Eric Palmqwist: Människornas Planet (album 2024, Ella Ruth Institut)
Cover: Eric Palmqwist. Foto: Johan Bergmark
Aller best på svenske Eric Palmqwists nye album er låten som kommer midtveis, «KNK» (Kejsarens Nya Kläder). Her har Eric tatt det helt ned, kun piano og Erics inderlige stemme, en vakker melodi og kanskje noen forsiktige virkemidler til. Her beskriver Palmqwist en samling på en tidligere arbeidsplass og det han oppfattet som en strøm av svada. Det handler om New Public Management og tiltak for å få Eric og hans kolleger til å jobbe mer effektivt: Dette er nok en tekst mange kan kjenne seg igjen i.
Rock. På resten av låtene er det mer bråk, mer rock. På forrige soloalbum, Värmen (2022) fremførte Eric selvutleverende låter om seg selv, og låter med godhet for mennesker han hadde møtt. Sterke sanger om glede og smerte. Denne gangen har Eric tatt en titt på Människornas planet. En yngre utgave av Eric hadde ikke forestilt seg at han skulle lage en politisk skive. Men nå hadde Eric samlet seg opp så mye maktesløshet og frustrationer om verden vi lever i at det måtte få utløp gjennom musikken.
Engasjert om planeten vår. Det er ei utmerket samling låter Eric presenterer på dette albumet. Det begynner med en engasjert tittellåt. Tankene mine går mot de uendelige mulighetene menneskene har skaffet seg til å gjøre godt og ondt. Vi er så intelligente at vi lager teknologi som kan ta kontroll over oss. Nå står vi på kanten av stupet. I «Du trodde människorna va bra» ser Eric tilbake på den naive gutten han selv kan ha vært. Nå vet han bedre.
Beskjedene er klare både i tekst og musikk. Eric virker på én side desillusjonert, men ikke uten håp. Sangene fenger, og temaene engasjerer. Albumet oppfatter jeg som en protest mot oss alle. Hvordan vi lever livene våre, at vi ikke tar tak sammen. Kanskje er en låt som «Allt kommer bli bra (la la la)» litt ironisk, men det er også her vi finner Erics håp: ”Men jag vet / En hemlighet Vi kan ändra och förändra Dom vi är“.
Mange gode plater har en sang eller to, man ikke får tak på, eller må bruke mer tid på. På dette albumet er «Paperspåsar i vinden» en slik sang. Telsten er fin og en oppfordring til oss alle om å gjøre noe bra. Melodien fremstår dog mindre fengende og noe enkel. Så får vi se om den vokser på meg. Siste låten, den rolige, «Konstgjord Anding» skiller seg også ut, men har en mer naturlig plassering til slutt på albumet.
Unike og ulike. Men hvorfor henge seg opp i én mulig svak låt eller to, når albumet ellers er spekket med gode låter. Mot slutten av albumet får du godbiter som «Olika och lika» om at hvert enkelt menneske er unike, men likevel like med mange av de samme behovene. En fascinerende sang og tekst. Så hvorfor «Bygger vi en mur» som det heter i en annen sterk sang på plata. Og helt til slutt i denne gjennomgangen av mange av sangene på dette albumet, må jeg nevne den deilige elektriske, Neil Youngske gitaren på nettopp «Vi bygger en mur».
Vi må ta tak. Skal jeg forsøke å løfte blikket litt, se plata litt utenfra, så er det nettopp det Eric inviterer oss til å gjøre når det gjelder livene våre som individer og samfunn; se oss selv utenfra. Vi må ta tak, ikke bare la oss flyte med strømmen. Teknologien må ikke få styre samfunnet, samfunnet må styre teknologien. Andre menneskers ve og vel må være i sentrum for vårt liv, for beslutningstakerne. Vi er unike, men ulike.
Eric har klart å kombinere et sterkt samfunnsengasjement med gode tekster, noen ganger tekster som er vel tydlige, men det trenger vi! Musikken sitter stort sett midt i ansiktet og bør kunne rocke og invitere til allsang på konserter! Veldig bra, dette! Litt ironisk er det kanskje at jeg vender tilbake til én av låtene som ikke sitter helt hos denne lytteren – joda, den har potensial – og den oppsummerer budskapet på denne plata presist:
”För vi är alla papperspåsar i vinden Vi finns här ett litet tag, ett litet tag Och innan vi försvinner, försvinner Kan vi kanske göra nånting bra“
”I have torn everyone who reached out for me But I swear by this song And by all that I have done wrong I will make it all up to thee“
Man kan si mye om det livet Leonard Cohen levde i 1960-årene og inn i 1970-årene. Men selvinnsikt hadde han. Beskrivelsen han gir om sitt forhold til Marianne Ihlen i «Bird On A Wire» er enestående klartenkt av en mann som i perioder var sterkt dopet på syre, speed og alkohol. Klartenkt på grunn av dopet, eller på tross av det. Vi tar ikke den diskusjonen her.
So Long, Marianne. Nå kan man se alle de åtte episodene av NRK-serien om forholdet til Leonard Cohen og Marianne Ihlen. Serien er laget av Øystein Karlsen, Ingeborg Klyve og Tony Wood. Thea Sofie Loch Næss spiller Marianne, og Alex Wolff spiller Leonard. Alex Wolff er selv musiker og er forbausende lik Leonard Cohen av utseende, stemme og fakter.
Serien gir en ypperlig beskrivelse av sekstiårene og kunstnerbohemenes frie liv på den greske øya Hydra. Du ser ikke de ofte fattige kunstnerne uten at de har sigaretter og/eller alkoholholdige drikker i hendene. Leonard som i perioder lider av tungsinn og mindreverdighetskomplekser – har i likhet med flere andre – også et farlig stort forbruk av piller og syre (LSD), syre som var et lovlig rusmiddel i 1960-årene. Utgangspunktet for serien er forholdet mellom Marianne og Leonard, deres atskillelser og gjenforeninger som på sett og vis aldri tok slutt i og med at Leonard tre måneder før egen død sendte Marianne en siste hilsen da hun lå for døden.
I serien beskrives Mariannes og Leonards frie liv med stadige nye elskerinner og elskere. Jeg liker de seks første episodene best. «I always liked it slow», for å sitere Leonard. Kanskje skjer det ikke så mye hele tiden, men det at serien tar seg tid til at vi skal bli kjent med hovedpersonene, deres venner og livet de levde, er en stor styrke. Det er en fest og bakrus å høre Cohen i Wolffs skikkelse prate. Det er nærmest som poesi i seg selv, og noen ganger har serieskaperne lagt inn setninger som høres ut som en Cohens-sang, ja, av og til er vel endog ord og vendinger hentet fra Cohens verker. Leonard klarer ikke å motstå fristelsene når han med stigende suksess får tilgang til alle de damene han har drømt om, men hjertet virker å være mer trofast enn kroppen. Det ligger en sympatisk sjel under mange av de tvilsomme valgene han tar, eller var drevet til å ta. Friheten når aldri lenger enn til et visst punkt. Det er særlig tydelig hos Leonard Cohen.
Musikken er laget av Geir Sundstøl. Noen ganger høres den ut som en forlengelse av Cohens sanger, andre ganger er den mer forskjellig. Uansett, den kler serien perfekt.
I seriens to siste episoder er Jo Nesbø manus-forfatter. Tempoet skrues opp et hakk som om serien plutselig har fått speed– vi flyttes stadig mellom New York og Hydra. Man får inntrykk av at Marianne besøker Cohen på Manhattan, i virkeligheten bodde hun der. Samtidig var Leonard opptatt med sitt, og serien klarer ikke å styre unna legendariske treff mellom Leonard og Janis Joplin i heisen på Chelsea Hotel, der Leonard utgir seg for å være Kris Kristofferson. Leser man teksten til Cohens «Chelsea Hotel no. 2», får man resten av den historien. Og det er fascinerende hvor uvitende Leonard virker å være om storheter som Lou Reed, Andy Warhol og alle de andre eksentrikerne som oppholdt seg i miljøet rundt hotellet.
Mye som vises i serien er kjent. Men bilder gjør større inntrykk enn ord. Man kan derfor ta seg selv i å spørre seg selv om miljøet vi får et innblikk i virkelig var så ille. Jeg antar at det i grove trekk var det.
Flere kilder. Som drama, er So Long, Marianne spennende og engasjerende. Jeg går ikke nærmere inn på innholdet i alle dets aspekter – se serien – men dveler ved den alvorligste delen av historien: at barn måtte lide for foreldrenes frihetstrang, egosime og manglende kunnskap om barnesinnet. Serien er basert på historiske hendelser, og sannhetsgehalten vil bli diskutert. For å få mer bakgrunn har jeg på nytt lest i Sylvie Simmons biografi om Leonard Cohen, sett dokumentaren av Nick Broomfield, Marianne & Leonard: Words Of Love (2019) om igjen samt sett dokumentaren om Mariannes og Axel Jensens sønn, Lille Axel av Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning. Nå skal ikke jeg påstå at kildene er uavhengige. So Long, Marianne gjenskaper for eksempel scener vi kan se i Marianne & Leonard.
Livet til Leonard beskrives i hovedsak godt i tråd med biografien til Sylvie Simmons. Hun var slik jeg husker det ikke noen stor fan av dokumentaren Marianne & Leonard uten at jeg vet hvorfor. Hun er så langt jeg kan se lite drøftende av de problematiske sidene av forholdet, og ikke minst hvordan barnet lille Axel led under stefaren Leonard og Mariannes frie liv.
Axel og lille Axel. I begynnelsen av serien er forfatteren Axel Jensen og Marianne i et forhold. De gifter seg og får barn. I serien beskrives Axel som gjennomgående usympatisk, voldsom og notorisk utro og uten omsorg for eget barn, lille Axel. Axel Jensen virker å ha vært helt fraværende for lille Axel. I en kronikk i Aftenposten går forfatter og leder av Axel Jensen-selskapet, Petter Mejlænder, hardt ut mot seriens beskrivelse av Axel Jensen som kun en dust og at hans utroskap da Marianne var på sykehus med blindtarmbetennelse neppe fant sted. Man kan jo også spørre seg hvordan Marianne holdt ut med ham såpass lenge – de var gift i årene 1958–1962 – om han virkelig var så ille.
Det er imidlertid lite sympati å hente for Axel Jensen i Marianne & Leonard og VG-dokumentaren om lille Axel. I klipp med Axel Jensen og i intervju med lille Axel beskrives en mann som ikke bryr seg om sønnen. På et besøk hos faren som femtenåring tar far og sønn syre sammen, og dette skal ha vært en grusom opplevelse for lille Axel. Så forteller den voksne lille Axel også om at han som syvåring begynte å røyke og jevnlig drikke seg full åpenlyst uten at Marianne og Leonard grep inn. Som niåring dro han alene med en 12-årig kamerat til Kreta. Skal man tro lille Axel, ble han utsatt for ren og skjær omsorgssvikt fra flere enn Axel Jensen. Kanskje var dette et resultat av at både Marianne og Leonard i perioder må ha vært svært selvopptatte og ikke klarte å ta lille Axels behov innover seg. Så må vi huske at dette også var en annen tid enn i dag og at det sikkert er flere sannheter enn lille Axels. Både Marianne og Leonard virker å ha vært oppriktig, inderlig glad i barnet Axel og i hverandre.
Lille Axel har tilbrakt størstedelen av sitt voksne liv på psykiatrisk institusjon, noe som meget vel kan ha sammenheng med oppveksten. Marianne & Leonard pekte på at lille Axels skjebne ikke var så ulik flere av de andre bohembarnas. Leonard støttet Lille-Axels skolegang økonomisk langt inn i 1970-årene etter at kjærlighetsforholdet til Marianne var slutt – slutt på ett plan i hvert fall. Lille Axel mistrivdes på kostskolene han ble sendt til. Marianne valgte etterhvert et vanlig liv med norsk mann og bonusbarn i Norge. Marianne blir stort sett alltid beskrevet som en solstråle og skal ha gjort mye for sønnen i voksne år. Både Leonard og Marianne forsøkte trolig å leve opp til strofen fra «Bird On A Wire» som jeg siterte fra innledningsvis: De ville forsøke å rette opp i det gale de måtte ha gjort. Uansett; lille Axel får ikke noe enkelt liv.
Komplekse mennesker. Lite av det jeg skriver en kritikk av serien, det er mer tanker i forlengelsen av den. Både Axel Jensen, Marianne Ihlen og Leonard Cohen var trolig komplekse mennesker. Jeg har ikke truffet noen av dem, og vil ikke påstå at jeg kjenner sannheten om deres liv og personligheter. Historien om Marianne og Leonard fascinerer, både i seg selv og som grobunn for mye av den flotte kunsten Leonard Cohen ga oss. De kan ha tatt noen valg som det i ettertid er lettere å vurdere som gale. Som mennesker vil jeg tro at de utviklet seg mye fra slutten av 1960-årene og fram til sin død i 2016, ikke minst som følge av et seks år langt klosteropphold i 1990-årene for Leonard og som følge av et mer normalt liv for Marianne. Vi får tro at de både lærte av sine feil og ble mer lykkelige enn de fremstilles som i denne nye serien. So Long, Marianne!
”Like a bird on the wire Like a drunk in a midnight choir I have tried in my way to be free“
Noen ganger er det like greit å ikke tro det du hører. Så lenge du hører. Madison Lewis var rundt 13 år da hun spilte inn og ga ut sitt debutalbum i 2017. Med en stemme som oste av autoritet og levd liv, gode sanger og musikk som hadde en bredde som omfattet blues, americana og jazz, gjorde hun det klart for de som lytter at hun ville være å regne med framover. Og nå foreligger hennes album nummer to. Hun kaller seg nå Laurel Lewis som en hyllest til hjembyen i Laurel County i Kentucky. Hennes første album var produsert av hennes gitarlærer. På hennes nye har hun fått hjelp av ikke ukjente Rodney Crowell.
Det hadde selvfølgelig vært gøy å skrive at jeg har oppdaget Laurel Lewis helt på egenhånd. Slik er det jo dessverre ikke denne gangen heller. Men jeg har lært meg at når Egon Holstad i avisen Nordlys roper ulv, bør jeg i det minste vurdere å lytte. Og det gjorde jeg heldigvis denne gangen. Jeg brukte store ord om nå 21 år gamle Vilde Byes albumdebut. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke om den like gamle Laurel Lewis. Vi tar det i den nøkterne tonen, så kan du legge til litt for kjente selv.
Rodney Crowell tok kontakt med Laurel Lewis etter at Laurel hadde deltatt på et seminar der Rodney underviste i å skrive sanger. Han må tydeligvis ha likt det han hørte. Han har strammet opp Laurels musikk og låter og snevret inn hennes musikalske utrykk: Trommer, gitar, fiolin, mandolin og litt til gir sammen med Laurels værbitte stemme sangene akkurat det de skal ha og enda litt til som en bonus. Aldri kjedelig – til det er spennet og kvaliteten i låtene og Laurels stemme for stor. På fire av de ni låtene er Rodney og Laurel kreditert låtene sammen, på resten av sangene står Laurel oppført alene.
Laurel ikke bare høres ut som om hun har et levd liv bak seg. I en alder av 21 år kan hun vise til en oppvekst med ustabile foreldre – ifølge hjemmesiden hennes – rusmisbruk og angst og depresjon. Nå som voksen har livet hennes tatt en ny retning. Gjennom å være åpen om egne erfaringer vil hun gjøre livet lettere for andre:
I have to remember that everything gets better in the morning. Everything always gets better when the sun comes out
Hun skriver med utgangspunkt i egne opplevelser, men ikke mer spesifikt enn at sangene bør kunne gi gjenklang hos de fleste. Ni sanger, ni sanger som knapt kunne vært bedre. Fra «Working On Forgivness» via kjempesanger som «Corkscrewed», «Imaginary Lover», «Room Without A View», «The Maze» og helt inn til «Magnolia Holler». Og flere til. Jeg skriver ikke mer om disse sangene denne gangen. Laurels folk har snakket om at de vil forsøke å ordne er Zoom-intervju. Det vil i tilfelle være litt utenfor boksen min, men er et tilbud det er vanskelig å si nei til.
Intervju eller ikke, denne plata tror jeg vil treffe den gjennomsnittlige Gubberock-leser. Hardt. Hør også hennes debutalbum. Så får du finne ut av om du kan tro det du hører!
Konsert Oslo Spektrum, 2. oktober 2024 med Nick Cave & The Bad Seeds. Support: Dry Cleaning
Foto: Tormod Reiersen
”And my hand, searching for your hand, searching for my hand, searching for your hand, searching for mine“
Nick Cave synger om det vakre og vidunderlige i verden for et fullsatt Oslo Spektrum. Og for noen timer er det alt vi tenker på. Hvor vakker verden er. Vi opplever det særlig sterkt hver gang Nick Cave har vært ute på vår flanke. Folk smiler og ler litt. Vedkommende som fikk litt ekstra oppmerksomhet fra Nick Cave denne gangen stråler og får noen nikk fra oss rundt. Dette er gøy. For noen timer i det minste er vi alle frelst fra grusomhetene i verden. Gubberock begravde terningen. Den har stått opp fra de døde, for i dag i hvert fall. Sekser!
Men dette er ikke bare gøy. En kveld med Nick Cave har nok alvorlige øyeblikk der Nick ikke går ned til scenen like foran oss. «Bright Horses» fra Ghosteen er ett av dem. Ghosteen ble laget for at Nick Cave, kona og den døde sønnen Arthur skulle ha et rom å ta farvel i. I sangen «Joy» synger Nick: ”I Woke up this morning with the blues//All Around my head//I felt like someone in my family is dead“. Gleden han nå opplever innimellom er dyrekjøpt, fundamentet er sorg, sorgbearbeidelse, kona Susie og en ny måte å se verden på, å se sitt publikum på. To av kveldens høydepunkter er en inderlig Nick Cave som synger «Cinnamon Horses» og «I Need You». Blir du ikke berørt da, har du kanskje kommet på feil sted denne onsdagskvelden.
Warren Ellis på storskjerm. Foto: Tormod Reiersen
Felleskap. Som fan kan man også filosofere over hva vi gjør Nick Cave til. Han vandrer nede hos oss ved scenekanten, omtrent slik Bruce Springsteen gjør. I går er han i usedvanlig godt humør. Sarkasmene er få. Joda, først signerer han ei plate, men så får eieren gjennomgå på en humoristisk måte: Hva er det du driver med, hva er det vi alle driver med, liksom. Så litt ironisk distanse er det. Jeg har tidligere opplevd Nick Cave som en nær guddommelig person som leder en menighet. Men nå er avstanden mellom Nick og oss andre behagelig liten. Vi er alle mennesker som sliter med vårt, men som finner sammen og kan dele slike opplevelser. Vi føler likevel noe sakralt når Nick og publikum sammen synger ”touched by the spirit, touch by the flame“ i «Conversion». Vi berøres.
Foto: Tormod Reiersen
Det er lett å glemme resten av bandet når hovedpersonen selv er så karismatisk, gir så mye av seg selv. Warren Ellis er en fryd for øyet. Og en fryd for ørene. Hans fele på Weeping Song og et par låter til er av en slik karakter at du rister på hodet, ler og gråter på en gang. Hvem savner vel Nicks gamle duett-partner på denne låten, Blixa Bargeld, når fela til Warren spiller? Og særlig på de nye sangene – tror Nick spiller gjennom hele den nye plata Wild God – løfter gospelsangerne musikken den siste biten inn i himmelen. Gåsehud. Bad Seeds er ellers forsterket med Colin Greenwood fra Radiohead etter at Martin Casey er ute på grunn av sykdom. Jeg vet at ikke alle er enige, men der jeg stod ute på flanken var lyden helt prima, og de enkelte bidragsyterne er tydelig til stede i lydbildet. Lydnivået er passe høyt.
Vi får også flere eldre låter. For mange er «Palaces Of Montezuma» stor. Over 30 år gamle «Papa Won’t Leave You, Henry» lagde Nick for å få spedbarnet sitt til å sove. En grusom tekst, kan Nick fortelle, men med et parti som var godt egnet til å dysse barnet i søvn. Det er alltid en fryd å synge med på «From Her To Eternity», ja vi er mange som skriker teksten litt ekstra når Nick er nede hos oss. Nede hos oss er han også på «Tupelo», en intens låt om natta da Elvis Presley ble født. Det blir ikke mange fine bilder denne kvelden, hurtigknipser når jeg først tar frem telefonen. Publikum rundt meg holder stort sett kameraene nede. Når Nick er på sitt mest inderlige bak flygelet, er det ikke rom for å tenke tanken, og når han er helt nede sammen med oss, er det få som tar sjansen på å ende opp som offer for en sarkasme eller to. Men joda, midt under en fantastisk versjon av «Red Right Hand» peker Nick på en telefon når han synger: ”You to turn it off/He’s a ghost, he’s a god//He’s a man, he’s a guru.“
Nick blir fort godvenner med denne karen, ikledd en t-skjorte solgt av Nicks folk. Foto: Tormod Reiersen
Jubilee Street! Konserten begynner med én av de svakere låtene fra Wild God. «Frogs» er likevel mer enn nok til å sette tonen for kvelden (redigert: og et fint nikk til Kris Kristofferson og hans «Sunday Morning Coming Down» som en leser påpeker). Så kommer allerede den vidunderlige tittellåten på årets album, «Wild God», og det er uansett ikke noe å lure på. Halvveis ut i de to første låtene er han ute hos publikum, og slik gjør han det ofte. Setter seg bak flygelet, men der kan han ikke bli for lenge. Ti år gamle «Jubilee Street» har vært et høydepunkt på mange Cave-konserter de seinere årene. Jeg synes den blir bedre og bedre for hver gang, og at taktomslaget midtveis blir mer og mer dramatisk. Underveis i sangen løper Nick tilbake til flygelet og hamrer løs. Bedre blir det ikke.
Det måtte i tilfellet bli «Mercy Seat». Sangen om den dødsdømte. En suggererende låt som går gjennom marg og bein. Hva rører seg i hodet på denne personen. Til slutt føler du nesten at du sitter i stolen og rister. Uhyggelig sterk låt.
Touched by the flame! Vi går inn for landing. Jeg nevnte «Weeping Song». Her lærer han publikum hvordan vi skulle klappe til låten. Jeg tror han er imponert. Helt mot slutten blir det allsang til «Into My Arms» en av de enkleste sangene på «The Boatman’s Call», likefullt en sang vi bare elsker. Så tonet konserten ut med «As The Water Covers The Sea» fra Wild God.
Vi går ut i natta og tilbake til hverdagen. Men hverdagen blir aldri helt den samme igjen: ”Touched by the spirit, touched by the flame“.
Gubberock 