Gubberock

Et glimt av himmelrike

Caleb Caudle: Sweet Critters (album 2024)

”And it feels just like heaven sometimes On a day like this the struggle is
More than I can stand
And it feels just like heaven sometimes“

Noen utstråler mye varme gjennom musikken sin. Amerikanske Caleb Caudle er én av dem. Da jeg skrev om hans glimrende album Forsyhtia (2022) og hans solokonsert i Oslo i februar 2023, tydde jeg naturlig nok til Gubberock-klisjéen om å sitte ved et leirbål og varme hendene over flammene mens Caleb Caudle synger. Slik føles i i høyeste grad også det nye albumet Sweet Critters. Musikerne skaper en varm countrystemning, og Caleb selv synger varmere og bedre enn noen gang. Sangene går gjerne i et rolig eller i et middels tempo, der de roligste sangene også ofte – slett ikke alltid – er de beste. Også dette som på Forsythia. Jeg kan ikke tenke meg et mer passende nytt album for mørke og kjølige høstkvelder.

De første gangene jeg hørte plata, var jeg litt småskuffet. Men så ropte den, nei hvisket, oftere og oftere på meg. Dette er rett og slett ei nydelig samling sanger.

Sist var det John Cash som hadde produsert albumet. Denne gangen er det John Paul White og Ben Tanner som har hatt styringen i et studio i Alabama. Foruten John Paul White oppgir Caleb folk som Guy Clark og Buddy Miller som musikalske helter, og da legges lista høyt. Men Caleb river ikke, han går over med glans. Albumet er dedikert til kompis og bandmedlem Alex McKinney som nylig døde.

Alle låtene på plata er skrevet av Caleb selv utenom åpningslåten Keith Whitleys «Great High Mountain» der Caleb synger om at man ikke trenger å flytte fjell, men heller klatre over dem. Og det sier noe om både hvor Caleb nå befinner seg i livet og hans livsfilosofi. I presseskrivet beskrives albumet som en samling nattlige sanger. Han lever nå nærmere naturen, finner en ro når natten faller på der minnene fra fortiden og angsten for framtiden får hvile. Han trives godt i lag med «Sweet Critters»; finner en slags uskyld i småkryp.

Åpningslåten glir nesten sømløst over i «The Devil’s Voice», og her ser Caleb tilbake på en mindre harmonisk tid der djevelen gjerne kan være en metafor for rusmidler. Ikke vet jeg, men et par av tekstene antyder at djevel, og for den saks skyld Gud, også kan være mer enn metaforer for Caleb.

Etter de to fine åpningslåtene følger godbitene på rekke og rad. Aoife O’Donovan låner stemme til flotte, nedtonede «The Brim», Allison Russell til «Heaven Sometimes». Blant de mange perlene på albumet må «River Of Fire» nevnes. Låten handler om en gang Caudle ble ranet. Jeg er også spesielt svak for tittelåten og «Kentucky When You Called». Avslutningslåten «Where We Left Off» er en sang om en venn Caudle ikke ser så ofte. Men den aller største favoritten er nok «The Garage» der Caudle synger om en klubb med livemusikk der han hang i formative år, og der han virkelig følte seg hjemme og etterhvert fikk et publikum.

Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.

Tre nye og gode norske

Gubberock ligger notorisk på etterskudd. Jeg innser at jeg ikke rekker å skrive lange avhandlinger om alle de nye platene jeg liker. Men hvorfor skal det alltid være så langt? I dag blir det tre ganske korte omtaler av nye norske album jeg liker godt.

Malin Pettersen: Seasons (EP 2024)

Foto: Sveinung Eide (Er litt usikker på kreditt her, i presseskrivet står det at Malin har gjort alt selv, inkludert å ta bildene.)

IVi begynner med den korteste og ferskeste av dem. Malin Pettersens nye EP varer kun et drøyt kvarter, men det forhindrer ikke at jeg her finner den musikken med henne som jeg liker best.

Jeg har sett Malin noen ganger på hyllestkonserter der hun gjerne har gjort et par låter. Hun har alltid imponert med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Hun eier scenen på en litt forsiktig og lun måte. Albumene hennes har jeg aldri fått helt tak på, og jeg innrømmer at det ikke er så uvanlig som man kanskje skulle tro for plater i den ofte veskystinspirerte americanen som noen kaller Nordicana. Men Malin har fått strålende kritikker for sine album, helt sikkert fortjent selv om de ikke har truffet meg. På Alonesome (2019) var Malin helt alene. Og nå gjør hun det igjen.

Tidligere denne uka har Gubberock omtalt nye spartanske album med Togeir Waldemar og Tom Roger Aadland. Jeg har vært overrasket over hvor sterke album de har laget; Aadland alene, Waldemar med hjelp av Michael Barrett Donovan på fele. Malin Pettersen har spilt inn sin EP hjemme i et garderobeskap, helt uten annet enn gitaren og sin stemme. Less er definitivt more for Malin Pettersen. Og jeg lar denne omtalen følge samme motto. Dette er nydelig og nært. Fem sanger på engelsk, én på norsk. Hør og bli overbevist! Den perfekte plata å starte dagen med!

Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado (album 2024)

Nilsen’s Southern Harmony har hatt plassen i CD-spilleren i bilen i flere uker. Dette er fin musikk for bilkjøring, ei litt rocka countryplate.

Bandet består av Bjørn Nilsen på vokal og gitar, Erik Nielsen på munnspill, Ken Narverud på bass
og Øyvind Hansen på trommer. På Sugarado bidrar flere gjestemusikere som blant annet Bjørn og Stein Kulseth fra plateaktuelle The Contenders. Sangene er til dels skrever i samarbeid med folk som Jeff Wasserman, Austin Church, Ricky Whitley, Karren Pell.

Plata har en rekke gode spor, mange av dem nær allsangvennlige med Erik Nielsen flotte munnspill og den solide vokalen – noen ganger likner han selveste Rodney Crowell – til Bjørn Nilsen. Tekstene handler om hverdagsliv med snev av samfunnskommentar. Samlet er dette ei flott countryplate. Alle de ni låtene er fine, men jeg vil særlig trekke fram «Lonely Was My Middle Name», «Defenceless», Pray Like You Mean It» og «Holdin’ On To Nothin’».

Birri: For All Those In Mourning (album 2024)

”Yes I was raised between mountains, been cilmbing steep hills for a lifetime“

Leter du etter musikk som gir deg gåsehud? Birris sang «Raised Between Mountains» gir meg gåsehud i hvert fall. Og det er flere sanger er som gir store musikalske opplevelser på hennes nye plate.

Sist, men ikke minst. Birri er Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, nå bosatt i Lofoten. For All Those In Mourning følger fem år etter Birris forrige album, Ten Years. Som tittelen på albumet antyder, handler det om sorg, der hver av de ti låtene tar for seg ulike stadier i en sorgprosess. Den siste låten, «Time» skal være Birris egen favoritt. Sorg, ja, både på det personlige plan og over verdenssituasjonen.

Dette er et svært variert album. Her er det gospel, soul, rock, og americana.

Resultatet er blitt ytterst sjelfullt, med en rekke flotte sanger. Ikke alle sitter umiddelbart, men etter noen runder tar den flotte produksjonen – rett og slett en fremragende samling musikere – Birris insisterende vokal og sanger fatt i deg! Du tviler aldri på at hun mener og har levd disse sangene. Det er til tider rett og slett storslått med et orgel som dundrer av gårde, messingblåsere og strykere. Men aldri overlesset.

Plata og Birri har internasjonalt format.

Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!

Redigert 26. september 2024.

Førsteklasses gitarpoesi fra Tom Roger Aadland

Tom Roger Aadland: Lysvandring (album 2024)

”Det er ferskt blod i sporå“

Først tenkte jeg at vi hadde med ei morderballade å gjøre. Men kanskje er blod i sporene en referanse til Tom Roger Aadlands gjendiktninger av Bob Dylan sanger på Blood On The Tracks, og da er det vel snarere samlivsutfordringer vi snakker om?

Poeten. Tom Roger Aadland skriver sanger med tekster til ettertanke. Det er fint å sette seg ned med platecover og knekke koder med hensyn til hva artisten vil si. Men det kan være like fint å ikke forstå alt med én gang, gjerne misforstå, tolke som man vil, eller ta tiden til hjelp. Tom Roger Aadland er én av den norske musikkens store poeter. Han styrer unna det opplagte. Jeg undres på hvordan det går med flere av parene på det nye albumets side 1. Går de fra hverandre, finner de tilbake til hverandre? Som han synger i albumets aller første låt, en låt som fungerer som en liten ingress til resten av plata:

”For vegen min har aldri vore ein
Men mange små, lik dropar i ei elv
Og vegen min har aldri vore bein“

Tom Roger Aadland har blant annet skrevet tekster for Hellbillies, Vamp, Tove Bøygard og Erik Lukashaugen. For mange er han mest kjent for sine gjendiktninger og versjoner av Bob Dylans sanger. I fjor ga han ut det flotte albumet Skyer, ei av 2023s beste norske ifølge Gubberock. På Skyer var det mange musikere så nå får vi noe ganske annet.

På oppfordring fra hans produsent Kjetil Steensnæs har Aadland denne gangen spilt inn et album i kjellerstua i Nittedal med kun Aadlands stemme og gitarer. For at dette konseptet skal fungere kreves det gode sanger og gode fremføringer. Og det får vi her.

Gitaristen. Det er mye fin musisering på Lysvandring. Veldig mye. Han kan spille gitar, Tom Roger Aadland. Det spilles på gitar, det hamres ikke. Formatet gjør at man får bedre øye på gitaristen Tom Roger. På «Reint bord» tar han også fram tolvstrengeren. Og, jo, han kan spille kraftig på gitaren når låten krever det, som på «Boka om oss». Det er samspillet mellom melodiene, gitaren og Aadlands tekster som gjør dette albumet. Her er det ikke snakk om noe svakt ledd i lenka. Gitaren er en naturlig forlengelse av Aadlands stemme. Alle variasjonene i spillet og gitarstrengene, er faktorer som bidrar til at interessen mer enn holdes oppe hele albumet gjennom.

Jeg slipper ikke gitaren helt enda. Én av favorittlåtene mine på albumet er tittellåten «Lysvandring». Sangen minner meg ørlite om Leonard Cohens «The Stranger Song» der gitaren og teksten nærmest triller av gårde. Teksten kan være fire øyeblikksbilder fra en by som det er nærliggende å tenke er Bergen, om vi skal holde oss på det konkrete planet. Trekker man teksten litt lenger it, kan den kanskje tolkes som en hel livssyklus for et par: ”Deg og meg ei morgenstund…Deg og meg rundt midnattstid“. Tom Roger Aadland tar oss nærme hovedpersonene, men løfter samtidig historiene deres opp til noe som er gyldig for mange mennesker. Ja, det er vel mer enn fingerspillet Aadland har til felles med Cohen.

Bibelhistorie og samfunnskommentar. «Godt nytt frå fronten» handler om alle de som sendes ut i krig, og forfremmes til frontlinjen, med utgangspunkt i den gamle historien om Urias som ble plassert helt framme slik at han skulle bli drept, og slik at kong David kunne ta hans kone Batseba. Og siden jeg nevnte Cohen, dette er bilder som selveste Leonard Cohen brukte, om enn i en annen kontekst, på «Hallelujah». Tom Roger Aadland har ofte med en sang med en lang og ekstra ambisiøs tekst ikke ulikt Bob Dylan. I avslutningssangen «Salmer unda palmer» vender Tom Roger tilbake til historien om David, Uria og Batseba, sammen med andre historier fra Bibelen og litteraturen, ispedd fortellerens kommentarer til eget liv og samfunnet han lever i. Nå nærmer vi oss selveste «Halleluja», på sitt vis. Sangen høres enkel og intrikat ut på en gang; hør den gitaren, les den teksten. Aadland på sitt aller beste! Dylan. Cohen. Aadland.

Nært og mystisk. Hele albumet Aadland på sitt aller beste. Hør hvor vâr og nære han er i «Ditt vakre sinn» og går over i det mer mystiske på fantastiske «Svermar og tater». Albumet lyder nakent, fokusert og veldig bra. Det er ikke alltid man trenger mange virkemidler når de brukes godt! Denne plata blir stående.

To menn, én gitar og ei fele

Torgeir Waldemar: Mercy (album 2024)

”I was a drifter in the dark…“ To menn, én gitar og ei fele. Og litt til. Torgeir Waldemar Engen omtaler sitt nye album, Mercy som søsteralbumet til Love (2020). En motpol. Som kjærlighet og hat, sol og måne. For eksempel. Der Love var en stor produksjon spekket med instrumenter er Mercy mer som et folkalbum, med kun to musikere, Torgeir Waldemar på gitar og banjo og Michael Barrett Donovan på fiolin eller fele og bakgrunnsvokal. Alene i et rom. Nakent, upolert.

Torgeir og Donovan har produsert albumet sammen med Torgeirs mangeårige samarbeidspartner Anders Møller.

Søker ikke perfeksjon. Brian Wilson ga for mange år siden ut en sang som het «Love & Mercy». Om Torgeir er inspirert av den låta, vet jeg ikke. Sangen handler om vold og elendighet i verden og at det vi trenger er kjærlighet og nåde, et tema som ikke virker å være fremmed for Waldemar heller. La oss ha mot til å møte ubehaget, kjempe for det gode mot det onde, synes å være hans budskap. Som best vi kan, det beste må aldri bli det godes fiende.

”So don’t wait for a bigger wave
Don’t wait for the easy way out of here
If it sounds too good to be true
Then it probably is, and you should know better
You should know what to do“

Akkurat som plata Mercy. Ikke perfekt. Den var aldri ment å være perfekt. Jeg liker Mercy flere hakk bedre enn Love. Love ble rett og slett litt for mye av det gode og en aldri så liten nedtur etter det selvtitulerte albumet (2014) og No Offending Fences (2017). Andre har kalt Love et mesterverk. Jeg liker likevel også den storslåtte Torgeir Waldemar, konserten i operaen og årets livealbum derfra er solide saker! Det må kanskje høre mer på Love, artisten gir i presseskrivet nesten inntrykk av at det albumet er en forutsetning for det imperfekte albumet Mercy. Denne skribenten er ingen perfekt lytter, så i så måte burde jeg passe inn i Torgeirs tankegang bak Mercy.

Ensom cowboy. Mercy åpner med sangen «Where To Throw My Shadow». Torgeir alene med en vakker gitar. En god melodi. Enkle virkemidler, desto mer virkningsfullt. En sang om å forsøke å lyse litt opp i mørket som omgir oss. En tidlig favorittlåt, dette. Så røskes det til med litt fuzz før banjo og gitar setter tonen for «Dover». Finnes det et mer ensomt instrument enn banjo i de rette hender? Og Torgeirs hender er rette. Sangen har noe bibelsk over seg. Søken etter frihet, og da går man selvsagt ned til elva.

Fele. Først på låt nummer tre kommer fela til Donovan inn. Den blir med oss videre, og det til gangs. På «Traces Of Dust» er den godt plassert i lydbildet og gir liv til denne dramatiske sangen. Synd, straff og forfølgelse? Og vi får mer fele på den like fine «No Reasons At All».

Neste låt ut er enda en stor sang, kanskje albumets aller beste. «Death Crept Upon Me» kryper bokstavelig talt under huden og blir der. Motsetningene mellom det uskyldsrene og levd liv. Mange sanger og artister nevnes av Torgeir i siste vers, her det opp til oss og se sammenhengen, få brikkene til å falle på plass. Fela gnikker seg mer og mer inn under huden.

Rundt leirbålet og fra en ås. Vi er enda ikke halvveis og har flere kremlåter igjen. Her er kvaliteten på låtene høy helt inn. Jeg får dårlig samvittighet overfor alle låtene som så langt ikke er nevnt i denne omtalen, så her har du resten: Nydelige «Road To Evermore», «Vibration Of Strings», «Cracking Laquer», «Bigger Wave», «The Way You Make Me Feel». Et par av dem er råere, og ikke like umiddelbare, men ikke dårligere av den grunn. Du ser kanskje for deg Torgeir Waldemar der han synger sitt hjerte, utover en åstopp nå, istedenfor rundt leirbålet som tidligere på plata.

«Remedy pt. II» avslutter albumet, nummer én fikk vi som avslutningslåt på det selvtitulerte albumet hans fra 2014. Den fela til Donovan her er så forsiktig, så nydelig. Perfekt avslutning. Unnskyld, dette albumet var aldri ment å skulle ha noe perfekt over seg.

Rootsmusikk! Torgeir Waldemar stod bak produksjonen på Vilde Byes debutalbum som ble utgitt for få uker siden. Jeg kalte artikkelen om det for «For sangens skyld», etter en sang av Townes Van Zandt. Og om noen ville foreslå en slik tittel på også denne artikkelen, kommer det ikke heftige protester herfra. Townes Van Zandt trivdes best på scenen, alene eller med én medmusiker der sangene fikk skinne. Torgeir Waldemar og Michael Barrett Donovan har laget et slikt album med hjelp av en inderlig og sterk stemme, banjo og gitar og ei uttrykksfull fele.

Torgeir Waldemar har med Mercy tatt opp konkurransen med Lost Dog Street Band om å lage årets beste roots-album. De kaller visst ikke musikk roots lenger, men, ja, røttene tilbake i tid sitter dypt for denne musikken som aldri går av moten.

“I’m still dancing around in the dark
Still hungry for whatever I can find
I’ll be the fire if there’s a spark
for whatever else laying around“

Del dette:

Malin Pettersen: Seasons (EP 2024)

Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado (album 2024)

Birri: For All Those In Mourning (album 2024)

Del dette:

Del dette:

Del dette: