Paul Simons fantastiske ”Hearts and Bones“ er 40 år!

Paul Simon – Hearts and Bones (album 1983)

Jeg har et bilde av meg selv på netthinnen. Bildet er fra romjula 1983, og jeg sitter bøyd over en Sanyo bærbar kassettspiller og lytter til julegaven, albumet Hearts and Bones med Paul Simon. Jeg var nesten 14 år, relativ fersk Paul Simon-fan. Jeg forsto nok ikke hva jeg hørte, eller kanskje hjertet så hva hjernen ikke fattet. Samtidig; full forståelse tar bort noe av magien. Jeg husker ikke helt i hvilken rekkefølge jeg kjøpte Paul Simon- og Simon & Garfunkelkassettene mine. Det jeg vet er at jeg hadde hørt albumet Bridge Over Troubled Water og gjenforeningskonserten The Concert In Central Park med Art Garfunkel som fant sted i 1981 mange ganger.

Heart and Bones er én av de aller viktigste utgivelsene som står i platehylla mi, nå også i LP- og CD-format. Nesten like mye for hva den ikke er som for hva den er. Den ble ikke et Simon & Garfunkel-album, og det er jeg glad for. Jeg pleier å si at sangene er det viktigste, ikke innpakningen. Det er en sannhet med veldig mange modifikasjoner, kanskje så mange at det knapt kan kalles en sannhet. Paul Simon er kanskje den av mine favorittartister som har vært flinkest til å dytte meg ut av min musikalske komfortsone – ikke minst når det gjelder innpakning – en sone hans soloalbum fra 1970-årene og album med Art Garfunkel definitivt befinner seg i. Ja, også forgjengeren til Hearts and Bones, det rockpregede One-Trick Pony (1980), en annen personlig Simon-favoritt, ligger godt innenfor mitt område. Men Heart and Bones? Det var noe annet og nytt for meg. Albumet er en smeltedigel av konvensjonelle instrumenter, trommemaskiner og synther. Det ferdige albumet har en rekke musikere og andre bidragsytere, både gamle kjenninger som Eric Gale, Anthony Jackson og Richard Tee og nye bekjentskaper. På produsentsiden finner vi, foruten Simon, selv ringrever som Russ Titelman, Roy Halee og Lenny Waronker. Dette er et album det er morsomt å høre på med hodetelefoner. Selv skal Simon ifølge biograf Robert Hilburn like sangene, men ikke innspillingene.

Gjenforeningskonserten med Garfunkel i Central Park i 1981 var så vellykket at det ble en påfølgende turné, og til stor glede for hans nye plateselskap Warner Brothers var et nytt Simon & Garfunkel-album på trappene. Albumet skulle hete Think Too Much. I sluttfasen av innspilingen fjernet Paul Simon Art Garfunkels stemme fra albumet og omdøpte det til Hearts And Bones. Simon hadde vært lite interessert i å gi Garfunkel innflytelse underveis i innspillingen. Albumet var for personlig til å være et Simon & Garfunkel-album, mente han. Hearts and Bones – kjærlighet og knokler, knokler som symbol på død – død kjærlighet?

Warner Brothers’ Mo Ostin og Lenny Waronker tok det med fatning, ja, Ostin var nesten rørt over måten Simon la fram beslutningen om at dette skulle være et Paul Simon-album og ikke et Simon & Garfunkel-album skal vi tro Simon-biograf Robert Hilburn. Trolig hadde de hørt det uferdige produktet med Garfunkels stemme. Om dette er identisk med opptakene som kan høres på Youtube, hadde Garfunkel en lite fremtredende plass. Garfunkel var nok ikke like rørt som Mo Ostin; han ble presentert for Simons avgjørelse i samme telefonsamtale som han ble invitert til Pauls bryllup med skuespilleren Carrie Fisher!

Låten «Hearts and Bones» handler nettopp om Pauls forhold til Carrie Fisher, et forhold som hadde vært fra og til i over fem år. Forholdet var nok preget av Carries psykiske sykdom og rusavhengighet. Paul Simon skal ha sagt i forbindelse med låten: ”I try in the first line of a song to say something that is true. Not an emotional truth but a fact. You are less likely to get mired in cliches if you start off with some statement of truth“ (Musicaficiando). Simon skal ha forsøkt flere varianter før han kom opp med ”One and one-half wandering Jews“; Fisher var halvt jødisk – så statement of truth! «Hearts and Bones» er en glimrende låt med bilder som setter en i en helt spesiell stemning:

”One and one-half wandering Jews
Returned to their natural coasts
To resume old acquaintances
Step out occasionally
And speculate who had been damaged the most
Easy time will determine if these consolations
Will be their reward
The arc of a love affair“

En annen nøkkellåt, «Train In The Distance, handler om forholdet til ex-kona, Peggy Harper: ”She was beautiful as southern skies the night he met her//She was married to someone//He was doggedly determined that he would get her//He was old she was young“. Både tittellåten og «Train In The Distance» ble med Paul Simon på mange seinere turneer og er slitesterke og glimrende låter!

Carrie Fisher uttalte at hun var beæret over sangene som kom ut av forholdet, men samtidig kan man se henne i et hysterisk Youtube-klipp påpeke at det ikke bare er positivt å være i sentrum for formuleringer som denne i åpningslåten «Allergies»: ”My heart is allergic to the woman I love“. Warner Brothers ønsket tittellåten som første spor, og Simon har i ettertid innrømmet at det var et bedre spor og burde åpnet plata. Ingen av Simon-biografene Robert Hilburn eller Peter Ames Carlin synes å like «Allergies». Carlin påpeker til og med at han synes det legendariske gitararbeidet til Al Di Meola er rotete. Rotete? For meg setter det en tydelig signatur på låten, for ikke å si hele albumet. «Allergies» tar i likhet med et for meg favorittspor på albumet, «Song About The Moon», utgangspunkt i Paul Simons utfordringer med å holde kvantiteten i låtskrivingen oppe. Den gangen ville han nok kalle det skrivevegring, i nye intervjuer sier han at han i store deler av karrieren har trengt om lag tre år fra han begynner å tenke på et prosjekt til det et ferdig.

Paul Simon med yMusic i Oslo Spektrum 1. juli 2018

«Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War», er kanskje albumets aller beste låt. På siste konsert i Oslo Spektrum i 2018 fortalte Simon at låttittelen kom til ham da han satt og bladde i ei bok om den belgiske kunstneren René François Ghislain Magritte hjemme hos Joan Baez. Magritte var en surrealistisk kunstner som ofte framstilte helt ordinære gjenstander i en uvanlig sammenheng. Så da passer det vel bra at Simon parer denne 1800-tallskunstneren med 1950-tallsband som ”The Penguins, the Moonglows, The Orioles and the Five Satins” i samme låt. Da jeg hørte dette albumet tilbake i 1983, hadde jeg aldri hørt om disse gruppene, men et av Simons kjennetegn er jo nettopp å velge ord som klinger bra, uansett om man forstår sammenhengen eller ikke. Og fungerer gjør det! Enda bedre enn plateversjonen var versjonen som ble presentert i Oslo Spektrum med kammerorkesteret yMusic. Samme år ble låten gitt ut i omtrent samme versjon som i Oslo Spektrum på In The Blue Light (2018), et bra album med nyinnspillinger av låter som Simon ønsket å gi mer oppmerksomhet.

Jeg har mange favoritter på albumet, og kommer heller ikke unna lettbente «When Number Gets Serious» og den tyngre avslutningslåten «The Late Great Johnny Ace»; sistnevnte en låt og dermed et album som avsluttes med en snutt laget av Philip Glass, med strykere, klarinett og fløyte. Innledningsvis på låten synger Simon om blues-sangeren Johnny Ace som muligens døde av pistolskudd i en russisk rullet. Senere hører vi om Simons opplevelse av drapet på John Lennon. Under The Concert In Central Park med Simon & Garfunkel i 1981 oppstod det en skremmende opplevelse da en fan kom seg opp på scenen under nettopp denne låten.

Av låter hører som med, men som jeg liker litt dårligere enn de øvrige, er de to «Think Too Much» (A og B) samt «Cars Are Cars». Sistnevnte er et eksempel på en låt der jeg liker verset veldig godt, men der refrenget blir litt stakkato, og jeg banner nok litt i kjerka når jeg tilføyer at dette ikke er så ulikt måten de langt bedre Simon-klassikerne «Graceland» og «Fifty Ways To Leave Your Lover» også er konstruert.

Hearts and Bones solgte dårlig etter Simons standard. Den overraskende nok ofte usikre Simon begynte å tvile på egen fremtidige karriere samtidig som forholdet til Carrie Fisher fortsatte av og på selv etter at de skilte seg i 1984. På et radioprogram snakket man om at lytterne ønsket nye stemmer i musikken og ”We’re not going to play Paul Simon anymore“. Så hva nå? Graceland! Men det er en annen og enda lengre historie.

Sanger fra dypt vann med Benjamin Tod og Lost Dog Street Band

Da jeg var 8-12 år, var det to ting jeg var særlig glad i. En bærbar Phillips platespiller og pappas plater. Det som var igjen av platene hans etter at storebrødrene mine hadde brukt dem som skjenebrett som vi kalte dem den gangen. Av platene var jeg spesielt glad i Jim Reeves, Don Gibson, Thor Raymond, Stordal og Engerdal, Bjørg og Mikkel. Og, den største av dem alle: Hank Williams. Da jeg kåret årets beste plater for meg i 2022, skjønte jeg at det er den samme musikalske åren – onde tunger vil kanskje si mangel på den – som renner gjennom årene mine som hos farfar med hans begeistring for Jimmie Rodgers og hos pappas med hans Hank Williams-fascinasjon. Og jeg har vel heller ikke utviklet meg særlig når det kommer til musikk siden jeg satt der på «det lille rommet» som tiåring. 2022’s beste album for meg er nemlig bandet Lost Dog Street Band med Glory. Kall det gammeldags, kall det tidløst. Uansett «I’m only in it for the songs». Hank eller Benjamin Tod i Lost Dog Street Band, dette er folk som synger fra hjertet og sjelen, de kjenner ingen andre steder å synge fra. Og i 2024 er Lost Dog Street Band tilbake med det glimrende albumet Survived.

Lost Dog Street Band:
  • Sick Pup (2011)
  • Life’s a Dog-gone Shame (2013)
  • Homeward Bound (2015)
  • Rage and Tragedy (2016)
  • Weight of a Trigger (2019)
  • The Magnolia Sessions (2021)
  • Glory (2022)
  • Survived (2024)
Solo album:
  • I Will Rise (2017)
  • A Heart of Gold Is Hard to Find (2019)
  • Songs I Swore I’d Never Sing (2022)

Benjamin Tod og Lost Dog Street Band. Jeg har lenge tenkt jeg skulle lage en liten guide til Benjamin Tods musikk etter å ha kjøpt de fleste av albumene hans som soloartist eller som hovedmedlem i bandet der han og kona Ashley Mae er de stabile medlemmene. Første utgivelse med bandet Lost Dog Street Band var i 2011. I 2022 kom det ikke mindre to album fra Benjamin Tods kant; ett soloalbum og ett med bandet. I tillegg til at Lost Dog Streets Bands Glory gikk helt til topps i min kåring av av fjorårets beste internasjonale album, kom Benjamin Tods Songs I Swore I’d Never Sing nådde en syvendeplass. Og nå er jeg blitt svært glad også i Survived (2024). Nederst i saken en spilleliste med rundt 45 låter som dekker det meste av karrieren hans. Låtene blir stadig bedre utover!

Om du lurer på artister Benjamin Tod kan sammenliknes med, kan du ta en titt på coverplata til Lost Dog Street Band, The Magnolia Sessions (2020). Der finner du låter av artister som Townes Van Zandt, Steve Earle, Guy Clark og Warren Zevon. Kanskje er tekstene hans mer personlige enn hos dem alle, og kanskje har både de personlige og de litt mindre personlige tekstene mest til felles med Warren Zevons vandringer i mørke bakgater? Jeg lar Zevons låt representere dette coveralbumet på spillelista.

Foto fra hjemmeside

”Some learn to charm, others never will
Some take to needles, some take to pills//…Some change their minds, others change the world
Some die with nickels, some die with pearls“ – fra «Some Take To Drink»

Soloplatene. Benjamin Tod har gitt ut tre soloplater, og etter mitt syn er fjorårets den aller beste. Benjamin Tod et enda mer personlig når han går solo, og instrumenteringen består i stor grad av stemmen og gitaren hans. Tittelen på albumet Songs I Swore I’d Never Sing fra i fjor passer i stor grad også til de to foregående albumene skal en tro omslagene. Dette er personlige sanger som Benjamin ikke vet om han kommer til å synge igjen. Sangene handler om et liv som lenge var med svært begrensede ressurser for ham og ungdomskjærlighet og nå kone Ashley Mae. Og veien inn og ut av rusmisbruk. Faktisk skriver han om albumet Weight of a Trigger med Lost Dog Street Band at det er det første han laget uten påvirkning av rus. Jeg synes ikke de to første soloalbumene til Benjamin har like sterke melodier som soloalbum fra 2022 eller de fleste med bandet hans; jeg har likevel tatt med noen smakebiter med de beste låtene derfra så kan du danne deg et inntrykk selv. Men Songs I Swore I’d Never Sing er helt strålende. På spillelista mi har jeg tatt med hele syv av albumets ti låter så jeg anbefaler sterkt å høre albumet i sin helhet.

Foto fra hjemmeside

The Lost Dog Street Band. Bandet har Benjamin på vokal og gitar og kona Ashley Mae på fele som kjerne. I tillegg benytter bandet i varierende grad instrumenter som blant annet dobro, steelgitar og kontrabass. Stilmessig er det nærliggende å plassere dem som bluegrass. I mine ører har The Lost Dog Street Band stort sett vært på en stigende formkurve siden EP-debuten i 2011 med Sick Pup. Denne og den påfølgende Life’s A Dog-gone Shame (2013) mangler de store låtene, med unntak av «Wyoming», som også er å høre på fjorårets soloalbum til Benjamin Tod. Jeg tok med band-versjonen på spillelista. Bedre er albumet Homeward Bound (2015), som har noen virkelige killere av noen låter. De er selvsagt med. Kanskje er noen av låtene jeg har tatt med på de tre siste albumene med originalt materiale bedre enn andre, men her var det vanskelig å velge. Så vanskelig å velge at brorparten av låtene er med på spillelista; ja faktisk ble alle på Weight Of A Trigger (2019) med. Rage & Tragedy (2016) er omtrent like sterk. Om jeg må velge holder jeg – men ikke alle andre – Glory en liten hårsbredd foran de øvrige. Årets album, Survived, er omtalt av Gubberock tidligere, men måtte selvsagt også få med noen låter.

Les om albumene fra 2022 her.

Les om Survived (2024) her.

Her er spillelista. Vær så god – takk meg seinere:

Bobbie Nelson og Amanda Shires med himmelsk samarbeid

Bobbie Nelson & Amanda Shires – Loving You (album 2023)

I mars 2022 døde Bobbie Nelson 91 gammel. Da hadde hun rukket å spille inn albumet Loving You sammen med Amanda Shires et halvt år i forveien. For få uker siden ble albumet utgitt. Tror du at du ikke orker å høre låter som «Summertime», «Over The Rainbow» og «Angel Flying To Close To The Ground» enda en gang? Tro om igjen!

Bobbie Nelson var Willie Nelsons storesøster. Gjennom sitt rike liv var Bobbie hardt prøvet. Foreldrene gikk hver til sitt i de harde trettiårene og forlot Willie og Bobbie da de var små. Bobbie og Willie vokste opp hos besteforeldrene som måtte streve – også med barnas hjelp– for å få endene til å møtes. Bobbie giftet seg som sekstenåring og fikk tre barn som hun mistet foreldreretten til da mannen døde. I voksen alder mistet hun to barn med seks måneders mellomrom.

Det var besteforeldrene som introduserte Willie og Bobbie for musikk, og Willie husker hvor bergtatt han var av søsterens pianospill allerede da hun var seks-syv år. De var ikke gamle da de sammen begynte å opptre utenfor hjemmet. Seinere skulle Bobbie spille piano i bandet til Willie i flere tiår, og de ga også ut gospelplater der de omtrent alene stod for musikken. Bobbie ga også ut et soloalbum. Mot slutten av livet ga Bobbie ut to bøker sammen med Willie, og hun spilte med broren omtrent fram til sin død. Texas Montly beskriver i sin nekrolog Bobbie som den personen som har betydd aller mest for Willie Nelsons musikk. På scenen gjorde hun tilsynelatende lite av seg, men Willie pleide hver kveld å trekke oppmerksomheten mot henne under en av låtene.

Samarbeid med Amanda Shires. Samarbeidet mellom Bobbie Nelson og Amanda Shires startet da Amanda ville gjøre en cover av «Always On My Mind» sammen med Bobbie for Amandas bejublede album Take It Like A Man fra 2022. Det utviklet seg raskt til et albumprosjekt der Bobbie og Amanda plukket ut felles favoritter. Og nå er Loving You her. Tittellåten er den eneste låten Bobbie Nelson har skrevet, og i tospann med en annen instrumentallåt – «La Paloma» – mot slutten av albumet, får Bobbie skinne litt ekstra. Godt backet opp av fela til Amanda Shires.

Amanda Shires fascinerer. Jeg har vært fascinert av Amanda Shires en stund. Kanskje like mye personligheten hennes slik hun fremstår når hun spiller fele – eller er det fiolin– med ektemann Jason Isbell og slik vi blir kjent med henne i den nylig utgitte dokumentaren som tar utgangspunkt i innspillingen av Isbells album Reunions (2020). Hun fremstår svært følsom og legger nærmest hjertet sitt på blokka. Samtidig virker hun tøff og lynende intelligent. Sangene hennes har ikke festet seg helt hos meg enda, men det er utvilsomt en håndfull sterke låter på Take It Like A Man.

Som Amanda Synger! Fram til nå hadde jeg ikke bitt meg spesielt merke i vokalen hennes. Men som hun synger på Loving You! I den rette stemningen er dette musikk som vekker til lytte de helt store følelsene, ikke bare hos Amanda, men også hos lytteren. Og når man kjenner Bobbies historie og hører hennes flotte og karakteristiske pianospill albumet gjennom, blir dette litt ekstra sterkt. Sammen gjør de blant annet en glimrende versjon av Willie Nelsons «Angel Flying Too Close To The Ground», og Willie selv kaster glans over en flott «Summertime». Passende nok gjør de også gospellåten «Tempted And Tried»; er det noen som ble utfordret i livet er det Bobbie Nelson.

Må høres! Du må høre Loving You, kanskje blir du som meg gående å synge på «Summertime» og «Over The Rainbow», låter som får mengder med nytt liv gjennom dette enkle og sterke samarbeidsprosjektet. Så bra at Bobbie Nelson og Amanda Shires fikk gjøre dette sammen kort tid før Bobbies død!

Tilbake til fortiden med Bob Dylan

Bob Dylan – Shadow Kingdom (sountrackalbum 2023)

Det er ikke få ganger jeg har sett noen svare ”alt av Dylan“ på spørsmål om de kan nevne sanger der coverversjonen er bedre enn originalen. Så når nå Dylan har gjort en egen plate der han covrer egne låter, må disse som ikke liker Dylan-originalene være fornøyde? Nei, selvfølgelig ikke. De nye versjonene er mer Dylan enn Dylan selv. Og jeg forestiller meg at dette er de originale versjonene fremført på en liten, mørk og kanskje røykfullt klubb i 1920-årene. Dette er sangene i sin opprinnelige stilrene form før eksperimentering og oppjagede rockeversjoner. Ja, kanskje tok det Dylan nesten et helt liv og mange coveralbum før han på alvor kunne finne tilbake til fortiden.

Sangene har funnet sin form. Paul Simon forteller i et nytt og høyest severdig CBS-intervju at det er tilfredsstillende å oppleve at noen av sangene hans tåler å eldes. Sanger som «The Sound Of Silence», «American Tune» og «Bridge Over Troubled Water» har overlevd, og tolkes nå – også av ham selv – på måter han ikke ville ha tenkt på da han skrev dem for mer enn 50 år siden. En som har brukt mye av karrieren på å finne nye innfallsvinkler til egne låter er Bob Dylan. De som har hørt Dylans siste skive med nytt materiale, Rough & Rowdy Ways (2020), og sett Dylan på konsert de siste årene, vil ha merket seg at mye av eksperimenteringen og mumlingen han drev med for 15-20 år siden er borte. Nå synger han tydelig. Det gir jeg serien med coverplater i forrige tiår mye av æren for.

Pressebilde. Fra filmen

Film og soundtrack. Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Filmen viser Dylan og en gruppe maskerte musikere som fremfører 13 sanger fra første halvdel av Dylans karriere i en intim klubblignende setting. Filmen Shadow Kingdom fikk strålende kritikker. Mange berømmet Dylans nye arrangementer av tidlige sanger og Har’els iscenesettelse. I forbindelse med utgivelsen av soundtrackalbumet nå i sommer, ble det annonsert at filmen skulle gjøres tilgjengelig for strømming igjen. I skrivende stund er filmen ikke tilgjengelig i Norge, og jeg må innrømme at jeg ikke har sett filmen. Dette blir derfor en omtale av musikken.

Selve sangene ble spilt inn på Village Recorder i West Los Angeles tidlig i 2021 før filmen. På filmen ser man andre musikere bare mime. Det høres ikke helt betryggende ut, så kanskje skal jeg leve med de bildene jeg har skapt meg på egenhånd av hvordan sangene fremføres.

Kjente, men ikke ihjelspilte sanger. På albumet jeg sitter med, er ikke musikerne kreditert, men ifølge kilder på nettet er Don Was (kontrabass), T Bone Burnett (gitar) og Greg Leisz (pedal steel, mandolin) sentrale. Lydbildet består av ulike gitarer, kontrabass og annen bass og trekkspill. Det er ikke trommer på plata. Så langt jeg kan se, er ingen av musikerne som var med Bob Dylan i Oslo Spektrum i fjor høst med. Med tanke på at nesten hele Rough & Rowdy Ways (2020) ble fremført i Oslo, merker jeg meg at de der også fremførte fire av låtene på Shadow Kingdom: «When I Paint My Masterpiece», «To Be Alone With You», «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» og «Watching The River Flow». Dette er fire låter som står sterkt i Dylans katalog, selv om de i likhet med de øvrige på Shadow Kingdom ikke er av Dylans aller mest kjente. Helt til slutt er det en ny låt, instrumentalen «Sierra’s Theme».

Låtvalgene er i det hele tatt gode. Aller best liker jeg «To Be Alone With You», fordi jeg ikke har vært spesielt glad i Nashville Skyline (1969) der låten originalt befinner seg, og den glimrende «What Was It You Wanted» som også er den nyeste låten, fra det fantastiske albumet Oh Mercy som kom i 1989. Ellers er det flere låter fra gullrekka Bringing It All Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde On Blonde (1966), pluss litt til. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.

Høststormer. Dette er nok ikke ei plate for lyse sommerkvelder. Jeg tror heller den passer bra når sommer- eller høststormene raser ute og med dunkel belysning inne. Da kan gjerne tidsmaskinen ta meg både tilbake til fortiden, tilbake til fremtiden eller hvor disse tidløse versjonene fra Bob Dylans skattekiste måtte trives aller best.

Redigert, siste gang 28. juli 2023.

Pressebilde. Fra filmen