Gubberock

Bob Dylan – The Complete Budokan 1978 (Bokssett 2023)

Etter Rolling Thunder Revue-turneen i 1975–1976 dro Bob Dylan ut på en storslagen verdensturné i 1978. Turneen startet i Japan, og konsertalbumet Bob Dylan At Budokan ble utgitt i Japan i november 1978 og i resten av verden i 1979. Jeg må innrømme at jeg aldri har gitt Bob Dylan At Budokan mye oppmerksomhet. Joda, jeg har hørt det noen ganger, men var sikkert påvirket av de kritikerne som mente at låtene var overarrangerte, at her prøvde Bob «å gå Las Vegas» eller å kopiere Bruce Springsteen. Dessuten hadde jeg jo så mye annen Bob Dylan-musikk å oppdage. Jeg er ingen Dylan-ekspert, graver ikke i bootlegs. Så er det sagt. Men har lest noen bøker om ham, likevel. Og interessen blir bare større.

Konsertene i 1978 hadde mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. I vår tid er kritikerne, særlig i USA, mer begeistret for albumet enn man var for 45 år siden.

Nytt lys. Noe av det fine med arkivutgivelsene til Bob Dylan er at de gir muligheter til å nerde og til å se gamle plater i et nytt lys. Jeg har tidligere fått øynene – og ørene – mer opp for Dylans såkalte kristne periode gjennom boksen Trouble No More, nå er tiden kommet til å tette et hull med en forløper til denne perioden gjennom å høre Budokan-konsertene gjennom The Complete Budokan 1978. Jeg vet ikke hvorfor denne utgivelsen ikke inngår i bootlegserien, den har uansett mye til felles med utgivelsene der.

Påkostet. Den påkostede boksen har mange flotte bilder av Joel Bernstein og Hirosuke Katsuyama, postere og korte essays. Vi kan lese om at The Nippon Budokan opprinnelig var bygget som en judohall for olympiske leker i 1964, men ble benyttet som konsertsted for artister som blant annet The Beatles. Og vi kan lese om hvordan det ble blåst liv i både det opprinnelige konsertalbumet og denne komplette boksen. Dette anmeldereksemplaret er veldig fint å sitte med i hendene, men med en pris på rundt hele 3000 kroner må man nesten være både mer enn alminnelig Bob Dylan-interessert og ha en god sparekonto for å kjøpe den. Men om du ikke er anti-strømmer, finner du boksen digitalt. Du får også en kortere utgaver av boksen på en 16 spors dobbelvinyl med tidligere ikke utgitte spor om du ikke trenger – eller ønsker – alt. Og det gjør du kanskje ikke. Men som Dylan synger i en låt du ikke finner i denne boksen: ”Your debutante just knows what you need//But I know what you want“. Så kanskje et julegavetips?

Den opprinnelige At Budokan hadde 22 låter. The Complete Budokan har to hele konserter, hver på 29 spor fordelt på 4 CD-er. De fleste låtene er identiske på de to konsertene, dvs. konserten 1. mars 1978, hadde fem låter som konserten 28. februar ikke hadde. Lyden er restaurert og flott. Jeg er nå på femte gjennomlytting, jeg hører platene i stua og strømmer albumet på T-banen og i treningsstudio. Første og kanskje andre runde var for å akklimatisere meg, deretter kunne jeg legge studioversjonene litt fra meg og med noen unntak ta konsertene for hva de er og ikke for hva de ikke er.

Energifattig publikum? Bob Dylan fikk ikke mye energi fra publikum. Så lite at han trodde de ikke likte ham. Som om de var på en klassisk konsert klappet de høflig mellom låtene. Og det var det. Men om ikke Bob Dylan fikk energi tilbake fra publikum, måtte han og bandet ha hentet energien fra et annet sted. Dylan synger nemlig storartet og tydelig. Det er lite skriking som på for eksempel konsertalbumet Hard Rain spilt inn få år tidligere, og heller ikke mumling.

Storslagen rock, gospel, reggae. Begge konsertene begynner med instrumentalversjoner av «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», Japan hadde jo fått merke det i 1945. Versjonene er så gnistrende at jeg tror jeg har hørt tekstene når de er ferdige, men det har jeg jo ikke. På begge konserter følger én fin coverversjon, hhv. «Reposession Blues» av Roland Janes og «Love Her With A Feeling» av Tamp Red. Så får vi «Mr. Tambourine Man», ikke av mine favorittlåter med Dylan, men egentlig en bra versjon her, om det ikke var for fløyta. Jeg synes i og for seg at fløyta til Steve Douglas er interessant og nesten, ja, nesten morsom, men den er også irriterende på denne låten og et par stykker til som f.eks. på en ellers fin «Knockin’ On Heaven’s Door». Fløyta fungerer bedre og er også et fint krydder på låter der den holder seg mer i bakgrunnen. Saksofonen til den samme Douglas gir mange av låtene noe særeget, gjør det gøy å høre låtene i nye arrangementer. En av favorittsangene mine med Dylan er «Ballad Of A Thin Man», og det svinger som bare det av en engasjert Dylan og et band i storform. «Do-to-dodo.», ja, mer «do-to-dodo» med saksofonen på låten som følger, «Maggie’s Farm». Liker «Maggie’s Farm» her, aller mest på grunn av Dylans vokal og den elektriske gitaren.

«Love In Vain». Den nyeste låten på repertoaret er «Love In Vain», kanskje den låten jeg falt først for på Street-Legal, et album som skulle bli gitt ut noen måneder etter disse konsertene. Koristene Helena Springs, Jo Ann Harris og Debi Dye gir mange av låtene et gospelpreg og et forvarsel på musikken som ikke bare skulle komme på Street-Legal, men kanskje enda mer de de tre «kristne» platene Slow Train Coming (1979), Saved (1980) og Shot Of Love (1981). Andre låter har innslag av reggae.

Om man legger vekk tanken på originalene ja, fungerer «One More Cup Of Coffee», «Like A Rolling Stone» og «Sooner Or Later (One Of Us Must Know)» som bare rakkeren. Ja, «Threw It All Away» overgår originalen her. Mye fint fra gitaren til Billy Cross, fela til David Mansfield og keyboardet til Alan Pasqua med mer. En fin og dansbar «Love Minus Zero/No Limit» der Dylan har hentet fram munnspillet, og der fløyta er kledelig, mer i bakgrunnen enn på andre låter. «All I Really Want To Do» er herlig leken.

«Shelter From The Storm», «You’re A Big Girl Now» og Oh, Sister» foreløpig not som much, de humper og går. Særlig i vokalpartiene, instrumentalpartiene er bedre. Vent litt, jo, kommer seg! Jeg har også utfordringer med versjonen av én av de store Dylan-låtene, «Don’t Think Twice», It’s All Right». Men som det er sagt om Budokan-innspillingene; når man har hørt sangene i sine originale versjoner, er det faktisk inspirerende med nye vinklinger, endog nye vers på noen av låtene, selv om omstillingen min halter litt av og til. «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding)» er helt forbilledlig med hensyn til å gi lytteren en ny, sterk opplevelse av en gammel låt – sydstatsrock i storbandstappning som det ble skrevet i en svensk blogg. ”Money doesn’t talk, it swears“!

«Tomorrow Is A Long Time» og «The Man In Me». «Tommorow Is A Long Time» er ett av høydepunktene i boksen. Sangen går helt tilbake til 1962, men var lenge uutgitt .Den er i følge Petter Fiskum Myhrs bok Bob Dylan – Jeg er en annen inspirert av savnet av kjæresten Suze Rotolo som oppholdt seg i Italia. Elvis spilte den inn i 1966. Dylan: ”Yeah, Elvis Presley…That’s the one recording I treasure most…I wrote it, but never recorded it“. Sterk versjon av en overmåte flott sang. Også den litt sjeldne «The Man In Me» fra New Morning (1970) skinner. Kanskje to låter som betød noe spesielt for Dylan etter den nylige skilsmissen med Sara?

Mange timers fornøyelse. Joda, jeg har allerede hatt mer enn 20 timer i lag med denne boksen – dog av og til med andre gjøremål – og det blir garantert flere. Bob Dylans beste låter er usannsynlig slitesterke, også i versjonene på The Complete Budokan. Kanskje lot jeg meg innledningsvis blende av den fine innpakningen til boksen, men dette er langt bedre enn ventet. Ikke bare det, dette gode eksempler på en kunstner som stadig puster nytt liv i gamle låter. Til tross for at dissekering gir innvendinger mot enkeltversjoner, blekner det i at helheten fungerer og gir en tilfredsstillende lytteopplevelse utover at dette er interessant fordi det er Dylan. Og kanskje er enda flere innvendinger borte, når boksen har fått enda flere runder?

For meg falt med dette én brikke til på plass i historien om Bob Dylan. Det ligger heldigvis fortsatt noen brikker spredd rundt på bordet.