Gubberock

Bruce Springsteen: Nebraska ‘82 (Boks med uutgitte spor, demoer, elektriske versjoner av sanger spilt inn i forbindelse med Nebraska og konsert med sangene, våren 2025)

Jeg krever tålmodighet av leseren i dag. Før jeg forteller om innholdet i den nye Bruce Springsteen-boksen Nebraska ‘82 ønsker jeg å gi et innblikk i hva originalplata betyr for meg. Og du trenger vel også en ny gjennomlytting av albumet før du går i gang med resten av boksen for å komme inn i den stillfarne og dramatiske Nebraska-stemningen? Men for å foregripe litt, Electric Nebraska låter som bare rakkeren.

I saw her standing on her front lawn just twirling her baton//Me and her went for a ride, sir, and ten innocent people died

Et rivende munnspill, så er vi der. Åpningen på Bruce Springsteens album «Nebraska» (1982), tittellåten, tar oss rett inn i et landskap befolket av massemordere og andre kriminelle. Selve låten tar utgangspunkt i Charles Starkweather, som sammen med sin kjæreste drepte 11 personer i 1958, inkl. en som var drept før låtens historie startet. Men Nebraska handler ikke bare om kriminelle, men også om barndom, håp og drømmer. Ulike utgangspunkt til tross, er det tematisk også forbindelseslinjer mellom livene som har gått over styr og Springsteens egne erfaringer. «Hvorfor gikk det galt?» versus «kunne det gått galt?», kanskje. Eller feilsteg på ulike nivåer, om du vil. Springsteen var ute etter en følelse på Nebraska, en grunnstemning, som skulle føles som en verden han kjente fra barndommens mysterier, og som han fortsatt bar inni seg, forteller han i sin selvbiografi, Born To Run.

Bruce Springsteen – folkartisten

Mitt beste minne fra ganske mange stadionkonserter med Bruce Springsteen og hans E Street Band er fra snart ti år siden på Telenor Arena. Vi er tidlig ute, folk sitter ute i sola og koser seg. Kona og jeg blir likevel enige om å gå inn og finne feltet vårt. På vei inn sier kona: -Hør, det er Bruce». – Nei, sier jeg, det kan det ikke være. Jo, det var det. Der framme står Bruce Springsteen alene og gjør én av mine favorittlåter med mannen, «Growin’ Up», og deretter får vi enda noen låter med Bruce Springsteen, The Folksinger, før det hele egentlig har startet.

Og det er folkesangeren vi møter på albumet Nebraska. Nebraska var Bruce Springsteens sjette studioalbum og hans mest primitivt innspilte. Nei, ikke et heidundrende rockalbum, denne gangen. På tidligere album hadde Bruce jobbet lenge i studio – til dels med storslåtte produksjoner. Springsteen skapte denne gangen musikken fra et lite hus han leide, og fikk hjelp av roadien Mike Batlan til å sette opp en fire spors TEAC kassettopptaker på soverommet. Bruce var alene med gitar og munnspill, og litt til når han syntes det var nødvendig. Den gangen en nokså revolusjonerende måte å spille inn musikk.

14-åringens munnspillsoloer med Bruce

Jeg har en storebror – mange musikkinteresserte har det – og den dag i dag har vi berøringspunkter når det gjelder musikk. Det er dog ikke til å komme unna at mens han sverger til litt tøffere rock, beveger jeg meg oftere mot singer-songwritertradisjonen. Og slik var det nok også for 40 år siden. Rundt 1984 spilte han ofte Born In The USA på full guffe. Jeg har siden lært meg å elske mange av låtene på det albumet, men den gangen var det først og fremst «My Hometown» som talte til denne daværende fjortenåringen. Men da storebror fant frem Nebraska var jeg med. Selv sa han noe slikt som at albumet var en tapt mulighet. Her har Bruce mulighet til å bruke verdens beste band, så gjør han dette, alene? Storebror om det. Nå har han mulighet til å sjekke påstanden. Jeg fant nå frem munnspillet og forsøkte etter beste evne å kopiere Bruce, mens han dro sine fortvilte munnspillsoloer på flere av låtene.

Dype karakterskildringer

Der en på tidligere album kunne mistenke Bruce for å suge historiene fra eget og kameraters liv, må en tro at han på Nebraska ofte beveget seg lenger bort fra egen navle. Johnny Cash gjorde to coverversjoner av sanger på Nebraska, «Johnny 99» og «Highway Patrolman». Cash hadde en egen evne til å gjøre andres låter til sine, men når det gjelder disse låtene, har de alltid forblitt Bruce sine i min bevissthet. Begge låtene handler om kriminelle, og man må la seg berøre av «Highway Patrolman», om politimannen og hans lovløse bror. Slikt bør det lages film av, og det gjorde da også Sean Penn med sin Indian Runner! Det er mange sterkt karakterdrevne låter på Nebraska, og Bruce tar oss med helt inn i hodet på dem, hva som driver dem, hva de føler, som på «Johnny 99»:

Now judge, judge I had debts no honest man could pay// The bank was holdin’ my mortgage and they were gonna take my house away//Now I ain’t sayin’ that make me an innocent man//But it was more ‘n all this that put that gun in my hand

Selv om flere av låtene beveger seg et betydelig stykke unna Springsteens eget liv, er det også sanger som har bakgrunn i hans egen barndom. Sangene «Mansion On The Hill», «Used Cars» og «My Father’s House» tar alle utgangspunkt i egne opplevelser med familien, forteller Springsteen. Her fra «Used Car»:

Now the neighbors come from near and far// As we pull up in our brand new used car// I wish he’d just hit the gas and let out a cry// And tell them all they can kiss our asses goodbye

Det ligger utenfor formålet med denne beskrivelsen av Nebraska å gå gjennom alle låtene på albumet, et album som ved siden av Darkness On The Edge Of Town har Bruce Springsteens mest solide låtrekke av hans samtlige album. Men det må likevel nevnes at albumet er fylt av gode onelinere. Nja, ikke onelinere i egentlig forstand, men tekstfragmenter man tar med seg, og som minner en på hva låtene egentlig handler om, som denne fra «Atlantic City»:

Now I been looking for a job, but it’s hard to findDown here, it’s just winners and losers and «Don’t get caught on the wrong side of that line

Flere album fra samme kreative kilde

Vi møter igjen den ensomme folksangeren Bruce Springsteen på senere album som The Ghost Of Tom Joad (1995) og Devils & Dust (2005). Begge albumene har sterke låter, men som helhet når de ikke opp til Nebraskas nivå, noe som selvsagt er for mye forlangt. I 2019 kom den langt mer produserte Western Stars, Bruce Springsteens beste album siden 1980-årene. Produksjonen med strykeorkester til tross, føler jeg at vi igjen møter folksangeren Bruce Springsteen. Igjen et karakterdrevet album der vi møter temaer som motorvei, ørken og isolasjon, men også om hjem, felleskap, håp og drømmer. Albumet kan derfor komme fra samme kreative åre som Nebraska. Western Stars er en slik plate som minner en på at en aldri skal gi opp gamle helter. Men Nebraska er og blir den store folk-klassikeren til Bruce Springsteen! Den store og smått fantastiske Bruce Springsteen-boksen med tidligere uutgitte album som kom tidligere i år, og som vi har vi omtalt her Gubberock, møter vi flere ganger folksangeren Bruce, så dette er en side som er viktig og som ofte blir tonet ned når han reiser rundt med de gedigne stadionproduksjonene.

Electric Nebraska

Nå tar vi omsider en runde med hva som er nytt i boksen. Det har lenge gått rykter om at mange av låtene på albumet finnes i elektriske studioversjoner. Bruce har inntil nylig benektet at han kjente til hvor disse innspillingene befant seg. Men nå er de altså her.

På Electric Nebraska møter vi E Street Band, men på flere av dem er det kun trioen Bruce Springsteen, Gary Tallent og Max Weinberg som spiller slik at lydmuren ikke blir for tett. To sanger er ikke på originalen, og det mangler fire låter. «Born In The USA» kommer her i en rå elektrisk versjon som hverken likner på den mer stillferdige demovesjonen som åpner boksen eller muskelversjonen på Born In The USA som nok ikke klarte å formidle budskapet like godt som disse alternative versjonene. Vi får også en tidlig versjon av «Downbound Train» som er spilt omtrent over samme lest og er råest av alle på Electric Nebraska. Den er mer interessant enn pen og likner knapt på den som ble utgitt på albumet Born In The USA to år seinere.

Springsteen forteller i selvbiografien at halvparten av låtene på albumet Born In The USA ble spilt inn samtidig med Nebraska og at de på et tidspunkt vurderte å lage et dobbeltalbum. Konklusjonen ble at det ville vært for sprikende. De elektriske og mer produserte versjonene er også strålende og låter naturlig nok også oppgradert, selv om den siste dråpen med magi mangler om en absolutt skal sammenlikne. Den tilfører jo også et annet perspektiv og tilbyr en alternativ måte å høre låtene på når f.eks. orgel og piano ruller over og under «Mansion On The Hill».

Én av de mest nødvendige versjonene, er en tung full-bands versjon av «Atlantic City», en sang som alltid har trivdes med band. Kanskje overspiller trommene, om jeg skal klage litt, men det svinger bra, og Bruce synger engasjert i overgangene. Én annen versjon som fremstår friskere er den rocka «Johnny 99», en herlig versjon som gjør det vanskelig å sitte stille og lytte samtidig. Så kan man jo si at teksten kommer mer i bakgrunnen når det skjer så mye morsomt musikalsk. Jeg liker også godt «Open All Nights» fine driv.

Om originalplata ikke fantes, hadde den elektriske Nebraska vært ei strøken terningkast 6-plate. Det er den egentlig uansett. Det svinger av mange av låtene her. Spill høyt! Om du tenker at dette høres ut som Born In The USA, tar du feil. Dette har et mindre massivt og mer tidløst lydbilde med en Bruce som kjører stemmen hardere, råere.

For Bruce var ikke poenget hvilke versjoner som var best, forteller han i et nytt intervju i musikkmagasinet Mojo, poenget var at det var soveromsversjonene som betydde mest for ham da. Og som mange har påpekt; det er disse som er Nebraska, og som bidro til å gi ham kunstnerisk frihet til å gå sine egne veier resten av karrieren.

Demoer og rariteter

Da rykker vi tilbake til starten, til åpningen av denne boksen. Her får du 9 spor med demoer og andre spor som ikke nådde albumet. Flere av sangene hadde keg ikke hørt før, noen av dem ble senere bearbeidet til sanger vi kjenner. Helt først kommer en dyster demoversjon av «Born In The USA» kjent fra samlingen Tracks. Deretter får vi noe som høres ut som en beslektet sang av «Highway Patrolman» men med et annet lydbilde. «Losin’ Kind» er flott historiefortelling, men Springsteen fikk den aldri til slik han ønsket.

«Downbound Train» er i likhet med versjonen på den elektriske versjonen på leting etter sin identitet. Jeg liker denne nervøse versjonen ganske godt, men egentlig synes jeg det er helt greit at den ble som den ble på Born In The USA.

«Child Bride» er av høydepunktene blant disse ni sporene. Stemningsmessig ville den passet godt inn på Nebraska. «Working On A Highway» på Born In The USA er basert på denne, uten at jeg synes likhetene er veldig iørefallende. Fin sang, uansett! Blant demoene er får du også en tøff og gjenkjennelig versjon av nettopp «Working On A Highway». «Pink Cadillac» har du kanskje hørt som single i en grandios stadionversjon. Her er den tatt helt ned. Jeg liker den best slik.

Blant de tidligere uutgitte sporene bidrar også den bråkete rockabillyen «The Big Payback», «On The Prowl» og den fineste av dem og mest Nebraska av dem, «Gun In Every Home», til at denne første plata i boksen er veldig flott å høre på. Plata har gode sanger og gode versjoner!

Konsert fra våren 2025

I boksen får du også film og CD/LP med opptak fra våren 2025 der Bruce uten publikum spiller Nebraska i sin helhet sammen med multi-instrumentalisten Larry Campbell og Charlie Giordano i Count Basie Theatre i Red Bank, New Jersey. Bruce synger sangene tro mot originalene, men med en stemme som selvsagt ikke er 31 år, men med stor innlevelse og en eldre manns erfaring.

Filmen om Nebraska, Deliver Me From Nowhere, er snart klar for kino. Jeg gleder meg til å se den!

Oppsummert er Electric Nebraska den virkelige nye godbiten her, men også den første disken med demoer og utelatte spor tåler mange gjennomlyttinger. Med på kjøpet får du et fint essay av Erik Flannigan, mannen som også hadde en finger med i spillet på Tracks II som ble gitt ut for få måneder siden.

Still at the end of every hard earned day people find som reason to believe. Og akkurat det er det vel Bruce Springsteens oppgave her i livet å hjelpe oss til.

Filmen om Nebraska

Filmen om Nebraska, Deliver Me From Nowhere, er klar for kino. Fin film som gir interessant bakgrunn for albumet. «Deliver Me From Nowhere» er den beskrivelse tittelen på filmen og er hentet fra to av sangene på albumet. Året var 1982, og han var da rundt 32–33 år. Vi møter en deprimert Bruce Springsteen som ønsker å lage kunst oppi all støyen som er rundt ham. Han forsøker å spille inn sangene med band og alene i studio, men blir ikke fornøyd. De mangler noe av nerven og magien som soveromsopptakene har. Han vil derfor gi ut soveromsopptakene som de var, uten markedsføring, intervjuer og turné.

Etter stor suksess med det foregående albumet stod han foran og nesten midt i et stort internasjonalt gjennombrudd. Plateselskapet skjønte ikke hva han drev med. Han skulle jo erobre verden med et heidundrende rockalbum. Manager, venn og nær psykolog Jon Landau tar seg av støyen og forsvarer og kjemper for at Bruce skal kunne følge sine kunstneriske drømmer. Man blir glad i mannen. Samtidig får vi film i svart/hvitt fra Bruce sin barndom og hans kjærlige forhold til moren og problemene med faren. En av de mest rørende scenene i filmen er når den voksne Bruce blir forsonet med faren; som Bruce sier: ”Du hadde dine kamper å kjempe“. Skuespiller Jeremy Allen White samarbeidet tett med Bruce, og han og regissør Steve Copper tegner et troverdig bilde av Bruce Springsteen basert på boka «Deliver Me From Nowhere». White er ikke prikklik Springsteen i utseende og vokal men lik nok.

”I saw her standing on her front lawn just twirling her baton//Me and her went for a ride, sir, and ten innocent people died“

!

Redigert 20. oktober 2025. (Deler av omtalen av selve albumet Nebraska er publisert tidligere).