Gubberock

Paul Simon – Hearts and Bones (album 1983)

Jeg har et bilde av meg selv på netthinnen. Bildet er fra romjula 1983, og jeg sitter bøyd over en Sanyo bærbar kassettspiller og lytter til julegaven, albumet Hearts and Bones med Paul Simon. Jeg var nesten 14 år, relativ fersk Paul Simon-fan. Jeg forsto nok ikke hva jeg hørte, eller kanskje hjertet så hva hjernen ikke fattet. Samtidig; full forståelse tar bort noe av magien. Jeg husker ikke helt i hvilken rekkefølge jeg kjøpte Paul Simon- og Simon & Garfunkelkassettene mine. Det jeg vet er at jeg hadde hørt albumet Bridge Over Troubled Water og gjenforeningskonserten The Concert In Central Park med Art Garfunkel som fant sted i 1981 mange ganger.

Heart and Bones er én av de aller viktigste utgivelsene som står i platehylla mi, nå også i LP- og CD-format. Nesten like mye for hva den ikke er som for hva den er. Den ble ikke et Simon & Garfunkel-album, og det er jeg glad for. Jeg pleier å si at sangene er det viktigste, ikke innpakningen. Det er en sannhet med veldig mange modifikasjoner, kanskje så mange at det knapt kan kalles en sannhet. Paul Simon er kanskje den av mine favorittartister som har vært flinkest til å dytte meg ut av min musikalske komfortsone – ikke minst når det gjelder innpakning – en sone hans soloalbum fra 1970-årene og album med Art Garfunkel definitivt befinner seg i. Ja, også forgjengeren til Hearts and Bones, det rockpregede One-Trick Pony (1980), en annen personlig Simon-favoritt, ligger godt innenfor mitt område. Men Heart and Bones? Det var noe annet og nytt for meg. Albumet er en smeltedigel av konvensjonelle instrumenter, trommemaskiner og synther. Det ferdige albumet har en rekke musikere og andre bidragsytere, både gamle kjenninger som Eric Gale, Anthony Jackson og Richard Tee og nye bekjentskaper. På produsentsiden finner vi, foruten Simon, selv ringrever som Russ Titelman, Roy Halee og Lenny Waronker. Dette er et album det er morsomt å høre på med hodetelefoner. Selv skal Simon ifølge biograf Robert Hilburn like sangene, men ikke innspillingene.

Gjenforeningskonserten med Garfunkel i Central Park i 1981 var så vellykket at det ble en påfølgende turné, og til stor glede for hans nye plateselskap Warner Brothers var et nytt Simon & Garfunkel-album på trappene. Albumet skulle hete Think Too Much. I sluttfasen av innspilingen fjernet Paul Simon Art Garfunkels stemme fra albumet og omdøpte det til Hearts And Bones. Simon hadde vært lite interessert i å gi Garfunkel innflytelse underveis i innspillingen. Albumet var for personlig til å være et Simon & Garfunkel-album, mente han. Hearts and Bones – kjærlighet og knokler, knokler som symbol på død – død kjærlighet?

Warner Brothers’ Mo Ostin og Lenny Waronker tok det med fatning, ja, Ostin var nesten rørt over måten Simon la fram beslutningen om at dette skulle være et Paul Simon-album og ikke et Simon & Garfunkel-album skal vi tro Simon-biograf Robert Hilburn. Trolig hadde de hørt det uferdige produktet med Garfunkels stemme. Om dette er identisk med opptakene som kan høres på Youtube, hadde Garfunkel en lite fremtredende plass. Garfunkel var nok ikke like rørt som Mo Ostin; han ble presentert for Simons avgjørelse i samme telefonsamtale som han ble invitert til Pauls bryllup med skuespilleren Carrie Fisher!

Låten «Hearts and Bones» handler nettopp om Pauls forhold til Carrie Fisher, et forhold som hadde vært fra og til i over fem år. Forholdet var nok preget av Carries psykiske sykdom og rusavhengighet. Paul Simon skal ha sagt i forbindelse med låten: ”I try in the first line of a song to say something that is true. Not an emotional truth but a fact. You are less likely to get mired in cliches if you start off with some statement of truth“ (Musicaficiando). Simon skal ha forsøkt flere varianter før han kom opp med ”One and one-half wandering Jews“; Fisher var halvt jødisk – så statement of truth! «Hearts and Bones» er en glimrende låt med bilder som setter en i en helt spesiell stemning:

”One and one-half wandering Jews
Returned to their natural coasts
To resume old acquaintances
Step out occasionally
And speculate who had been damaged the most
Easy time will determine if these consolations
Will be their reward
The arc of a love affair“

En annen nøkkellåt, «Train In The Distance, handler om forholdet til ex-kona, Peggy Harper: ”She was beautiful as southern skies the night he met her//She was married to someone//He was doggedly determined that he would get her//He was old she was young“. Både tittellåten og «Train In The Distance» ble med Paul Simon på mange seinere turneer og er slitesterke og glimrende låter!

Carrie Fisher uttalte at hun var beæret over sangene som kom ut av forholdet, men samtidig kan man se henne i et hysterisk Youtube-klipp påpeke at det ikke bare er positivt å være i sentrum for formuleringer som denne i åpningslåten «Allergies»: ”My heart is allergic to the woman I love“. Warner Brothers ønsket tittellåten som første spor, og Simon har i ettertid innrømmet at det var et bedre spor og burde åpnet plata. Ingen av Simon-biografene Robert Hilburn eller Peter Ames Carlin synes å like «Allergies». Carlin påpeker til og med at han synes det legendariske gitararbeidet til Al Di Meola er rotete. Rotete? For meg setter det en tydelig signatur på låten, for ikke å si hele albumet. «Allergies» tar i likhet med et for meg favorittspor på albumet, «Song About The Moon», utgangspunkt i Paul Simons utfordringer med å holde kvantiteten i låtskrivingen oppe. Den gangen ville han nok kalle det skrivevegring, i nye intervjuer sier han at han i store deler av karrieren har trengt om lag tre år fra han begynner å tenke på et prosjekt til det et ferdig.

«Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War», er kanskje albumets aller beste låt. På siste konsert i Oslo Spektrum i 2018 fortalte Simon at låttittelen kom til ham da han satt og bladde i ei bok om den belgiske kunstneren René François Ghislain Magritte hjemme hos Joan Baez. Magritte var en surrealistisk kunstner som ofte framstilte helt ordinære gjenstander i en uvanlig sammenheng. Så da passer det vel bra at Simon parer denne 1800-tallskunstneren med 1950-tallsband som ”The Penguins, the Moonglows, The Orioles and the Five Satins” i samme låt. Da jeg hørte dette albumet tilbake i 1983, hadde jeg aldri hørt om disse gruppene, men et av Simons kjennetegn er jo nettopp å velge ord som klinger bra, uansett om man forstår sammenhengen eller ikke. Og fungerer gjør det! Enda bedre enn plateversjonen var versjonen som ble presentert i Oslo Spektrum med kammerorkesteret yMusic. Samme år ble låten gitt ut i omtrent samme versjon som i Oslo Spektrum på In The Blue Light (2018), et bra album med nyinnspillinger av låter som Simon ønsket å gi mer oppmerksomhet.

Jeg har mange favoritter på albumet, og kommer heller ikke unna lettbente «When Number Gets Serious» og den tyngre avslutningslåten «The Late Great Johnny Ace»; sistnevnte en låt og dermed et album som avsluttes med en snutt laget av Philip Glass, med strykere, klarinett og fløyte. Innledningsvis på låten synger Simon om blues-sangeren Johnny Ace som muligens døde av pistolskudd i en russisk rullet. Senere hører vi om Simons opplevelse av drapet på John Lennon. Under The Concert In Central Park med Simon & Garfunkel i 1981 oppstod det en skremmende opplevelse da en fan kom seg opp på scenen under nettopp denne låten.

Av låter hører som med, men som jeg liker litt dårligere enn de øvrige, er de to «Think Too Much» (A og B) samt «Cars Are Cars». Sistnevnte er et eksempel på en låt der jeg liker verset veldig godt, men der refrenget blir litt stakkato, og jeg banner nok litt i kjerka når jeg tilføyer at dette ikke er så ulikt måten de langt bedre Simon-klassikerne «Graceland» og «Fifty Ways To Leave Your Lover» også er konstruert.

Hearts and Bones solgte dårlig etter Simons standard. Den overraskende nok ofte usikre Simon begynte å tvile på egen fremtidige karriere samtidig som forholdet til Carrie Fisher fortsatte av og på selv etter at de skilte seg i 1984. På et radioprogram snakket man om at lytterne ønsket nye stemmer i musikken og ”We’re not going to play Paul Simon anymore“. Så hva nå? Graceland! Men det er en annen og enda lengre historie.