Haugland: Og snart kommer morgendagen (album 2025)
For to år siden utga Tor Johan Haugland sitt debutalbum som norskspråklig soloartist, På vei. Albumet ble omtalt av Gubberock – mye fint, der «Kaffen fra i går» framstår som det største høydepunktet. Når Haugland nå utgir sitt andre album, er det en glede å kunne skrive at dette er enda bedre.
Haugland har som sist reist til Halden og søkt hjelp hos magiker Freddy Holm som har produsert albumet. Haugland selv har skrevet alle sangene, og spiller akustisk gitar og munnspill. Jørun Bøgeberg spiller bass og Eivind Kløverød spiller på slaginstrumenter. Freddy Holm? Vel, han spiller resten av instrumentene; strengeinstrumenter, tangenter, strykere og mer til. Forrige album balanserte mellom å være visepop og amerikana, syntes jeg – hva det enn måtte bety – nå er poppreget tonet litt ned. Jeg helgarderer og plasserer dette i den romslige amerikanabåsen. Stemningene på albumet er ilke ulikt Terje Espenes sine norskspråklige album – liker du dem, liker du kanskje denne.
Uten denne gangen å støtte meg på et presseskriv som peker ut retningen for tanken bak prosjektet, skal jeg begi meg ut på åpent hav når jeg nå skal forsøke å beskrive det jeg hører, så får Haugland selv ro meg hjem, for å låne tittelen fra siste spor på albumet.
Første side oppfatter jeg som en helhet. Den stemningsfulle «Ventetid» handler om dagene som bare kommer og går, livet som forsvinner. Stillstand og uro. I neste sang skrus tempoet opp av ei livat tromme, vi må finne ro og så komme oss «Videre», eller kanskje i motsatt rekkefølge; først videre, så ro? Og snart kommer altså morgendagen. Flott melodi, refreng, bro og utvikling i låten. Mange fine detaljer i lydbildet. «Trumf» roer først litt ned for så å sette opp farten. Herlige gitarer jager rundt. Spenningen stiger. En dynamisk låt. Nå har albumet virkelig funnet formen. Og «Fineste kjolen» som avslutter første side, er like fin. Det er hennes tid. Hun kaster seg ut i livet, har nylakkede negler, og den fineste kjolen er på. Hun prøver i hvert fall, så får det gå som det går, i god kontrast til han som venter i åpningslåten.
Noen vil nok stusse på dialekten. Det er ikke mange som synger på tilnærmet Mandals-dialekt. Erlend Ropstad er med sin Vennesla-dialekt ikke så langt unna. På «Fønix» som åpner side to, blir dialekten fremtredende. Sangen er fin, den. Igjen handler det om å ligge nede, men ta tak i tilværelsen. Løfte seg opp med hjelp fra seg selv og andre. «Du og «mæ» har sympatiske trekk blant annet litt av melodien og en gitarsolo, men helheten skjemmes av et masete refreng og kor. Albumets svakeste spor. Heldigvis tar det seg opp igjen med den fengende og galgenhumoristiske «Brente jords taktikk» og den rolige oppsummerende «Ro mæ hjem» med banjo, en dyp bass som spiller en nydelig linje og melankolsk munnspill.
Jeg kan oppsummere litt jeg også. Det er bare å gratulere med et flott album, gode melodier, lekker produksjon og tankefulle tekster. Jeg skrev at side ém fremstår som en helhet, det gjelder i og for seg hele albumet med tekster om å ta tak i livet, motgang til tross. Så enkelt, så vanskelig. Nokså klisjéfritt. “E må si e lige de“!
Og snart kommer morgendagen.
Gubberock 