Gubberock

Jerry Leger spiller flere steder i Norge i november!

Jerry Leger og bandet hans, The Situation, gjorde en fantastisk konsert på Dunk i Oslo i juni i fjor. Den kan du lese om nederst i artikkelen. I november er han tilbake samme med den gode kameraten Kyle Sullivan på trommer. Vi som så flere av strømmekonsertene med Jerry under koronatiden vet at han er glimrende også uten et stort band i ryggen!

24. oktober slipper den produktive canadieren et nytt album. Leger lager aldri samme album to ganger. Tidligere har vi møtt punkeren, rockeren, folksangeren og countryartisten. Men uansett ligger Jerrys flotte og karakteristiske stemme og gode sanger der som et solid fundament. Denne gangen med Waves Of Desire er Leger tydelig inspirert av eldre popmusikk og artister som Everly Brothers, Nick Love, The Beatles, Roy Orbison med flere, men det er uansett umiskjennelig Jerry Leger. Etter en første lytt tror jeg albumet glir fint inn sammen med øvrige sterke album fra Legers 20 årige albumkarriere. Vi blir sikkert bedre kjent med det på konsertene i Norge.

Her følger en oversikt over konsertene i Norge:

5. november – Kulturhuset i Halden. Billetter her.

6. november – Goldie i Oslo. Billetter her.

7. november – Moskus i Trondheim. Billetter her.

12. november – Stovekonsert hos Stanghelle Kultur på Stanghelle

13. november – Torbjørns Konserthall i Bergen. UTSOLGT

14. november – Odda Blues Club i Odda

15. november – Huskonsert på Karmøy. UTSOLGT

Her er rapporten fra konserten i juni 2024:

Jerry Leger & The Situation, konsert på Dunk i Oslo, 12. juni 2024. Support: Villskudd

Høyt oppe etter å ha sett fantastiske Jerry Leger på Dunk i Oslo. Han spilte hele det siste albumet. Det gjorde ingenting. Innlevelse og dynamikk i fremføringen løftet de suverene låtene ett par hakk til. Og mange gamle, gode! «Factory Made» åpnet i de dype daler, og eksplodert på toppen av fjellet. Herlig! Sett ham og bandet tre ganger. De to andre var svært gode, men denne toppet dem!

Villskudd. Før Jerry Leger og hans band slapp til fikk vi en veldig morsom og energisk oppvarming med det norske stjerneskuddet, nei Villskudd! Varme ble vi. Vokalisten David William Øynes sang rått, og man tenker på folk som Jokke, og kanskje en dose av andre klassiske rockband, ispedd noe helt eget. Gitaristen Carl Anders Sørheim imponerte på instrumentet, men han fikk også vist at han synger penere enn Øynes. Råskap og skjønnsang der altså. Jeg anmeldte den nye plata deres for kort tid siden, og Det kommer til å regne snart kan fort vise seg å være ei av årets beste norske rockeplater. Villskudd spilte flere av låtene herfra, blant annet en glimrende «Slikke våre sår».

Jerry Leger & The Situation! Men så var det klart for halvannen time med Jerry Leger. Jeg har aldri vært på Dunk før, men stedet vartet opp med godlyd og flott atmosfære. Jeg tror fortsatt at Jerrys siste plate, Donlands, er hans beste. Melodiøse sanger, som med et par unntak ikke er særlig rocka. Likevel skinte sangene ekstra sterkt med et band jeg ikke har sett bedre. De visste både å holde igjen og å gi gass. Jerry synger særpreget, tydelig og engasjert!

Jerry forklarte bakgrunnen for plata Donlands og flere av sangene på albumet. Albumet er oppkalt etter en gate i øst i Toronto hvor det ble spilt inn, i det som en gang var Donlands Theatre. Flere av Legers tidligere album er produsert av Micheal Timmins fra Cowboy Junkies. Han gir også ut albumene sine på Cowboy Junkies sitt selskap. På Donlands har Leger slått seg sammen med den legendariske kanadiske produsenten/ingeniøren Mark Howard som har jobbet med folk som Lucinda Williams, Bob Dylan, Tom Waits og Neil Young. Leger forteller at de spilte inn plata uten hodetelefoner, i en sirkel i studio. Plata betyr noe spesielt for ham, sa han! Det skinte gjennom.

Ikke samlebånd. Etter en times tid plukket Jerry og bandet frem godlåter fra tidligere album samt én ny låt. Selv om «Factory Made» – om å lage musikk på samlebånd – var aller best, stod ikke sanger som en kontant «Big Smoke Blues», «Have You Ever Been Happy» – mye bedre enn på plate – og «Kill It With Kindness« stort tilbake. Og ekstra fint å få «You & Louise» fra et av hans sideprosjekt. Jerry er raus, og tok seg tid til å takke mange av støttespillerne sine mellom låtene. Sympatisk.

Etter konserten ble det en liten prat med Jerry, og jeg kjøpte en liten diktsamling han signerte. Det siste eksemplaret om noen måtte lure.

En fantastisk kveld!

Shawn Camp og Guy Clark!

Shawn Camp: The Ghost Of Sis Draper (album 2025)

“I think Grandpa used to date her
Grandma says she still hates her
All the fellas stand up straighter
In the presence of Sis Draper“

Guy Clark var kjent for mange ting. Hans låtskriving var høyest poetisk. Samtidig kuttet han med en håndverkers presisjon bort alt det overflødige i låtene. På de siste albumene er det ofte sanger som er kreditert flere enn Guy. Guy Clark likte å samarbeide om sanger og også hjelpe andre med sangene deres. Han var også nøye med å kreditere andre uansett om de hadde bidratt med en tekstlinje, en idé eller mye mer.

Shawn Camp var en av de han samarbeidet mest med. Shawn har en egen karriere med og uten band. For mange av oss er han likevel mest kjent for samarbeidet med Guy Clark. Shawn og Guy skrev sanger sammen, og Shawn spilte ofte med Guy på album og konserter. Flere av sangene de skrev sammen hadde tilknytning til felespilleren Sis Draper på en eller annen måte.

Shawn forteller på sin hjemmeside at han var sju år gammel da han først møtte Sis Draper. Hun var en felespiller fra Arkansas med en bikubefrisyre og en fele i en kiste. For Shawn var hun allerede en legende siden bestefaren og onkelen hadde pratet så mye om henne:

“She stepped up and sawed one off
And uncle Cleve dropped his jaw
Said she’s the best I ever saw
She must be from Arkansas“

Noe seinere fikk Shawn spille gitar med henne, og Sis ba om autografen hans. Dette var minner som plantet frø i Shawn. Mange år seinere satt Shawn og Guy Clark sammen for å skrive sanger. Shawn fortalte Guy om Sis Draper, og det ble en sang om henne, og etterhvert flere sanger med samme karakterer, tilknyttede historier eller eldre felemelodier. Nå, ni år etter Guy Clarks død, har Shawn Camp fullført prosjektet om Sis Draper.

Flere av sangene på dette albumet er gitt ut av Guy Clark tidligere. Med titler som «Sis Draper» og «The Death Of Sis Draper» har det vært enkelt å skjønne hvem sangene handler om. Men låter som «Magnolia Wind» «Soldier’s Joy 1864» og «Cornmeal Waltz» har jeg ikke skjønt at har opphav i det samme prosjektet. Om lag halvparten av sangene har så vidt jeg ikke vet vært utgitt av Guy Clark tidligere – jeg tror ingen av dem er utgitt av Shawn tidligere, men jeg kan ta feil. Én låt, «New Cut Kid» er skrevet av Guy Clark alene.

Shawn har en stemme som ikke flytter sangene veldig langt fra Guy Clarks versjoner. På dette albumet er fela et sentralt element, naturlig nok. Tim Crouch er mannen bak den. Fela er djevelens instrument, men spillet er guddommelig:

”Sis Draper is the devil’s daughter, plays the fiddle Daddy bought her“.

I tillegg er det et band som spiller musikk som kan karakteriseres som bluegrass med gitar, bass, banjo, mandolin og dobro for å nevne de viktigste instrumentene. Det låter nært som om musikken blir fremført av musikerne samtidig rundt én mikrofon. Sis blir til slutt myrdet, men veien til «The Death Of Sis Draper» er brolagt med mye humor i tekst og musikk.

Plata med den treffende tittelen The Ghost Of Sis Draper er blitt et fint og interessant tilskudd ikke bare til Shawn Camps produksjon, men den fungerer også som en flott hyllest til Guy Clark slik at tittelen nesten kunne vært The Ghost Of Sis Draper And Guy Clark. Spill høyt!

“There’s nothin’ like listenin’ to the fiddles play
While doin’ the cornmeal waltz
There’s nothin’ to keep you from driftin’ away
Just doin’ the cornmeal waltz“

Verdsmannen briljerer og engasjerer

Verdsmannen: Ver den som skin (album 2025)

Ketil røsker i oss, og vil ha oss til å våkne. Hør gitarene i for eksempel «Nedgangstid», en sang om bygder som avfolkes, nedgangstider som har vart i 50 år. Herlig instrumentalparti der Karl Seglem, Ketil og resten av bandet virkelig får vist hva som bor i dem.

Ver den som skin er altså oppfordringen fra Verdsmannen, denne gangen. Ved forrige korsvei kalte Ketil Thorbjørnsen fra Sogn prosjektet sitt Verdsmannen Thorbjørnsen, nå har han valgt en kortere form. Forrige album, Livsvitne (2022), var en oppvisning i råskap, variasjon og fengende melodier med overraskende vendinger.

Ver den som skin er ikke snauere. Albumet starter og slutter med vakre toner komponert av Terje Norevik spilt av Norevik selv på piano. Resten av albumet er mindre harmonisk, mer rastløs, utålmodig, selv der Ketil og bandet roer ned. Sangene er skrevet av Ketil selv, og han spiller på herlige og ofte skitne gitarer. Han får hjelp av nevnte Norevik på tangenter, Karl Seglem trår til på tenorsax og løfter flere sanger med sitt improviserte spill. Videre bidrar Øyvind Aga, Ørjan Lindeborg, Lars Isachsen Jemterud og Alf Magne Hillestad med bass, slaginstrumenter, kor med mer. Det låter fett!

Sist skrev jeg at det er både lysere og mørke tekster. Om vi ser bort fra Noreviks lette pianotoner i innledningen og avslutningen av albumet, er det denne gangen enda mer dystert. Det handler om tida vi lever i, hvordan vi har blitt, hvordan vi godtar forfallet i oss selv og andre. Jeg er usikker på hvor han har tatt navnet Verdsmannen fra. Et slags ironisk blikk på seg selv og sin bakgrunn, kanskje. Ikke desto mindre har han nådd ut over landets grenser med musikken. I tekstene går begrepet verdsmenn ofte igjen, ikke utelukkende positivt, snarere som begrep på verdens mektigste menn.

Verdsmannen har spart den flotte, dramatiske og sinte «Timeglasset» til slutt blant de ordinære låtene. Her får bandet ut sin vrede over Israels krigføring. Ketil og Karl Seglem duellerer med saksofon og elektrisk gitar, en litt uvanlig kombinasjon som fungerer som bare rakkeren. Jeg forsøker ikke å bli for politisk i disse bloggpostene. Men jeg har store problemer med å forstå at Israels voldsomme svar på Hamas grusomme ugjerninger 7. oktober 2023 kan forsvares. Ketil synger om mennesker som brenner, mødre og fedre som mister sine barn. Han går tett på de menneskelige lidelsene som følger av bomber og granater. Han går tett på menneskehetens svik. Vårt svik. Mitt og ditt. Selv er jeg ikke så opptatt av om Israels krigføring er folkemord eller ikke, det er grusomt uansett! Og der mistet jeg kanskje noen følgere. Når albumet avsluttes med Noreviks pianoinstrumental «Dødsvals», slutter albumet i moll.

Men omtalen slutter ikke helt i moll. ”Kor vart det tå hjarte“, synger Tove Bøygard i en av hennes flotte sanger. På sett og vis er det samme spørsmålet Ketil stiller oss i mange av sangene på sitt album. På sangen som bare heter «Hjerte» har han jagd alle verdsmennene– alle som forstyrrer harmonien på dør – og konsentrerer seg om den gode og kanskje etterhvert skrøpelige tomsomheten. Nydelig atmosfærisk sang, med klokkeklar gitar denne gangen. I sangen som avslutter side 1 får vi en oppfordring om å legge noe av det vanskelige i vår verden i «Posen i gangen der». Også den tøffe og rocka tittellåten har eim av positivitet over seg. Vi kan ikke grave oss ned – ”ver den som skin“!

Dette har blitt et engasjerende rockalbum. Tekster og gitarer som river og sliter i deg. Gode melodier. Passe doser råskap ispedd litt varere ettertenksomhet. Et viktig bidrag mot apati og handlingslammelse og utvilsomt ei av de beste norske albumene jeg har hørt i år.

Solide Rodney Crowell med det lille ekstra

Rodney Crowell: Airline Highway (album 2025)

Det er fint at noe fortsatt er som det skal være i en i overkant skakkjørt verden. Ei ny plate fra Rodney Crowell sånn circa annethvert år for eksempel. Årets album Airline Highway er også riktig bra, litt bedre og jevnere enn det forrige, Chicago Sessions, innspilt på The Loft hos Jeff Tweedy fra Wilco. Det nye albumet Airline Highway skal ha fått navnet sitt fra den sørligste delen av U.S. 61, Blues Highway, den sagnomsuste og nå noe lurvete veien som forbinder New Orleans og Baton Rouge.

Denne gangen har Rodney alliert seg med yngre krefter, som han musikalsk har forelsket seg i. Vi kommer tilbake til noen av dem om et øyeblikk. Airline Highway er spilt inn live i studio i Louisiana. Crowell har nettopp fylt 75 år, men dette lyder frisk. Vitalt. Albumet er lekkert produsert av Tyler Bryant. Tyler Bryant er en 34 år gammel gitarist og vokalist blant annet kjent fra Tyler Bryant & the Shakedown.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet mye om Rodneys karriere. Hans vennskap med Texas-heltene Guy Clark og Rodney Crowell, hans fantastiske The Houston Kid, samarbeidet med Emmylou Harris og en lang rekke med gode album i dette årtusenet. Men det får bli med denne kortformen denne gangen. Du finner mer om du roter i Gubberocks arkiver.

Willie Nelson ga i vår ut et nydelig album med noen av Rodneys beste sanger. Sønnen til Willie, Lukas Nelson, har skrevet og bidrar på fremføringen av åpningslåten på Airline Highway sammen med Rodney. «Rainy Days In California» er en fin sang som hyller en gammel flamme. Og slike hyllester er det flere av på dette albumet. Også «Sometime Thang» (“She’s a wildwood flower in a red Corvette//Tanya Tucker meets Cate Blanchett“) og «Somewhere Down The Road» er innom tidligere bekjentskaper. Så er da også Airline Highway Rodneys måte å hylle fortiden, men også å omfavne nåtiden og rekken av fremragende yngre musikere som han elsker å spille med på dette albumet.

“I don’t want to be young again, it goes by so fast / I live more in the moment now and less in the past.”

Jeg liker veldig godt når Crowell snakkesynger som på «Simple (Not So Simple)», der Crowell forteller at han vil leve i nåtiden, men det er ikke så enkelt når det kommer til stykket. Musikalsk går vi i godt kjente Crowell-spor. Noen rocka sanger, noen inderlige ballader og noen midt i mellom.

Men vi må tilbake til «Somewhere Down The Road», albumets sterkeste sang, ikke minst i teksten. En inderlig sang om det Crowell beskriver som en nesten-romanse, en dame han møtte mellom Rosanne Cash og hans nåværende kone, Claudia Church. Bekjentskapet begikk selvmord. Rodney Crowell nedstrippet med strykere og andre varsomme indtrumenter. Rodney Crowell slik jeg kanskje liker ham aller best.

Det er definitivt lettere sanger på dette albumet. «The Twenty-One Song Salute» hyller gamle musikalske helter. Også «Don’t Give Up On Me» er på den friske siden. «Some Kind Of Love» er mer bluesete med noen flotte gitarer. «Taking Flight» er en tradisjonell og flott Crowell-ballade skrevet og sunget sammen med Ashley McBride. På like fine «Louisiana Sunshine Feeling Okay» er Larkin Poe kreditert som medlåtskrivere. Rebecca og Megan Lovell fra Larkin Poe synger harmonisang og spiller slidegitar gjennom hele albumet. Gitaristen Charlie Starr fra Blackberry Smoke bidrar med vokal på «Heaven Can You Help», fin, men av de svakere sporene på et album der det er mye å like.

Alt i alt er Airline Highway blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: