Et villskudd i den norske musikkfloraen

Villskudd: Det kommer til å regne snart (album 2024)

Foto: Magnus Jovik

”I lomma har jeg Børli og i sekken, brød og smør“.

Det lover godt.

Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Halvveis inn i åpningslåten «Flere ideer» har vi skjønt at dette kan bli moro. Rock i flere fasonger. Her lar man låten gå der den skal gjennom varierende vokalintensitet som dras helt ut når det føles riktig. Det blåses bokstavelig talt ut gjennom Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm på saksofon og trompet og vokalgruppa Firr. Tangentene ruller. Herlig! Neste låt «Du har vært her lenge» er en bastant rocker. Fin den også. Så roes det ørlite ned med «Sent nå». I hvert fall for en liten stund. Tova Karina bidrar med vokal på denne – ja, jeg må nesten si det– gnistrende gode låta med gnistrende gitarer.

Men hvem er disse menneskene som truer med å sette lørdagen på hodet? Lurvete rockere, og et av landets travleste band, sier presseskrivet. I 2023 slapp Villskudd det flotte debutalbumet Alt er annerledes, produsert av Ole Kirkeng. Nå er de allerede tilbake med et nytt album, Det kommer til å regne snart. Bandet består av David William Øynes på vokal og bass, Alf Kippersund Nordseth på trommer, Carl Anders Sørheim på gitar, Markus Lierhagen på gitar og Johannes Gartland på tangenter. Denne gangen har Markus Lierhagen produsert, og plata er mikset og og mastret av Christian Obermayer.

Coverbilde: Magnus Jovik og
Hallvard Bruøygard

Noen låter er bedre enn andre. Sangen «Slikke våre sår» kommer midtveis og går helt opp i tetsjiktet blant årets beste sanger så langt i år. Kjærlighet, tro og tvil. Kaotiske følelser. Nesten syv minutt med skrudd godlyd. Den begynner forsiktig. Det fortsetter omtrent like rolig. Vokalist David William Øynes har det ikke travelt. Etter to minutter får vi det vakre refrenget for første gang. Etter fire minutter er intensiteten skrudd til. Det er alvor nå. ”Jeg teller din latter som mynter, og vet jeg må betale tilbake med ensomhet“. Gitarene begynner å ljome, så senkes sangen helt ned før villskapen i vokalen og de fantastisk originale gitarene får fritt spillerom. Bedre blir vel ikke norsk rock i 2024? Noen ganger går syv minutter altfor fort.

Og som om ikke det er nok. Den neste låten «Godsakene» er nesten like bra. Her trår Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm igjen til på saksofon og trompet. Vi er må inne i en stim av gode låter. Hele plata er en stim av gode låter. Jeg synes jeg hører et lite lån fra Neil Young her, fra Ulf Lundell der, og Bob Dylan her og der. Og «Der går’a igjen» låner et ”Shalala“ fra Tom Waits, eller skal vi heller si Bruce Springsteens versjon av «Jersey Girl». Men tekstene på dette albumet er mer Tom Waits. Rennesteinspoesi kaller de det. Gjerne for meg.

Prisutdeling. Neida, alt er ikke bare tøff rock. Når albumet er over, har vi fått rock i alle fasonger. Hør det slentrende pianoet på den ditto slentrende «Den såpefine tida». Helt til slutt er det tid for en beslektet jazzblues i den fine «Langt hjem». 41 varierte minutter.

Ikke at priser nødvendigvis betyr så mye, men dette bandet bør få flust av dem. Noen melankolske tekster eller ei. De kan begynne med «Gubberocks gledesspreder 2024», så får de andre mindre viktige prisene komme seinere. Neida. Gleder meg til å se dem på Dunk i Oslo før selveste Jerry Leger skal på scenen. Det blir fett, for å låne et ord som tilhører en yngre generasjon enn min.

Naboene har nok våknet nå. Jeg lar lørdagseuforien komme bandet til gode, terningkast seks!

Boka om Lillebjørns «Original Nilsen»

Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen (1982). Av Ranja Bojer. Bokserien Norske albumklassikere. 2023

Foto til høyre: Lisbeth Rivera

Gubberock holder Original Nilsen (1982) av Lillebjørn Nilsen som ei av de aller beste norske platene som er gitt ut. Ti hits, som Lillebjørns kompis Helge Westbye i plateselskapet Grappa sier. Og Ranja Bojer virker å være helt enig med oss når hun skriver om albumet i bokserien til Norske albumklassikere.

Bakgrunn. Norske albumklassikere er et tre år gammelt prosjekt som utgir CD-er, LP-er og bøker og finansieres gjennom folkefinansiering.
Det hele begynte med digitalisering av musikk som ikke var gitt ut på CD for utgivelse i det formatet. Senere stod musikk som ikke var gitt ut på LP tidligere for tur. Prosjektet har også en bokserie om klassiske musikkalbum, der boka om Original Nilsen gis ut. Christer Falck og John Richard Stenberg er initiativtakere, og bøkene gis ut på Falck Forlag. Samlet gjør de en viktig jobb for bevaring av norsk kulturhistorie.

På bokomslaget kan vi lese at forfatteren av boka, Ranja Bojer, har vært DJ i et par tiår, har drevet egen platebutikk og skrevet masteroppgave om musikkalbumet på vinyl i strømmingens tidsalder. Hun har også gitt ut en roman, og skriver om både musikk og andre tema i en blogg.

Legenden. Vi må tilbake til Lillebjørn og boka. De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn ga ikke ut plater etter 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Lillebjørn døde i vinter etter at denne boka ble skrevet. Han lever videre, ikke minst gjennom sangene som aldri synes å visne.

Den første fjerdedelen, eller så, av denne lettleste boka på litt under 150 sider er viet opptakten til albumet. Man kan jo ikke skrive om albumet uten å nevne hans tidligere album, måten han jobbet på og posisjonen han fikk i norsk visemiljø.

Internasjonalist og osloentusiast. Det er videre helt riktig – og viktig – å trekke fram Lillebjørns smeltedigel av musikk fra ulike steder i Norge og utlandet. Sangene om Oslo ble ofte også skrevet fra utlandet. Det ga perspektiv. Man kan derfor spørre seg om hvordan Original Nilsen nesten ble selve symbolet på musikk om Oslo. Kanskje var Nilsen rett og slett forut for sin tid? Oslo er folkemusikk fra Setesdal, Rudolf Nilsen og sigøynermusikk! Og mye mer. Musikk kjenner ikke landegrenser. Lillebjørn hentet inspirasjon fra store deler av verden, han spilte på norsk der ute. Og sangene spilles fortsatt. På Island. I Paris. Det er fristende å sammenlikne Lillebjørn med en annen stor gitarkamerat, Paul Simon og hans påvirkning på og av den store verdensmusikken. Akkurat den sammenlikningen trekker ikke Ranja Bojer.

Nye kilder. Ranja Bojer bygger på en rekke kilder. Mest interessant er det jo at hun fikk epost fra Lillebjørn samt egne intervjuer av flere bidragsytere på plata. I så måte er kafésamtalen med Jon Larsen fra Hot Club de Norvège viktig. Lillebjørn og Hot Club de Norvège spilte hverandre gode. Hva hadde «Tanta til Beate» vært uten den fabelaktige og løsslupne «sigøynermusikken» til bandet? Mye, men mindre. Bojer skriver naturlig nok om gitaristene Django Reinhardt og Robert Norman i forbindelse med omtalen av låtene. Bojer har også snakket med Lillebjørns gode venn, plateselskapssjef Helge Westbye, produsent Johnny Sareussen, tekniker Bjørn Erik Lillehagen og musikere som Terje Venaas og Brynjar Hoff.

I alt var hele 19 musikere involvert på ett eller flere spor. Sangene på albumet sprenger rammene for enkle viser og krevde ulike typer musikere. Jonas Fjeld og trommeslager Paolo Vinnacia er flere eksempler. Det synes kanskje litt unødvendig å summarisk nevne alle musikerne som bidrar på hver enkelt sang under gjennomgangen sangene i boka, men jeg er godt kjent med slike avveininger når jeg skriver egne omtaler.

Intervjuene til Bojer og andre kilder gir godt innblikk i hvordan plata ble til. At bidragsytere husker deler av dette noe ulikt, gir Bojer gode forklaringer på. Historier gjenfortelles. Det legges til og trekkes fra. Sannhet og myter skapes. Men hovedessensen kjenner vi.

Fin frokost. Som blogger liker jeg at Bojer legger litt av egne opplevelser inn i boka. Dette er jo et album som er viktig i manges liv. I mitt liv. I Ranjas liv. Hun skriver om søndagsfrokoster der «Fin Frokost» med Lillebjørn var et sentralt element. Nei, hele plata, den er ikke lenger enn vel halvtimen. Alle klassikerne tilsier jo at den skulle være mye lenger.

Albumformat. Siden Bojer har skrevet masteroppgave om musikkalbumet i strømningens tid, er det helt naturlig at hun diskuterer Original Nilsen som album. Sangene skal fortrinnsvis spilles i riktig rekkefølge. Hver sang har sin funksjon og hører hjemme akkurat der den har fått sin plass. Som talsmann for album framfor fire -fem singler i forkant av utgivelsene, følger jeg henne. Et album er noe mer enn en samling låter. Helheten er mer enn bitene. Hvor skulle «God Natt Oslo» vært om ikke på slutten av albumet? Ti hits, ja, men helst ikke i vilkårlig rekkefølge.

Lillebjørn skrev og diktet om enkeltpersonene og gjorde de små livene store. Damen på trikken, kjæresteparet på Karl Johan, nattarbeideren i Kvadraturen som tenker på en bror hun gjerne skulle sett. Så ser vi igjen opp mot Freia-uret når vi går i Oslos gater.

Fin bok! Ranja Bojer har skrevet en fin bok om Lillebjørns største albumklassiker. Noe nytt, gode betraktninger og noe å nikke gjenkjennende til. Dette er ei bok Lillebjørn og Original Nilsen fortjener. Og som de fleste som har hørt «Vinterbror», «Crescendo i gågata» eller «Se alltid lyst på livet» – for å nevne noen sangtitler til – vil ha glede av å lese. Hvor tittelen på albumet kommer fra? Les boka!

Det er søndag. Jeg setter på kaffen. Original Nilsen. Snart er den her: «Fin Frokost».

Historiefortelleren!

Lars Saabye Christensen: Pikkoloens bagasje (Tre fortellinger, bok 2022)

Oslo. Etterkrigstiden. Lars Saabye Christensen. Vi har vært der før. Jeg drar gjerne dit. Igjen og igjen. Jeg trodde Lars Saabye Christensen skulle gi seg som forfatter. Så oppdager jeg at han er mer produktiv enn noen gang. Tidligere i år leste jeg den glimrende oppvekstromanen Vrakeren (2023). En roman som stilte spørsmål om hvordan et par enkelthendelser kan prege flere hele liv. I Vrakeren fikk vi en Lars Saabye Christensen mer finurlig, mer interessant enn nesten noen gang tidligere, skrev jeg.

Men jeg hadde mer ulest av Lars. Selvfølgelig har jeg fortsatt det. Men nå var tiden kommet til Pikkoloens bagasje fra 2022. Tre fortellinger, rundt 630 sider. Boka hadde fått blandet kritikk, mer blandet enn Lars er vant til, vil jeg tro. Men denne satt. Her er det ikke finurlighetene og de gode formuleringene som fenger meg mest. Her er det rett og slett fortellingene. Og det er vel også meningen. Dette er en pageturner av dimensjoner, og takten i sidesnuingen øker utover i boka.

Den første fortellingen er Villvin, en historie som går over rundt 165 sider. Vi møter en pikkolo. Kulissene er som i Vrakeren ofte et hotell. Lars må like hoteller. Fortellingen henter tittelen fra fasaden til Hotell Løv der Kai Våler og Arthur Vibe møtes. Kai har stjålet et blad og har samvittighetskvaler. Arthur er student.

Neste historie går over vel 150 sider. Polaroid. Søt musikk oppstår mellom en student på Sogn Studentby – han jobber også i et flyttebyrå – og en kunstner som holder til i et badehus på Nesodden. Bildet som blir tatt etter en interrailtur. En fin litt komplisert kjærlighetshistorie i begynnelsen. Men en hendelse inntreffer. Historien får mørkere farger.

Den største godbiten er også den lengste. Brukt går over mer enn 300 sider. Tittelen Brukt har minst dobbeltbetydning og gjenspeiler både mennesker og ting. Og et antikvariat. Fortellingen blir fortalt inne i en annen fortelling i pauser i et flyttebyrå. Lars må like flyttebyråer. Mot slutten møtes fortellingene. Deler av historien er litt absurd. Siden jeg nettopp så filmen Høstgule blader av Aki Kaurismäki tar jeg meg selv i å tenke at hovedpersonene kunne vært tatt ut av en film av den finske regissøren. Mørkt. De triste finner hverandre. Men så går det kanskje ikke helt som man ønsker til slutt. Uansett; både medarbeiderne i flyttebyrået og jeg måtte bare vite hvordan dette går. Så da kommer de språklige finessene mer i bakgrunnen. Joda, vi blir minnet på at livet er den tiden det tar å dø. Det har vel nærmest blitt et mantra for Lars Saabye Christensen.

På bokomslaget står det at fortellingene henger sammen gjennom forfatterens umiskjennelige stil og tematikk. Og sted, kan jeg tilføye. Vi er stort sett i Oslo, selv om noen av hovedpersonene søker seg ut. Saabye Christensen forteller om mennesker og liv fra et samfunn som ikke lenger eksisterer. Han blåser liv i glørne, så eksisterer livene og samfunnet likevel. I fortid, ja, men også i nåtid. Så mye har ikke menneskene forandret seg, om vi skraper litt under overflaten.

For meg er det ikke så viktig om fortellingene henger sammen. Novelleformen synes jeg ofte er vanskelig. Jeg rekker ofte knapt å bry meg om persongalleriet før der hele er over. Dette er mer tre romaner enn tre noveller. Historiene er enkle, på overflaten i hvert fall. De kunne vært brettet enda mer ut. Men slik det hele har blitt, er Pikkoloens bagasje er fengende leseopplevelse som denne leser ikke har noe å utsette på!

Mitt forhold til Saabye Christensens bøker var lenge litt lunkent. Bøkene var for lange, og jeg var for lat. For ukonsentrert. Nå er han igjen kanskje den jeg setter aller høyest av norske forfattere. Og kjære musikkelsker; også denne gangen er det referanser til musikk leserne av denne bloggen kjenner godt til!

Debutplate Deluxe

Steve Forbert: Alive On Arrival (album 1978)

Bilde til høyre. Buckley’s i Oslo i 2016

”You’ll just have to live and see
what you find
take it from there
and follow the signs
think you can live
and dream your own fate
you think you can wish
and walk through the gate
It isn’t gonna be—–that way“

Han ser ung ut mannen som lyser fra albumcoveret. Babyface. Men han hadde rukket å bli 25 år. Og når han synger «It Isn’t Gonna Be That Way» på albumets sentrale midtspor og lenge min soleklare favoritt på albumet, høres han ut som en far som holder konfirmasjonstale til sønnen sin. Steve Forbert hadde levd for å oppnå denne erkjennelsen. Han beskriver fortvilelsen han har følt på i den flotte pianodrevne «Tonight I Feel So Far Away From Home». En av mange låter med flotte overganger og refreng på dette albumet. Samtidig har den én av Steves aller mest følsomme vokalprestasjoner: “I saw a man break down today, break down into tears“.

Frisk. Steve Forberts debutplate fra 1978 med den beskrivende tittelen Alive On Arrival høres likevel like frisk ut i dag som da jeg kjøpte den i begynnelsen av 1990-årene. Albumet åpner med det som skulle bli hans karakteristiske munnspill, og sammenlikner du med hans gode album fra de senere årene vil du høre at han har bevart mye av sitt andre varemerke: stemmen rasper like mye som munnspillet. Kan vi kalle det folkrock? I åpningslåten «Goin’ Down To Laurel» synger han om en skitten by og ren kjærlighet.

Sangene på Alive On Arrival er i stor grad selvbiografiske, skriver Steve i boka si Big City Cat. Og om noen skulle være i tvil, «Grand Central Station (March 18. 1977)» handler om en dag i Steves liv, en dag han livnærer seg som gatesanger i New York, og sammen med nevnte «It Isn’t Gonna Be That Way» og «Steve Forbert’s Midsommer Toast» de sangene jeg i dag liker aller best på albumet. De ti låtene høres uansett ut som en lang hitparade, eller «Best Of», så du kan velge og vrake i egne favoritter. Selve hitlåten kom først på neste album. «Romeo’s Tune» på «Jackrabbit Slim» (1979) åpnet mange dører, dører som blir hardt slamret igjen når Steve ikke blir den popstjernen som plateselskapet håper. I stedet blir Steve Forbert en stødig leverandør av sterke plater. Om du kan velge og vrake i favorittlåter på «Alive On Arrival», gjelder det samme for andre favorittplater med Steve Forbert. Min største er Streets Of This Town (1988). Andre nevner The American In Me (1992). Er det så nøye?

Utfordringer med lyden. Tilbake til Alive On Arrival. Det er produsert av Steve Burgh som også spiller lead gitar. Nylig avdøde David Sanborn spiller saksofon på «Big City Cat». Forbert hadde en diskusjon med Burgh og Sanborn om hvilket av to opptak som skulle brukes. Forbert vant til slutt og fikk bruke opptaket Sanborn mente ikke var perfekt. Steve måtte også kjempe mot Burgh når han ville ha overdubbing. Selv var han misfornøyd med basslyden. Men som han nå skriver inspirert av Steve Earles ord til Lucinda Williams om hennes strabaser med å få Car Wheels On A Gravel Road (1998) perfekt: ”Fuck, It’s just a record“. Steve Forbert sender imidlertiden takk til Bonnie Raitt for albumet holdbarhet. Hun mente det trengte romklang. Jeg har ikke hørt den første miksen.

Også sterke bonusspor. Albumet er uansett nydelig å høre på også i dag og fortjener å nevnes på alle lister over tidenes beste debutalbum. Som en bonus kan jeg nevne at strålende låter som «It’s Been A Long Time», «House Of Cards», «Song For The South», og «Steve Forbert’s Moon River» ikke fikk plass på albumet. Heldigvis har de dukket opp på senere samlinger. Han hadde mye stoff å velge i på denne tida, Steve.

Jeg lar denne linja fra nevnte «Grand Central Station» oppsummere denne omtalen og Steves karriere de senere årene:

“But I took my chances
And luck saw me through
I stayed until I’d finished
Played what I pleased
And poured out my sound“

Buckely’s i Oslo i 2016