Gubberock

Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 2. juli 2023

Tredje konsert med Bruce Springsteen & The E Street Band i løpet av åtte dager. Glory Days! Denne gangen skulle det skapes fest. Enda mer fest. Bruce Springsteen har endret lite på setlista på denne turneen, men denne gangen var hele seks låter byttet ut sammenliknet med fredagen. Og hadde jeg ikke vært på fredagens konsert, hadde jeg nok vært skuffet over at tungvektere som «Candy’s Room», «Darkness On The Edge Of Town», «Thunder Road», The River» og «My Hometown», var byttet ut med blant annet flere partysanger fra Born In The USA.

På fredag var jeg så heldig å stå nærme scenen. Denne gangen stod jeg plassert lenger bak, litt bak mikseteltet. Lyden var den beste jeg har hatt disse dagene, og det var lettere å legge merke til styggpen koring fra Nils Lofgren og Little Steven, og bare pen koring fra de øvrige. Men det var langt mindre musikkfest og aktiv deltakelse i det som skjedde på scenen. På den annen side var det heller ikke så mye prat og ren festing som der Aftenpostens anmelder hadde funnet det for godt å rapportere fra i sin forsøksvise humoristiske beskrivelse av fredagens konsert. Desto mer fest fra scenen!

Mer fra Born In The USA. Konserten startet litt tregere enn på fredag da Bruce og bandet gikk rett på med sterke «No Surrender». Nå ble det litt tammere med «My Love Will Not Let You Down» og en likevel fin og litt irskinspirert «Death To My Hometown». Deretter ble det litt alvor med to nye låter før konserten gled over i ren fest først med «Prove It All Night» og «Out On The Street». «The Promised Land» satt som ei kule. Bruce hadde så ryddet plass til hele fire låter fra Born In The USA i denne delen av konserten, og fridde hemningsløst til publikum med låter som «Darlington Gounty», «I’m On Fire» og «Working On A Highway». Og jammen fikk vi turnépremiere på «Downbound Train» – nytt høydepunkt!

Konsertens første del – som jeg har valgt å kalle delen før vi glir over i den lange «Kitty’s Back» – varte rundt en time og var betydelig utvidet sammenliknet med tidligere. Frieriet til publikum var også mer åpenlyst, og Bruce tok seg tid til å la flere barn, som stod helt fremst, bidra til underholdningen.

Frieri. Etter «Downbound Train» begynte jeg å lure på om Bruce og bandet skulle la konserten ta en helt annen retning enn tidligere, men neida, herfra og inn fulgte de tettere oppskriften fra tidligere, om vi ser bort fra at tiden de mange «nye» låtene tok innledningsvis pluss litt til, ble hentet inn gjennom å utelukke låter seinere i settet. Tidligere har jeg syntes den tolv minutter lange «Kitty’s Back« nesten har blitt for mye av en partystopper. Nå trengte både vi og bandet en liten pause fra festen, og det ble levert svært gode versjoner av både denne og coveren «Nightshift » før det ble mer publikumsfrieri og full fest med «Mary’s Place».Og når vi snakker om frieri, jammen fikk vi et frieri på scenen også. Det ble et uforglemmelig øyeblikk da plakaten om at kjæresten skulle vurdere å fri om han fikk Bruce sitt munnspill, ble tatt på alvor.

Kanonversjoner. Jeg fikk færre av mine favorittsanger, men de som kom, kom kanskje i enda bedre versjoner enn på de to foregående konsertenr. «Backstreet» var rå og herlig med fin monolog underveis, og «Born To Run» så deilig bare én av tidenes beste låter kan være. Og «Badlands», hva kan man si? Bedre blir det ikke. Jeg har sett det innvendt at deler av låten der publikum bidrar med sitt «oh oh oh oho», nå låter som en litt vulgær fotballsang. Jeg velger å se dette partiet som et parti der Bruce bygger opp energi til låtens store finale, før den dabber av med mer «oh oh oh ohoh» fra publikum. Bruce unner seg jo ellers knapt pauser disse tre timene konsertene varer. Låtene er nesten ikke ferdige før det telles opp igjen.

På favorittlåtene mine er det to musikere som er spesielt sentrale. Bursdagsbarnet Roy Bittan på tangenter er i perioder en trollmann. Jake Clemons med saksofon blir bare bedre og bedre, og aldri bedre enn i går. Gitaristene, ikke minst Bruce selv løftet med noen styggvakre soloer. Og når vi er i gang; Gitarutflukten til Nils Lofgren på «Because The Night» var enda herligere og lengre enn sist – den mannen skulle hatt mer av showet. Og showe kan jo Little Steven. Noen nevnt, mange glemt. Max Weinberg, Gary Tallent, korister, perkusjonist, blåserekke, fiolin og trekkspill.

Alvor. Det utvidede E Street Band er nemlig et stort maskineri, og i et svakt øyeblikk da publikumsfrieriet var på det sterkeste, tok jeg meg selv i å tenke at nå ble det vel mye av et underholdningsmaskineri. Som kona sa: «Det var på denne konserten vi skulle stått helt fremst». Men skal man få flest mulig av de 50 000 i publikum med seg, må man bygge på den rutinen som er opparbeidet gjennom femti år. Og vi fikk de fire låtene fra «Letter To You». Tre av dem med tekster på storskjerm oversatt til norsk, som sammen med en monolog før sangen «Last Man Standing», understreker alvoret i dem, et alvor knyttet til at vi blir eldre, flere «farvel» enn «hallo», døden som setter livet i perspektiv. På to av dem, «Last Man Standing» og konsertens aller siste låt «I’ll See You In My Dreams», står Bruce nesten alene med gitar og munnspill– bare avbrutt av en nydelig trompetsolo – og jeg tenker at dette kan han bedre enn noen annen. Temme 50 000 mennesker med enkle virkemidler.

Takk for nå! Etter over ni timer med Bruce Springsteen & E Street Band er jeg mør i kroppen og mett for en stund. I mine drømmer får jeg oppleve Bruce Springsteen «The Folksinger» da han nettopp bare med munnspill, akustisk gitar og et slankt lite band spiller et par låter fra Letter To You samt flere fra Nebraska, The Ghost Of Tom Joad og Western Stars.

Uansett, takk for festen! Om du kommer tilbake med eller uten The E Street Band, jeg kommer, Bruce!

(Redigert.)

Bilder fra 30. juni

Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 30. juni 2023

«Flock of angels lift me somehow
Somewhere high and hard and loud
Somewhere deep into the heart of the crowd
I’m the last man standing now“

Et av de fineste øyeblikkene på fredagens konsert på Voldsløkka i Oslo med Bruce Springsteen & The E Street Band er når bandet et godt stykke ut i konserten går ut og overlater hele scenen til Bruce Springsteen. Bruce forteller om det første bandet han spilte i og at han rundt 50 år etter at bandet ble oppløst, stod ved dødsleiet til George Theisss, Theiss som tok ham inn under sine vinger. Få dager etter at Bruce besøkte Theiss døde han, og Bruce Springsteen er nå den siste gjenlevende fra bandet. Deretter synger Bruce alene med gitaren én av kveldens fire låter fra albumet Letter To You (2020), alene, bare avbrutt av en flott trompetsolo av Bary Danielian.

Bruce forteller at møtet med døden har gitt ham nye perspektiver på livet, og viktigheten av å gripe dagen. Pompøst og banalt? Gjerne det, men for oss som hadde plass helt foran scenen, ble Bruce sin lille monolog en fin tankevekker og ikke minst enda et påskudd til å gi oss over til musikkfesten som i hvert fall fant sted der framme vi var så heldige å få plass. Joda, jeg har lest anmeldelser fra flere allerede, og at enkelte av dem har stått langt bak og ikke hatt den samme opplevelsen som oss, får jeg bare respektere.

Front Floor. Jeg var på plass på den første av tre konserter i Göteborg. Jeg satt på tribunen på Ullevi og hadde i motsetning til lunkne og kjølige svenske anmeldere en fin opplevelse der. Jeg var på mange måter tilskuer og var rørt der jeg satt og betraktet det enorme folkehavet som tok del i folkefesten. I Oslo hadde vi kjøpt de dyreste billettene, plasser foran scenen. Vi hadde dog ikke stått i kø dager i forveien, men kom likevel nær høyre scenekant, der Bruce av og til tok en tur helt ned til oss. Det ga selvsagt en annen opplevelse enn i Götbeorg. Så da blir det å sammenlikne epler og pærer, men jeg sammenlikner litt likevel!

Drømmer. Det har sluttet å regne, sola har tørket oss opp når det 15–20 manns store bandet og til slutt Bruce Springsteen entrer scenen klokka 19:40. Denne gangen starter festen umiddelbart med «No Surrender», låten som mer enn noen annen feirer rocken. Der de første 40 minuttene i Göteborg var sterke, var de 45 første minuttene i Oslo enda bedre, ikke minst fordi vi fikk tittellåten på Darkness On The Edge Of Town (1978) og «Candy’s Room» fra samme plate istedet for de halvgode «Ties That Bind» og «Lucky Town». Begge låtene har en dramatisk tyngde som bidro til å løfte denne delen av konserten enda et hakk! Det gir gåsehud å står der sammen med tusenvis av andre å synge:

”Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop
I’ll be on that hill with everything I got
With our lives on the line where dreams are found and lost
I’ll be there on time and I’ll pay the cost
For wanting things that can only be found
In the darkness on the edge of town.“

Det er det han ofte synger om. Liv med brutte og oppnådde drømmer. Vi får seinere i konserten glimrende versjoner av «Born To Run» og «Thunder Road». Da lever drømmene. De blir så til de grader knust i «The River» at Bruce og publikum atter en gang spør seg om drømmer er en løgn om de ikke ikke blir oppfylt, eller om de er noe enda verre. Nei, først og fremst handler mange av Bruce Springsteen låter om at drømmer er nødvendige for å ha troen på en bedre fremtid. Vi må tro på «A Promised Land». Bruce avslutter like gjerne konserten alene med det nær sakrale høydepunktet fra Letter To You, «I’ll See You In My Dreams». Den låten hedrer også venner som har blitt borte på veien, men som blir med videre i form av hva de var. Døden har rykket nærmere for Bruce og oss alle, mange av oss er ikke så unge lenger, som han sang allerede i 1975. Men først og fremst feires det på Voldsløkka denne fredagskvelden!

Soul og storband. Det vel halvtimes lange soulpartiet som fulgte etter den glimrende åpningen, var det partiet jeg likte minst på Ullevi. Særlig synes jeg en vel ti minutter lang «Kitty’s Back» ble i overkant. Når det gjelder akkurat den låten, ser jeg at den deler fansen omtrent akkurat i to. For meg fungerte den langt bedre når jeg kunne betrakte musikerne på nært hold, én av grunnene til dette partiet må jo nettopp være å involvere deler av bandet som ikke er så fremtredende ellers på konserten. Den påfølgende coveren «Nightshift» er dog bedre, og i Oslo enda bedre enn i Göteborg. I denne fasen av konserten får vi også middelmådige «Mary’s Place», men for oss blir denne låten likevel et høydepunkt, da Bruce beveger seg bort fra hovedscenen og ned til oss som står på høyre flanke (sett fra vår plass). Låten gir selvfølgelig en stor opplevelse når Bruce i ett sekund eller to peker og ser på kona og meg; ikke en intens Nick Cave-opplevelse som i fjor, men vi velger å se på det som en hyggelig, «Hei, dere er her, dere også?» Så kan det godt være denne seansen er dørgende kjedelig for dem som befinner seg en plass langt unna scenen.

Fest! Og derfra og inn er det fest. Tida går fort når låter jeg allerede har nevnt samt «Bobby Jean, «Wrecking Ball», fantastiske «Backstreets» og «Badlands» kommer som perler på en snor. Vi synger med på «My Hometown», og jeg synes nok fortsatt «Born In The USA» blir noe bombastisk –bedre i akustisk setting. Han lar Max Weinberg på trommer få herje litt ekstra, og det er gøy! «Thunder Road» er og blir blant Springsteens aller beste låter, og om starten på låten ikke satt helt, så setter raskt munnspillet og «professor» Roy Bittans piano tonen. Fantastisk versjon.

Nils Lofgren får lov til å briljere enda mer på gitar enn i Göteborg på «Because The Night». Joda. Og Jake Clemons på saksofon. For en tur at nevøen til Clarence kunne overta, etter at Clarence forlot oss! Fra vår plass var lyden bedre og mer behagelig enn i Göteborg. Hvordan stemmen til Bruce holdt? Det for kritikerne ta seg av, om den ikke skulle ha holdt 100 prosent helt inn, stod det i hvert fall 1000-vis klare til å steppe inn. Og det gjorde vi, enten det trengtes eller ikke. Og Bruce hadde flere flotte runder med gitaren!

Last Man Standing. Bandet, levende og døde, takkes som vanlig under «Tenth Avenue Freeze-Out». Blanding av fest og vemod under denne låten. Også under denne låten. Så står han der alene til slutt. Nesten en «Last Man Standing» etter godt over tre timer. Jeg får se om jeg får billetter til søndagens konsert. Uansett; «I’ll See You In My Dreams».

Redigert.

Bruce Springsteen & The E Street Band, Ullevi i Göteborg, 24. juni 2023

”So you’re scared, and you’re thinking
That maybe we ain’t that young anymore
Show a little faith, there’s magic in the night“ (fra «Thunder Road»)

Jeg blir lettere rørt med alderen. Allerede på åpningslåten «Ties That Bind» fra The River blir jeg fuktig i øynene, og da Bruce på låt nummer to synger ”Blood brothers in the stormy night//With a vow to defend//No retreat, baby, no surrender“, overgir jeg meg helt. Låten handler om vennskapet i Bruce Springsteen & The E Street Band, men også kraften i rock ‘n’ roll. For meg hadde dagen vært preget av det som skjer i Ukraina og Russland. Fra min plass på tribunen og et stykke unna scenen ser jeg utover et folkehav på mer enn 60 000 mennesker. I kveld er vi blodsbrødre og gleder oss og feirer livet de 190 minuttene konserten varer. Som Bruce Springsteen senere skulle synge, mens mange av oss skrek med så godt vi kunne på det som ofte er min favorittlåt med mannen, “Badlands“:

”For the ones who had a notion, a notion deep inside
That it ain’t no sin to be glad you’re alive
I wanna find one face that ain’t looking through me
I wanna find one place
I wanna spit in the face of these
Badlands“

De første 40 minuttene av konserten kjente jeg på denne følelsen, og selvfølgelig et par timer seinere under nettopp «Badlands»: Det er ingen synd å være glad for å være i live. Fuktige øyne og en liten klump i halsen; «The Promised Land» og «Prove It All Night». Tittelsporet fra nyere «Letter To You» (2020) gled flott inn. Under denne og enkelte andre låter rullet svensk tekst over storskjermen.

Ulike partier i konserten. Etter 40 minutter fikk vi en halvtime jeg var litt mindre begeistret for, men jeg klager ikke, mange gode musikalske øyeblikk, også i dette mer soulpregede partiet. Men «Kitty’s Back» ble vel drøy og rotete. Deretter tok konserten seg igjen opp. Store favoritter som «The River» og «Thunder Road» ble dratt i gang med verdens mest styggvakre munnspill. Siden jeg hadde følt på slikt fred og fordragelighet innledningsvis, lot jeg meg nesten ikke irritere over småprat bak meg i konsertens mer vare partier, og at sidemannen stadig måtte holde seg oppdatert på Twitter. Dette var en stor kveld der også låter som jeg egentlig ikke er så begeistret for fikk en ekstra mening.

Because The Night. Hele dagen hadde «Because The Night» surret i hodet mitt. Om det var fordi Patti Smith synger den med sin egen tekst og var i Oslo denne uken, er sannsynlig, selv om jeg gikk glipp av det. Men da Roy Bittan bak pianoet setter i gang låten, blir jeg overrasket. Jeg så ikke den komme – selv om en litt nøyere titt på tidligere settlister, kunne avverget den positive overraskelsen. Mot slutten av låten stod Nils Lofgren for det som kan ha vært kveldens beste gitarsolo. Joda, sjefen selv hadde noen riktig skitne og deilige selv også!

Fest. Helt mot slutten av konserten var det bare å glemme sangenes mening. Bruce skapte full fest: «Bobby Jean». Jeg likte ikke «Glory Days» på albumet «Born In The USA», glem det! Kona mi får sin favoritt, «Dancing In The Dark». Det store fantastiske bandet, også avdøde medlemmer hedres i nest siste låt: «Tenth Avenue Freeze-Out», og bandet takkes én etter en når de går av scenen. Litt ekstra tid bruker Bruce på nevøen til avdøde Clarence Clemons, mannen som har overtatt saksofonsoloene som mange av låtene bare må ha. Deretter synger Bruce helt til slutt «I’ll See You In My Dreams» alene. En vakker avslutning.

Velregissert. Kanskje har jeg hørt enkelte av låtene i bedre versjoner. Lyden var ikke alltid 100 prosent, og i perioder litt høy under tribunetaket. Pirk! Over tre timer til tross: Konserten var velregissert med sine ulike partier og fremstod strammere enn på i hvert fall enkelte tidligere konserter jeg har vært på med mannen. Bruce selv holder koken. Kanskje går han bare raskt opp og ned trappa som hjelper han ned til publikum helt framme underveis. Tidligere løp han. Men formen til den 73 år gamle mannen må være bra! Han er heller ikke redd for å trøkke til i vokalen og lar den av og til briste. Det høres likevel helt riktig ut. Rock er ikke perfekt skjønnsang. Derfor tillater jeg meg å brøle med som verst jeg kan på flere av låtene – unnskyld til dere rundt meg!

Kona var strålende fornøyd både under og etter konserten. Det teller mye. Nå skal vi restituere noen dager for å bli klare til konsert på Voldsløkka i Oslo på fredag. Da kommer vi nærmere Bruce og bandet. Vi gleder oss, det kan også du gjøre om du har billetter! ”But ’til then, tramps like us//Baby, we were born to run“!

Redigert. Vi glemmer de lunkne omtalene i svenske aviser?