Gubberock

Brown Horse på vei oppover

Brown Horse: Reservoir (album 2024)
Brown Horse: Konsert på John Dee i Oslo, 26. februar 2024

The Felice Brothers? Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende, særpreget som er beslektet, men langtfra likt som hos Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.

Burger. Ordinær pris for konserten med Brown Horse på mandag. var 175 kroner. Inkludert avgift. Den passe gode burgermenyen jeg kjøpte på Max kostet mer. Siden jeg har abonnement på Klassekampen kom jeg inn for 95 kroner, mindre enn den venteølen jeg kjøpte i baren. Hvis lave billettpriser var et virkemiddel for å trekke publikum til en konsert som kun var annonsert kort tid i forveien, lyktes man. Det var da omtrent fullt? Og det britiske amerkanabandet fra Norwich som er vant til å spille på små puber, virket overrasket.

Allan Jones, Skjekle og Per Petterson. Om de hadde grunn til denne overraskelsen er mer tvilsomt. Selveste Allan Jones i Uncut ga 9/10 til debutalbumet som kom i januar i år. Og Norges svar på Allan Jones, Tom Skjeklesæther, holder den for å være plata som hjelper ham gjennom vinteren. Den godeste Skjekle har anbefalt bandet å lese Per Pettersons roman Ut å stjæle hester, og hvorfor ikke; det er mer slektskap mellom Pettersons bok enn kun tittelen på sangen «Stealing Horses» kan indikere.

Jimmie Rodgers og Hank Williams. «Stealing Horses» åpner både plata og konserten. Referansene til Jimmie Rodgers og hans «Mule Skinner Blues» må glede mang en lytter med hjerte for gammel country. Og glede seg bør de også over sangen som åpner albumets side to, «Paul Gilley». Sangen sender meg i retning av Willy Vlautins nå oppløste band Richmond Fontaine. Litt beskjemmet må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om Paul Gilley før, mannen som skrev teksten til Hank Williams sine «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Cold, Cold Heart». Sånn, da var all min kred blåst bort. Uansett takk til ungdommen i Brown Horse for å lære oss ignorante litt viktig verdenshistorie. Nydelig sang. Paul Gilley, ja han druknet dessverre kun 27 år gammel.

The Band? Rowan Braham står bak teksten på «Paul Gilley». På plata har hele fem forskjellige bandmedlemmer skrevet hver av tekstene, vokalisten Patrick aller flest. På alle sanger krediteres fem til seks for musikken. Så selv om Patrick Turner gjennom ikke minst stemmeprakt fremstår som lederen, er dette et band med stor B! Nei, ikke The Band, da. Selv om de kan ha plukket opp ett og annet fra dem også.

Hva med «Everlasting»? Jeg kom litt seint til festen. Jeg hørte plata et par ganger etter å lest Skjekles skryt, men mistet litt interessen mot slutten, og trolig ødela de siste låtene litt for meg da. Da jeg på lørdag gjennom to ulike kanaler ble oppfordret til å lytte på plata igjen, gjorde jeg det, og kjøpte også billett til konserten. Det var lurt. Og det er alltid fint å gå på konsert der mange sanger spilles fra ei plate man er på stigende kurve med. Men det er ikke nødvendigvis en fordel når man skal huske låtene som blir spilt. Bandet spilte mange sanger fra Reservoir, men også mange sanger som ikke er utgitt enda. Jeg er nokså sikker på at én av mine favoritter fra Reservoir, ikke ble spilt. «Everlasting» er av disse nydelige sangene som kryper sakte inn, bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Og det gjelder mange av låtene, tilsynelatende litt uforløste, men desto mer spennende.

Crazy Horse og The Jayhawks? Det er mye deilig gitarer på plata. Noen ganger kan de minne om en annen hest, hm, salige Crazy Horse og andre litt skranglete Neil-konstellasjoner. Og litt The Jayhawks. Og på konserten var gitarene enda mer fremtredende. Patrick Turners stemme samt trekkspill og andre tangenter kunne fått en tydeligere plass i lydbildet. Så kunne man smelt til med de deilige gitarene og dradd ut låtene enda mer; og på den måten skapt mer dynamikk. Bare en tanke. Dette var uansett 75 vel anvendte minutter. Det blir gøy å følge dette bandet videre, og du kan i disse dager oppleve dem flere steder i Norge.

I skrivende stund spiller jeg den signerte plata, skuler på tekstene. Dette er ei god gammeldags vokseplate!

Nært og sterkt med Trond Granlund og band

Trond Granlund og band, Olsen På Bryn i Oslo. 24. februar 2024

Roar Vangen, Tommy Granlund, Trond Granlund og Jan Arild Moe

Dette er koselig, sa Vibeke Sjøvold hos arrangøren Norsk Americana Forum etter første sett av ettermiddagens konsert med Trond Granlund og hans helt eminente band. Etter andre sett er gripende et mer dekkende ord.

Det er bare ett og et halvt år siden jeg så Trond Granlund gjøre en konsert på Olsen På Bryn sist. Den gangen var store deler av den første halvdelen av konserten viet Joachim Nielsens sanger. Trond ville gjøre en annerledes konsert denne gangen. Trond er på hjemmebane. Han er vokst opp på Manglerud, siste stopp før Høyenhall der jeg gikk av for å komme på konserten. Og Trond begynte like gjerne med sangen «Manglerud». Senere fikk vi «Bror min og jeg» som også omhandler hjemstedet.

Konserten startet klokken 15. Om formiddagen, som Trond sa flere ganger. Tidligere hadde han diskutert med folkene på Olsen om konsertene skulle starte klokken 22 eller 23; endelig var tidspunktet tilpasset alderen hans. Og min. Sitteplasser og et fullt lokale med et lydhørt publikum.

Trond pekte på at to av Norges største kunstnere nylig har forlatt oss, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen. Trond traff Lillebjørn for rundt 20 år siden da han overrakte en CD med Tronds versjon av Lillebjørns «Far har fortalt» eller «Fattern har fortalt», som den heter i Tronds versjon. Så fikk vi en fin versjon av den. Trond Granlund har syslet med tanker om å gi ut ei plate med Lillebjørn Nilsens sanger slik han gjorde med Jokkes sanger. Han har dog kun spilt inn to. Om kveldens urpremiere av «Gategutt» er representativ for hva en slik plate vil bli, er det bare å kjøre på. Etterpå spurte Trond om låten gikk for sakte. Nei! Jeg tenkte underveis på at så fint det er at Trond og bandet tar seg så god tid med låten. Et høydepunkt i første sett!

Trond Granlund og Jan Arild Moe. Moe fikk virkelig vist seg fram på «Fever».

Trond beveger seg fram og tilbake i tid. “«De Nære Ting» kommer jeg til å spille de årene jeg har igjen“. Det gjør slett ikke noe. Og jeg elsker farens favoritt «Den da’n ødelagt». Herlig! Mot slutten av første sett kom det vi i gamle dager vel kalte en negro spiritual i «Himmelvogna». Bandet er aldeles strålende. Tommy Granlund, Tronds sønn, spiller glimrende på nylongitar, Jan Arild Moe spiller ståbass og Roar Vangen trakterer ulike strengeinstrumenter. Nydelig også når de fire lar vokalen ligge og tar en runde eller to med instrumentalpartier. Det setter en ekstra spiss på det hele. Jeg synes også sangen Roar Vangen hadde skrevet fungerte særdeles godt!

Andre sett og nesten en hel time var viet Jokke og Jokke-relaterte viser. Konserten endret gradvis karakter når band og publikum gravde seg dypere og dypere ned i Joachim Nielsens univers. Underveis fikk vi også fantastiske «Vaterland bru» av Trond Ingebrigtsen som Trond og Jokke har gjort sammen. Det er vanskelig å peke på høydepunkter i dette settet. «Hr. Smith» er en kjempesang, og den kom i en fantastisk mørk versjon. «Aldri stol på en fyllik», «Verdiløse menn», og «Jeg er redd». Glimrende! På Tronds plate med Jokkesanger finner du ikke «Bestevenner». Den har Trond nå spilt inn. Han dediserte sin versjon av sangen til en kamerat som hadde bodd et steinkast eller to unna konsertstedet. Det gikk like galt med ham som med Jokkes bestevenn. Granlunds versjon var som konserten; den ble bedre og bedre. I andre sett var applausen noe forsiktig. Om resten av publikum hadde det som meg, var også de opptatt av å fordøye disse sterke sangene som kom i Tronds særegne versjoner.

Helt til slutt fikk en flott versjon av en Elvis-låt lov til å avslutte en perfekt ettermiddag. Den ble slett ikke ødelagt, for å sitere sangen fra første sett. Selv om Trond rotet med teksten på «Her kommer vinter’n», var sekseren aldri truet. En perfekt konsert skal ha slike feilskjær som også kan få opp humøret etter de mørke, men dog til dels galgenhumoristiske, Jokke-sangene.

Og bandet. Helt utsøkt. Fantastisk å se og høre dem «spelle». Eneste minus er alle sangene det ikke ble tid til i den neste to timer lange konserten. Det får bli en annen gang. Tida for Trond Granlunds bilparkering hadde nemlig gått ut – “Tida er’e ingen som kan snu“.

Fra skattekista

Iain Matthews – The Dark Ride (1994)

Vi har lært oss bortforklaringen nå. Jeg finner ikke mye om albumet The Dark Ride med Iain Matthews på internett. Denne omtalen er i stor grad slik jeg husker det, tretti år tilbake i tid. Så da heter det vel basert på ”sannhet, løgn og dårlig hukommelse“?

Oddvar Nygård het han, jeg vil tro det er journalisten og den omstridte Nordlys-kommentatoren. Og mannen bak Jørn Hoels mest elskovssyke tekster. Men denne Nygård hadde et radioprogram, «Stjålne øyeblikk», nesten helt sikkert oppkalt etter Stolen Moments med John Hiatt. Hver søndag formiddag. Ja, på dette radioprogrammet klagde han over alle sekseralbumene han kunne lese om i avisene. Nei, han klagde ikke over platene, han syntes bare anmelderne hadde en lei tendens til å overdrive med et terningøye eller to. Og det kan han jo ha hatt rett i. Men samtidig, ja, nesten samtidig for å være presis, sa han at det var ei plate som hadde fortjent alle sekserne som er å oppdrive. Du trenger ikke være smart – jeg tror ikke det hjelper en gang – for å ha gjettet på at vi da snakker om The Dark Ride med Iain Matthews.

Mange vil vite hvem Iain Matthews er. Britisk folksanger i Fairport Covention. Seinere ble han soloartist og hadde en hit med Joni Mitchells «Woodstock». Han er også mannen bak Matthews Southern Comfort. Matthws er nå bosatt i Nederland og gir fortsatt ut musikk. Han hadde et samarbeid med Elliott Murphy i 2001 med La Terre Commune, og to tiår seinere ga han ut plate og turnerte i Norge sammen med The Salmon Smokers fra Halden. I begynnelsen av dette årtusenet så jeg ham og selveste David Olney dele scene i Oslo; to legender fikk én time hver. Noen år tidligere så jeg ham på legendariske Cruise Café i Oslo, helt alene. Begge ganger hadde jeg håpet å få mer enn én sang eller to fra The Dark Ride, men trivelig lell.

Det er ikke alle låtene som er like sterke på albumet, om du skulle tro det. Et par av de raskere låtene er kun fine nok, men bidrar ikke minst til å kaste lys over perlene på albumet. For de er det nemlig mange av. Og den inderligheten som Iain synger disse sangene med, viser at dette er sanger som betyr noe for ham. I «For Better Or Worse» graver han så dypt som det er mulig når han synger om kona som ble voldtatt. Det er umulig ikke å bli berørt: «Did he give you a hell of a ride?». Så uanstrengt om noe så vanskelig. Det er kjærlighet og smerte i mange av setningene, ikke bare i denne sangen, men på hele plata.

Rører gjør han også med sangen «Tigers Will Survive (Part II)» om forholdet til dattera Darcy: «Who was the father who let you down early//The little girl not even five». Tekstlinjer om å ha vært gjennom de samme tingene og at saker kan bli for nære til å beskrives huskes. Og som han synger!

Og den aldeles nydelige «Ballad Of Gruene Hall». Matthews har ikke skrevet alle låtene selv. Michael Fracasso er kreditert og delkreditert på to låter. Og versjonen av Tim Buckleys «Morning Glory» er strålende; jeg elsker trommene. Ellers får London sin nidvise i nettopp «In London». En fin duett med Kris McKay, «The Breath Of Life», er det også plass til.

Matthews synger om å være midt i livet, å oppdage at livet er slik det er «This Is It». Tiden for de store drømmene er kanskje over, men vi får fortsette å stå på, lysglimtene er der. Siste sang er tittellåten, en glimrende avslutning på et album som fortsatt er med meg tretti år seinere. Og jeg nevnte ikke alle instrumentene. Nylongitarene, de eventyrlige trommene har jeg vært innom, og når det trengs masse fint krydder som produsenten Mark Hallman står bak.

Kanskje husker jeg ikke alt riktig. Men jeg husker det viktigste. Dette er ei sabla bra plate!

Iain Matthews med Freddy Holm og resten av The Salmon Smokers noen tiår seinere. Foto: Raymond Mosken

Flott visekveld på Herr Nilsen i Oslo

Erik Lukashaugen og Arbeidslaget. Support: Baardsen. Herr Nilsen, Oslo, 13. februar 2024.

Arbeidslaget i aksjon. Her ved Erik Lukashaugen, Pål Ellingsen og Tarjei Nysted

Mot slutten kom det fantastiske høydepunktet. Jeg kan få kick av elektriske gitarsoloer. Noen ganger. Men den vanvittige felespillinga til altmuligmann Tarjei Nysted på klassikeren «Kont-Jo» fra Erik Lukashaugens første Hans Børli-plate Fra en sliters memoarer fikk virkelig i gang godfoten og nakkehårene til å reise seg.

Men aller først fikk vi stifte bekjentskap med Trond Helge Bårdsens prosjekt Baardsen. Trond Helge har flere prosjekter og flere strenger å spille på, men i dag ble det tre låter bak piano. Først den flotte «Mannen i vinduet» fra Itteklang (2022). Jeg likte den enda bedre i pianoversjonen i kveld enn på plate. Deretter en splitter ny låt med et dystert bakteppe. Og til slutt en eldre låt. Vi hadde tålt enda mer!

Trond Helge Bårdsen i Baardsen varmet opp

Men over til kveldens hovedattraksjoner. Erik Lukashaugen og Arbeidslaget. Tenker du at visesang er kjedelig og ensformig? Nei, ikke om Eriks musikk kan karakteriseres som det. For å gi et inntrykk av hva kvelden ble kan jeg jo starte med alle instrumentene de stod oppført med under annonseringen av konserten:

Erik Lukashaugen – vokal, gitarer; Tarjei Nysted – fiolin, nøkkelharpe, mandolin, stroviol, basspedaler, trommer, autoharpe m.m.; Bjørge Verbaan – trekkspill, piano, trøorgel m.m.; Krister Skadsdammen – pedal steel gitar, gitar, banjo, dobro, trommer; Pål Ellingsen – bass, harmonium, perkusjon m.m.

Ja, dette var virkelig et arbeidslag med utallige verktøy på scenen. Og hele tre av bandmedlemmene var én tur eller to bak trommene. Enklest for Erik bare å introdusere dem som trommiser når han gikk gjennom Arbeidslaget. Hvis jeg skulle lage plate ei gang – Gud forby – ville jeg gjerne hatt med en fyr som Tarjei Nysted på laget. Jeg tror musikerne på scenen i gjennomsnitt var innom rundt tre instrumenter, men når det gjelder Tarjei Nysted var han gjerne innom to-tre instrumenter i samme låt. Uten at det på noen måte føltes påtvunget. Nysted og Bjørge Verbaan var de som særlig fremkalte folkemusikkvibber, med Nysted sine feleliknende instrumenter og når Verbaan byttet ut piano med trekkspill. Skadsdammen brakte inn litt country med banjo og steelgitar, og sammen med Ellingsen og resten av laget ble det også litt rock som i fantastiske «Satchmo». Det er ikke bare Hans Børlis tekst som imponerer for å si det forsiktig. Svært morsomt å se de ulike musikerne i aksjon.

Erik Lukashaugen, Pål Ellingsen og Tarjei Nysted

Konserten åpnet nydelig med en ikke planlagt ønskelåt, nydelige «Vi eier skogene». Siden fikk vi sanger til Eriks mor, kone og sønn. Han holder nemlig ikke taler. Sangene til mor og kone er på det flunkende nye albumet, Midt på treet. Herfra er «Fiskespråk» et aldri så lite høydepunkt sammen med tonesatte «Junikveld», én av kveldens mange Børli-tekster. Tom Roger Aadland er representert som tekstforfatter på den omtrent like fine «Skogblues», en tekst som jeg vil tro tar Erik på kornet. Elverum i blått» fra forrige album har utviklet seg til å bli av Eriks aller beste sanger. En låt med et lite nikk til nidvisa til Ole Paus – «til høyre for Hamar et sted». Den satt som et skudd!

De ble en særdeles flott kveld der det vekslet mellom det ettertenksomme, det rocka og noe midt i mellom. Om de nære ting, Erik og Elverum. Skogene. Og en tur til USA og Satchmo. Passe underholdende fra Erik mellom låtene. Og låta om alle forsettene hans hadde jeg ikke hørt før, den var kostelig!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: