Bobbie Nelson & Amanda Shires – Loving You (album 2023)
I mars 2022 døde Bobbie Nelson 91 gammel. Da hadde hun rukket å spille inn albumet Loving You sammen med Amanda Shires et halvt år i forveien. For få uker siden ble albumet utgitt. Tror du at du ikke orker å høre låter som «Summertime», «Over The Rainbow» og «Angel Flying To Close To The Ground» enda en gang? Tro om igjen!
Bobbie Nelson var Willie Nelsons storesøster. Gjennom sitt rike liv var Bobbie hardt prøvet. Foreldrene gikk hver til sitt i de harde trettiårene og forlot Willie og Bobbie da de var små. Bobbie og Willie vokste opp hos besteforeldrene som måtte streve – også med barnas hjelp– for å få endene til å møtes. Bobbie giftet seg som sekstenåring og fikk tre barn som hun mistet foreldreretten til da mannen døde. I voksen alder mistet hun to barn med seks måneders mellomrom.
Det var besteforeldrene som introduserte Willie og Bobbie for musikk, og Willie husker hvor bergtatt han var av søsterens pianospill allerede da hun var seks-syv år. De var ikke gamle da de sammen begynte å opptre utenfor hjemmet. Seinere skulle Bobbie spille piano i bandet til Willie i flere tiår, og de ga også ut gospelplater der de omtrent alene stod for musikken. Bobbie ga også ut et soloalbum. Mot slutten av livet ga Bobbie ut to bøker sammen med Willie, og hun spilte med broren omtrent fram til sin død. Texas Montly beskriver i sin nekrolog Bobbie som den personen som har betydd aller mest for Willie Nelsons musikk. På scenen gjorde hun tilsynelatende lite av seg, men Willie pleide hver kveld å trekke oppmerksomheten mot henne under en av låtene.
Samarbeid med Amanda Shires. Samarbeidet mellom Bobbie Nelson og Amanda Shires startet da Amanda ville gjøre en cover av «Always On My Mind» sammen med Bobbie for Amandas bejublede album Take It Like A Man fra 2022. Det utviklet seg raskt til et albumprosjekt der Bobbie og Amanda plukket ut felles favoritter. Og nå er Loving You her. Tittellåten er den eneste låten Bobbie Nelson har skrevet, og i tospann med en annen instrumentallåt – «La Paloma» – mot slutten av albumet, får Bobbie skinne litt ekstra. Godt backet opp av fela til Amanda Shires.
Amanda Shires fascinerer. Jeg har vært fascinert av Amanda Shires en stund. Kanskje like mye personligheten hennes slik hun fremstår når hun spiller fele – eller er det fiolin– med ektemann Jason Isbell og slik vi blir kjent med henne i den nylig utgitte dokumentaren som tar utgangspunkt i innspillingen av Isbells album Reunions (2020). Hun fremstår svært følsom og legger nærmest hjertet sitt på blokka. Samtidig virker hun tøff og lynende intelligent. Sangene hennes har ikke festet seg helt hos meg enda, men det er utvilsomt en håndfull sterke låter på Take It Like A Man.
Som Amanda Synger! Fram til nå hadde jeg ikke bitt meg spesielt merke i vokalen hennes. Men som hun synger på Loving You! I den rette stemningen er dette musikk som vekker til lytte de helt store følelsene, ikke bare hos Amanda, men også hos lytteren. Og når man kjenner Bobbies historie og hører hennes flotte og karakteristiske pianospill albumet gjennom, blir dette litt ekstra sterkt. Sammen gjør de blant annet en glimrende versjon av Willie Nelsons «Angel Flying Too Close To The Ground», og Willie selv kaster glans over en flott «Summertime». Passende nok gjør de også gospellåten «Tempted And Tried»; er det noen som ble utfordret i livet er det Bobbie Nelson.
Må høres! Du må høre Loving You, kanskje blir du som meg gående å synge på «Summertime» og «Over The Rainbow», låter som får mengder med nytt liv gjennom dette enkle og sterke samarbeidsprosjektet. Så bra at Bobbie Nelson og Amanda Shires fikk gjøre dette sammen kort tid før Bobbies død!
Det er ikke få ganger jeg har sett noen svare ”alt av Dylan“ på spørsmål om de kan nevne sanger der coverversjonen er bedre enn originalen. Så når nå Dylan har gjort en egen plate der han covrer egne låter, må disse som ikke liker Dylan-originalene være fornøyde? Nei, selvfølgelig ikke. De nye versjonene er mer Dylan enn Dylan selv. Og jeg forestiller meg at dette er de originale versjonene fremført på en liten, mørk og kanskje røykfullt klubb i 1920-årene. Dette er sangene i sin opprinnelige stilrene form før eksperimentering og oppjagede rockeversjoner. Ja, kanskje tok det Dylan nesten et helt liv og mange coveralbum før han på alvor kunne finne tilbake til fortiden.
Sangene har funnet sin form. Paul Simon forteller i et nytt og høyest severdig CBS-intervju at det er tilfredsstillende å oppleve at noen av sangene hans tåler å eldes. Sanger som «The Sound Of Silence», «American Tune» og «Bridge Over Troubled Water» har overlevd, og tolkes nå – også av ham selv – på måter han ikke ville ha tenkt på da han skrev dem for mer enn 50 år siden. En som har brukt mye av karrieren på å finne nye innfallsvinkler til egne låter er Bob Dylan. De som har hørt Dylans siste skive med nytt materiale, Rough & Rowdy Ways (2020), og sett Dylan på konsert de siste årene, vil ha merket seg at mye av eksperimenteringen og mumlingen han drev med for 15-20 år siden er borte. Nå synger han tydelig. Det gir jeg serien med coverplater i forrige tiår mye av æren for.
Pressebilde. Fra filmen
Film og soundtrack. Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Filmen viser Dylan og en gruppe maskerte musikere som fremfører 13 sanger fra første halvdel av Dylans karriere i en intim klubblignende setting. Filmen Shadow Kingdom fikk strålende kritikker. Mange berømmet Dylans nye arrangementer av tidlige sanger og Har’els iscenesettelse. I forbindelse med utgivelsen av soundtrackalbumet nå i sommer, ble det annonsert at filmen skulle gjøres tilgjengelig for strømming igjen. I skrivende stund er filmen ikke tilgjengelig i Norge, og jeg må innrømme at jeg ikke har sett filmen. Dette blir derfor en omtale av musikken.
Selve sangene ble spilt inn på Village Recorder i West Los Angeles tidlig i 2021 før filmen. På filmen ser man andre musikere bare mime. Det høres ikke helt betryggende ut, så kanskje skal jeg leve med de bildene jeg har skapt meg på egenhånd av hvordan sangene fremføres.
Kjente, men ikke ihjelspilte sanger. På albumet jeg sitter med, er ikke musikerne kreditert, men ifølge kilder på nettet er Don Was (kontrabass), T Bone Burnett (gitar) og Greg Leisz (pedal steel, mandolin) sentrale. Lydbildet består av ulike gitarer, kontrabass og annen bass og trekkspill. Det er ikke trommer på plata. Så langt jeg kan se, er ingen av musikerne som var med Bob Dylan i Oslo Spektrum i fjor høst med. Med tanke på at nesten hele Rough & Rowdy Ways (2020) ble fremført i Oslo, merker jeg meg at de der også fremførte fire av låtene på Shadow Kingdom: «When I Paint My Masterpiece», «To Be Alone With You», «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» og «Watching The River Flow». Dette er fire låter som står sterkt i Dylans katalog, selv om de i likhet med de øvrige på Shadow Kingdom ikke er av Dylans aller mest kjente. Helt til slutt er det en ny låt, instrumentalen «Sierra’s Theme».
Låtvalgene er i det hele tatt gode. Aller best liker jeg «To Be Alone With You», fordi jeg ikke har vært spesielt glad i Nashville Skyline (1969) der låten originalt befinner seg, og den glimrende «What Was It You Wanted» som også er den nyeste låten, fra det fantastiske albumet Oh Mercy som kom i 1989. Ellers er det flere låter fra gullrekka Bringing It All Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde On Blonde (1966), pluss litt til. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.
Høststormer. Dette er nok ikke ei plate for lyse sommerkvelder. Jeg tror heller den passer bra når sommer- eller høststormene raser ute og med dunkel belysning inne. Da kan gjerne tidsmaskinen ta meg både tilbake til fortiden, tilbake til fremtiden eller hvor disse tidløse versjonene fra Bob Dylans skattekiste måtte trives aller best.
For the Sake of the Song, Essays on Townes Van Zandt, Edited by Ann Norton Holbrook and Dan Beller-McKenna (bok 2022)
Om du gir deg i kast med denne boka om Townes Van Zandt, For the Sake of the Song, kjenner du trolig bakgrunnshistorien til Townes Van Zandt. Van Zandt hadde flere diagnoser for psykisk sykdom og ble tidlig i livet behandlet for noen av dem med et utall insulinsjokk, som tok fra ham kortidsminnet. Fra unge år og fram til hans død var han alkoholavhengig, og han gikk også i perioder på sterkere rusmidler som heroin. Han døde i 1997, 52 år gammel. Han var særlig produktiv i perioden 1968–1972, da han ga ut seks album. Om du bare skal ha ett album med Townes Van Zandt, anbefaler jeg det doble Live At The Old Quarter. Her får du de fleste av de beste sangene fremført av Townes alene med gitar i 1973. Stemmen er i god form, og han spiller strålende gitar på et helt annet vis enn seinere i karrieren.
Akademikernes tur. Townes Van Zandt har fortsatt å vokse i folks bevissthet etter son død. I en låt på årets album fra Jason Isbell, en låt som omhandler Justin Townes Earle, synger Isbell om to av Van Zandts låter. Isbell har også uttalt at Van Zandts «Pancho & Lefty» er omtrent hans favorittsang i hele verden. Det finnes etterhvert flere bøker for den som er interessert i å vite mer om én av de aller største låtskriverne fra forrige århundre. Det er skrevet to biografier om ham, roadmanageren Harold Eggers har skrevet om sine tyve år på veien med Van Zandt, og gitaristen Mickey Whites selvbiografi handlet for en stor del om Townes Van Zandt. Van Zandt spiller også en stor birolle i siste bok om Mickey Newbury.
Nå er det akademikernes tur. Professor i engelsk Ann Norton Holbrook og professor i musikkhistorie Dan-Beller McKenna har sammen skrevet introduksjonen i boka og hvert sitt essay om Townes Van Zandt. De har også redigert boka. De peker på dualiteten mellom det humoristiske og det mørke i Van Zandts sanger, samtidig som tekstene er både lett tilgjengelige og har en rekke muligheter for tolkninger. Van Zandts tekster ligger på et nivå få andre låtskrivere kan matche: ”…they convey despair of a depth and kind beyond what most Americana, folk, and country songwriters are able to express“.
”Townes could make us feel his pain, laugh and feel hopeful all at the same time“ – Jimmie Dale Gilmour
Kjønnsperspektiv. Ann Norton Holbrook diskuterer blant annet Townes tekster ut fra et kjønnsperspektiv, et perspektiv som peker på Townes’ manglende evne til å leve opp til tradisjonelle kjønnsroller, og hvordan dette gir seg utslag i tekstene hans. I hans beste tekster er han frigjort fra erketypiske kjønnsroller, og han utviser et mer nyansert og mangefasettert kvinnesyn enn det som er vanlig blant andre mannlige låtskrivere og forfattere på hans tid, og også i dag. Ann Norton Holbrook trekker fram låter som «Tecumseh Valley», «To Live’s To Fly» og «Loretta» som eksempler på frihetssøken blant både kvinner og menn. Det er også interessant at hun trekker fram hans nær guddommelige kvinneideal i låter som «(Quicksliver Daydreams Of) Maria», en låt som kanskje peker på farene med å forestille seg at en kvinne har alle de egenskapene man kan drømme om, for så å bli skuffet, når det viser seg at hun selvsagt ikke kan oppfylle alle disse.
Brian T. Atkinson har tidligere stått bak bøker om Townes Van Zandt, Ray Willie Hubbard, Roky Erickson og Mickey Newbury der andre låtskrivere forteller om sitt forhold til artistene. Han er også i gang med tilsvarende bøker om Todd Snider og Nanci Griffith. I For the Sake of The Song bidrar han med et kort essay som gir en innledende oversikt over arven etter Townes Van Zandt. Også Van Zandt-biografen Robert Earl Hardy bidrar i boka, og han peker særlig på innflytelse fra andre musikere og forfattere på Townes’ kunst.
Enkelte essays er tunge for lekfolk. For flere av essayene som følger, hadde det for meg vært ønskelig med særlig kunnskap om musikkteori, men også om mer litteraturkunnskap. Diskusjonen om dur, moll og ulike akkorders rolle i låtene hans, går over hodet på meg, men her er det sikkert noe å hente for andre.
Psykisk sykdom og rus. Heller ikke denne boka går av veien for å diskutere hvordan Townes Van Zandts psykiske sykdom og alkohol- og stoffavhengighet virket inn på kunsten og livet hans. Flere av forfatterne påpeker at disse to aspektene ved ham påvirker hverandre. Blant annet viser komponisten og den universitetsansatte Bruce Quaglia til at Van Zandts alkohol- og stoffmisbruk ble lettere akseptert og forstått i musikkmiljøet blant kolleger og samarbeidspartnere enn hans psykiske sykdom ble. Man forstod ikke, og tok derfor heller ikke tak i de underliggende årsakene til selvmedisinering mot disse lidelsene. Van Zandt selv har pekt på at hans sykdom(mer) var opphavet til kunsten hans, og i følge roadmanageren Harrold Eggers omtalte han sine lidelser som engel og demon, der både engelen og demonen for ham var nærmest som virkelige personer. Førsteamanuensis Travis D. Stimeling diskuterer i et eget kapittel om Van Zandts store og mange følelser kan ha vært en bakgrunn for den i overkant voldsomme produksjonen Van Zandts tidligste album ble til del.
Pancho & Lefty. Det er skrevet mye om Townes’ signaturlåt «Pancho & Lefty» tidligere. Professor Blaze S. Scarnati gir sitt bidrag med utgangspunkt i Townes’ egen versjon og hvordan denne låten ble tolket av Emmylou Harris samt Willie Nelson og Merle Haggard. Sentralt i diskusjonen er Willie Nelsons og Merle Haggards video til låten der også Townes Van Zandt har to roller. Diskusjonen om låten vil sikkert fortsette. Handler første vers om Townes selv: ”Livin’ on the road, my friend//Was gonna keep you free and clean//And now you wear your skin like iron//And your breath is hard as kerosene»? Er også Pancho og Lefty uttrykk for to sider av Townes personlighet? Jeg anbefaler også å se Youtube-lenker der Townes forteller om låten, og hvordan den reddet ham da han ble anholdt av politiet.
Anbefaler jeg boka? Enkelte av essayene er lite tilgjengelig for mange av oss, det blir litt som de akademiske bøkene om Bob Dylan. Samtidig fortjener Van Zandts låter å tolkes også av godt skolerte personer. Selv synes jeg biografier som ikke klarer å knytte livet til kunsten blir kjedelige. Da vil jeg heller ha bøker som tar utgangspunkt i kunsten, men knyttet dem opp mot livet. I så måte tetter denne boka et hull. Og om jeg ikke får med meg alle poengene etter et dypdykk, er det alltid noe som blir med meg opp til overflaten og som jeg kan tygge videre på. Og når jeg nå i ettertid kikker litt overfladisk på kapitlene, ser jeg at jeg kan ha mer å hente. Jeg tror uansett at jeg vil anbefale å lese biografiene, eller se filmen om ham, Be Here To Love Me, før du gir deg i kast med denne boka.
1. halvår 2023 er over. Gubberock tar en pust i bakken og oppsummerer de nye albumene – både norske og internasjonale – jeg har hørt mest på så langt i år. Platene er ikke rangert, rangering tar vi i desember.
Nederst i saken har jeg en utmerket spilleliste med smakebiter fra alle albumene. Paul Simons Seven Psalms får du i sin helhet nesten til slutt, det albumet er ikke splittet opp på Spotify.
Menn gir ut langt flere album i min musikalske gate enn kvinner. Vanligvis vil mine – og mange andres – lister være mannsdominerte. De er ikke så mange kvinner på denne listen heller, men de som er med er særdeles sterke. Denne gangen er det mer enn en håndfull damer som har gitt ut album i 1. halvår som vil være med helt i toppen når årets beste album skal kåres.
Jeg tar også med smakebiter på album jeg ikke har omtalt. Amanda Shires & Bobbie Nelsons album har jeg rett og slett ikke hørt nok på. Hannah Aldridge og Dallas Burrow har gitt ut album med gode låter, men foreløpig synes jeg ikke de når helt opp til tidligere bragder. Men når sistnevnte har med en super låt som er inspirert av at faren og Townes Van Zandt blandet blod, må den med. Bob Dylans nye versjoner av eget materiale kommer jeg tilbake til seinere.
Ellers lite singler i spillelisten hvis det ikke samtidig følger album med. Jeg bruket rett og slett lite tid på dem. Men nå over på albumene:
Utan Dom. – Vi dör så långsamt att vi tror vi lever
Jeg spiller den siste plata til Utan Dom. mens jeg skriver. Tekster på svensk fremført av nordmenn. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen på konserten på Herr Nilsen for få uker siden, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og for noen fine tekster Lasse Karlsen har skrevet. Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.
Kim Rysstad, Arve Henriksen, Tord Gustavsen – Villfarande barn
Kim André Rysstad, Tord Gustavsen og Arve Henriksens Villfarande barn. Det er vakkert, stemningsfullt og emosjonelt. De tolker musikk fra pietismens tid og setter den inn i vår virkelighet. En virkelighet som består av pandemi, krig og klimaødeleggelser. Sangene fungerer på mange plan. Et rop til høyere makter om syndsforlatelse og frelse for individuelle feilsteg. Men også et rop fra hele menneskeheten, eller kanskje like mye fra Gud til menneskene.
Jeg har tenkt at albumet er like bra som bakgrunnsmusikk som til fordypning. Når Tord Gustavsen forsiktig maner frem uro fra pianoet, trompeten til Arve Henriksen gråter og Kim Rysstad synger ut sin smerte, vår felles smerte, krever de imidlertid vår fulle oppmerksomhet. Og det fortjener ikke bare dette sporet, men hele albumet. Dramatikken er til å ta å føle på i sanger som «Langt inn på ville heii» og «Jammer» med sterke bidrag fra musikerne både gjennom instrumentene og andre virkemidler som står godt til Kim Rysstads klokkerene stemme.
Låt nummer to på britiske Ian Hunters nye album, DEFIANCE PART 1 – Ian Hunters første nye album på 7 år – viser at det er bra liv i den gamle mannen. En strålende rocker der Ian Hunter synger nesten, ja, kanskje helt som i gamle dager med noen typiske Hunter-fraseringer. Med seg på laget har han gamle helter som Ringo Starr på trommer og Mike Campbell (Tom Petty m.fl.) på glitrende gitar. «Bed Of Roses» er en nostalgisk låt som feirer den gamle og nå nedlagte klubbscenen Star-Club i Hamburg og en ung artists måte å leve på.
Dette er en mer enn solid plate fra Ian Hunter. Langt bedre enn vi bør forvente oss av artister man kunne frykte hadde pensjonert seg for 15–20 år siden. Et rocka album, med noen fine ballader innimellom. Mye moro, ja. Det er bare å glede seg til del 2!
Da jeg la ut på løpetur 1. mai, valgte jeg ikke å ha musikk på ørene. Men musikk fikk jeg. Sanger fra Esther Roses nye album, Safe To Run, surret ustanselig der inne i hjernebarken.
Jeg ble kjent med Esthers musikk gjennom hennes forrige album, How Many Times. Jeg skrev den gangen at flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Lekker country i toppklasse var overskriften. Jeg er ikke så langt unna å kunne bruke samme beskrivelse av Safe To Run. Som du har skjønt, er mange låter også på dette albumet suggererende. Musikken er også lekker og i toppklasse. Basert på hvor ofte jeg har spilt albumet, er det kanskje til og med bedre enn How Many Times.
Svenske EP’s Trailer Park hadde egentlig kastet inn håndkleet i 2015, men da de var i studio sammen for en stund siden, opplevde de en fornyet glede og inspirasjon, etter at de hadde hatt musikalske prosjekter på hver sin kant. Så nå er de her med et nytt album! Bandet spiller en slags americanamusikk. Låtene skal ha fått litt mer oppdressing enn tidligere lo-fi-innspillinger og et drag av California-lydbilde, aldri tydeligere enn på den drømmende «The Voyager» og «Every Other Week» med småsøt koring og mer til av det vi forbinder med California og 1960- og 70-tallet. Albumet har en fin blanding av låter som i hovedsak er luftige og akustiske og låter som har et mer elektrisk gitarpreg.
Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?
En ny sterk utgivelse fra Eide Olsen. Musikere fra Norge og Polen bidrar sammen med Eide Olsens stemme til at albumet My Dear befinner seg i skjæringspunktet mellom pop, jazz og soul. Som på forrige album vil ikke alle like alt på alle låtene, men mange bør kunne finne mye å glede seg over. Kanskje vil du måtte bruke litt tid på å fordøye alt, og kanskje er «alt» litt i overkant til tider – men dette er nok i tråd med slik Eide Olsen vil ha det. På dette albumet er det ikke djevelen som ligger i detaljene, men de musikalske detaljene som løfter også de umiddelbart svakere låtene flere hakk. Og de som kjenner Asgeir Eide-Olsen, vil på forhånd vite at han har mye på hjertet også i tekstene.
Kanadieren Bruce Cockburn åpner sitt nye album O Sun O Moon med den likandes låten «On The Roll». Fristelsen blir for stor; jeg må fastslå at Bruce Cockburn på dette albumet er «On The Roll». I siget. Selv om tiden setter sine spor hos den 78 år gamle mannen, jobber han fortsatt for en bedre verden. Fin åpning, men albumet blir enda bedre. Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Karakter: 8/10. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet.
Leger spiller inn musikk på Cowboy Junkies’ plateselskap Latent Recordings. Så da Jerry Leger skulle gjøre en EP med cover av fire låter av andre artister var vel ikke tittelen Latent Uncovers så dum?
«You Are Not Alone» er skrevet av Jeff Tweedy og er tittelsporet på det Tweedy-produserte albumet til Mavis Staples fra 2010. Ingen synger som Mavis, og Jerrys versjon må nødvendigvis bli annerledes. Men jeg liker den! Jerry mener dette er av Tweedys aller beste sanger. Akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge, det er mye å ta av.
Det er også vanskelig å etterlikne Leonard Cohen, og det gjør da heller ikke Jerry Leger på det som som jeg anser som EP’ens høydepunkt «The Law.
Ledfoot & Ronni Le Tekrø – Limited Edition Lava Lamp
”Vi er lavalampene“ kan vi lese i intervjuer i forbindelse med at Ledfoot og Ronni Le Tekrø igjen har slått seg sammen for et album, Limited Edition Lava Lamp. Lavalampene fra 60-tallet symboliserte alt som var motkulturelt og psykdelisk. Selve tittellåten er også den mest eksperimentelle – og psykedeliske – på albumet. Albumets grunnfølelse er noe helt annet enn Ledfoots soloprosjekt, selv om Ledfoot er Ledfoot, og åpningslåten «Little Rosie» sender tankene mine i retning av Lou Reeds og hans vandringer på den ville siden.
«Never Use Your Eyes» har kvaliteter som minner en på hvorfor musikken til Ledfoot passer sammen med film. En sterk låt, der mange har bidratt til å skape stemningen som omkranser låten. Avslutningslåten, «This Hurtful Game», har mange av de samme kvalitetene. Albumet har også fått plass til lettere, nær poplåter, som «Sister».
Alt i alt er Limited Edition Lava Lamp ei solid og variert plate med mange gode låter som bæres fram av dyktige musikere. Ronni Le Tekrø overdriver aldri, men tilfører akkurat det som skal til.
Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.
Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater. Mer enn halvparten av låtene er mer enn gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell.
Musikken er vakker, mediativ. Om livet som var vært, om et liv som nødvendigvis må nærme seg slutten når en har passert 81 år som Paul Simon – ”Preserve your memories, they’re all that’s left you”, sang han en gang, men ikke helt. Finnes en Gud, et etterliv? Paul har uttalt at musikkstykket er en diskusjon med ham selv om tro og ikke tro. Pauls stemme er fortsatt fløyelsmyk. Gitarspillet hans er superb.
Det er ikke bare Paul og hans gitar man kan høre på albumet. Over tid kan man kose seg med å avdekke flere lag og virkemidler, eller bare la dem virke på underbevisstheten og totalopplevelsen. Min gamle helt Paul Simon har gitt ut et nydelig musikkstykke, godt tilpasset livsfasen han er i. Selv om musikken er flytende og mediativ og dermed ikke vil irritere så mye som bakgrunnsmusikk, har den mange andre kvaliteter også. Som alltid gir Paul oss også noe å bite i tekstene. Jeg tenker allerede på dette som et nytt mesterverk fra mesteren.
Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)//Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY
Siden dette er en singel samt en slags karriereoppsummering blir disse utgivlsene neppe å se på en liste over årets beste utgivelser. Jeg har likevel lyst til å nevne dem nå. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.
Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.
Stian Johansen & John Olav Hovde med Band, liksom – Bare en røyk til
Det er trøkk, og det er humor på det sentrale sporet «All inclusive-ræv». Musikken er sentral, fin koring og bra melodi. Det gnistrer av gitarene. Stian Johansen & John Olav Hovde er et prosjekt der dikt og rock møtes. Hører man denne låten isolert, er det intet ved den som får meg til å tenke på at dette er et slikt prosjekt. Dette er rock med meningsfylt tekst!
Siste låt «Bedre problemer enn naboen», har en helt absurd tekst som fikk kona mi og meg til å se på hverandre og bryte ut i latter. Skal vi holde oss til Tom Waits-sammenlikninger, gir snakkefremføringen og det skumle lydbildet assosiasjoner til Toms «What’s He Building?» Men dette er likevel noe annet. Og teksten blir bare bedre og bedre eller verre og verre. Velg selv! Fem låter, flott musikk og morsomme og til dels tankevekkende tekster. Det eneste jeg kan ønske meg i tillegg er enda mer av dette!
Iris DeMent er tilbake, nesten åtte år siden forrige studioalbum. Hun startet på dette nye albumet ikke så lenge etter at hun hadde gitt ut Trackless Woods, et album der hun hadde tonesatt oversatte dikt av Anna Akhmatova. Hun våknet opp en dag etter valget av Trump og spurte seg selv hvordan vi skulle overleve dette. Det neste traumet overtok etter det foregående, og slik har det vel egentlig vært helt fram til i dag? Iris møter krisene på sin måte. Kampvilje, håp og kjærlighet. Med noen originale og fengende låter som snor seg rundt, og ikke slipper taket når de først – jeg trengte noen runder med albumet – smyger seg inn i kropp og sinn. Tar jeg ikke mye feil, blir Workin’ On A World å finne på mange årsbestelister for 2023, også min.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Mellom Eydehavn og Hedemora
Jørund Vålandsmyr & Menigheten har de senere årene gitt ut to av de beste og mest slitesterke albumene i norsk rock i nyere tid. Til dere som er lykkelige (2019) og Hvite dager, mørke kvelder (2020) er oppvisninger i tekster med krumspring og galgenhumor. Jørun betegner – ikke helt ironifritt, men likevel med enn viss rett – Mellom Eydehavn og Hedemora som et lykkelig album.
Om Jørund ønsker å avsløre litt usikkerhet i tekstene, oser Jørund glimrende vokal og fremføring av autoritet og selvtillit. Med Mellom Eydehamn og Hedemora befester Jørund Vålandsmyr & Menigheten posisjonen de skaffet seg med de to første albumene med nok et solid album som krevde litt av meg før det satt.
I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Albumtittelen This Machine Still Kills Facists var tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, så hadde de lagt til et still for å vise at budskapet fortsatt gjelder. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facistsstort sett er enkle, energiske og allsangvennlige.
Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene. Jeg har lyttet lite på albumet liggende på sofaen, det fungerer best når du er i bevegelse, dvs. det er strengt tatt umulig å holde seg i ro når du hører denne musikken.
Lucinda Williams – Stories From A Rock N Roll Heart
Den tøffest dama vender tilbake. Sangene har atter funnet henne. Hun lar ikke hjerneslaget knekke henne, hun nekter å svinne bort. Hun har samlet bandet sitt, hun feirer sitt comeback med sitt rock ‘n’ roll-hjerte utenpå skjorta. Bluesrock, countryrock, countryballader. Akkurat slik vi har lært oss å like 70-åringen Lucinda Williams. Tøff og sårbar.
Jeg tenker Ingmar Bergman. Jeg tenker den nye franske filmbølgen. Jeg tenker ikke spesielt på kammermusikk i den vanlige betydningen av ordet. Nei, Karen Jonas gir meg assosiasjoner til film. Intense dramaer der en stor del av handlingen foregår på kammerset, eller der du i utgangspunktet ikke kjenner forhistorien, men der du går inn rett inn i en liten del av handlingen, får mye informasjon om hva som skjer i nåtiden, og der fortiden, delvis i hvert fall, overlates til seeren å finne ut av. Og stemningene som skapes gjør at jeg også forsøker meg på et begrep som country noir for å beskrive musikken og stemningene som skapes på Karen Jonas’ nye album The Restless.
Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme.
I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?
Vi får her mye av det meste. Klassiske, nydelige Isbell-ballader, ditto Isbell-rockere og engasjert og sterk vokal. Det kan innvendes at låtene er for like hverandre, og for like det Isbell har gjort før, men jeg hopper over slike innvendinger og tenker jeg har fått utfordringer nok når vi i tillegg får vi noen mer utflytende rockere og låter utstyrt med litt annerledes sonisk verktøy. Bandet Unit 400 er i absolutt toppform: Har de vært bedre på plate? Etter hvert sitter også de mer vriene låtene bedre, samtidig som de virkelig gode låtene har løftet seg ett hakk. Og onelinerne som Isbell alltid har flust av begynner å piple opp – som eksempel på den fine «Volunteer».
Roger Græsberg & Foreningen holder seg i naturen. Sist var det Årringer (2020). Nå er det Blomsterspråk, en tittel som reflekterer at Roger og bandet hans har laget en liten bukett av både eldre og nyere låter som ikke har passet helt inn på tidligere prosjekter. Roger er stadig i samtale med seg selv om livet og de evige spørsmålene. «Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor skal jeg?».
Dette er ikke et album som roper. ”Alt det store jeg tenkte//Og alt det lille jeg sa“, synger Roger Græsberg. Nja, dette er i hvert fall stort nok for meg. Hør Roger Græsberg & Foreningen og bli litt klokere, kanskje også på deg selv. Helstøpt.
Nytt album fra The Anti-Music Bonanza. Låtskriver og vokalist Roger Græsberg er også kjent for sitt countryband med norske tekster, Roger Græsberg og Foreningen, se omtale over. Roger forteller at The Anti-Music Bonanza er et rent overskuddsprosjekt som har blitt holdt i live av at de er husband på Audunbakken, en årlig festival i Odalen. Kjernen i bandet er så glad i å spille sammen at de alltid har flere prosjekter gående – fra Foreningen til et reint Rolling Stones-tributeband. Roger forteller videre at Anti-Music Bonanza er en ventil for å spille høyt og ha det gøy.
Dette er moro med et glimrende band – og vokalist – som spiller fengende låter!
Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».
Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det mange sjanser!
Benjamin Dakota Rogers fremfører musikk der fortid og nåtid glir over i hverandre. Musikken er til dels gammeldags folk med flere snev av bluegrass, og musikk og tekster er inspirert av et liv på gård. Men dette er ikke alt. Måten Benjamin synger på i flere av låtene har en villskap over seg som også må være inspirert av naturen og dyrene utenfor gården.
Hør Paint Horse med Benjamin Dakota Rogers. Jeg ser ikke bort fra at du vil la deg fascinere av hans univers med låter og tekster godt forankret i tradisjonen, men ikke uten en helt personlig rå vri.
Låtene på albumet skal være snapshots fra et liv, og “particles of faith” skal henspille på å beholde troen på livet, seg selv, kjærligheten, menneskene rundt seg og verden i seg selv. Plata har på sett og vis to tittelspor, det første er den halvannet minutt lange «Welcome Back» der «Particles Of Faith» blir nevnt. «Welcome Back» er en pen, liten sang der Signe Maries stemme kommer inn med ett vers etter en lengre åpningssekvens med den nydelige saksofonen til Harald Lassen. Men aller først noen knapt hørbare toner og svakt piano. Platas siste spor er selve «Particles Of Faith». På denne låten hører jeg bare Signes stemme over en akustisk gitar. Mellom disse to spartanske låtene får vi fem mer bredt anlagte og til dels storslåtte låter som utgjør kjernen av albumet.
Jeg trengte noen runder med Particles Of Faith før det satt. Nå har jeg hatt god tid på å bli kjent med albumet, og det vokser stadig på meg. Gode tekster, spennende melodier og arrangementer, og ikke minst Signe Marie Rustads flotte stemme over det hele.
Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.
Charlie var en lett tilbakelent humørfylt måte å synge på. Man får nesten en følelse av at han flirer litt der han avleverer historier som egentlig til dels er tragiske, kanskje litt som Shel Silverstein. Og musikken er også ganske lystig, til å bli i godt humør av.
Jaimee Harris er ute med sin andre fullengder. Og for et album Boomerang Townhar blitt! To av låtene er skrevet sammen med samboer Mary Gauthier. Én annen låt, Sam’s», skal være inspirert av én av Jaimees favorittbarer i Texas. Baren ble et tilholdssted for låtskrivere og også et sted Jaimee kunne gjemme seg da hun drakk for mye – ingen kjente henne der. Akkordene og melodien er ment å fremkalle spiralen av avhengighet og psykiske lidelser – hør etter, og se videoen til låten! En mørk låt som nesten snakkes frem i perioder, underbygger den mørke stemningen.
Sterke låter, en fin stemme og gode historier. Jeg ber ikke om mer, men gir hele 9/10!
Gubberock 