Rapporter fra livet på en humpete landevei er blant årets beste

Espen Gunstein: Vi kan så mangt (album 2024)

Jeg kjenner meg igjen i Espen Gunstein. I hvert fall i tekstene hans. Tilsynelatende en helt vanlig mann, som synger om et helt vanlig liv. Nå er ikke Espen Gunstein en ny Øystein Sunde. Men hans nye album Vi kan så mangt har en slags stille og underfundig humor fylt av selvironi som tiltaler meg. Espen Gunstein er min mann. Han er vår mann.

Fra raddis til traddis. Vi kan så mangt er tredje og siste album i trilogien Fra raddis til traddis. Første del av trilogien kom i 2018. Novemberbarn ble beskrevet av Espen som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Albumet er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent på året, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg særlig sterkt berørt av den innholdsrike låten «Gata vår».

Herregårdsstasjonsvogn (2020) hadde mye ordnet seg i livet til Espen. Soundet fikk tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring. Jeg beskrev sangene som skråblikk fra A4-livet og kjente meg igjen i mange av betraktningene.

Ny livsfase. Vi kan så mangt starter der Herregårdstasjonsvogn slutter. Det er ikke en stasjonsvogn som pryder tegningene på det flotte albumomslaget av Kristian Rollefsen. Nei, nå er bilen mindre. Espen selv står på trammen med kaffekoppen og filosoferer over livet. På omslagets bakside er det miniatyrtegninger som gir en kort oppsummering av sangenes innhold, om jeg har klart å legge sammen brikkene riktig.

Musikalsk tenker jeg litt mindre J.J. Cale enn sist. Gitarene til Hans Marius Graasvold gir likevel fortsatt assosiasjoner til Cale og Mark Knopfler når de dukker fram og gir ekstra krydder og variasjon til mange av låtene, så vi er likevel i samme landskapet. Blåserne til Pål Robin Haakonsen – han spiller også bass – er mer fremtredende, ikke minst på åpningslåten «Forfra et sted». Det særdeles velspillende bandet består ellers av Tor Arne Langeland på tangenter og Rolf Magnus Amundsen på slaginstrumenter. Lene Merethe Anda korer. Kjetil Arvesen Nesheim har produsert, mikset og mastret på utmerket vis. Espen synger og spiller akustisk gitar. Det svinger av disse folkene! Fortsatt vil jeg kalle dette viserock. Espens stemme er den samme. Litt forsiktig, hviskende. Troverdig. Vi snakker ikke om skjønnsang. Det et litt Ole Paus over Espen – også i noen av tekstene – og det er utelukkende positivt ment.

De tre første låtene sitter nokså umiddelbart, og blir sittende. «Forfra et sted» er kanskje favoritten så langt, men de drivende «Bratte dager» og «Bymann» står ikke mye tilbake. Jeg bet meg også raskt merke i albumets tre siste sanger med titler som etterlater liten tvil om hva de handler om; «Det kan bare pappa», «Gamle sammen», og «Begynnelsen på slutten». Sangene på midtpartiet er ikke like prangende, men de trer likevel frem etter tre-fire runders lytting, og blant dem finner du sanger som kan konkurrere med «Forfra et sted» om å være akkurat din favoritt.

Rim. Espen er glad i rim, og de fungerer stort sett veldig bra for denne lytteren. Likevel kan det jo hende man henger seg opp i noen av dem. For meg halter det litt med «skjedde og gjedde» og «sammen og prammen». Men det er kanskje bare meg? Men stort sett fungerer det utmerket som på den Prøysen-inspirerte «Det kan bare pappa»:

”Hvem kan ligge bråbåken natta lang
være redd, trett i full alarm,
være trygg, være havn
hvem kan vippse spenn til en liten mann
i et håp om å rekke fram
ville holde en hand“

Også alvor. Tittelen på albumet er hentet fra sangen «Meteoritt», som åpner vinylens side 2. Her ser Espen utover seg selv og sitt eget liv. Vi kan så mangt, men vi skaper oss så mange problemer. Som enkeltmenensker. Som samfunn. «Ser du meg nå» er albumets alvorligste sang, albumets mest dramatiske sang understreket av den vitale trommingen og orgelet. Den handler om å se våre medmennesker før det er for seint.

Hva gjør vi nå? Mot slutten av albumet rykker alderdommen nærmere. Barna flytter ut, hva gjør vi nå? Spørsmålet er lett å relatere seg til for mange av oss. Den eldste dattera mi flyttet ut for ei uke siden. Fortsatt har jeg to hjemmeboende ungdommer, men livet glir over i en ny fase:

”Tjue år med venting, service og logistikk
Netter fylt med våking, redsel og konflikt
Vi skulle bli gamle sammen
Men nå står vi her og savner larmen
Så – hva gjør vi nå“

Da Espen sang om «40-årsmila», kunne jeg nikke gjenkjennende: ”Vi er løpere, Espen og jeg“. Nå klarer ikke denne skribenten å bokstavelig talt løpe fra alderdommen lenger – må drive annen trim. Jeg har sett «Begynnelsen på slutten» som det heter i albumets siste låt. Sangen har en storslagen finale der Pål Robin Haakonsen virkelig løfter låten med sine blåseinstrumenter. Plata ebber altså ut med begynnelsen på slutten, men vi tar gjerne midtpartiet av slutten og kanskje noe nær den definitive slutten på seinere album, selv om det måtte bli lenge til til det siste, Espen! Espen vil ha mer, han vil vite hva som skjer. Jeg vil ha mer!

Blant årets beste norske. Jeg var begeistret for Herregårdstasjonsvogn. Vi kan så mangt er enda bedre. Melodiene er jevnt over sterkere, noen av dem beint fram nydelige. Musikernes bidrag og produksjonen er helt utsøkt. På flere sv de gode tekstene går humor og alvor hand i hand, men Espen kan være bare alvorlig når budskapet tilsier det. Denne plata kommer høyt når årets beste norske album skal kåres av Gubberock, og kanskje er det det som handler aller mest om meg.

Albumet utgis digitalt 30. august. Da er det også releasekonsert på Parkbiografen i Skien. Allerede nå kan du kjøpe plata på vinyl av Espen Gunstein.

Storslagent og stort i det små

Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde (roman 2023)
Gill Paul: Tsarens datter (roman 2020)

Jeg var lest en del bøker i sommer og tenkte jeg skulle gi noen anbefalinger her i Gubberock. I dag blir det to helt forskjellige bøker. Men begge handler om ekstraordinære liv.

Tsarens datter

Skotske Gill Paul skriver bøker med utgangspunktet i historiske hendelser. Hun har tidligere tatt utgangspunkt i Titanic-forlistet og Krim-krigen. Denne gangen er det den russiske revolusjonen. Maria Romanov er den falne tsarens datter. Hele tsarens familie blir trolig henrettet. Boka forteller historien ut hva som kunne skjedd om Maria hadde overlevd. Denne historien møter historien til Val Doyles far som flere ganger gjentar på dødsleiet i 1973 ”Jeg ville ikke drepe henne“.

Du lærer kanskje ett og annet om hvordan det kan ha vært å leve i Russland fra 1918 og framover, og kanskje forstår du også mer av hvorfor situasjonen er som den er i dag. Tsarens datter er likevel en svært spennende bok over mer enn 500 sider. Språket kommer i andre rekke. Du koser deg ikke med enkeltformuleringer, i den norske i oversettelsen i hvert fall. Men et svært godt håndverk er Tsarens datter definitivt.

Den dagen Nils Vik døde

”Stå her i styrehuset. Halde ut kulda. Halde ut vinden. Halde ut, same kva slags vêr det er.“

Dessverre er det ei stund siden sist jeg leste ei av Frode Gryttens bøker. Jeg har en følelse av at jeg satt på samme sted og leste én annen av Frode Gryttens bøker for 15–20 år siden. Det kan ha vært Bikubesong (1999), Flytande Bjørn ( 2005) eller mest sannsynlig Popsongar (2001). Da som nå skrevet på vakkert nynorsk.

Å lese Den dagen Nils Vik døde på en terrasse på Filippinene, mens regnet høljer ned er en spesiell opplevelse. Ja, å lese boka er nok en spesiell opplevelse uansett hvor man leser den. Men her sitter jeg altså på den andre siden av jorda (er hjemme igjen nå!) og leser om livet til en mann som knapt beveger seg ut av fjorden. Jobben hans er å få folk over fjorden med båten sin. Det gjør han uansett vær. Også i uvær. I boka legger Nils Vik ut på en siste reise over fjorden før han skal dø. Han møter igjen tidligere venner, kunder, hunden. Ønsket om å treffe igjen kona, Marta, står sentralt.

”Eg har alltid tenkt på døden slik, ein er på ein båt, ein siglar avgarde i lag med sine folk, dei andre står igjen på fjorden.“

Et tilsynelatende enkelt liv rulles opp, men så er det ikke så enkelt likevel. Men definitivt fullverdig. Det er sikkert skrevet før; dette er ei lita bok om det store i det små. Om trofasthet og kjærlighet.

Den dagen Nils Vik døde er bare på rundt 170 sider. Disse sidene er fullstappet med poesi, gode formuleringer og et nydelig språk. Det er mye å tenke over etterhvert som boka skrider fram. Og etterpå. Boka er derfor minst like rik som Tsarens datter på over 500 sider. På et annet plan er boka lettlest. Boka kan derfor fungere på mange måter. Om du bare er ute etter en fin historie, byr boka også på det.

Nydelig bok!

”Tre evige ting: Flo. Fjære. Marta.“

Flyr høyt og lavt

Ray LaMontagne: Long Way Home (album 2024)

Foto: Brian Stowell

Det er allerede gått fire år siden Ray LaMontagne ga ut det flotte albumet Monovision – for en låt «Morning Comes Wearing Diamonds» er! Ray LaMontagne tok da et skritt tilbake sammenliknet med den mer psykedeliske rocken som hadde preget de foregående albumene. Han gikk mer mot countrysoulen fra perioden 2004–2010. De fire første albumene har mange nydelige låter: «Jolene», «Hannah» og «Like Rock & Roll and Radio» for å nevne noen få.

Når noen nevner Townes Van Zandt i presseskrivene til album, kan man bli skeptisk. Forfatterne av skrivene vet at Townes Van Zandt har enorm kredibilitet hos mange av oss, og at slike som jeg går på kroken, hver gang. Ray LaMontagne så Townes da Ray var 21 år, og ingen som så Townes, har kommet fra det uten merke på sjel og hjerte. Det nye albumet til Ray LeMontagne, Long Way Home, skal være hans «To Live’s To Fly», sier Ray. Forskjellen skal være at det Townes Van Zandt trengte én sang for å uttrykke, sier Ray LaMontagne over 9 spor på et helt album. To av låtene er uten ord, én av dem nynnes og én er en ren instrumental der han får forsterket inntrykket av at han kan spille akustisk gitar.

Man har ikke hørt mange tekstlinjer på Long Way Home før man skjønner sammenhengen med Townes’ klassiske sang. Gospelsoulsangen «Step Into Your Power», handler om gripe mulighetene livet gir oss, om å ta vår plass i tilværelsen. Som Townes sang: ”We all got holes to fill“. Sangene som følger handler om livets opp- og nedturer, ungdom og alderdom. Prøvelsene til tross; når alt kommer til alt ville Ray ikke vært erfaringene foruten.

Sangene holder jevnt høy kvalitet og formidles med Rays fantastiske røst, en stemme som kiler, klør og trøster. Aller best liker jeg «And They Called Her California». Han kan spille munnspill med følelse, Ray. Så har vi den litt mer høyrøstede «My Lady Fair». Praktfull soullåt!

Dette er tidløs musikk som også kunne vært laget på 60-tallet. Men vi trenger slik musikk nå også. Veldig fin plate!

«Be great or be gone»

Foto: Tormod Reiersen

Gubberock slipper til en gjesteskribent, Neil Young-kjenner Reidar Samuelsen. Han har et langt mer kritisk blikk på Neil Youngs mange utgivelser enn Gubberocks egen Tormod Reiersen. Men sunt med litt ulike syn!

Av Reidar Samuelsen

Sitatet i tittelen på denne artikkelen er fra David Briggs, som ofte var produsenten Neil Young gikk til når han sto foran en innspilling som kunne bli spesiell, og han hadde en egen evne til å få Young til å yte sitt beste. Briggs og Young gikk faktisk helt tilbake til høsten 1968 da Young var i ferd med å spille inn sin første LP på egen hånd. Briggs var en kar med meningers mot og la ikke to fingre mellom når det gjelder hva han syntes om såvel låter som framføringer. ‘Be great or be gone’ var nærmest et mantra, og Neil Young likte den motstanden som Briggs var i stand til å gi ham. Briggs gikk dessverre bort i 1994 etter å ha jobbet med Young på Sleeps with Angels. Siden Briggs’ bortgang kan det virke som om Young har mistet noe – jeg har en mistanke om at han har mistet en slags kreativ retningssans hvor han mener han kan kikke ut av vinduet over en kopp kaffe og skrive ned hva han ser, og vipps, der er teksten til en ny sang.

Psychedelic PillColorado, Barn, World Record, og jeg kan tilføye A Letter HomeLe Noise og The Visitor er bare noen av de titlene Young har servert de siste femten årene. Jeg har på følelsen av at jeg er ganske alene om å mene at samtlige er en lidelse å høre på. Det er vanskelig å lytte seg gjennom hver og en av dem. Seige, tunge og til tider – ja, dustete låter. Noen av dem har jeg kvitta meg med, og så jeg som har tatt vare på samtlige av platene han ga ut fra 1980 til 1987. Ingen av de ‘legendariske’ åttitallsplatene gjør meg så irritert og trist til sinns som de over. Den gangen ble Neil Young saksøkt av David Geffen Records for å gi ut plater som ikke representerte Neil Youngs standard. Nå får Neil Young tilsynelatende applaus for plater som er langt under kvaliteten på, tja, si Landing on Water, og jeg synes dette er ille. Landing on Water derimot, har vokst i min aktelse, Life likeså.

Denne vedvarende skuffelsen over Youngs produksjon har vart lenger (snart 30 år) enn den tiden da en LP fra Neil Young var fryd og glede. Denne skuffelsen har også påvirket måten jeg forholder meg til noen av platene han ga ut i den tiden han var konge. Rust Never Sleeps framstår i dag meg et destruktivt gitarøs som valser over og sliper bort nyanser og detaljer, mens tekster som Welfare Mothers faktisk inneholder grumsete holdninger til fraskilte kvinner. Thrasher er forkastelig all den tid Neil Young virkelig dro nytte av den eksponeringen som CS&N ga ham. Jeg var vel ikke den eneste som ei stund i 1969 lurte på hvem denne «and Young» var, men i Thrasher får de det glatte lag. Sedan Delivery er bare dum mens Sail Away faktisk hadde greid seg bedre på Comes a Time. Nå i 2024 står Neil Young i fare for å miste min respekt. Ta World Record, 10 spor spredd ut over fire sider. Hvorfor, bortsett fra å kunne kreve høyere pris? I dette tilfelle er det sløsing med vinyl. – Hey Neil! Aren’t you concerned about environmental issues? Why spread yourself thin over four, 4, sides. That requires a lot of oil.

Noen av de dårligste valgene hans kommer til syne ikke bare med hensyn til de offisielle platene hans, (Live Rust, f.eks. contra kasseringen av sterke kort som Live at Massey Hall og Hitchhiker), men blir grell når du tar for deg noen titler i den rekken med utgivelser fra arkivet hans. Her får du hummer og kanari. Noen burde vært arkivert for alltid, som Homegrown (hadde nær sagt ‘groan’). Denne tittelen er legendarisk i Youngs platehistorie siden den, da den sto ferdig til å utgis våren 1975, ble kassert (og arkivert) til fordel for Tonight’s the Night, fortsatt en av de mest fascinerende platene til Young. I 2020 ble den så gitt ut, og hvem tror du maste på Big Dipper for å få den på vinyl (til en ublu pris)? Jeg fikk hakeslepp da den lå på tallerkenen. Dette var ikke det jeg hadde ventet. For det første, du hadde ikke trengt å være Rick Danko for å fortelle Young at han ikke burde gi ut noe slikt. Plata er kjedelig, av det ‘dønne’ slaget. Jeg føler meg lurt av Young til å kjøpe ei plate hvor han synger både flatt og livløst. Besynderlig at Young som hørte både feil og mangler i den skjønne solodebuten fra 1968, ikke hørte feilene ved Homegrown, det vil si, den Homegrown som til slutt ble gitt ut. Jeg har mine tvil om den som kom i 2020 faktisk er lik den som var på trappene. The Old Homestead er ikke med. Jeg har aldri sett noen ‘tracklist’, men jeg får en sterk følelse av at den Homegrown jeg kjøpte (som jeg kommer til å kvitte meg med – nesten uspilt) er satt sammen av låter han spilte inn på den tiden, slutten av ’74, tidlig ’75.

Young har imidlertid latt det drysse en serie slike utgivelser fra arkivet sitt. På papiret i hvert fall var jeg særdeles spent på to konsertopptak fra høsten 1973, kjent som Tonight’s the Night-turneen som bragte ham til England sammen med en utgave av Crazy Horse hvor de framførte den da ukjente Tonight’s the Night ispedd noen litt eldre og kjente låter. Young har selv hauset opp disse konsertene med maleriske beskrivelser av frustrasjonen blant tilhørerne som møtte opp. I England var det første gang han spilte siden CSNY i 1974 enda lenger siden han spilte der solo. Nå har vi Live at The Roxy fra september ’73 og Somewhere Under the Influ- eh Rainbow, og det jeg hører er kleenex framføringer uten sjel og uten den nerven som kommer fram på Tonight’s the Night (At the Roxy) og seeeeeiiige, tuuunge, sliiiitne framføringer så treige og gjørmete at det tar dem ni minutter pluss å fullføre Helpless (passende tittel). Leit.

 Ofte er disse utgivelsene fra arkivet fristende på papiret eller omslaget for de som kjenner Young. Skuffelsen kommer som ofte settende med det samme du hører dem. Songs for Judy er en hel dobbel LP på fire tettpakka sider (for en gangs skyld) med konsertopptak fra november ’76 med akkustiske klassikere fra Neil Youngs back-katalog anno 1976 (og noen fristende uutgitte), men de er alle sammen framført så slurvete og lurvete, ufokusert og skummelt dårlig og så langt fra de strøkne framføringene i Ekeberghallen i mars s.å. at det er til å grine av. Trist. Citizen Kane Jr Blues så jeg fram til, siden jeg hadde denne uannonserte konserten fra mai ’74 og en liten klubb i NYC på kassett en gang på nittitallet. Men her har Young sensurert bort to låter og en intim monolog til de frammøtte, som han er på bølgelengde med. Hvorfor slik historieforfalskning på grensen til stalinisme? Aner ikke. Sørgelig.

Sist ut er Early Daze som jeg var redd for skulle ødelegge eller vanne ut mitt sterke og nære forhold til en av de beste LPene i historien, Everybody Knows This Is Nowhere (my my, hey, hey, rock’n’roll is here to stay!) Denne samlingen satt sammen i ettertid inneholder innspillinger gjort for plata samt andre som ikke fant plass på det som skulle vært oppfølgeren, altså fra den tiden da Young var ung og sulten og leverte perler på en gitarstreng. Synd at han ikke kan la slike innspillinger ligge og må utfylle dem med opptak som ble inkludert på den legendarisk gode andre LPen hans.  

 Det har imidlertid kommet noen godbiter i denne rekken som jeg virkelig setter pris på: Carnegie Hall fra 1970, Live at Massey Hall fra 1971 og Hitchhiker, men sterke som de er, jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvorfor han ikke lot de to sistnevnte, som er produsert av David Briggs, komme ut i hine hårde. I første omgang valgte han jo å dra til Nashville og bli middle of the road-artist, i andre – valgte han gitarøs og Røst. Vel, Neil Young skal få gjøre hva han vil. Dette vil bli aller siste gang jeg lar meg irritere av de dårlige platene han gir ut. Det er som antydet over, både sørgelig og trist. Det er tross alt Neil Young vi snakker om. «Is it hard to make arrangements with yourself». Vel, tydeligvis, men Miles Davis greide det, og Dylan ser ut til å ha fikset det så langt.

 Reidar Samuelsen

 

PS: Rett skal være rett. Toast heter en tresiders LP fra arkivet som kom her forleden år, og den svinger det nesten av. Og hvorfor ble så ikke disse innspillingene utgitt? Nei, fordi Young mente at de som ble tatt med på Are You Passionate var be’r. (Skal jeg le eller grine, jeg velger å høre på Chet – The Lyrical Trumpet of Chet Baker.)

Foto: Tormod Reiersen