Nick Cave & Warren Ellis – Australian Carnage, Live At The Sydney Opera House
”The king in time died, the queen’s heart broke like a vow
And the tree returned to the earth with the nest and the bird
But the feather spun upward, upward and upward
Spinning all the weather vanes
And you’re sitting at the kitchen table, listening to the radio“
To verdener møtes. Én skapt av Nick Cave for kona Susan, den avdøde sønnen Arthur og han selv, én her og nå, vår felles verden. På Nick Cave & Warren Ellis’ nye liveplate viskes grensene mellom disse to helt bort.
Du store min! Liveplater er en litt utdøende rase. Filmer med konserter har overtatt. Og 100 minutter med Nick Cave og Warren Ellis bør vel nytes med bilder? Ikke nødvendigvis. Glem vinylversjonen. Den har bare åtte låter, og den stemningsskapende praten mellom låtene er utelatt. Vinylentusiaster får ha meg unnskyldt om det er mulig – jeg liker vinylplater selv – her er det strømmeversjonen som gjelder! Jeg trodde disse låtene knapt kunne fremføres live. Så feil kan man ta.
Brutalt vakkert. Nick Cave har gjennom samtaleboka Faith, Hope And Carnage og The Red Hand Files på Internett utviklet seg mot å bli nesten min favorittfilosof. Les utgave 267 om å se problemstillinger fra flere sider og bli litt klokere. Mange har gitt utrykk for at Nick Caves håndtering av en livskrise har vært til inspirasjon i møte med det de selv står oppe i. Og den nye liveplata med Nick Cave & Warren Ellis kan være et nytt skritt, ikke bare i å håndtere egen sorg og smerte etter sønnen Arthurs tragiske død, men også i å dele erfaringer og vise vei for andre som møter store og små utfordringer i livet. Midt det brutale vokser det fram noe vakkert, som man ikke hadde fått øye på om det ikke var for all smerten. Slik det brutale og vakre går hånd i hånd på denne liveplata.
”And this much I know to be true
Yeah, this much I know to be true
This morning is amazing and so are you“
Ghosteen og Carnage. På hjemmesiden til Nick Cave heter det at Nick Cave og Warren Ellis kom tilbake til Australia for 16 show i 2022. Tre forestillinger ble holdt i operahuset i Sydney 16., 17. og 18. desember og skal ha vært klimaksene for en følelsesladet tur. Med seg hadde de Radiohead-bassist Colin Greenwood, Bad Seed-trommeslager Larry Mullins, og koristene Wendi Rose, Janet Ramus and T Jae Cole. På livealbumet får vi de fleste låtene fra Ghosteen (2019) og Carnage (2021) samt «I Need You» fra Skeleton Tree (2016), «Breathless» fra Abbatoir Blues/Lyre Of The Orpheus (2004) og en coverversjon av «Cosmic Dancer» av T-Rex. På konsertene ble det også fremført flere eldre låter, men de er heldigvis utelatt her.
Heldigvis? Konserten i Oslo i august 2022 var en fantastisk oppvisning, der eldre låter fikk god plass. Det er også gitt ut flere liveplater med gamle låter. Det vi får på dette livealbumet er Nick Cave og Warren Ellis som åpner opp låtene på mer krevende plater som ikke minst Ghosteen, men også Carnage. Før den eldre låten «Breathless» sier Cave i introduksjonen at dette er en humørfylt sang og at publikum får gjøre det beste ut av den, etterpå er det kun nedoverbakke…Med unntak av denne og den glimrende coverversjonen av «Cosmic Dancer» – vanvittig felespill fra Ellis – er jo også sanger påvirket av sønnen Arthurs død i sentrum. Carnage kom ut under pandemien, og her er det tematisk bredere enn på Ghosteen, men Arthurs ånd hviler over mange av låtene også her.
«I Need You» er altså eneste låten fra Skeleton Tree, et album med mange låter som tematisk kunne passet passet sammen med låtene fra Ghosteen og Carnage. I samtaleboka Faith, Hope And Carnage sier Cave at for ham er Skeleton Tree et vanskelig album. Kun tittellåten er skrevet etter sønnen Arthurs død, men mange inkludert ham selv tolker låtene i lys av tragedien det var da sønnen Arthur døde femten år gammel. I sommer tilegnet han sangen «I Need You» til Arthur og også sønnen Jethro som døde i 2022, bare 31 år gammel.
Skapte et univers for Arthur. Jeff Tweedy fra Wilco skriver i sin selvbiografi at han aldri vil kunne lage musikk som kan beskrive hva kona betyr for ham. Musikken hans kan være grensesprengende, men her har Tweedy satt en grense. Og det er forståelig. Det er likevel svært givende at Nick Cave med Ghosteen tar musikken over i et eget univers og forsøker å beskrive det uforklarlige. Cave ville skape et rom der Arthur, Nick og Nicks kone, Susie kunne ta farvel med hverandre. Plata er innadvendt, vi blir knapt invitert inn, melodiene er skjøre i den grad man får øye på dem, og multinstrumentalist Warren Ellis setter et stort preg på den blant annet gjennom sin bruk av elektronikk og sampling. Den etterfølgende Carnage var mer utadvendt, men også over den hviler det noe sympatisk uforløst.
”If I could move the night I would
And I would turn the world around if I could
There’s nothing wrong with loving something
You can’t hold in your hand“
Materialet kommer oss i møte. På Australian Carnage blir vi ikke bare invitert inn, Nick Cave og Warren Ellis løfter musikken ut, og vi blir sugd inn. Musikken blir forløst. Man får et inntrykk av at nå er musikken for oss alle, dette er mer enn selvterapi. Humoren mellom låtene bidrar til å ufarliggjøre stoffet. Man kan spørre seg hvorfor denne velartikulerte mannen må banne så mye. Det er kanskje den brutale siden av mannen. Tidligere fant jeg musikken på Ghosteen og til dels Carnage krevende. Kanskje er det fordi jeg ikke ga meg med de albumene og henter en slags belønning nå; jeg finner ikke noe krevende med Australian Carnage. Autstralian Carnage fikk først ei nær plikthøring, og så ble det én til. Og i jula har jeg hørt alle de 100 minuttene minst seks ganger. Om morgenen, i bilen, på T-banen. Plata har ikke et kjedelig øyeblikk. Musikken og melodiene kommer mot meg. Nick synger, prediker, er sint, er var. Instrumenteringen det samme. Piano, elektronikk, fele. Litt bass og trommer. Sakral koring. Dette er vakkert, noen ganger stygt og brutalt, men mest vakkert. Betydningsfullt.
Fantastisk! Vi lager oss regler når vi setter opp årsbestelister. Jeg lar være å ta med livealbum, andre setter bare opp album de har i fysisk format. Men lar vi musikk være musikk, skal det godt gjøres å finne 100 bedre minutter utgitt i 2023!
”Where did they go?
Where did they hide?
We don’t ask who
We don’t ask why
There is a kingdom in the sky“
Gubberock 