Gubberock

Willie i nesten 100

Willie Nelson: The Border (album 2024)

På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.

Willie Nelson har passert 91 år, og selv om han i disse dager må avlyse noen konserter, har han fram til nå holdt et imponerende høyt tempo. Over 150 album skal det ha blitt. Jeg har bare et svært lite utvalg av dem, og når Arild Rønsen i Puls skriver at han tidligere ofte har holdt seg med nokså svake backingband, kan jeg velge å tro på ham, men også tenke at det trenger ikke lyde så verst, det heller. Med Willies stemme og spansklydende gitar kan det vel aldri gå helt galt.

Willie Nelson stemme har jo den egenskapen at den løfter enhver sang mange hakk. Synger han duett, er det akkurat som sangen girer opp når Willie kommer inn, du lytter. Han gjør ikke sangene til sine. Nei, han bare gjør dem til noe eget. Tar ikke glansen fra originalene enten det er en sang av Peter Gabriel eller Paul Simon. Bare viser dem hvordan han gjør det. Hør ham synge «Marie» av Townes Van Zandt alene eller i duett med Townes. Fantastisk! Noen sier stemmen er nasal. Jeg tenker aldri på den slik. Nei, det er bare Willie. Kona mi, som ikke er utpreget glad i stemmen til mange av de kvinnelige artistene jeg spiller for tiden, trekker et lettelsens sukk når jeg foreslår Willie. Ham liker vi!

Foto: Pamela Springsteen. Kjekkere enn broren?

På The Border er uansett musikerne hentet på øverste hylle. Plata er produsert av den gamle samarbeidspartneren Buddy Cannon som også har skrevet fire av låtene sammen med Willie pluss én til i samarbeid med andre. Rodney Crowell har ikke bare skrevet «The Border» sammen med Allen Shamblin, Willie har også plukket med seg Crowell-/Will Jenningslåten «Many A Long And Lonesome Highway», også det en svært fin låt! På Crowell-låtene er det heldigvis spor av at stemmen til Nelson har eldet kledelig, på enkelte andre låter høres han uforskammet ung ut.

Skal jeg plukke to låter til fra albumet, kan det gjerne bli Nelson-/Cannonlåtene «Once Up On A Yesterday» og «How Much Does It Cost». Sistnevnte avslutter plata på en glimrende måte: ”’Cause I am a songwriter and always will be, but how much does it cost to be free?“ Nja, si det. For mye synger Willie. Og det er nok riktig skal vi tro kompisen Kris Kristofferson og hans ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“. Men her er enda flere gode låter som «Nobody Knows Me Like You» av Mike Reid og «I Wrote This Song For You» av Erin Enderlin og Larry Cordle.

Audun Vinger skriver i Dagens Næringsliv om den nye John Cale-plata noe slikt som at det er musikk for folk som orker å bruke litt tid på å sette seg inn i den. Willie Nelsons The Border er ikke ei slik plate. Den sitter på første forsøk. Men det må da være greit, det også. Willie Nelson, gode sanger og ditto musikere er mer enn nok for meg. Og jeg liker å tro at noen av de deiligste strengelydene kommer fra Willie selv. Det er ingen grunn til å tro at dette er siste album fra den produktive artisten, men skulle det likevel være det, så gir han seg nær toppen!

The Border: Grensetraktene mellom USA og Mexico

Da Anana Kaye skapte magi i Trondheim

Anana Kaye: Live At Moskus (livealbum 2024, konsert mai 2023)

Det er fristende å si at Anana Kaye spiller piano akkurat som hun synger. Stemmen hennes og lyden av pianoet er så sammenvevd at man føler at de er to sider av samme sak og kommer fra akkurat samme sted. Og tid. Dramatisk, engasjert, vakkert og litt kjølig. Len deg tilbake, og la gåsehuden krype oppover armene og nedover nakken og ryggen.

Ga ut tiårets beste album? Anana Kaye ga i 2021 ut albumet Whispers & Sighs, et samarbeidsprosjekt med den da nylig avdøde folkartisten David Olney, én av Gubberocks store helter. Fortsatt står dét albumet som et av tiårets aller beste i mi bok, om ikke det beste. David Olney beskrev selv prosjektet slik:

”There is a place, a country, actually, in my imagination. It comes to me as a dream. Sometimes the scenes are in black and white, Sometimes in color. It exists between 1890 and 1920. It is apparently in Europe but is no place I can identify“ – David Olney

Og legger til at det er intense diskusjoner i kafeene om kunst og det som gjør livet verdt å leve. Og på én av disse kafeene sitter David Olney og hans da nye venner og samarbeidspartnere, Anana Kaye og Irakli Gabriel, et ektepar som sammen utgjør duoen Anana Kaye. Irakli Gabriel lagde selv flere flotte videoer til albumet, som understreker snarere enn å gå i veien for albumets sanger og våre egne opplevelser av dem.

Irakli og Anana kommer opprinnelig fra Georgia, og jeg ser at Irakli følger spent med på fotball-EM. 1-1 i går! Irakli har også bodd i Norge, og det er nok bakgrunnen for at Anana Kaye, nå bosatt i Nashville, under en ferietur besøkte Moskus i Trondheim for vel ett år siden. Moskus er et av disse nokså små legendariske konsertstedene mange artister skryter av. Jeg har aldri vært der.

Moskus I Trondheim. Jeg var dessverre ikke på Moskus da Anana Kaye var der heller. Nå foreligger det heldigvis en dokumentasjon av konserten der rundt halvparten av sangene fra Whispers & Sighs fremføres i tillegg til enkelte andre låter. Lyden er strålende! På albumet sang Anana og David omtrent halvparten av sangene hver. På livealbumet synger Anana Kaye både låter der hun satt i førersetet og låter der David hadde hovedvokalen. Livealbumet begynner like gjerne med «My Favourite Goodbye», en fantastisk låt der Davids aldrende stemme og visdom i orginalversjonen ledet oss inn i Whispers & Sighs verden. Det viser seg at sangen fungerer strålende også når Anana Kaye sitter bak rattet, vel det er kanskje der Irakli kommer inn i bildet, bak rattet. Selv om han på plata ofte er noe i bakgrunnen med sine strenger, har jeg ham mistenkt for å stå for mye av regien, der han skaper bilder i hodene våre, som vi tror vi lager selv. Irakli åpner med gitaren før Anana Kaye tar sangen et annet sted enn David Olney, samtidig ender vi egentlig opp på samme sted. Og tid. Her stopper ordene mine, og magien i musikken får overta.

Råere. Det som er sikkert er at sangene fra Whispers & Sighs fremstår naknere, mer upolert på denne liveskiva når Davids stemme og de vakre celloene ikke avbalanserer stoffet. Her får Ananas følelser slippe ut i enda friere dressur. Vi kjenner igjen pianotonene fra Whispers & Sighs. Her skinner de enda sterkere. Og hør det herlige samspillet mellom Irakli og Anana på «Lie To Me Angel»! Jeg merker meg ellers at «Thank You Note» er betydelig utbygd, nå også med det jeg regner med er en georgiansk tekst. Gåsehudversjon!

Introduseres for flere av duoens sanger. Georgiansk tekst får vi trolig også på én av låtene som ikke er fra Whispers & Sighs, veldig fin den også. Av øvrige låter som ikke er å finne der, er en tidligere David Olney-låt, «Soldier Of Misfortune», som i og for seg kunne passet inn. «Shine Alone» er en flott sang for David Bowie. Igjen; som Anana Kaye synger! Irakli Gabriel har spilt med Mike Scott i The Waterboys, og har også samarbeidet med ham om visuelle uttrykk. På livealbumet fremfører Anana Kaye sangen «Ain’t Dead Yet», skrevet av paret i samarbeid med Mike Scott. Her rockes det hardt også fra Iraklis akustiske gitar. Og det pianoet til Anana! Dette livealbumet viser dermed at Anana Kaye har enda mer å fare med enn David Olney-samarbeidet, et samarbeid som uansett er mer enn nok til å gi dem en hedersplass i min musikalske verden.

Magisk. Joda, jeg skulle ha kommer meg til Trondheim og sett denne konserten. Det må ha vært magisk! For oss som ikke kom oss dit, er dette liveopptaket likevel en fin smak på denne magien som fikk utspille seg på en liten scene en maidag i 2023.

Van Dyke Parks, HP Gundersen og Camille Dávila

Camille Dávila: The Local Orchestra (album 2024)

Det kommer flere henvendelser i epostkassa enn jeg rekker over, dessverre. Eposten fra Camille Dávila fikk likevel oppmerksomheten min og ledet meg inn i en musikalsk verden jeg ikke ellers ville oppdaget. Bakgrunnen for henvendelsen er at jeg i fjor skrev om HP Gundersen og hans album Modern Nostalgia med prosjektet The Last Hurrah (!!!). Camille lånte bort stemmen til det prosjektet. Californiafødte Camille Dávilla har vært bosatt i Norge og hennes nye album The Local Orchestra er blant annet spilt inn her og produsert i samarbeid med Gundersen. Camille platedebuterte i 2000, og jeg tror dette er hennes femte album.

Cecilie Leganger. Om noen husker Cecile Leganger fra Mesternes Mester, husker de kanskje også at hun imponerte enda mer bak pianoet enn i de ulike øvelsene der. (Ja, jeg skrev visst noe lignende da jeg omtalte plata til The Last Hurrah (!!!). ) Cecilie bidrar med tangenter på albumet. Camille står ellers selv for mye av musiseringen, men det er også viktige bidrag fra folk som Gundersen på gitar og bass, Mathias Monsen og Ivan McCready på cello, Caroline Bishop og Natalie Klouda på fiolin samt Jonas Nielsen på piano.

Toni Visconti og Van Dyke Parks. Det musikalske landskapet til Camille er elektronika, synth-pop og akustisk 60-tallspåvirket psykedelisk folk. Åpningslåten «Work» startet med at Camille ville lære å skrive låter for strykerarrangement etter oppfordring fra den kjente produsenten Toni Visconti (David Bowie med flere). Etter hvert ble hun overveldet og tok kontakten med én av hennes gamle helter Van Dyke Parks. Han ble spesielt begeistret for én av hennes låter og hjalp henne med å arrangere denne. Deretter fikk Jonathan Baker ansvar for strykerne. I Norge la Stein Urheim til gitarer og perkusjon og det hele ble mikset av Anders Bjelland. Resultatet er storslått og mektig.

Storslått og varmt. Neste låt er «Old Shoe» en flytende låt med flott samspill mellom en varm akustisk gitar og piano. Vakker sang som Nick Drake kunne vært stolt av. Av albumets beste låter! På resten av albumet får vi en veksling mellom det storslåtte som i fine «East Angle» og det mer tilbakelente som i strålende «Polkadot Dreams». Camille skal være en dedikert løper, og da regner jeg med at «Running» handler om nettopp dette. Eller kanskje ikke. Uansett, noen ganger trenger vi å flykte fra andre. Fra oss selv. Da er det fint bare å løpe. La tankene fly, løse problemer, eller ikke tenke i det hele tatt. Tekstene er gode, poetiske og åpne. Her er levd liv, drømmer, brutte drømmer. Gleder og skuffelser. Tror jeg. Mye jeg ikke forstår, men aldri uinteressant.

Albumet avslutter med «Pillow» etter 26 minutter. Da er vi fortsatt ikke helt forsynt og tar plata én gang til. Minst. Samlet er dette en flott lytteopplevelse der gode låter og spennende arrangementer, synther og strykere går hånd i hånd. Veldig fint dette!

Kun torden og regn med Ledfoot

Ledfoot: Outsiders (album 2024)

”I got scars on my scars, I’ve got hate in my veins// And nothing inside me but thunder and rain.“

Han er på vei til giftsprøyten personen vi møter i den sterke åpningslåten, «Thunder And Rain», på Ledfoots nye album, Outsiders. En dårlig oppvekst og dårlige valg. Én av flere sanger om folk som lever på utsiden av samfunnet. Ledfoot på sitt aller beste. For første gang som Ledfoot har Tim Scott McConnell med seg et band. De tilfører tyngde, driv.

Tim Scott McConnell er som mange vil vite en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot når han for eksempel ikke lager musikk til TV-serier som Exit. Er det lov å si at utseendet omtrent er som sangene hans? Ledfoot har med sin nær fryktinngytende røst og 12-strenger skapt seg et unikt musikalsk univers. Selv om han denne gangen har med seg band, er Outsiders likevel umiskjennelige Ledfoot med vokal og tolvstrenger som oser av autoritet, ja, Ledfoots gotiske blues. Trommene, bassen og tangentene er utvilsomt med på Ledfoots premisser. De endog forsterker premissene. Skaper mer liv til disse låtene, om man kan si dette om låter som beveger seg på randen mellom liv og død. Og selv om «Dead Is Dead» som det heter i tittelen på ett av de ni sporene på albumet. Som medprodusenter har Tim seg Markus Klyve og Kjartan Hesthagen. Tobby Johansen står for trommene, Bjørn Holm for bassen og Klyve fargelegger med tangenter.

Én anmelder trakk frem den glimrende tekstlinjen på nettopp «Dead Is Dead»: ”I don’t believe in Heaven although I’ve been through hell“. Men «Dead is Dead» fremstår i så måte som både av de mest ateistiske og mest optimistiske i en samling låter der hovedpersonene både tror på skjebnen og på et mulig evig opphold i skjærsilden og i helvete.

Alt er likevel ikke så ille. Vel, ille nok. Flere av låtene handler om mer hverdagslige utfordringer. Miste kjæresten, jobben. Dette er ei plate der det er fristende å ty til Gubberock-klisjeen «Ikke et dårlig spor». For denne samlingen låter er –ikke en sammenhengende fest eller opptur – men likevel med de gode melodiene og som historiefortelling noe i den retningen. Det er nærliggende å tenke på folk som Nick Cave og Johnny Cash eller Nebraska med Bruce Springsteen. Da skjønner du også at Ledfoot også har store doser sympati for disse karakterene enten de sitter i «The Mercy Seat» eller i ensomhet i hjørnet av en bar. Eller sammen med andre som i den glimrende «Old Brown Bar». Smak på denne: “Here I sit among those fallen stars who burned so bright that they just fell apart“.

Albumet avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!

”And then I turn and look around//And see another soul just going down“.

Gubberock håper å kunne spre mer glede en annen gang.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: