Gubberock

De virkelig gode sangene

Josh Gray – Walk Alone (album 2023)

”If you don’t have a pretty voice, you better be able to write a good song.“
Josh Gray

Joda, stemmen til Josh Gray er sterk der den ligger i grenselandet mellom folk som Sam Baker, James McMurtry og Robert Earl Keen med store doser av eget særpreg, røffhet – og autoritet. Men han har rett når det gjelder sangene. Noen ganger tøffe rockelåter, andre ganger folk og country, alltid med høy kvalitet. De siste årene har jeg oppdaget minst én ny artist jeg må grave meg litt ned i forhistorien til. I 2021 var det Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans, i fjor var det Terry Klein samt Benjamin Tod med og uten Lost Dog Street Band. Og i 2023 er det Josh Gray.

Det er litt stas at en artist av dette kaliberet sender meg en epost hele veien fra Nashville og lurer på om jeg ikke vil høre på musikken hans. Jeg hadde aldri hørt om Josh Gray før, men det var noe med eposten som fanget oppmerksomheten min. Og, årets album fra Josh Gray, Walk Alone, er av de aller beste jeg har hørt i år. Punktum.

Ikke gi opp! Svaret på hvorfor jeg fikk den eposten kommer allerede i platas første låt, den svært fengende og rocka «Radio Stations». De tøffe gitarene og den like tøffe stemmen til Josh avslører raskt at dette er en mann som mener alvor. Josh forteller at radiostasjoner ofte bare støtter etablerte artister, ikke de som er minst like bra og virkelig trenger støtte. Du kan gi ut flott musikk i årevis og bli ignorert til en kjendis eller en stor publikasjon sier at du er kul. Josh vet at han er bra, derfor henvender han seg til slike som meg: ”Bloggers, and critics//you give a damn about music//And you like what you hear//Then play this loud// Share it around//Lend me your ear“. Og tematikken er ikke ulik på låt nummer to, tittellåten Walk Alone. Det hamres taktfast på ulike perkusjonsinstrumenter. Stilig. Teksten oppmuntrer ham selv, ja oss alle, til å gjøre det vi tror på, ikke gi opp!

Platedebut i 2015. Men la oss rykke litt tilbake i tid. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar å høre. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.

Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som ble gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Og en rekke gode låter. Jeg må nevne «Darkest Before Dawn» som er plassert midtveis og fungerer som en nøkkellåt. Om tittelen er mørk, gjelder dette også låten som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Men nei, dette er ikke en trist sang, synger, Josh. Det blir ikke mørkere enn nå, like før soloppgangen. Fire år seinere venter vi dessverre fortsatt på at sola skal stå opp. Om det er «Darkest Before Dawn» jeg først bet meg merke i, har likevel albumet en rekke flere gode låter som tittellåten, den glimrende «All Out War», «Midnight Rendevouz», «Ghosts», «Born In Tennessee», osv., osv. Her er det mye jeg gleder meg til å sette tennene mine i. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.

Walk Alone. I disse dager er altså Josh Gray tilbake med et nytt album. Grunnstammen blant musikerne er omtrent de samme som på Songs Of The Highway: Jason Munday på trommer, Julio Matos på bass, Kenzie Miracle på fele og Ian Miller på tangenter. Men det er enda flere som bidrar til at plata har så fyldig lydbilde som den har.

De to første låtene har vi vært innom. De er røffe. Så roes det ned med «Tiny Wooden Crosses». Små trekors langs veien for å markere dødsfall i trafikken. Josh forsøker å se på livene bak korsene; de døde og de som skal leve videre. Temaet behandles i en følsom og poetisk tekst. Melodien er betagende med flotte detaljer i lydbildet.

«Tiny Wooden Crosses» er en tidlig favorittlåt på albumet. «Travelin’ In My Mind» er ikke stort dårligere. Her avløser den ene kremlåten den forrige. For meg handler låten om å være gammel og svekket. Hovedpersonen kan ikke reise fysisk lenger, men han ser på gamle bilder og fortsetter å reise i hodet sitt, og snart skal han ut på den siste reisen, reisen til den andre siden.

Cheyenne stråler. Etter alle disse favorittlåtene kan jeg vel roe meg ned litt. Vel, nei. «Cheyenne» er én av disse historiene der Josh forteller mye, men ikke alt. Hvorfor sitter vår mann i fengsel? Hva har han gjort? Som i forrige låt må hovedpersonen legge ut på reise kun gjennom sin forestillingsevne. Han klarte i motsetning til Johnny Cash bare «walk the line» en kort tid. Det er en fryd å høre steelgitar, fele – hører ikke forskjell hele tiden – og av og til trommer som understreker teksten og små tempoforandringer. ”Everyone has a breakin’ point, I found mine in Cheyenne“.

Fra den forsiktige og fantastiske «Cheyenne» glir vi over i platas tøffeste låt, den sinte «Money or Blood». Skitne elektriske gitarer fra Sean Thompson. Selv om den musikalske innpakningen er en helt annen, er låten tematisk beslektet med «Darkest Before Dawn» på Songs Of The Highway: Innvandrerhat og terrorisme. Herlig avslutning av låten!

Bildet over er av Josh og dattera, Autumn. Jeg antar at sangen «She Thinks The World Of Me» er inspirert av henne. Ei lita jente som ser opp til faren sin – klarer han å leve opp til hennes tanker om ham? Jeg har nevnt James McMurtry. På denne låten er Josh veldig lik ham, uten at det gjør noe som helst. Micah Hulschers trekkspill gir låten et snev av tex-mex-følelse. Platas letteste låt!

”I put a lot of thought into the production of the songs on this album. There are some subtle things that may be more apparent when listening with headphones.“
Josh Gray

Det er selvfølgelig helt unødvendig å gå gjennom alle låtene på plata, du bør forlengst ha skjønt at dette er saker du ikke bør gå glipp av. Men siden vi er kommet så langt på vei: «Back East». Låten starter med en referanse til Jack Kerouac, og vi forstår at vi er på veien. Østover, kanskje på vei tilbake til stedet Josh vokste opp, kanskje beskriver låten turnélivet. Det er ikke en spesielt glamorøs reise. Men melodien er bunnsolid, og vokser på deg.

Vi går snart inn for landing med «Mystic Queen». Tempoet skrus opp, det er nesten umulig å sitte stille, vi må bare følge med. Om den forrige låten beskrev livet på veien, er dette melodien som tar oss dit. Teksten? Nei, hør selv!

Building Paradise. Vi har allerede nevnt to sanger om ikke å gi opp, følge drømmen. Walk Alone har flere av dem. Albumet avsluttes med en nydelig countryduett der Josh og Morgan Conners deler på vokalen. Sangen handler om, nettopp, «Building Paradise», murstein på murstein:

”Being rich might be nice
But for me it ain’t the dream
Spare me all the financial advice
I’m Building Paradise
Piece by piece“

Ti strålende sanger. Noen røffe, noen vare. Noen elektriske, noen akustiske. Lytteplikt! Og nå – Songs Of The Highway.

Sanger som slår rot

Terje Espenes – Røtter (album 2023)

Coverfoto: Forsiden er Terjes bestefar Rasmus Bratli på toppen av masta et sted ute i Nordishavet. Baksiden er Ole Rikart Rasmussen Bratli og Johannes Rasmussen på ei trapp i Skøelv
Ukjente fotografer. Design: Robin Jensen

Noen velger de mest representative låtene som singler, andre velger de beste. Årsaken til at «Evig mørke» på det nye albumet til Terje Espenes, Røtter, ikke er valgt som singel er kanskje at tematikken skiller seg litt ut fra den på de øvrige låtene. For meg er det nemlig albumets aller beste låt, men vit at det er flere kandidater. Den handler om flyktninger som må rive opp røtter på flukt fra krig og sult, for å slå ny rot i et nytt land. Et evig aktuelt tema som er behandlet på beste måte av artister som Erlend Ropstad, Torgeir Waldemar, Halvdan Sivertsen, Tove Bøygard og sikkert mange til. «Evig Mørke» føyer seg dermed inn i en fin tradisjon. Teksten har en fin påminnelse om at når hjelper andre, hjelper vi også oss selv. Nydelig piano og den såre trompeten må trekkes fram spesielt.

Terje Espenes har tidligere laget flere svært gode album med sitt band Jack Stillwater samt et flott hyllestalbum til Bruce Springsteen, alle på engelsk. Noen ganger legger man som lytter godt merke til endringer i stemmeleie, måte å synge på når vokalisten endrer språk. Det er ikke tilfelle med Terje Espenes utover at vi føler vi kommer nærmere inn på Terje selv. Terje synger like naturlig på norsk som på engelsk, og valg av språk har i så måte lite å si for den musikalske opplevelsen når Terje nå gir ut sitt første soloalbum med egne låter.

Omslag. Omslagsdesignet av Robin Jensen og albumtittel gir klare signaler om at Terje synger om sine egne røtter på mange av låtene. På forsiden kan en nemlig skimte Terjes bestefar i toppen av masta, og på baksiden sitter andre familiemedlemmer på ei trapp. Da ble det nok naturlig å synge på sin egen tromsdialekt. Den Hokksundbaserte artisten er nemlig opprinnelig fra Dyrøy kommune.

Omslaget står også bra til musikken, som for Jack Stillwater må dette kunne kalles stemningsfull americana eller country noir – eller kan vi bare kalle det viser? For meg er dette ei plate jeg setter på før jeg går til ro eller som første plate tidlig om morgenen. Da passer stemningen i albumet min egen sinnsstemning aller best.

Musikere. Terje har fått hjelp av en rekke musikere. Eivind Kløverud er hjertet i bandet med sofistikert bruk av trommer. Nevnes må også Lars Endrerud som spiller mange strengeinstrumenter, og ikke minst er pianoet hans viktig for lydbildet. Joda, her er mer til; flere inkludert Terje, Thomas Larsen, Morten Huseby, Georg Storhaug og Jørgen Kværndal Olsen spiller på ulike strengeinstrumenter – flott steelgitar. Georg Storhaug har produsert det halvtimes lange albumet med ni låter sammen med Terje og Eivind Kløverud. De har fått til en lett og luftig produksjon som gir rom for de enkelte instrumentene og klangene.

Sanger om å dra ut og om å lengte hjem. Albumet åpner med «Hjemmefra». Bakteppet er litt trist. Et ønske om å reise ut som i Bruce Springsteens «Thunder Road». Forskjellen er at Terjes «Mary» ikke vil bli med på reisen. Hun er ikke interessert i låtens hovedperson. Trompeten til Terje Johannesen løfter flere låter minst ett hakk. Den bidrar til en blå stemning på mange av de andre låtene, men teksten til tross; her gir den denne låten nesten noe triumferende over seg. Legg også merke til perkusjonsinstrumentene.

Hege Brynildsen har en mektig og særegen stemme. Hun deltok også på Terjes album med låter av Bruce Springsteen. På «Den eine» er det hun og pianoet som gir denne litt triste låten noe ekstra. Den etterfølgende «På min veg tel deg» har platas svakeste melodi. Men det skal den ha; du formelig føler at hovedpersonen jevnt og målbevisst bokstavelig talt drar tilbake dit han hører hjemme etter et liv på vandring også metaforisk. Det skjer interessante saker i lydbildet, og jeg liker de skitne gitarene! Så melodi eller ikke, den har litt å by på.

Etter den glimrende «Evig mørke» nevnt innledningsvis er vi over på siste låt på side 1; «Når morran kjem». Den har en fin melodi med en åpen tekst om stadig atskillelse «når morran kjem». Jeg spekulerer på hva som egentlig skjer.

Jeg er så heldig at jeg har en LP foran meg. «En lang vei å gå» åpner LP’ens side 2. Med en flott melodi, Anne Nymo Trulsens stemme, trompet og steelgitar som ekstra krydder blir dette av albumets aller fineste låter. Og teksten! For meg handler den om en far som må se barna fly ut av redet, med livets opp- og nedturer foran seg. Denne skribenten er farlig nær en slik situasjon: ”En drøm om noe stort, om no ainna//Eg ser på mens du legg fra land“.

«Nattseilere» var første singel ut. En fin, svevende og stemningsfull låt der musikerne får boltre seg. Foreløpig er den ikke av låtene som treffer meg aller hardest. Det har derimot «Månen og meg» vokst til å bli. Forsiktig piano og steelgitar åpner denne flotte låten som har fått akkurat den musikalske innpakningen den trenger. En låt om lengsel tilbake til det som var. Platas nest beste låt?

Finne roen. Og helt til slutt «Følge deg heim». En litt vemodig, men mest optimistisk låt. To litt ensomme og skadeskutte sjeler som – håper jeg – finner hverandre. Etter skuffelser har de vunnet et realistisk syn på hva resten av livet og kjærligheten kan by på. En liten låt som kan by på store forandringer! En perfekt avslutning på plata, som gir en god følelse hos lytteren lenge etter at siste tone har ebbet ut.

Norskspråklig debut som treffer. Terje Espenes’ første soloalbum med egne sanger og norske tekster har blitt svært fint. Nok en samling låter der albumformatet bidrar til at låtene forsterker hverandre. Jeg liker best å høre hele album! Plata roper ikke høyt, men sett den lett synlig i stua – eller marker den tydelig som favoritt på din foretrukne strømmetjeneste – og du vil stadig ha lyst til å høre den. Denne plata fikk jeg noen uker før utgivelse. Det har vært fint. Plata har fått tid til å synke inn og er enda bedre på tredjeuka enn på den første. Flott produksjon, mange gode melodier og tekster som betyr noe!

”Du sir du har lagt fra deg store ambisjona
Du og eg e vi på samme vei?

Vi reise oss litt ustøtt ifra stolen
Du sei at du kan ringe meg en kveld
Så stryk du handa lett igjennom håret.- og eg tar mot te meg og spør deg likevel“

(Litt redigert 1. september 2023)

For I am a rain dog too!

Raindogs Celebrating Tom Waits på Spor av Nord i Oslo, 24. august 2023

Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland som Raindogs

Nei, jeg har aldri sett Tom Waits i levende live. Jeg kommer neppe til å oppleve Tom Waits i levende live heller. Til det lever han nå for tilbaketrukket. Det nærmeste jeg har kommet så langt er å se teaterforestillingene The Black Rider og Woyzeck (Blood Money) der musikken til Tom Waits er helt sentral.

Men i Oslo på den lille restauranten Spor av Nord kom jeg nærmere Tom Waits enn noen gang før. Dette liknet farlig mye. Fabelaktige Ole Jonas Storli på piano og trekkspill. Og Ole Johnny Stensland på vokal og gitar. Stensland kjenner jeg som soloartist, og han ga i fjor ut det flotte albumet Dark Valley Blues som Storli hadde produsert. Jeg så ham også gjøre et flott solosett på Fjording-festivalen i Halden på forsommeren i år.

Verdens minste scene, men nokså høy, som de sa. Et lite, koselig og fullt lokale. Når de åpner med den styggvakre «Reeperbahn» fra Toms teaterplate Alice, er vi øyeblikkelig med. Om det er mulig å synge som Tom Waits? På de styggvakre låtene er Ole Johnny nesten mer Tom Waits enn mannen selv. Og de skitne låtene var det heldigvis mange av i går kveld. Å høre Ole Johnny synge låter som «Hoist That Rag» fra Real Gone (2004) var en opplevelse uten like. Hvordan klarer han det, hvor dypt graver han? Det må koste både stemmebåndene og emosjonell styrke å fremføre disse låtene på dette nivået.

Nei, jeg har ikke glemt Ole Jonas Storli som spiller på billige plastikkdingser for å nesten-sitere ham selv. Hans herjinger forlengs og baklengs fra piano og litt trekkspill er omtrent like viktige ingredienser som Ole Johnnys vokal for at dette blir én av årets store konsertopplevelser. Selv synes jeg at Ole Johnny er aller mest spennende å høre og se på når han gjør de rå låtene. Men Ole Jonas kommer omtrent like godt til sin rett når de fremfører ballader, og et av høydepunktene for søstera mi var låten «Grapefruit Moon» fra Closing Time (1973). Én av få låter de gjorde fra Toms syttitallskatalog. De to andre var glimrende fremføringer av «Fumblin’ With The Blues» og «Martha».

Av de mest obskure albumene til Tom Waits er The Black Rider; herfra fikk vi en fin «The Briar And The Rose». Vi fikk også tre godbiter fra Mule Variations (1999), nesten like mange som fra Rain Dogs.

Men så var det Rain Dogs (1985). En heidundrende «Clap Hands». Ikke bare glimrende fremført, men å se Ole Johnnys bevegelsesmønster var et syn for guder. Det andre settet – de spilte to sett – åpnet med en helt storartet intro til «Tango Till They’re Sore» fra Ole Jonas før Ole Johnny tok låten videre og – om jeg husker riktig – ble låten avløst av en rå «Innocent When You Dream» fra Frank’s Wild Years (1988). Tittellåten på Rain Dogs er av de aller flotteste låtene jeg vet, uansett artist, en låt om folk som lever på skyggesiden. Glimrende fremført: «Taxi, we’d rather walk».

Albumet Rain Dogs var representert med flest låter, naturlig nok, og fikk også æren av å avslutte som ekstranummer med låten «Time».

En glimrende kveld. Dette er konserten med flest gåsehudøyeblikk så langt i år. Tom Waits skal ha sin del av æren for det. Men Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland bidro så det både sang og skrek!

Mange høydepunkter på Bob Dylan-hyllest i Oslo Konserthus

Oslo Konserthus 20. august 2023. Artister hyllet Bob Dylan. Artister: Se plakat nederst i saken.

Coverversjoner av Dylan? Jo, det fungerer utmerket. Dylan kan tolkes på mange måter, og han gjentolker jo stadig også seg selv. For to år siden ble det stelt i stand Bobfest80 i Oslo Konserthus der artister og husbandet The Salmon Smokers fremførte Bob Dylan-sanger som hyllest på Dylans 80-årsdag. På grunn av Covid-19 måtte forestillingen gå uten publikum i salen. NRK viste imidlertid begivenheten som inneholdt flere fremragende Dylan-tolkninger.

Hvor begrepet Bobfest stammer fra? «Thanks for having Bob Fest!», sa Neil Young og gjorde heidundrende versjoner av Dylans «All Along The Whatchtover og «Just Like Tom Thumb’s Blues» da Bob Dylans 30 år som plateartist ble feiret i 1993. Siden ble feiringen kalt det, «Bob Fest».

I går var det igjen duket for Bobfest i Oslo Konserthus, denne gangen med publikum i salen. Arrangementet avsluttet en lang helg med amaricanamusikk i regi av Oslo Konserthus og Norsk Americana Forum. Espen Aas – blant annet kjent som programleder i Dagsnytt 18 – loset oss gjennom kvelden på forbilledlig vis, med korte historier og bakgrunn for sangene og samtaler med Scarlet Rivera og Larry Campbell, artister som har spilt med Bob Dylan.

Salmon Smokers fra Halden med blant andre multiinstrumentalisten Freddy Holm, gitarist Omar Østli, trommisen Eivind Kløverud og bassisten Finn Tore Tokle i bandet pluss et par til var som sist husband, en rolle de fylte på glimrende vis.

Scarlet Rivera og kapellmester Freddy Holm. Fantastiske versjoner av «Not Dark Yet» og ikke minst «Sēnor». Foto: Tormod Reiersen

Scarlet Rivera. Ingen blir vel fornærmet om jeg trekker frem Scarlet Rivera spesielt. Damen som ble hyret på gata av Dylan fordi hun bar på en fiolinkasse, og spilte fiolin på Bob Dylans album Desire og et par turneer, gjorde en fryktinngytende «Sēnor» så hele Konserthuset dirret. «Sēnor» er en låt som kan forstås på flere måter; i Scarlets versjon tror jeg vi beveget oss mer mot Armageddon enn Lincoln County Road for å omskrive litt av låtens tekst litt. Hun gjorde også en flott «Not Dark Yet». Og hennes bidrag på Thomas Nessheim og Darling Wests låter fra nettopp Desire; gåsehud. Hun bidro også på flere andre låter og var nesten fast bandmedlem.

Mimmi Tamba åpnet konserten med to sanger fra forestillingen «Vikla inn i blått» med nynorske gjendiktninger av Tom Roger Aadland. Hun eide «Nett som ei kvinne», og man kunne føle hvordan hele hennes vesen var til stede i tolkningen. Den mer rocka «Som ein rullande stein» fungerte også utmerket, uten å røre meg like sterkt. Lars Lillo-Stenberg gjorde en fin «Hvis ikke for deg», en låt han nylig har oversatt. Malin Pettersen har jeg sett live flere ganger, alltid har hun tolket andre, og alltid har det vært særdeles solid. Hun hadde gode låtvalg, og leverte fine versjoner av «True Love Tends to Forget» og «Forever Young», sistnevnte en låt jeg siterte få dager tidligere i forbindelse med min datters bursdag. På denne låten fikk hun god hjelp av Larry Campbell og Teresa Williams.

Luke Elliot var nok ikke like heldig med det ene låtvalget. Jeg følte nesten at jeg var til stede i øvingslokalet da han gjorde den særdeles ordrike og bitre «Idiot Wind». Han jobbet fortsatt med å få låten under huden, og om han vil, kan han få til en veldig særegen og flott versjon av denne låten. Jeg synes han lyktes langt bedre med «Trouble In Mind», en låt fra Dylans såkalte kristine periode. Det svingte etterhvert heftig av både ham og bandet, og om jeg husker riktig ble det både felesolo av Freddy Holm og gitarsolo av Omar Østli, Østli som så ut til å kunne mange av tekstene. Og Holm, han kan spille gitarsolo med fiolin og fiolinsolo med gitar – det er bare å bruke det instrumentet som ligger nærmest.

Darling West og Scarlet Rivers: One More Cup Of Coffee

Seinere i første akt fikk vi flotte versjoner av «Jokerman» og «Mississippi», kveldens yngste låt av Hege Brynildsen. Hun har en praktfull stemme, og jeg lar sidemannen min bestemme: «Hun gjør den bedre enn Dylan». Darling West – og ikke minst husbandet – gjorde en flott versjon av det som ofte er min favorittlåt med Dylan: «Blind Willie McTell» – låten som tar deg gjennom jødedom, kristendom og amerikansk historie og sikkert mer til med en fantastisk melodi. Og så kom den – fiolinen til Scarlet Rivera på «One More Coffee»!

Om første del av konserten var god, var andre del enda bedre! Tom Roger Aadland åpnet med sine egne gjendiktninger; «Bøtter med regn» og en over ti minutter lang «Sorgsame kvinne ifrå Jæren». Han eier disse sangene, er langt under huden på dem, og var ett høydepunkt i går.

Thomas Nessheim var av dem som imponerte mest med «Hurricane» og «Romance In Durango. Fiolin fra Scarlet Rivera som på originalene til Bob Dylan på albumet *Desire*.

Signe Marie Rustad var ett av høydepunktene på forrige Bobfest med «Changing Of The Guards». Flott reprise! I Dylans ånd gjør hun låten til sin. Nydelig! Hun gjorde også en fin versjon av «Time Passes Slowly». Scarlet Rivera har jeg allerede nevnt, men hennes samspill med Thomas Nessheim på «Hurricane» og «Romance In Durango» var noe helt spesielt. Jeg kjente ikke til Nessheim fra før, men han gjorde noen glimrende tolkninger. Kveldens «Jokerman»!

Har jeg glemt noen nå; jo flotte versjoner av «Sweetheart Like You» og «When I Paint My Masterpiece» av svenske Jesper Lindell. Larry Campbell & Terresa Williams gjorde en fin «Wallflower» og en nydelig «Boots Of Spanish Leather».

Ikke overraskende avsluttet «I Shall Be Released» kvelden. Paal Flaata ledet ann, og mot slutten av låten stod nesten alle artistene på scenen. Til tross for at jeg forbinder låten med Richard Manuels såre vokal, er dette en sang man blir i godt humør av, ja, det så også ut som artistene slapp seg løs. Herlig avslutning på en lang og fin Bobfest! Takk for en strålende kveld!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: