Den norske countrydronningen!

Claudia Scott: The Belle Of Singapore (album 2024)

Foto: Anette Larsen. Gult er fargen på Claudia Scotts nye album: Modenhet og energi.

”Let me tell you about a lady
Who has just turned ninety-four
She has seen, the world is changing
She survived many a war
And her little house has brightened
With the sea roads to the shore
Lives a lady with her daughter
She was the Belle of Singapore“

Åpnings- og tittellåten på Claudia Scotts nye album, The Belle Of Singapore, tar seg god tid. Stillheten i låten er nesten like fremtredende som Claudas inderlige stemme. Denne sangen betyr mye for Claudia, og etter at Claudia har fremført den, betyr den mye for lytteren også.

Bestemor. Claudia er født i England med britisk far. Hun flyttet senere til Bergen, og har også et opphold i Nashville bak seg. Farens familie levde i flere generasjoner i østen og mange år i Singapore. Sangen «The Belle Of Singapore» handler om bestemoren som ble kalt dette i sine yngre dager. Claudia fortalte til Poesiringen at bestemoren ble enke etter krigen og flyttet til England der hun bodde i London og Brighton. Claudias bestemor fikk høre sangen før hun døde 95 år gammel i 1994, og den ble første gang utgitt i 1996. For meg – som ikke har oversikt over Claudia Scotts utgivelser – er den uansett nesten helt ny. Jeg hørte den første gang i fjor, og den nye versjonen er også ganske så annerledes med et nytt refreng, mer country og kanskje enda mer nær enn den sonisk utforskende originalen. En fantastisk, nydelig hyllest til bestemoren uansett versjon! I tillegg til selve låten og den varsomme instrumenteringen er det noe med den inderligheten og varmen Claudia synger med.

Respekt! Claudia Scott har liksom alltid vært der. Med Ottar Big Hand Johansen og Casino Steel, med folk som Carlene Carter og som soloartist. Hun deltok også i bandet til faren Clive Scott da hun var svært ung. Claudia Scott er Norges countrydronning. Hun har gått en lang vei, og skal ha en stor del av æren for den amerikanabølgen som skyller over landet. Respekten har alltid vært der. Det var med stor glede jeg kunne lese på omslaget på én av favorittplatene mine med David Olney, Omar’s Blues (2000) at Claudia bidro med vokal. Og jeg tåler godt et gjenhør med hennes bidrag på Cohen på norsk-plata fra 1993 nå, mens jeg skriver denne omtalen på dagen 90 år etter at Cohen ble født. Det rocker godt av «Det er krig». Og det rocker da ganske godt av et par av låtene på hennes nye album også. Så er hun da også stor fan av blant annet Rolling Stones.

Foto: Tormod Reiersen

Stjernelag. På dette nye albumet har hun med seg et stjernelag av teknikere og musikere. Plata er spilt inn i Nidaros Studio og Urban Sound Studios med Bjørn Nessjø med flere som teknikere, og den er produsert av Claudia i samarbeid med hennes gamle samarbeidspartner Casino Steel. Blant musikerne finner vi Erland Dahlen på slaginstrumenter, Jørun Bøgeberg på bass, Olav Torgeir Kopsland på fremtredende steelgitar og gitar, Vegard Lien Bjerkan på tangenter og Casino Steel på vokal. Gubberock har omtalt flere av dem før. Sammen skaper de et variert lydbilde hvor countryen er i hjertet av det hele.

Ja, nettopp Casino Steel gjør en fremragende duett med Claudia på albumets siste sang «The Whole Life». Om du drar kjensel på melodien, er det ikke så rart. Dette er nemlig Claudias gjendiktning på engelsk av Terje Tyslands slager «Heile livet for dæ» som Terje sang sammen med henne. Sangen får en annen farge enn originalen, den er mer nedtonet og er såre vakker.

Jeg nevnte rock; i countryrockerne «Playing With Fire» – om den farlige kjærligheten – og «A Pitiful Man» – om menneskelig dårskap i arveoppgjør – skrus intensiteten opp et par hakk, og skaper dynamikk og liv. Musikalsk innholdsrike låter! Igjen merker vi oss sangeren Claudia. Hun er ikke redd for å holde igjen og gi uttrykksfulle nyanser og ulike betoninger til de rolige låtene, men hun er sannelig ikke redd for å gi gass når det trengs. Hun synger med stor selvtillit og autoritet. Det har hun selvfølgelig all grunn til.

Samboeren. Det er likevel de roligere låtene som dominerer og berører sterkest. Kris Kristofferson som nylig døde, skrev en låt som mange trakk fram i den forbindelse. Ord om dagen derpå, både om dagen etter en fest og om livet mer generelt. Poetisk, trist og formuleringer som også inneholder en dose humor. Claudia og den akustiske gitaren eier nærmest «Sunday Morning Coming Down».

Hun synger resignert til et lydbilde på bristepunktet om soldatene som går ut i Irak-krigen til en meningsløs død i «Wintertime In Nashville». Claudia forteller at flere av sangene på albumet er personlige og handler om tap og savn av døde. Det gjelder også «You & Me & Billie» som ikke minst i vokal og steelgitar er en inderlig hyllest til samboeren som døde i forkant av pandemien:

”So I close my eyes and drift away
and sense you here beside me“

«Baby, Don’t Leave Me This Way» handler om siste natt med han. Sorgtungt. Men også en vakker avskjed, aner jeg. Mange vil kunne kjenne på følelsene som Claudia beskriver her.

«A Patch Of Blue Sky» har en lysere blåfarge. Den skrev Claudia for mange år siden i Nashville sammen med Kevin Welch. Kevin og Claudia har vunnet pris for den sangen. Også denne låten har god trøkk i fremføringen.

Countrydronningen. Ni gode låter, fremragende fremført av Claudia og bandet hennes. Noen rockere, men mange inderlige personlige, litt såre sanger. Slik kan country låte i 2024. Jeg har mine ord i behold. Norges countrydronning!

(Redigert 2. oktober 2024)

Foto: Anette Larsen

Subtil variasjon fra Gillian Welch og David Rawlings

Gillian Welch And David Rawlings: Woodland (album 2024)

Nytt album fra Gillian Welch og David Rawlings er en begivenhet. Woodland er – faktisk – en variert reise inn i deres musikalske univers. Dette er bare så fint!

Jeg fant fram Gillian Welchs album fra 2011, The Harrow And The Harvest, og ble minnet om to ting: Hvor fort tida går og hvor fantastisk det albumet er. I årene forut hadde Gillian Welch med god hjelp fra sin partner i musikk og livet ellers laget en fin rekke med jevne album, og fansen kan fortsatt diskutere hvilket som er best.

I etterkant av The Harrow And The Harvest besøkte duoen Rockefeller i Oslo. Det var en magisk kveld og basert på min stadig haltende hukommelse uttalte én av Gubberocks lesere på vei ut noe i retning av at alle kvinner skulle hatt en mann som David Rawlings, to skritt bak, men alltid til stede, alltid der for å løfte kvinnen fram og opp. For med sitt fantastiske gitarspill og forsiktige vokalharmonier var det nettopp det han gjorde. Løftet Gillian opp. Hun hadde helt sikkert klart seg godt på egenhånd, men sammen var de stille dynamitt.

I årene som fulgte fortsatte de samarbeidet, selv om det ble lengre mellom utgivelsene. De ga ut ei veldig fin ny plate under navnet Dave Rawlings Machine med David i hovedrollen i 2015, David har gitt ut ei soloplate, og det har også blitt ei plate med andres sanger og mer til.

Nå lager de musikk under navnet Gillian Welch and Dave Rawlings noe som signaliserer at David er mer enn en støttespiller, det har han selvfølgelig alltid vært. Deres nye album Woodland er spilt inn i deres Woodland Sound Studios i Nashville, et studio som har vært i sentrum av all musikk de har laget de siste 20 årene, og som ble ødelagt av en tornado i 2020:

”The past four years were spent almost entirely within its walls, bringing it back to life after the 2020 tornado and making this record. The music is (songs are) a swirl of contradictions, emptiness, fullness, joy, grief, destruction, permanence. Now.” – via Pitchfork

På Woodland spiller de ti nye sanger. David synger noen av låtene, noe som skaper en god dynamikk. Som før er gitarene helt sentrale, men en forsiktig rytmeseksjon og strykere gir oppdrift til flere av sangene, og understreker og forsterker på sett og vis det magiske samspillet mellom paret.

De to åpningslåtene er fantastiske. På «Empty Trainload of Sky» er Gillians stemme helt i front. Musikken er stille og intens. Låten tar den tiden den trenger. Gitarene får luft og vinger av en forsiktig rytmeseksjonen. Den suggererende «What We Had» er like fin. Igjen en rytmeseksjonen, men nå bidrar steelgitaren og strykerne til å sende låten til himmels.

Nå skal ikke jeg få gjennom alle de fine sangene på plata, men vi må ta med oss et par til: «Hashtag» er en hyllest til Guy Clark. Tittelen er litt ironisk da hashtag er noe vi hverken forbinder med duoen eller Guy Clark. Men det er jo også poenget; slike som dem blir ikke ordentlig anerkjent før etter sin død, og da med hashtag i en tweet, eller noe slikt. En veldig fin låt sunget av David med strykere som truer med å falle ned på den sukkersøte siden. «The Day Mississippi Died» har en nær akopalyptisk tekst, musikalsk er den livlig, mer livlig enn det meste annet du finner på denne plata.

Du synes kanskje albumet blir vel ensformig? Egentlig er dette ei svært variert plate. På en subtil måte. Det er er stykke fra flotte «The Bells And The Birds» til like flotte «Turf The Gambler» med et kraftig munnspill og stemmer som glir over i hverandre. Gubberock skulle ha skrevet om albumet i flere uker, men stadig utsatt å skrive. Det har vært helt fint å bare oppdage musikken sakte, sakte som flere av låtene.

Helt til slutt får vi banjolåten «Howdy Howdy». Da er der bare å sette på plata ei gang til. Jeg sier det igjen: Dette er bare så fint!

Et glimt av himmelrike

Caleb Caudle: Sweet Critters (album 2024)

Pressebilde med tillatelse

”And it feels just like heaven sometimes On a day like this the struggle is
More than I can stand
And it feels just like heaven sometimes“

Noen utstråler mye varme gjennom musikken sin. Amerikanske Caleb Caudle er én av dem. Da jeg skrev om hans glimrende album Forsyhtia (2022) og hans solokonsert i Oslo i februar 2023, tydde jeg naturlig nok til Gubberock-klisjéen om å sitte ved et leirbål og varme hendene over flammene mens Caleb Caudle synger. Slik føles i i høyeste grad også det nye albumet Sweet Critters. Musikerne skaper en varm countrystemning, og Caleb selv synger varmere og bedre enn noen gang. Sangene går gjerne i et rolig eller i et middels tempo, der de roligste sangene også ofte – slett ikke alltid – er de beste. Også dette som på Forsythia. Jeg kan ikke tenke meg et mer passende nytt album for mørke og kjølige høstkvelder.

De første gangene jeg hørte plata, var jeg litt småskuffet. Men så ropte den, nei hvisket, oftere og oftere på meg. Dette er rett og slett ei nydelig samling sanger.

Sist var det John Cash som hadde produsert albumet. Denne gangen er det John Paul White og Ben Tanner som har hatt styringen i et studio i Alabama. Foruten John Paul White oppgir Caleb folk som Guy Clark og Buddy Miller som musikalske helter, og da legges lista høyt. Men Caleb river ikke, han går over med glans. Albumet er dedikert til kompis og bandmedlem Alex McKinney som nylig døde.

Foto: Tormod Reiersen

Alle låtene på plata er skrevet av Caleb selv utenom åpningslåten Keith Whitleys «Great High Mountain» der Caleb synger om at man ikke trenger å flytte fjell, men heller klatre over dem. Og det sier noe om både hvor Caleb nå befinner seg i livet og hans livsfilosofi. I presseskrivet beskrives albumet som en samling nattlige sanger. Han lever nå nærmere naturen, finner en ro når natten faller på der minnene fra fortiden og angsten for framtiden får hvile. Han trives godt i lag med «Sweet Critters»; finner en slags uskyld i småkryp.

Åpningslåten glir nesten sømløst over i «The Devil’s Voice», og her ser Caleb tilbake på en mindre harmonisk tid der djevelen gjerne kan være en metafor for rusmidler. Ikke vet jeg, men et par av tekstene antyder at djevel, og for den saks skyld Gud, også kan være mer enn metaforer for Caleb.

Etter de to fine åpningslåtene følger godbitene på rekke og rad. Aoife O’Donovan låner stemme til flotte, nedtonede «The Brim», Allison Russell til «Heaven Sometimes». Blant de mange perlene på albumet må «River Of Fire» nevnes. Låten handler om en gang Caudle ble ranet. Jeg er også spesielt svak for tittelåten og «Kentucky When You Called». Avslutningslåten «Where We Left Off» er en sang om en venn Caudle ikke ser så ofte. Men den aller største favoritten er nok «The Garage» der Caudle synger om en klubb med livemusikk der han hang i formative år, og der han virkelig følte seg hjemme og etterhvert fikk et publikum.

Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.

Pressebilde med tillatelse

Tre nye og gode norske

Gubberock ligger notorisk på etterskudd. Jeg innser at jeg ikke rekker å skrive lange avhandlinger om alle de nye platene jeg liker. Men hvorfor skal det alltid være så langt? I dag blir det tre ganske korte omtaler av nye norske album jeg liker godt.

Malin Pettersen: Seasons (EP 2024)

Foto: Sveinung Eide (Er litt usikker på kreditt her, i presseskrivet står det at Malin har gjort alt selv, inkludert å ta bildene.)

IVi begynner med den korteste og ferskeste av dem. Malin Pettersens nye EP varer kun et drøyt kvarter, men det forhindrer ikke at jeg her finner den musikken med henne som jeg liker best.

Jeg har sett Malin noen ganger på hyllestkonserter der hun gjerne har gjort et par låter. Hun har alltid imponert med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Hun eier scenen på en litt forsiktig og lun måte. Albumene hennes har jeg aldri fått helt tak på, og jeg innrømmer at det ikke er så uvanlig som man kanskje skulle tro for plater i den ofte veskystinspirerte americanen som noen kaller Nordicana. Men Malin har fått strålende kritikker for sine album, helt sikkert fortjent selv om de ikke har truffet meg. På Alonesome (2019) var Malin helt alene. Og nå gjør hun det igjen.

Tidligere denne uka har Gubberock omtalt nye spartanske album med Togeir Waldemar og Tom Roger Aadland. Jeg har vært overrasket over hvor sterke album de har laget; Aadland alene, Waldemar med hjelp av Michael Barrett Donovan på fele. Malin Pettersen har spilt inn sin EP hjemme i et garderobeskap, helt uten annet enn gitaren og sin stemme. Less er definitivt more for Malin Pettersen. Og jeg lar denne omtalen følge samme motto. Dette er nydelig og nært. Fem sanger på engelsk, én på norsk. Hør og bli overbevist! Den perfekte plata å starte dagen med!

Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado (album 2024)

Foto: Laila Tjugum

Nilsen’s Southern Harmony har hatt plassen i CD-spilleren i bilen i flere uker. Dette er fin musikk for bilkjøring, ei litt rocka countryplate.

Bandet består av Bjørn Nilsen på vokal og gitar, Erik Nielsen på munnspill, Ken Narverud på bass
og Øyvind Hansen på trommer. På Sugarado bidrar flere gjestemusikere som blant annet Bjørn og Stein Kulseth fra plateaktuelle The Contenders. Sangene er til dels skrever i samarbeid med folk som Jeff Wasserman, Austin Church, Ricky Whitley, Karren Pell.

Plata har en rekke gode spor, mange av dem nær allsangvennlige med Erik Nielsen flotte munnspill og den solide vokalen – noen ganger likner han selveste Rodney Crowell – til Bjørn Nilsen. Tekstene handler om hverdagsliv med snev av samfunnskommentar. Samlet er dette ei flott countryplate. Alle de ni låtene er fine, men jeg vil særlig trekke fram «Lonely Was My Middle Name», «Defenceless», Pray Like You Mean It» og «Holdin’ On To Nothin’».

Birri: For All Those In Mourning (album 2024)

Foto: Agnete Brun

”Yes I was raised between mountains, been cilmbing steep hills for a lifetime“

Leter du etter musikk som gir deg gåsehud? Birris sang «Raised Between Mountains» gir meg gåsehud i hvert fall. Og det er flere sanger er som gir store musikalske opplevelser på hennes nye plate.

Sist, men ikke minst. Birri er Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, nå bosatt i Lofoten. For All Those In Mourning følger fem år etter Birris forrige album, Ten Years. Som tittelen på albumet antyder, handler det om sorg, der hver av de ti låtene tar for seg ulike stadier i en sorgprosess. Den siste låten, «Time» skal være Birris egen favoritt. Sorg, ja, både på det personlige plan og over verdenssituasjonen.

Dette er et svært variert album. Her er det gospel, soul, rock, og americana.

Resultatet er blitt ytterst sjelfullt, med en rekke flotte sanger. Ikke alle sitter umiddelbart, men etter noen runder tar den flotte produksjonen – rett og slett en fremragende samling musikere – Birris insisterende vokal og sanger fatt i deg! Du tviler aldri på at hun mener og har levd disse sangene. Det er til tider rett og slett storslått med et orgel som dundrer av gårde, messingblåsere og strykere. Men aldri overlesset.

Plata og Birri har internasjonalt format.

Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!

Redigert 26. september 2024.