Gubberock

Levende Chat Noir-historie

REVYGULL! – SANGER OG HISTORIER FRA NORSK REVYS GULLALDER. Chat Noir i Oslo, 3. mars 2024. Med Gutta på skauen (Per Vollestad, Fredrik Øie Jensen og Svein Olav Blindheim)

”Ikke akkurat rock, men kanskje en forløper“, ble det sagt. For meg er dette i hvert fall en viktig del av min musikalske historie. Per Vollestad er en klassisk sanger, forfatter og musikkforsker. Han er vokalist og gitarist i trioen “Gutta på skauen”. På søndag fikk jeg oppleve Gutta på skauen på Chat Noir i Oslo der de fremførte sanger fra Chat Noirs 50 første år. Når Per Vollestad innleder med at Einar Rose og Rolf Just Nilsen er blant hans store favoritter, er i hvert fall jeg med.

Rolf Just Nilsen var én av de store i min barndom, ikke bare som imitator, men det også. Jeg husker jeg fikk budskapet om hans død fra radioen på vei hjem til Mandal fra konfirmasjon i Oslo en maidag i 1981, så dette er mann som har gjort inntrykk. I likhet med Just Nilsen har Per Vollestad stemme som bærer, så da er det vel bare rett og rimelig at forestillingen åpner og slutter med «Operasangeren», gjort kjent av Just Nilsen.

Så er det Einar Rose da. At vi fikk flere udødelige Rose-klassikere, satte selvfølgelig en ekstra spiss på kvelden for meg; «Fotballkampen», «Svigermor og kjerringa og Evensen og jeg», Karl Johan og jeg», blant annet. Som jeg pleide å le av den:

«Men jeg kunn’ ikke ballangsjere,
og Karl kunn’ ikke ballangsjere,
og inn på vann og brød
vi sklei han Karl Johan og jeg».

Her var det virkelig mye god mimring. Og god historiefortelling mellom sangene. Vi ble minnet på hvem som stod bak tekstene; ofte Arne og Kolbjørn Svendsen, Arild Feldborg, Finn Bø, Bias Bernhoft og Otto Nielsen. Og vi fikk innblikk i revyens rolle under krigen og under forbudstida for sterke drikker. Hvordan benytte seg av at sprit kunne selges for helsemessige formål? Mye morsom kreativitet. Mange slet med å få endene til å møtes, da var det bra å kunne bytte goder: «Hvis jeg får mannen din, kan du få mannen min og ei pakke margarin på kjøpet».

Vemodige «Enerhaugen», småtriste «Hovedøen», jeg tenker på dem hver gang jeg er på de trakter. Det er mulig jeg ikke henger helt med i tida, men både tekstene og mange av melodiene – her fremført på beste vis med vokal, gitar, ståbass og tangenter – fungerte som bare det fortsatt.

Mange tenker på Andreas Diesen når de hører ordet revy. Er det noen som har lært oss og gitt oss fantastiske TV-program om de gamle artistene, er det nettopp ham. Og på vei ut virket da selve eksperten fornøyd? Det tenker jeg i tilfellet betyr mer enn hva kona mi og jeg måtte mene. Vi storkoste oss i hvert fall, og i konas arbeid med eldre er dette historier og viser hun har glede av enda mer kunnskap om.

Fin musikk, gode tekster og opplysende historiefortelling mellom sangene. Akkurat det Gubberock liker. Takk for en strålende aften!

(Oppdatert 4. mars 2024)

Håp flyter

Ida Jenshus: The Grip (album 2024)

”Almost killed myself
Now I have to learn to loosen
The grip“

Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert. Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Om å komme videre i livet etter et forhold som utviklet seg til å bli destruktivt. Samtidig hadde det så mye positivt ved seg at det er vanskelig å komme fri. Fri fra grepet. Om jeg skal forsøke meg på en metafor for opplevelsen av plata, føles det som å svømme fra dypet opp mot overflaten, mens plantevekster tar tak rundt beina, holder igjen. Når du tror du er fri og har nådd overflaten, er det likevel noe som drar deg under. Men til slutt, når plata er over, er grepet borte. Du ligger på ryggen med hodet over vannet ved stranda. Litt lettere til sinns. Klar for nye utfordringer i livet. For de kommer.

Sterkt lag. The Grip er Ida Jenhus sitt syvende album siden debuten i 2008. Forrige album ble utgitt i 2019. Jeg leser på Tidal at Pål Brekkås blant annet spiller bass og har produsert de fleste sangene. Alexander Pettersen spiller på gitar, og Pål Hausken håndterer trommene. Ellers er det både tangenter og flere perkusjonsintrumenter. Sangene har Ida skrevet selv eller i samarbeid med andre som for eksempel Alexander Pettersen. Dette er folk vi har vært borti før her i Gubberock.

Sangen som følger etter åpningslåten skrur opp tempoet et lite hakk. Hauskens trommer trer i partier frem i lydbildet. «Leaving You». Ja, det må til for at begge parter skal få et bedre liv. En nydelig låt! Og slik fortsetter det. I alt ni sterke, vakre og til dels fengende låter. «Only Kindness Matter» trer fram som en positiv poplåt med noen utsøkte gitarpartier som løfter sangen noen ekstra hakk. Forsiktige «Reasons Why I Lie» lar Idas stemme og poesi skinne litt ekstra samtidig som instrumentalpartiene gir rom for ettertenksomhet.

Ned mot dypet og opp igjen. Midtveis kommer «Supression». Albumets mest originale og kanskje aller beste sang. Også den mørkeste? Den gir litt av den samme klaustrofobiske følelsen som Townes Van Zandts «The Hole». Hovedpersonen får igjen hodet under vann. Søker tilflukt i ytre stimuli, undertrykker følelsene. Men må møte sine egne demoner. Musikalsk krydder og en herlig overgang leder lytteren gjennom denne låten som fremstår som en egen renselse i den renselsen hele plata er. For når neste låt med tittelen «Demons» kommer, føler vi oss lettet. Sangen er lettere, vi er lettere til sinns. Det er fortsatt en vei å gå, men hovedpersonen vil, med hjelp fra andre, først konfrontere demonene, så jage dem på dør:

”Could you hold me in the night
When I get afraid
Could you tear down these walls
That I’ve made
They’re not real
I wanna feel
Something else than pain
Could you lie here beside me
And listen to the rain”

Skyhøyt nivå. De to siste sangene før outroen lyder helt perfekt. «Without Goodbye» og «Could Have It All» holder samme høye nivå nivå som resten. Nå har jeg nevnt dem alle. Det var egentlig ikke nødvendig. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Jeg setter en femmer foreløpig. Sekseren banker på døra. Jeg lar det modnes litt til. Men det betyr uansett lite. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren.

”I don’t want this life to slip
So I have to face the truth
And let go of this grip“

Ærlighet er en god unnskyldning

Jesper Lindell: Before The Sun (album 2024).

Svenske Jesper Lindell gjør en glimrende versjon av Thin Lizzys «Honesty Is No Excuse» på sitt nye album Before The Sun. Jeg tenker likevel at ærlighet er en grei unnskyldning. Ærlig, usminket. Rått. Tidløst.

Ærlig. Han er ærlig om tyveriet. Om du lurer på om Jesper høres ut som The Band eller Van Morrison, kan du ha rett. For i løpet av hans nye album tenker jeg på alle vokalistene i The Band og Van The Man. Eliteserien blant vokalister. Og disse er også blant inspirasjonskildene Jesper Lindell oppgir. Legg gjerne også til en dæsj Ray LaMontagne og snart norgesaktuelle The Black Sorrows og du bør ha plassert ham og bandet. Store doser country og soul, noen ganger på én gang.

The Band. Albumet åpner fint med «One Of These Rainy Days», men tar seg kraftig opp med tittellåten «Before The Sun». Joda, jeg synes åpningen av sangen minner om The Bands «The Night They Drove Old Dixie Down« for så å gå litt over i «Ol’ 55» med Tom Waits, men det tilgir jeg glatt når resultatet er så drivende flott som her. Masse deilige musikalsk krydder som sender deg ut på landet. Fantastisk vokal. Det er laget så mange sanger så om noen finner likhetstrekk med andre sanger, er det bare slik det må være noen ganger. Og denne gangen var det meg. Joda, jeg synes jeg hører litt av en annen The Band-låt seinere på albumet; lurer ikke «King Harvest» litt i bakgrunnen på «Howlin’», en låt med en aldeles fortreffelig bass, forresten.

Van Morrison. Så beveger vi oss over i Van The Man -land. «Never Gonna Last» er en Van Morrison kunne gjort. En inderlig og nydelig låt, der Jesper får frem enda flere dimensjoner i stemmen. Den har glimrende overganger. Blåsere.

Tre sanger ut i albumet lurer jeg på om jeg ikke burde brukt mer tid på Jespers to første album. De lot jeg passere etter en lusen gjennomlytting på hver. Albumet Twilights ble gitt ut i 2022, tre år tidligere kom Everyday Dreams. Det nye albumet er spilt inn på Jespers hjemsted i Brunnsvik utenfor Ludvika i Sverige. I tillegg til Jespers glimrende band, medvirker også Brunnsvik Horns. Jesper gjør en flott duett sammen med den amerikanske artisten Kassi Valazza på «A Strange Goodbye».

Krevende tider. Sangene på Before The Sun ble skrevet under pandemien mens Jesper ventet på en nyretransplantasjon. I krevende tider altså, noe flere av låttitlene kan vitne om. Ikke minst på den strålende «A Little Light In The Dark». Likevel synes jeg det er er livsbejaende album, noe bandet skal ha sin del av æren for. Feiende piano og orgel, noen små gitarsoloer når det trengs og stødig komp som tar låtene framover. Gir liv til de varierte sangene; balladene og de mer friske med blåsere.

Samlet er dette blitt ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper kommer til Norge i april. Dette er musikk som må gjøre seg veldig godt live!

Richard Manuel. Mot slutten en inderlig sang om hjemsteded Brunnsvik og på siste låten «Do Me In» er det nesten som om salige Richard Manuel er på besøk. Vi spiller den en gang til!

Brown Horse på vei oppover

Brown Horse: Reservoir (album 2024)
Brown Horse: Konsert på John Dee i Oslo, 26. februar 2024

The Felice Brothers? Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende, særpreget som er beslektet, men langtfra likt som hos Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.

Burger. Ordinær pris for konserten med Brown Horse på mandag. var 175 kroner. Inkludert avgift. Den passe gode burgermenyen jeg kjøpte på Max kostet mer. Siden jeg har abonnement på Klassekampen kom jeg inn for 95 kroner, mindre enn den venteølen jeg kjøpte i baren. Hvis lave billettpriser var et virkemiddel for å trekke publikum til en konsert som kun var annonsert kort tid i forveien, lyktes man. Det var da omtrent fullt? Og det britiske amerkanabandet fra Norwich som er vant til å spille på små puber, virket overrasket.

Allan Jones, Skjekle og Per Petterson. Om de hadde grunn til denne overraskelsen er mer tvilsomt. Selveste Allan Jones i Uncut ga 9/10 til debutalbumet som kom i januar i år. Og Norges svar på Allan Jones, Tom Skjeklesæther, holder den for å være plata som hjelper ham gjennom vinteren. Den godeste Skjekle har anbefalt bandet å lese Per Pettersons roman Ut å stjæle hester, og hvorfor ikke; det er mer slektskap mellom Pettersons bok enn kun tittelen på sangen «Stealing Horses» kan indikere.

Jimmie Rodgers og Hank Williams. «Stealing Horses» åpner både plata og konserten. Referansene til Jimmie Rodgers og hans «Mule Skinner Blues» må glede mang en lytter med hjerte for gammel country. Og glede seg bør de også over sangen som åpner albumets side to, «Paul Gilley». Sangen sender meg i retning av Willy Vlautins nå oppløste band Richmond Fontaine. Litt beskjemmet må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om Paul Gilley før, mannen som skrev teksten til Hank Williams sine «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Cold, Cold Heart». Sånn, da var all min kred blåst bort. Uansett takk til ungdommen i Brown Horse for å lære oss ignorante litt viktig verdenshistorie. Nydelig sang. Paul Gilley, ja han druknet dessverre kun 27 år gammel.

The Band? Rowan Braham står bak teksten på «Paul Gilley». På plata har hele fem forskjellige bandmedlemmer skrevet hver av tekstene, vokalisten Patrick aller flest. På alle sanger krediteres fem til seks for musikken. Så selv om Patrick Turner gjennom ikke minst stemmeprakt fremstår som lederen, er dette et band med stor B! Nei, ikke The Band, da. Selv om de kan ha plukket opp ett og annet fra dem også.

Hva med «Everlasting»? Jeg kom litt seint til festen. Jeg hørte plata et par ganger etter å lest Skjekles skryt, men mistet litt interessen mot slutten, og trolig ødela de siste låtene litt for meg da. Da jeg på lørdag gjennom to ulike kanaler ble oppfordret til å lytte på plata igjen, gjorde jeg det, og kjøpte også billett til konserten. Det var lurt. Og det er alltid fint å gå på konsert der mange sanger spilles fra ei plate man er på stigende kurve med. Men det er ikke nødvendigvis en fordel når man skal huske låtene som blir spilt. Bandet spilte mange sanger fra Reservoir, men også mange sanger som ikke er utgitt enda. Jeg er nokså sikker på at én av mine favoritter fra Reservoir, ikke ble spilt. «Everlasting» er av disse nydelige sangene som kryper sakte inn, bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Og det gjelder mange av låtene, tilsynelatende litt uforløste, men desto mer spennende.

Crazy Horse og The Jayhawks? Det er mye deilig gitarer på plata. Noen ganger kan de minne om en annen hest, hm, salige Crazy Horse og andre litt skranglete Neil-konstellasjoner. Og litt The Jayhawks. Og på konserten var gitarene enda mer fremtredende. Patrick Turners stemme samt trekkspill og andre tangenter kunne fått en tydeligere plass i lydbildet. Så kunne man smelt til med de deilige gitarene og dradd ut låtene enda mer; og på den måten skapt mer dynamikk. Bare en tanke. Dette var uansett 75 vel anvendte minutter. Det blir gøy å følge dette bandet videre, og du kan i disse dager oppleve dem flere steder i Norge.

I skrivende stund spiller jeg den signerte plata, skuler på tekstene. Dette er ei god gammeldags vokseplate!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: