de øvrige. Årets album, Survived, er omtalt av Gubberock tidligere, men måtte selvsagt også få med noen låter.

Les om albumene fra 2022 her.

Les om Survived (2024) her.

Her er spillelista. Vær så god – takk meg seinere:

Bobbie Nelson og Amanda Shires med himmelsk samarbeid

Bobbie Nelson & Amanda Shires – Loving You (album 2023)

I mars 2022 døde Bobbie Nelson 91 gammel. Da hadde hun rukket å spille inn albumet Loving You sammen med Amanda Shires et halvt år i forveien. For få uker siden ble albumet utgitt. Tror du at du ikke orker å høre låter som «Summertime», «Over The Rainbow» og «Angel Flying To Close To The Ground» enda en gang? Tro om igjen!

Bobbie Nelson var Willie Nelsons storesøster. Gjennom sitt rike liv var Bobbie hardt prøvet. Foreldrene gikk hver til sitt i de harde trettiårene og forlot Willie og Bobbie da de var små. Bobbie og Willie vokste opp hos besteforeldrene som måtte streve – også med barnas hjelp– for å få endene til å møtes. Bobbie giftet seg som sekstenåring og fikk tre barn som hun mistet foreldreretten til da mannen døde. I voksen alder mistet hun to barn med seks måneders mellomrom.

Det var besteforeldrene som introduserte Willie og Bobbie for musikk, og Willie husker hvor bergtatt han var av søsterens pianospill allerede da hun var seks-syv år. De var ikke gamle da de sammen begynte å opptre utenfor hjemmet. Seinere skulle Bobbie spille piano i bandet til Willie i flere tiår, og de ga også ut gospelplater der de omtrent alene stod for musikken. Bobbie ga også ut et soloalbum. Mot slutten av livet ga Bobbie ut to bøker sammen med Willie, og hun spilte med broren omtrent fram til sin død. Texas Montly beskriver i sin nekrolog Bobbie som den personen som har betydd aller mest for Willie Nelsons musikk. På scenen gjorde hun tilsynelatende lite av seg, men Willie pleide hver kveld å trekke oppmerksomheten mot henne under en av låtene.

Samarbeid med Amanda Shires. Samarbeidet mellom Bobbie Nelson og Amanda Shires startet da Amanda ville gjøre en cover av «Always On My Mind» sammen med Bobbie for Amandas bejublede album Take It Like A Man fra 2022. Det utviklet seg raskt til et albumprosjekt der Bobbie og Amanda plukket ut felles favoritter. Og nå er Loving You her. Tittellåten er den eneste låten Bobbie Nelson har skrevet, og i tospann med en annen instrumentallåt – «La Paloma» – mot slutten av albumet, får Bobbie skinne litt ekstra. Godt backet opp av fela til Amanda Shires.

Amanda Shires fascinerer. Jeg har vært fascinert av Amanda Shires en stund. Kanskje like mye personligheten hennes slik hun fremstår når hun spiller fele – eller er det fiolin– med ektemann Jason Isbell og slik vi blir kjent med henne i den nylig utgitte dokumentaren som tar utgangspunkt i innspillingen av Isbells album Reunions (2020). Hun fremstår svært følsom og legger nærmest hjertet sitt på blokka. Samtidig virker hun tøff og lynende intelligent. Sangene hennes har ikke festet seg helt hos meg enda, men det er utvilsomt en håndfull sterke låter på Take It Like A Man.

Som Amanda Synger! Fram til nå hadde jeg ikke bitt meg spesielt merke i vokalen hennes. Men som hun synger på Loving You! I den rette stemningen er dette musikk som vekker til lytte de helt store følelsene, ikke bare hos Amanda, men også hos lytteren. Og når man kjenner Bobbies historie og hører hennes flotte og karakteristiske pianospill albumet gjennom, blir dette litt ekstra sterkt. Sammen gjør de blant annet en glimrende versjon av Willie Nelsons «Angel Flying Too Close To The Ground», og Willie selv kaster glans over en flott «Summertime». Passende nok gjør de også gospellåten «Tempted And Tried»; er det noen som ble utfordret i livet er det Bobbie Nelson.

Må høres! Du må høre Loving You, kanskje blir du som meg gående å synge på «Summertime» og «Over The Rainbow», låter som får mengder med nytt liv gjennom dette enkle og sterke samarbeidsprosjektet. Så bra at Bobbie Nelson og Amanda Shires fikk gjøre dette sammen kort tid før Bobbies død!

Tilbake til fortiden med Bob Dylan

Bob Dylan – Shadow Kingdom (sountrackalbum 2023)

Det er ikke få ganger jeg har sett noen svare ”alt av Dylan“ på spørsmål om de kan nevne sanger der coverversjonen er bedre enn originalen. Så når nå Dylan har gjort en egen plate der han covrer egne låter, må disse som ikke liker Dylan-originalene være fornøyde? Nei, selvfølgelig ikke. De nye versjonene er mer Dylan enn Dylan selv. Og jeg forestiller meg at dette er de originale versjonene fremført på en liten, mørk og kanskje røykfullt klubb i 1920-årene. Dette er sangene i sin opprinnelige stilrene form før eksperimentering og oppjagede rockeversjoner. Ja, kanskje tok det Dylan nesten et helt liv og mange coveralbum før han på alvor kunne finne tilbake til fortiden.

Sangene har funnet sin form. Paul Simon forteller i et nytt og høyest severdig CBS-intervju at det er tilfredsstillende å oppleve at noen av sangene hans tåler å eldes. Sanger som «The Sound Of Silence», «American Tune» og «Bridge Over Troubled Water» har overlevd, og tolkes nå – også av ham selv – på måter han ikke ville ha tenkt på da han skrev dem for mer enn 50 år siden. En som har brukt mye av karrieren på å finne nye innfallsvinkler til egne låter er Bob Dylan. De som har hørt Dylans siste skive med nytt materiale, Rough & Rowdy Ways (2020), og sett Dylan på konsert de siste årene, vil ha merket seg at mye av eksperimenteringen og mumlingen han drev med for 15-20 år siden er borte. Nå synger han tydelig. Det gir jeg serien med coverplater i forrige tiår mye av æren for.

Pressebilde. Fra filmen

Film og soundtrack. Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Filmen viser Dylan og en gruppe maskerte musikere som fremfører 13 sanger fra første halvdel av Dylans karriere i en intim klubblignende setting. Filmen Shadow Kingdom fikk strålende kritikker. Mange berømmet Dylans nye arrangementer av tidlige sanger og Har’els iscenesettelse. I forbindelse med utgivelsen av soundtrackalbumet nå i sommer, ble det annonsert at filmen skulle gjøres tilgjengelig for strømming igjen. I skrivende stund er filmen ikke tilgjengelig i Norge, og jeg må innrømme at jeg ikke har sett filmen. Dette blir derfor en omtale av musikken.

Selve sangene ble spilt inn på Village Recorder i West Los Angeles tidlig i 2021 før filmen. På filmen ser man andre musikere bare mime. Det høres ikke helt betryggende ut, så kanskje skal jeg leve med de bildene jeg har skapt meg på egenhånd av hvordan sangene fremføres.

Kjente, men ikke ihjelspilte sanger. På albumet jeg sitter med, er ikke musikerne kreditert, men ifølge kilder på nettet er Don Was (kontrabass), T Bone Burnett (gitar) og Greg Leisz (pedal steel, mandolin) sentrale. Lydbildet består av ulike gitarer, kontrabass og annen bass og trekkspill. Det er ikke trommer på plata. Så langt jeg kan se, er ingen av musikerne som var med Bob Dylan i Oslo Spektrum i fjor høst med. Med tanke på at nesten hele Rough & Rowdy Ways (2020) ble fremført i Oslo, merker jeg meg at de der også fremførte fire av låtene på Shadow Kingdom: «When I Paint My Masterpiece», «To Be Alone With You», «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» og «Watching The River Flow». Dette er fire låter som står sterkt i Dylans katalog, selv om de i likhet med de øvrige på Shadow Kingdom ikke er av Dylans aller mest kjente. Helt til slutt er det en ny låt, instrumentalen «Sierra’s Theme».

Låtvalgene er i det hele tatt gode. Aller best liker jeg «To Be Alone With You», fordi jeg ikke har vært spesielt glad i Nashville Skyline (1969) der låten originalt befinner seg, og den glimrende «What Was It You Wanted» som også er den nyeste låten, fra det fantastiske albumet Oh Mercy som kom i 1989. Ellers er det flere låter fra gullrekka Bringing It All Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde On Blonde (1966), pluss litt til. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.

Høststormer. Dette er nok ikke ei plate for lyse sommerkvelder. Jeg tror heller den passer bra når sommer- eller høststormene raser ute og med dunkel belysning inne. Da kan gjerne tidsmaskinen ta meg både tilbake til fortiden, tilbake til fremtiden eller hvor disse tidløse versjonene fra Bob Dylans skattekiste måtte trives aller best.

Redigert, siste gang 28. juli 2023.

Pressebilde. Fra filmen

Townes Van Zandt for viderekomne og flere til

For the Sake of the Song, Essays on Townes Van Zandt, Edited by Ann Norton Holbrook and Dan Beller-McKenna (bok 2022)

Om du gir deg i kast med denne boka om Townes Van Zandt, For the Sake of the Song, kjenner du trolig bakgrunnshistorien til Townes Van Zandt. Van Zandt hadde flere diagnoser for psykisk sykdom og ble tidlig i livet behandlet for noen av dem med et utall insulinsjokk, som tok fra ham kortidsminnet. Fra unge år og fram til hans død var han alkoholavhengig, og han gikk også i perioder på sterkere rusmidler som heroin. Han døde i 1997, 52 år gammel. Han var særlig produktiv i perioden 1968–1972, da han ga ut seks album. Om du bare skal ha ett album med Townes Van Zandt, anbefaler jeg det doble Live At The Old Quarter. Her får du de fleste av de beste sangene fremført av Townes alene med gitar i 1973. Stemmen er i god form, og han spiller strålende gitar på et helt annet vis enn seinere i karrieren.

Akademikernes tur. Townes Van Zandt har fortsatt å vokse i folks bevissthet etter son død. I en låt på årets album fra Jason Isbell, en låt som omhandler Justin Townes Earle, synger Isbell om to av Van Zandts låter. Isbell har også uttalt at Van Zandts «Pancho & Lefty» er omtrent hans favorittsang i hele verden. Det finnes etterhvert flere bøker for den som er interessert i å vite mer om én av de aller største låtskriverne fra forrige århundre. Det er skrevet to biografier om ham, roadmanageren Harold Eggers har skrevet om sine tyve år på veien med Van Zandt, og gitaristen Mickey Whites selvbiografi handlet for en stor del om Townes Van Zandt. Van Zandt spiller også en stor birolle i siste bok om Mickey Newbury.

Nå er det akademikernes tur. Professor i engelsk Ann Norton Holbrook og professor i musikkhistorie Dan-Beller McKenna har sammen skrevet introduksjonen i boka og hvert sitt essay om Townes Van Zandt. De har også redigert boka. De peker på dualiteten mellom det humoristiske og det mørke i Van Zandts sanger, samtidig som tekstene er både lett tilgjengelige og har en rekke muligheter for tolkninger. Van Zandts tekster ligger på et nivå få andre låtskrivere kan matche: ”…they convey despair of a depth and kind beyond what most Americana, folk, and country songwriters are able to express“.

”Townes could make us feel his pain, laugh and feel hopeful all at the same time“ – Jimmie Dale Gilmour

Kjønnsperspektiv. Ann Norton Holbrook diskuterer blant annet Townes tekster ut fra et kjønnsperspektiv, et perspektiv som peker på Townes’ manglende evne til å leve opp til tradisjonelle kjønnsroller, og hvordan dette gir seg utslag i tekstene hans. I hans beste tekster er han frigjort fra erketypiske kjønnsroller, og han utviser et mer nyansert og mangefasettert kvinnesyn enn det som er vanlig blant andre mannlige låtskrivere og forfattere på hans tid, og også i dag. Ann Norton Holbrook trekker fram låter som «Tecumseh Valley», «To Live’s To Fly» og «Loretta» som eksempler på frihetssøken blant både kvinner og menn. Det er også interessant at hun trekker fram hans nær guddommelige kvinneideal i låter som «(Quicksliver Daydreams Of) Maria», en låt som kanskje peker på farene med å forestille seg at en kvinne har alle de egenskapene man kan drømme om, for så å bli skuffet, når det viser seg at hun selvsagt ikke kan oppfylle alle disse.

Brian T. Atkinson har tidligere stått bak bøker om Townes Van Zandt, Ray Willie Hubbard, Roky Erickson og Mickey Newbury der andre låtskrivere forteller om sitt forhold til artistene. Han er også i gang med tilsvarende bøker om Todd Snider og Nanci Griffith. I For the Sake of The Song bidrar han med et kort essay som gir en innledende oversikt over arven etter Townes Van Zandt. Også Van Zandt-biografen Robert Earl Hardy bidrar i boka, og han peker særlig på innflytelse fra andre musikere og forfattere på Townes’ kunst.

Enkelte essays er tunge for lekfolk. For flere av essayene som følger, hadde det for meg vært ønskelig med særlig kunnskap om musikkteori, men også om mer litteraturkunnskap. Diskusjonen om dur, moll og ulike akkorders rolle i låtene hans, går over hodet på meg, men her er det sikkert noe å hente for andre.

Psykisk sykdom og rus. Heller ikke denne boka går av veien for å diskutere hvordan Townes Van Zandts psykiske sykdom og alkohol- og stoffavhengighet virket inn på kunsten og livet hans. Flere av forfatterne påpeker at disse to aspektene ved ham påvirker hverandre. Blant annet viser komponisten og den universitetsansatte Bruce Quaglia til at Van Zandts alkohol- og stoffmisbruk ble lettere akseptert og forstått i musikkmiljøet blant kolleger og samarbeidspartnere enn hans psykiske sykdom ble. Man forstod ikke, og tok derfor heller ikke tak i de underliggende årsakene til selvmedisinering mot disse lidelsene. Van Zandt selv har pekt på at hans sykdom(mer) var opphavet til kunsten hans, og i følge roadmanageren Harrold Eggers omtalte han sine lidelser som engel og demon, der både engelen og demonen for ham var nærmest som virkelige personer. Førsteamanuensis Travis D. Stimeling diskuterer i et eget kapittel om Van Zandts store og mange følelser kan ha vært en bakgrunn for den i overkant voldsomme produksjonen Van Zandts tidligste album ble til del.

Pancho & Lefty. Det er skrevet mye om Townes’ signaturlåt «Pancho & Lefty» tidligere. Professor Blaze S. Scarnati gir sitt bidrag med utgangspunkt i Townes’ egen versjon og hvordan denne låten ble tolket av Emmylou Harris samt Willie Nelson og Merle Haggard. Sentralt i diskusjonen er Willie Nelsons og Merle Haggards video til låten der også Townes Van Zandt har to roller. Diskusjonen om låten vil sikkert fortsette. Handler første vers om Townes selv: ”Livin’ on the road, my friend//Was gonna keep you free and clean//And now you wear your skin like iron//And your breath is hard as kerosene»? Er også Pancho og Lefty uttrykk for to sider av Townes personlighet? Jeg anbefaler også å se Youtube-lenker der Townes forteller om låten, og hvordan den reddet ham da han ble anholdt av politiet.

Anbefaler jeg boka? Enkelte av essayene er lite tilgjengelig for mange av oss, det blir litt som de akademiske bøkene om Bob Dylan. Samtidig fortjener Van Zandts låter å tolkes også av godt skolerte personer. Selv synes jeg biografier som ikke klarer å knytte livet til kunsten blir kjedelige. Da vil jeg heller ha bøker som tar utgangspunkt i kunsten, men knyttet dem opp mot livet. I så måte tetter denne boka et hull. Og om jeg ikke får med meg alle poengene etter et dypdykk, er det alltid noe som blir med meg opp til overflaten og som jeg kan tygge videre på. Og når jeg nå i ettertid kikker litt overfladisk på kapitlene, ser jeg at jeg kan ha mer å hente. Jeg tror uansett at jeg vil anbefale å lese biografiene, eller se filmen om ham, Be Here To Love Me, før du gir deg i kast med denne boka.