Jonas Brekke: The Price Of Progress (album 2026)
Sangen «Steady ‘Til The End» har, om jeg oppfatter riktig, bibelske bilder. Nærmere bestemt er utgangepunktet Jesus selv, og kampen mellom det gode og det onde. En lang, saktegående og deilig sang med et beskjedent, men likevel med et fyldig og dynamisk lydbilde bygget sakte og stigende og avtalende rundt Jonas’ stemme, Lundbergs fantastiske trommer og etterhvert noen fine gitarer. «Steady ‘Til The End» er en tidlig favoritt på Jonas Brekkes nye album, The Price Of Progress, og blir å regne med når årets beste norske sanger skal kåres.
Tomorrow’s Avenue. Da jeg omtalte Jonas Brekkes debutalbum Tomorrow’s Avenue (2022), skrev jeg at om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, ville jeg ikke bli overrasket. Sangene og stemmen var helt i eliteserien. Hør sanger som «The Story Of John Doe» og «Ninety Sixty-Seven» og du forstår hvorfor. Nå vet ikke jeg hvordan det går med berømmelsen, men det som er sikkert er at hans nye album The Price Of Progress bekrefter at Jonas er et usedvanlig talent.
The Price Of Progress er spilt inn i Brygga studio i Trondheim og er produsert av Pål Brekkås og Alexander Pettersen. Bandet består foruten Jonas av Stian Lundberg på trommer, Pål Brekkås på bass og Alexander Pettersen på gitar. Dette er i hovedsak samme gjeng som sist. Det er ingen grunn til å trekke fram enkeltpersoner i denne samspilte gjengen, men jeg er veldig svak for trommelydene fra Stian Lundberg! Jeg antar at det følsomme pianoet som dukker opp på flere av sangene er Jonas’ selv. Men først og fremst er dette et Band med stor “B“ som vet akkurat hva som løfter disse sangene enten det er energi, finesser eller følelser. Jeg plasserer dette i countrysoulkategorien. Det er godt mulig at det er Jonas Brekkes sjelfulle stemme som er årsaken.
Skuer utover og innover. Tittelen på albumet – og en av sangene på albumet– bærer bud om en samfunnsengasjert artist som studerer sosiale relasjoner i en verden preget med raske teknologiske endringer. I mine egne pessimistiske øyeblikk tenker jeg på Babels tårn i bibelen, der menneskene bygde et stort tårn for å nå opp til Gud. Om jeg ikke husker helt feil, straffet Gud menneskene gjennom å gi dem forskjellig språk og kaos oppstod. Og man kan jo lure på om det er dit alle de teknologiske nyvinningene til slutt tar oss: Fremgangen ender i undergang. Men la oss ikke grave oss helt ned for plata er veldig fin, den! Men det er også sanger her der Jonas Brekke skuer innover mot seg selv.
Rockere som vokser. Albumet er en variert samling låter der jeg denne gangen lenge likte de rolige sangene bedre enn de storslåtte. Men de mer energiske låtene gror fram i bevisstheten etterhvert som albumet får feste og musikerne spiller deg inn låtene. Et godt eksempel på slike vokser av noen rockere er «Papercut Scars» og åpningslåten med den snodige tittelen «StarshipMagigPilot».
Variasjon. Mascara Truth» er en svært fengende midt-tempo-låt som er en hyllest til det uperfekte med en fin liten gitarsolo til slitt. Tittellåten er en annen favoritt med beint fram vakre piano- og gitarpartier, og i det hele tatt er det mye fint å glede seg over både i melodier, selve stemme og det varierte og dynamiske uttrykk i den samt selve produksjonen.
Bare tittelen på den introverte sangen «Got A Liberal Arts Degree In What The Hell, Anyway» gjør den fortjent en plass på albumet, og når den i tillegg er usedvanlig fin er det bare å dra fram smilefjeset. En ekstra bonus at sangens nesten 7 minutter ikke føles som et sekund for lenge. Denne kan utfordre «Steady ‘Til The End» om å være albumets beste.
Forhaster seg ikke. Albumet avsluttes nydelig med en neddempet pianoballade, der alle musikerne likevel bidrar til den fantastiske stemningen på «Perfect Parody Of Lies».
De åtte sangene tar seg god tid, og albumet klokker inn på 43 minutter, som er akkurat passe mye! Det er noe jeg liker med dette albumet. Sangene forhaster seg ikke. Flott album som anbefales! Dette er materiale som har store muligheter til å kunne sitte som ei kule og kanskje også videreutvikles live av Jonas og bandet.
Blant årets beste. Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.
Gubberock 