Townes Van Zandt levde for sangens skyld

Townes Van Zandt, aktualitet: Mickey White – Another Mickey, Ruminations Of A Texas Gunslinger. A Memoir (2021)

«Living on the road my friend
Was gonna keep you free and clean
And now you wear your skin like iron
And your breath as hard as kerosene»
–Fra «Pancho And Lefty»

Mickey White, Townes Van Zandts mangeårige guitarist, har skrevet memoarer. Det er selvfølgelig bare én grunn til at jeg har lest boka hans, og det er at jeg ble lovet at her er det mye som handler om Townes Van Zandt. Og det er det! Mickey White mener første vers (se innledningssitat) av Townes Van Zandts kanskje mest kjente låt, «Pancho And Lefty», tar utgangspunkt i Townes selv: På veien var det lettere å holde seg unna tunge rusmidler, men alkoholånden hang likevel alltid ved ham.

«For the sake of the song»

Townes Van Zandt (1944 – 1997) var en amerikansk singer-songwriter, født i Forth Worth i Texas. Blant hans venner fant du Guy Clark, Mickey Newbury, Rodney Crowell og Steve Earle. Han var høyt respektert som låtskriver, og Emmylou Harris og Willie Nelson er eksempler på andre artister som har gjort låtene hans. Det store gjennombruddet som plateartist kom aldri, men er det mange artister med en mer strålende albumrekke på kortere tid enn de seks platene Townes Van Zandt ga ut i perioden 1968 – 1972? Ja, vi kan gjerne også ta med «In The Beginning», spilt inn i 1966, men gitt ut etter Townes’ død. Noen påstår at enkelte av albumene er overproduserte, og «For The Sake Of The Song» er etter mine ører definitivt det. Det er da likevel bare pirk i den store sammenhengen. Ja, hva er tittelen på plata jeg nevnte og én av Townes mest kjente låter?

Nettopp, «for sangens skyld», og for noen sanger – overprodusert eller ikke!

Jeg har lest mange bøker og sett film om Townes Van Zandt. De handler stort sett om Townes Van Zandt. Jeg har også lest bøker og sett filmer om Guy Clark, Mickey Newbury og andre i kretsen rundt Townes Van Zandt. De handler selvfølgelig mye om hovedpersonen selv. Men de handler som regel også mye om Townes Van Zandt. Da den nå avdøde trubaduren Eric Taylor spilte på Buckleys i Oslo for noen år siden, brukte han nesten halve konserten på å fortelle historier om ham. Townes tok mye plass både i eget og andres liv. Som låtskriver og menneske.

Jeg har av og til tenkt at jeg skulle skrive en omtale av ett enkelt Townes Van Zandt-album. Det blir aldri til det. Han er jo så mye mer enn albumene han ga ut. Så da blir det heller bruddstykker med det jeg til enhver tid har lyst til å skrive om, denne gangen altså inspirert av en nokså mørk bok.

«I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way»

Townes Van Zandt kom fra en velstående familie, men levde et liv uten interesse for materielle goder, i perioder levde han mer eller mindre som hjemløs. Overdose, russisk rulett og frivillig fall bakover ut fra en balkong i fjerde etasje; mye i hans liv er egentlig ikke verdt å romantisere. Så er det kanskje akkurat det vi likevel gjør. Da Townes Van Zandt døde, kom det ikke som noen overraskelse på hans venner. Bestekameraten Guy Clark uttalte under minnestunden i 1997 at han hadde «booked this gig 20 years ago». Etter Townes Van Zandts død har kulten rundt ham stadig vokst. Ikke minst på grunn av sangene, men også på grunn av den noe splittede personligheten, og det livet han levde. I ei bok jeg nettopp leste om Mickey Newbury (Les om den her) er det mange som påpeker at om Newbury hadde levd det livet Van Zandt gjorde, hadde han vokst seg minst like kjent som Townes Van Zandt etter sin død. Jeg setter imidlertid ikke disse to gigantene opp mot hverandre; begge er av mine aller største favoritter.

Townes fikk tidlig diagnosen bipolar, og langtidsminnet var ødelagt av en sjokkterapi med insulin mot dette. Flere av sangene hans var et direkte resultat av livet han levde. Noe av myten om ham skyldes nok også denne fascinasjonen for Townes, en slags messiasfigur som ofrer seg for kunsten og lytterne. Selvfølgelig problematisk. Det må understrekes at livet Townes Van Zandt levde ikke er noe eksempel til etterfølgelse, snarere tvert i mot. Kevin Eggers, Van Zandts utgiver og bror til roadmanager Harold, uttalte om én av Van Zandts udødelige låter, «Waitin’ Round To Die»: «The road map to his life. Take it litterally or spiritually, that’s the very essence of Townes. As with Hank Williams, Townes almost became a blueprint for how an artist could pave their way to hell.»

«Sometimes I don't know where
This dirty road is taking me
Sometimes I can't even see the reason why
I guess I keep a-gamblin'
Lots of booze and lots of ramblin'
It's easier than just waitin' around to die»

Selv tenker jeg «Rake» gir en like presis beskrivelse av en livsførsel som på sikt hadde sin pris. Om lytterne romantiserer livet Townes Van Zandt levde, gjorde han det ikke selv. Men først og fremst er låten vakker. Uendelig vakker:

«I used to wake and run with the moon
I lived like a rake and a young man
I covered my lovers with flowers and wounds
My laughter the devil would frighten
The sun she would come and beat me back down
But every cruel day had it’s nightfall
I’d welcome the stars with wine and guitars
Full of fire and forgetful
———-
I buried my face but it spoke once again
It’s the night to the day that we're a 
And now the dark air is like fire on my skin
And even the moonlight is blinding»
–Rake

De aller fleste sangene skrev han før han var 30 år. Også hans siste ordinære album fra 1994 hadde dog flere strålende låter. Verden hadde vært et fattigere sted uten den fantastiske sangen om den hjemløse som døde gravid, «Marie»: «Marie didn’t wake up this morning, she didn’t even try». Hør versjonen på soundtracket til filmen om Townes, «Be Here To Love Me», den tristeste versjonen av 1990-årenes tristeste og beste sang? «A Song For» er ikke stort snauere: «Song my ass, that’s a suicide note». Townes visste at han ville leve et kort liv, men han ville at sangene skulle vare. Og det gjør de. Ringen var sluttet for artisten som nesten 30 år tidligere i «Maryetta’s Song» sang:

«She stands all alone with her sorrow
Like a bird that's afraid to sing
She lives for the pain tomorrow
Will bring
Will she call if she starts to fall
Or will she silent go»

Om Mickey White bok

La oss ta en sving innom boka til White igjen. Boka handler også om Mickey White selv, og også når den ikke handler om Townes, gir den et interessant tidsbilde og innblikk i en musikers forøk på å slå seg frem som artist. Mickey White hadde sin egen duo, The Hemmer Ridge Mountain Boys, som han stadig forsøkte å få ut i rampelyset. Han spilte med artister som Richard Dobson, Jimmie Dale Gilmore og Lucinda Williams, og han produserte Lucindas album «Happy Woman Blues». Tittelen fra boka kommer fra at Bob Dylan skal ha fortalt at han likte Whites musikalske partner, Mickey Clark og «another» Mickey.

Mickey White gir nærgående beskrivelser av dopkulturen. Heroin, kokain. Sprit. Masse sprit. Mickey White uttaler lakonisk at han faktisk klarte å bli sparket fra en Van Zandt- turné : « I must have been a mess. If you’re too drunk and crazy to be playing with Townes Van Zandt, that says a lot.» Men stort sett var de gode venner, ofte uten særlig penger på veien og med ett elles mål: Skaffe nok penger til vodka. Mat var Townes Van Zandt aldri opptatt av.

Da jeg så Townes Van Zandt i levende live fire ganger på Cruise Café i Oslo, visste jeg lite om hvilken tilstand han var og hadde vært i. Blant annet fra artikler skrevet av Fredrik Wandrup og Tom Skjeklesæther, hadde jeg fått med meg at han hadde slitt med store depresjoner deler av sitt liv, og at han ble tørrlagt rundt 1989/1990. Det jeg ikke visste, var at hans periode som tørrlagt bare varte rundt ett år. Jeg stusset nok litt på ett par av konsertene, men det var det.

«Day’s full of rain, Sky’s coming down again»

Det var først da jeg leste om omstendighetene rundt Van Zandts død i 1997, jeg for alvor forsto hvor ille det stod til. Og bøkene jeg siden har lest samt filmen om ham, «Be There To Love Me», har jo påpekt de destruktive sidene så til de grader. Mickey White mener at «Two Girls» handler om den tidligere kjæresten Leslie, som brutalt ble myrdet, («one’ s in heaven») og heroinlangeren («one’s below»). Videre; handler den nydelige låten «Kathleen» om å oppsøke det dødelige stoffet? Man kan trygt si at slik kunnskap og slike spørsmål har kommet for seint til meg. Sangene har for lengst rukket å bli en integrert del av meg, der de lever sine egne liv, nesten frokoblet fra andres tolkninger. Noen i omgangskretsen til Townes kan også ha diktet seg inn i låtene. Alt trenger ikke stemme. Styrken i mange av sangene ligger i det poetiske, det tvetydige det åpne. Samtidig interesserer synspunktene til de som levde tett på ham; om ikke hjertet og sjelen vil ta alt innover seg, er det likevel av mer intellektuell interesse hva som kan ligge bak sangene. Og bakteppet til sangene er heller ikke alltid like selvdestruktivt.

Det er tidligere gitt ut to rene Townes Van Zandt-biografier samt ei bok der andre artister forteller om sitt forhold til Townes Van Zandt. For tre år siden ga Townes Van Zandts turnèmanager, Harold Eggers Jr., sine memoarer om tyve år på veien med Townes Van Zandt. Mickey Whites bok bringer i så måte ikke så mye nytt. Har du lest Eggers’ bok, vet du at Harold Eggers nærmest måtte være barnevakt for Townes Van Zandt på turné de siste årene. Og du vet at ofte leverte Townes Van Zandts strålende konserter, men innimellom kunne det hele være helt håpløst med en Townes som snublet på scenen, snublet i ordene, eller bare følte seg fullstendig fremmedgjort fra arrangør og publikum. Selv så jeg tre flotte konserter, og én miserabel i Oslo i første halvdel av 1990-årene.

Mens Harold Eggers’ bok tar for seg årene fra 1977 til 1996, konsentrerer Mickey White seg mer om 1970- og 1980-årene. Han forteller andre historier, har en litt annen synsvinkel. Jeg slukte boka – dvs. de første femti sidene om Mickey Whites barndom bladde jeg fort over – men så er nok jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i Townes Van Zandt.

I midten av 1980-årene klarte Mickey White å stable seg på beina og bli rusfri. Etter hvert la han musikkbransjen bak seg, og han etablerte seg som lærer etter noen mislykkede forsøk som bilmekaniker. Han er nå pensjonist. Kanskje mer et eksempel til etterfølgelse enn Townes’ liv?

Og da forlater vi Mickey White, og til dels også rusmidlene som det så langt i denne artikkelen har vært mer enn nok om. Men det blir enda mer om Townes Van Zandt.

«Being alone is all the the hills can do»

Min inngangsport til Townes Van Zandts univers er liveplatene hans. Den aller første jeg kjøpte var «Live And Obscure» spilt inn i 1985, med blant andre Mickey White på gitar. Siden kjøpte jeg et utall live-CD’er. Klassikeren «Live At The Old Quarter», spilt inn i 1973» er jo lett ett av tidenes beste livealbum og inneholder brorparten av hans mest kjente låter, flere utgitt på studioalbum seinere. Men flest livealbum har jeg fra årene etter 1990, utgitt av roadmanager Harold Eggers jr. og trukket tilbake etter at Townes ekskone, Jeanene, gikk til rettslige skritt mot dem. De er mange i antall fra en begrenset periode. Her har Townes stemme modnet, eller kanskje blitt ødelagt, alt etter ørene som hører. Den finslepne gitarplukkingen er ikke hva den en gang var. Men mange av platene har store doser sjel. Så hører man også forskjell på dem. De fleste har en trist grunnstemning, men noen er tristere enn andre, ja noen er bent fram deprimerende.

Når det er sagt; på konserter var det ofte dårlige/gode vitser mellom låtene. Vitser som gjorde at han unngikk å sende publikum fullstendig ned i kjelleren, som han sa. Han hadde også sanger som var lettere, noen bare vemodige, andre hadde også noen doser humor. Jeg tenker oftest ikke på sangene som håpløse og triste, men som så vakre at de er hevet over alle slike beskrivelser.

Diamanter og «Thank you, take care»

Det er utenfor målet med denne artikkelen å gå inn på mange av Townes Van Zandts låter. Men «Nothin’» ofrer jeg noen ord på. Sangen han selv omtalte som hans nest mest håpløse, «Nothin’», ble skrevet like etter at han hadde lest Nikos Kazantzakis’ bok «The Last Temptation Of Christ» (Jesu Siste Fristelse), inspirert av boka. Van Zandt sa på sin lakoniske måte på én av konsertene i Oslo i første halvdel av nittiårene at hvis man virkelig forstår hva «Nothin’» handler om, bør man oppsøke en psykiater så raskt som mulig. Jeg skal derfor være forsiktig med å tolke, men boka Townes var inspirert av, handler blant annet om en eksistensiell krise for Jesus der han vurderer om han skal la seg henge på korset, eller om han skal oppsøke et vanlig liv. Kanskje drar Van Zandt paralleller fra denne Jesus til andre mennesker:

«Your back ain’t strong enough
For burdens doublefold
They’d crush you down
Down into nothin’»

Det er unødvendig å forsøke å forstå, men det er likevel stoff her underbevisstheten kan grunne på og nærmest glede seg over, om jeg kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen. , «I believe it with my blood, if not my eyes», som Townes synger.

Sangene skinner uansett som diamanter, som «Quicksilver Daydreams Of Maria»:

«Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes»

Kan det sies finere? Det må være lov å la skjønnheten i sangene overskygge det mørke i mange av dem og det mørke i mannen bak dem. Jeg husker hvor oppløftet jeg var da jeg syklet hjem til hybelen fra Cruise Café i Oslo i totiden på natta rundt 1992 – konsertene startet seint den gangen – etter å ha sett Townes trollbinde publikum i flere timer, alene med gitaren. Noe starstruck fikk jeg signaturen på «Live And Obscure», se eget bilde. Jeg fikk ikke frem ett eneste ord, tror jeg, men fikk likevel et klapp på skulderen og et «Thank you, take care», et minne som har brent seg fast. Alt jeg har lest i ettertid til tross, eller kanskje ikke riktig til tross heller, det var noe med personligheten til Townes Van Zandt som berørte ganske så mye.

La oss derfor avslutte litt oppløftet med noen strofer fra «To Live’s To Fly». Han sa selv at med kniven på strupen, vil han oppgi den som sin beste. Låten er også sitert på hans gravstein:

«To live is to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes»

Når alt er sagt og skrevet, er det først og fremst sangene vi som ikke kjente Townes Van Zandt skal huske ham for.

Det er skrevet en oppfølgingsartikkel med hovedfokus på enkeltlåter: Les den her.