Gubberock

Wilco på en formtopp

Wilco – Cousin (album 2023)

Foto: Tormod Reiersen, fra Sentrum Scene i Oslo i 2019.

Det er bare godt vel ett år siden Wilco ga ut nytt album sist. Deres Cruel Country fra i fjor er rett og slett ett av deres aller beste album, et album innenfor et behagelig, men ikke ortodoks countrylandskap. Kanskje litt, men ikke veldig variabel kvalitet på låtene. De aller fleste Wilcoplatene har i større grad låter man både liker og ikke liker, om det enn kan variere hvilke som er i hvilken kategori fra gang til gang.

Tilbakeblikk. Jeg har feiret denne nye Wilco-utgivelsen med å høre gjennom alle deres album, noen flere ganger. Samarbeidsprosjektene med andre har jeg latt ligge. Det som slår meg er hvor lite lei jeg er av de fleste av disse albumene. Mange av dem, som Sky Blue Sky (2007) og Wilco (The Album) (2009) har til tross for uttalige gjennomlyttinger låter jeg ikke husker så godt. Og der ligger også noe av hemmeligheten. Noen av låtene er antydende, får ikke helt tak på dem, men jeg har likevel lyst til å høre dem igjen og igjen. Tekstene er også ofte vage, få klisjeer, men for det meste aner jeg ikke hva låtskriver Jeff Tweedy synger om.

Etter glimrende The Whole Love (2011) falt jeg litt av. Star Wars (2015) og Schmilco (2016) ble aldri favoritter. Og jeg trodde ikke Ode To Joy (2019) var noe særlig tess heller. Men der tok jeg nok feil, det er et album jeg spiller oftere og oftere.

Futuristisk lydbilde. Årets album, Cousin, ble påbegynt før Cruel Country. Jeff Tweedy forteller til musikkmagasinet Uncut at Wilco begynte arbeidet med albumet i 2019. Da de skulle fortsette amed albumet etter pandemien, bare kom de nye låtene på løpende bånd, og de bestemte seg for å parkere Cousin til fordel for Cruel Country. I fjor tok de opp arbeidet med Cousin igjen, for første gang siden 2007 med en produsent utenfra. Tweedy hadde vært imponert over den walisiske musikeren og produsenten Cate Le Bonss versjon av Wilcos «Company In My Back» og ville jobbe med en person som kunne se nye sider ved musikken deres. Cate Le Bon brakte inn saksofon, billige japanske gitarer og trommemaskin for å gi en følelse av et album som peker inn i framtiden.

Cousin er noe helt annet enn Cruel Country. Vi er nå tilbake til kunstrocken. Lydbildet er kaldere. Men samtidig får vi fortsatt den deilige tromma til Glenn Kotche og stemmen til Jeff Tweedy. Det er ingen tvil om hvem dette er! I tillegg får øvrige bandmedlemmer skinne mer enn sist. Bandet har tross alt én av verdens beste gitarister i Nels Cline, Mikal Jorgensen bak tangenter, multiinstrumentalisten John Stirrar pluss enda flere.

Jeff Tweedy ønsker at albumene skal låte forskjellig, ha sin egen identitet. Låter kan ligge lenge å godtgjøre seg før de finner sin naturlige plass på et album. Nydelige «Pittsburgh» skal være en slik. «Pittsburgh» lener seg nokså tungt på subtile trommelyder, og trommene tar også nesten sømløst over i omtrent like fine, men helt nye, «Soldier’s Child». Glimrende overgang, glimrende låter.

«”I’m cousin to the world,” frontman Jeff Tweedy confesses. “I don’t feel like I’m a blood relation, but maybe I’m a cousin by marriage.» – fra Wilcos hjemmeside

Albumets mest umiddelbare låt, «Evicted», ble gitt ut som singel 1. august i år samtidig som albumet ble annonsert. En klassisk deilig Wilco-låt! Jeg har inntrykk av at Tweedy kan lage så mange slike låter som helst, men han liker å utfordre seg selv og lytteren. Mer eksperimentell, litt støyende og sprakende i lydbildet er åpningslåten, «Infinite Surprise», én av disse Wilco-låtene jeg stadig griper etter, men som sklir litt ut av hånda, akkurat slik det skal være. En hovedlinje i teksten peker på paradoksene vi ofte omgir oss med:

”It’s good to be alive
It’s good to know we die“

Spenningsfelt. «Ten Dead» er omtrent like bra, handler den om skolemassakre, kanskje? Flere av låtene tar for seg situasjonen i forhold og i samfunnet, og jeg har inntrykk av at Tweedy er litt fremmedgjort, han liker ikke det han ser. På andre låter som avslutningslåten «Meant To Be» er han mer positiv. Tweedy skriver både om samholdet og avstanden mellom mennesker, og man aner et spenningsfelt mellom å holde sammen og falle fra hverandre, om å høre til og å ikke høre til; i musikk, men også i tekst:

”Holding our hearts closer together
Keeping to ourselves an empty sea
So we can believe
Our love is meant to be“

På en formtopp. Det er som seg hør og bør låter jeg jeg brukte litt tid på å like, og det er mye bra og slitesterk musikk her. Mange detaljer, mye å oppdage. Litt ujevn. Cousin er ikke samlet sett like sterk som Cruel Country, men albumet er sannelig ikke så mye svakere heller. Karakter: 5/6.

Nels Cline på Sentrum Scene i Oslo, 2019. Foto: Tormod Reiersen

Jake Ziah: – Klingende klokker eller drepende kanoner?

Jake Ziah – The Mission Bell (album 2023)

Jake Ziah ble dannet tidlig i dette årtusenet av Arnar Vågen, Syvert Feed og Kristian Husby, og de lagde musikk innenfor americanaparaplyen. Etter en lang pause ga Arnar Vågen og Syvert Feed
ut et album som Feed Vågen i 2020. Nå er de tilbake som Jake Ziah med albumet The Mission Bell og selveste Geir Sundstøl i produsentstolen. På albumet er det synther, gitarer, ekkobokser og trommemaskiner fra tidligere tiår, og Geir Sundstøl spiller på en steelgitar som kan gi en eim av americana, en americana som i så fall er godt utvannet med pop og rock inkludert litt David Sylvian slik han låt på 80-tallet. Nikolai Hængsle fra Bigbang bidrar med bass på albumet.

Cineamtisk rock? ”I studio snakket vi om at vi prøvde litt på en blanding av Hans Zimmer og Clint Eastwood. Hvor er Hans Eastwood og Clint Zimmer i det eller det sporet liksom, uten at det skulle være veldig dogmatisk.” – Syvert Feed

Bandet forteller at en misjonsklokke satte den daglige rytmen til alle som levde ute på
misjonsmarkene; tid for kirke, tid for frokost og middag, tid for arbeid og hvile. Klokkene ble også brukt til å varsle kriser og samle folk til kamp mot ødeleggende flammer og flom. I krigstider kunne likevel klokkenes verdifulle metall bli smeltet om til kanoner. Albumcoveret viser to arbeidskarer som sitter på en haug med metall. Og da er vi ved en skillevei. Skal vi – menneskeheten – lage ødeleggende kanoner, eller skal vi lage klingende klokker? Noen av de åtte låtene på albumet tar innover seg denne problematikken, mens andre låter er mer innadvendte.

Albumet åpner med «Boom! Goes The Raven», gitarer og mørk vokal. Og siden albumets første tekstlinje er ” What ever happened to this world?” og ravnen ofte er gitt egenskaper som å kunne varlse om krig, ulykke og død er der all grunn til å tolke denne låten som en samfunnskommentar. Den er dyster og flott! Låt nummer to, «W Could Build A Rainbow», handler om handler om en som ikke har det så bra og en som prøver å hjelpe. Vakkert, flott bass og gitarer.

To storveis låter der, altså. Låt nummer tre, «The Armistice» – våpenhvilen – er forfriskende skranglete på Tom Waits-måten, eller kanskje litt Kurt Weill. Store og fine instrumentalpartier. Bandet forteller da også at folk som Daniel Lanois, Ry Cooder, Björk, Tom Waits og Radiohead har satt store spor i begge bandmedlemmene.

De øvrige låtene holder omtrent hva de første lover. For meg er dette musikk som kommer fra bakgårder. Det males i ulike sjatteringer av grått og svart med en pensel som også har vært ute en hvit vinternatt.

Fine «Rebel Rebel» avslutter plata: ”rebel rebel out the door//off to fight another war//the price of paradise is life“. Det er en sang det har tatt flere år å gjøre ferdig, og Syvert forteller at den har endret mening for ham underveis. Stikkord er krig og soldater som drar til fremmede land. Tidligere når man tenkte på IS-krigere, var det mest galskap knyttet til dette. Nå kan situasjonen være en annen sett med vestlige øyne på situasjonen i Ukraina. Kunne vi selv reist til Ukraina og kjempet mot russerne?

Jeg hadde ikke kjennskap til Jake Ziah fra før. The Mission Bell er en stemningsfull og fin plate som du bør gi en sjanse. Låtene er til dels suggererende og fengende. Kanskje er albumets aller beste låt «The Silver Lining». Her er jeg mer usikker på om vi snakker en personlig låt, eller en som tar hele menneskeheten på skuldrene. Flott, åkke som!

Alt i alt er det mye vakkert og stemningsfullt på det velproduserte albumet The Misson Bell. Ei perfekt plate på en søndag etter – ikke under – en løpetur og et friidrettstevne med dattera, og med et lite glass rødvin til. Og helt sikkert perfekt til mye annet også.

Fantastisk fra Tove Bøygard og band

En rørt Bøygard? Og her kan man også skimte Eivind Kløverød på trommer

Fantastisk fra Tove Bøygard og band på Herr Nilsen i Oslo, 22. september 2023.

Innlevelse, råskap, inderlighet, sårbarhet. Tilstedeværelse. Ekte og ujålete. Godt forberedte innledninger til sangene som ble en del av den musikalske opplevelsen. Våte øyner, klump i halsen så klump i magen, og latter. «Skam», «Likesæla», «Koma Heim», «Famn», «Hjarte». Hjerte. Kjær Leik. Kjærlighet fra scenen til oss og tilbake igjen. Når siste album «Kaldt Vatn» – som for øvrig ble spilt i sin helhet – fortjener noe nær terningkast seks, hva skal man da gi konserten? Det er en av de konsertene der du føler deg som et litt bedre menneske når du drar enn da du kom.

Den alternative omtalen

Avsnittet over la jeg ut i går. Det er vel egentlig ikke nødvendig å føye til så mye mer. Men la meg ta litt til. I midten av august i år ga Tove Bøygard ut fjerde og siste album i serien om elementene vind, jord, ild og vann. Siste tilskudd, Kaldt Vatn, har i likhet med forgjengerne fått velfortjente, svært gode kritikker. Dog er plate plate og live er live: «Live music is better, bumper stickers should be issued», som Neil Young sang. Nå er Tove Bøygard og bandet hun har benyttet på de fire siste albumene på lanseringsturné. Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på trommer, med altmuligmann og strengemester Freddy Holm selvsagt. Verdens beste band. I hvert fall i går kveld.

En liten digresjon: Før konserten kom jeg tilfeldig i snakk med en artist som under samtalen avslørte at han hadde gitt ut album med Freddy Holm. Han kjente også mange musikere fra min hjemby. Joda, da han sa navnet sitt, viste det seg at jeg i hvert fall hadde hørt om denne anerkjente og prisvinnende artisten fra Innlandet. Gøy.

Tove Bøygard og Freddy Holm under «Skam». En sterk låt også mellom ordene.

Selve konserten begynte bra med røffe «Nøkken» om å drive demonene på flukt. Deretter ble det bare bedre. Ørene vennet seg til den gromme lyden, og Tove ble raskt varm i trøya. Det er en fryd å se hvordan hun og bandet går inn i låtene, de vare partiene, de brutale partiene. Vi blir sugd inn. Om låten om da hun ble mobbet som ungdom, «Skam», er sterk på plate, er den enda mye sterkere live. Det samme gjelder «Brest», en sang om forholdet til faren som døde brått 86 år gammel i fjor. Man kan ikke skille tekst, musikk og musikere her. Alt er en totalopplevelse som treffer. Hardt, vondt og godt!

Tove og bandet presenterer låter om å høre til, om å ha noe å falle tilbake til som samfunn, som enkeltindivider. Freddy Holm maner frem stemninger med rå elektrisk gitar, følsom og bråkete fele, og gitar i fanget. Rytmeseksjonen følger på. Musikerne smiler til hverandre. Improviserer de? Alt virker likevel godt forberedt. Om du har problemer med å få med deg tekstene på låtene, er ikke det noe stort problem. Tove er ikke så opptatt av å skjule meningen bak låtene – hennes mening, vi kan dikte videre. Hun gir gode innledninger om de meningsfylte sangene. De blir en del av den musikalske opplevelsen. Tove vil noe med musikken. Hun er ofte politisk, og kommer med stikk til høyrepopulismen før de spiller en utrolig fin versjon av én av mine favorittlåter med henne, «Hjarte». Hvor ble det av hjertet, medmenneskeligheten?

Tove og bandet har et stort register å spille på. Det går fra en beintøff avslutning av «Fjør» til den triste, såre «Koma Heim». Tove har jobbet med rusmisbrukere og prostituerte. «Koma Heim» er en ung jentes egne ord da hun en sen vinterkveld ringte hjem til sin mor for å be om å få sove der for en natt. Hun kom til Tollbugata 3 for å låne telefonen, og Tove bare skrev ned hennes ord og satte melodi til. Låten er et vitnesbyrd og en påminnelse om hvordan noen har det i vårt rike samfunn. Jeg fikk blanke øyne. Og jeg var ikke den eneste. I tillegg til alle låtene på Kaldt Vatn ble det flere låter også fra Jord, Blåe Drag og Eld. Låter om å engasjere seg, stå opp mot urett, kjempe mot likegyldighet – glimrende progrock (?) på «Likesæla». Og om det store i det små. Helt til slutt bærer det «Heim Att Te Skrindo», der Tove kommer fra. Herlig versjon. Etter 100 minutter er det slutt. Herlig konsert. Finnes det et bedre konsertsted å være enn på Herr Nilsen? En fredagskveld der publikum var fullt konsentrert om det som foregikk på scenen.

Du må få dem med deg når de spiller i nærheten av der du bor. Det er mer et påbud enn en anbefaling. Neida. Joda.

Litt starstruck fikk jeg noen ord med Tove etter konserten. Hyggelig! Jeg var ikke helt godvenner med mobilkameraet i går – mye uskarpt, men likevel:

Slentrende og intenst fra Bjella

Stein Torleif Bjella – Nysetmåne (album 2023)

”krokut fjellbjørk i stjerneskinn
livet på ei sky er heimen min
åskammen landa i mitt fang
lev i en draum, skriv på en sang“
– fra «Lev i en draum»

Kanskje passer ikke ordene slentrende og intenst sammen. Jeg prøver meg likevel.

Begivenhet. Det er alltid en begivenhet når Stein Torleif Bjella gir ut nytt album. De siste femten årene har han skjemt oss bort med gode historier om livet i bygde-Norge, og om mennene som blir igjen når kvinnene flytter til byen. Selvsagt er dette karikert, og visesangeren fra Ål i Hallingdal har stadig vekk utvidet sin horisont både i tekstene og i musikken. Ja, og for et par år siden fikk vi boka Fiskehuset, ei lita lun bok der vi kjenner igjen Bjellas fortellerstemme fra musikken.

Geir Sundstøl. Det har gått tre år siden Bjella ga ut sitt forrige album med nye sanger, Øvre-Ål Toneakademi. Kjartan Kristiansen var tilbake i produsentrollen etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på Gode Liv. På årets album, Nysetmåne, er det den for tiden allestedsnærværende Geir Sundstøl som har fått den rollen. Strengevirtuosen Sundstøl har hatt en sentral plass i lydbildet til Bjella også tidligere, og det er derfor helt naturlig at han i tillegg til å bidra med flere instrumenter har fått enda flere strenger å spille på. Sundstøl har også laget musikk til tre av låtene. I kjølvannet av albumslippet legger Bjella, Sundstøl, Eirik Øien på bass og Kenneth Kapstad på trommer ut på Norgesturné. Disse og flere til bidrar også på det nye albumet. Bjellas musikk har tidligere blitt fremført på teater. Til høsten blir Bjellas musikk igjen teateraktuell i stykket Hel ved, basert på Lars Myttings bok med samme navn.

På Øvre-Ål Toneakademi fikk vi mer slentrende glad-jazz enn tidligere. Den flotte åpningslåten «Sundre City» hadde eksempelvis et lett Hot Club de Norwège-preg over seg med lekre musikalske detaljer. Når jeg nå etter en ganske lang pause setter det på, slår det meg hvor bra og slitesterk den plata er. «Fiskesang» er jo helt fantastisk, den har gått litt under radaren tidligere. Og jeg blir straks mer ydmyk med tanke på å gjøre meg opp en mening om et nytt Bjella-album i løpet av et par ukers tid. Bjella-albumene er ikke like umiddelbare som før.

Fortsatt Hallingdal og avfolkete bygder. Når jeg skriver at Bjella har utvidet sitt tekstunivers, er det en sannhet med modifikasjoner. Flere av låtene handler fortsatt om bygdeoriginaler og Hallingdal. Andre låter handler om kjærlighet, og vil jeg tro, er også mer personlige. Første låt, «Koden Knekt», åpner med den finurlige bjellaske tekstlinjen ”går du støtt unde radar//treng du hurtigladar“ og har referanser til at bygdene avfolkes for kvinner, og at de som blir igjen kan velge og vrake blant saktmodige menn. Sangen er blant albumets aller beste. Den begynner med noen rytmelyder for så å gli over i et lydbilde jeg faktisk synes minner om J.J. Cale. Nydelige gitarer fra Geir Sundstøl, men det skjer også mye annet artig. Litt jazzete. «Koden Knekt» er en ny Bjella-klassiker. Og Cales ånd synes jeg er med oss på flere av albumets øvrige låter også. Slentrende intensitet, rett og slett.

Tilbake i det blå. Litt lenger ut på albumets første halvdel får vi albumets aller beste låt, «Tilbake i det blå», en av få låter der Bjellas stemmeleie ligger der det hører mest hjemme, dypere enn på mange av de andre låtene. Vokalen følges av en nydelig bass fra Øien og en rekke musikalske lekkerbiskener også fra låtens komponist Sundstøl, og Kapstad på trommer.

Av de beste låtene er også «Hallingdal er ei øy», der Bjella får god hjelp av andre hallingdøler – brødrene Haugen fra Hellibillies på kor. Låten har en litt snedig funky, rytmisk forankring og handler om at det kan være bra mange steder, men det er på Ål i Hallingdal Bjella bor, det er der han er født og oppvokst og hører til. Aftenposten ga låten 6/6, og mente at Bjella her toppet seg selv. I overkant fra Aftenposten der, men bra er den! «Takk», mot slutten av albumet, har også mye fint ved seg. Her er bandet utvidet med både strykere og piano. Teksten vil jeg anta kan være skrevet til Bjellas livsledsager. Jeg har nå også nevnt albumets fire singler. De er denne gangen også albumets fire beste låter.

Onkel. Jeg er også svak for «Onkel» om en av disse viktige personene i manges liv, en vi kanskje ikke helt kjenner, men som likevel setter sine spor.

”som vaksen måtte han tene meir
prøvde å bli populær blant fleir
for onkel vart det berre eit slit
salget fall beat for beat
-//
kem va onkel, eigentleg
e er usikker, på akkurat det
hjå meg sette han spor
større enn du forstår“

Helt til slutt på albumet får vi litt slentrende gladjazz på tittellåten, «Nysetmåne», ikke ulikt åpningslåten «Sundre City» på forrige album.

Så da er «Koden knekt»? Albumet er tvers gjennom fint og artig produsert, det gir en slentrende litt uhøytidelig jazzfølelse, noen ganger med innslag av funk. Bjella viser stadig vilje og evne til å gå gå nye veier. Både tekstene og musikken har mye å by på. Hør det gjerne fra hodetelefoner om du vil dykke ned i alle de lekre detaljene.

Det er også låter her jeg ikke får tak på som «Kompleksitet», «Treng deg no» og «Representert», selv om jeg liker tekstene. Dette er sikkert låter som er morsomme å spille og der bandet har kost seg litt ekstra i studio. Kanskje er det slike låter som bidrar til at de beste låtene får skinne, at plata tåler å bli tatt frem igjen. Det er ikke alt som faller umiddelbart i smak på ei Wilco-plate heller, men fortsatt er jeg ikke ferdig med 20 år gamle album fra dem. Når Nysetmåne er slutt, er jeg nå uansett litt mett. Kanskje det er den slentrende intensiteten som har krevd sitt. Vi har fått et fint lite knippe nye Bjella-klassikere, og Bjella er fortsatt interessant, så det er all grunn til å være fornøyd. Karakter: 7,5/10? Jeg gleder meg til å høre albumet i ordentlig format. Da kommer også detaljene mer til sin rett, og jeg ser for meg at særlig låtene jeg nå liker minst, vil kunne dra fordel av det.

Del dette:

Del dette:

Den alternative omtalen

Del dette:

Del dette: