Kenneth Norum: This Too Will Pass (album 2024)
Også dette går over. Kenneth Norum har valgt et gammelt litterært ordtak som skal ha sin opprinnelse i persiske sufipoeter som tittel på sitt nye album. Nei, jeg visste det ikke, men har alltid likt frasen. This Too Shall Pass. Ordtaket handler egentlig om at ingen tilstand er varig, hverken gode eller dårlige. Men i min verden er det først og fremst en overlevelsesstrategi; vi står han av. Og det er slik jeg tolker Kenneths nye album. Albumet består av ti sanger, ti historier om mennesker som famler etter sin plass i tilværelsen. Jeg skal ikke gjengi for mye av tekstene her, men jeg har stor glede av å lese dem. Folk som flykter fra hjembyen og fra seg selv, og leter etter identitet, kjærlighet og mening. Det ligger mye tungt alvor bak sangene, men i det lange løp flyter håpet opp til overflaten.
Snaxville Sessions. I skrivende stund hører jeg faktisk på Kenneths forrige album, Snaxville Sessions, ei plate som høres ut som den er spilt inn live i studio. Det er ei veldig fin plate med syv spor, hvorav en er coverversjon av Elton Johns «Rocket Man», fire sanger er nye og to er nyinnspillinger av de beste sangene på den lovende debutplata, Hearts On A Sleeve (2017). Når jeg hører Snaxville Sessions nå, synes jeg den låter veldig fint, gode musikere, gode sanger, godt produsert, men den falt nok mellom to stoler; ikke bare nye sanger, ikke et ordentlig livealbum.
Musikalsk nytelse. Kenneths nye album er spilt inn i hans hjemmestudio og produsert av ham selv. Det har vært et møysommelig arbeid der Kenneth stadig har plukket sangene fra hverandre for å sette dem sammen på nytt. Du hører at det ligger arbeid bak. Det låter så bra, med helt riktige instrumentalpartier, dynamikk og variasjon mellom vare og tøffere partier.
Selv synes jeg også det var en betydelig oppgradering å kunne strømme albumet fra Tidal framfor å lytte på Soundcloud som er mitt foretrukne medium for forhåndslytting. Det er et godt tegn. Lydbildet blir fyldigere, detaljene trer fram. Åpningslåten «Love Will Come Along» har Kenneth skrevet sammen med Gubberock-favoritt Gil Landry. Den fremstår nå som mektig, noe ikke minst orgelet og Johannes Gjendem bak trommene skal ha sin del av æren for, ikke bare på dette sporet, men på store deler av albumet. Jeg er glad i trommer, og han spiller helt etter min smak!
Og som Johannes og bandet løfter neste sang – som også albumtittelen er hentet fra – «Here Comes The Walls». At albumet er spilt inn i Kenneths hjemmestudio, betyr ikke at han spiller alle instrumentene, men han spiller på flere strenge- og tangentinstrumenter og skaper alene et rikt og variert lydbilde med krydder fra blant annet mandolin. Og det er vel Kenneths egen akustiske gitar som løfter flere av sangene, med sin noe spesielle klang? Well, nevermind. Med seg har han blant annet nevnte Johannes Gjendem på trommer. Kenneth Bringsdal spiller trommer på siste spor, bror Daniel på bass, Eirik Askerøi (professor i musikk) og Joachim Olsson på gitarer, Per-Tore Gresseth på steelgitar, Martine Haugen på vokal, Kim K. Nielsen og Odd Skåberg på orgel. Det er ikke viktig hvem som spiller hva – for lytteren i hvert fall – dette låter bare så bra alt i hop!
Den siste sommerdagen. Kenneth peker på Bob Dylan og Bruce Springsteen som to forbilder. Kanskje er det stemmen hans og tangentene, men jeg tenker også countrysoul, og på folk som Ray LaMontagne. Følg den gamle regelen; hør albumet minst tre ganger. Flere og flere sanger trer fram, og noen er allerede nevnt. Det er likevel noen låter jeg er blitt særlig glad de par ukene jeg har hørt på albumet. «Letter To An Old Friend» er en nydelig låt, med et fantastisk flott instrumentalparti leder av blant annet steelgitaren til Gresseth. Og om jeg må velge to sanger til, må det bli den fengende «Road Song» og den nydelige «August 25» som Kenneth har skrevet sammen med talentet Martine Haugen, for meg albumets beste sang. Hvordan gikk det egentlig, denne siste, vakre sommerdagen som ble til kveld. Var dette siste avskjed? Kenneth har valgt novelleformen på disse ti historiene, vi må dikte videre selv.
This Too Will Pass. Sangene er gjennomgående så gode, musikken så fin at det denne gangen er helt uproblematisk å skrive at This Too Will Pass er Kenneth Norums beste album til nå. Med så mye talent og iver, kan også det bli historie ved neste korsvei!
